Alt jeg vil er å være den samme på utsiden som jeg er på innsiden. Det er kanskje det alle vil, kanskje er det akkurat det som er målet i livet, at andre skal se oss, virkelig se, kanskje det er det vi lever for. Jeg har tenkt mye på det i det siste, at jeg er én person på innsiden og en annen på utsiden og jeg lurer på om forskjellene er like store for alle eller om det bare er jeg som gjemmer meg for mye bak noe.
Føler av og til at jeg sitter fast, at det er umulig å komme fremover fordi noe alltid holder meg igjen, vet ikke hva det er, har vært sånn for lenge til at jeg klarer å se det. Tenker at jeg vil forandre livet mitt, men vil samtidig at alt skal være det samme. Redd for å bli en jeg ikke er, redd for å være en jeg ikke er, generelt redd for meg selv, kanskje mer enn jeg er redd for noe annet. Redd for å miste, redd for å glemme, redd for å ikke bety noe. Vil ikke bli berømt, vil ikke være best i noe, men vil bety noe likevel. Vil bare føle at livet gir mening.
Jeg vil være meg, jeg vet bare ikke hvordan. Kanskje jeg ikke egentlig vet hvem jeg er. Det er lett å si at man vil forandre seg, forandre livet sitt, jeg kunne ha skrevet det her og nå, at fra nå av skal alt bli annerledes, jeg skal forandre meg! Det er noe annet å faktisk gjøre det. Jeg har snakket om forandring i årevis, hele tiden sagt at snart blir det lettere, men kanskje er det ikke meningen at det skal bli det. Kanskje man trenger motbakkene for å føle at man lever.
Det siste halvåret har vært kanskje det beste jeg har hatt, jeg vet ikke, det er vanskelig å måle sånt opp mot hverandre, men jeg føler at jeg kommer nærmere og nærmere meg selv, at de blir lettere og lettere å akseptere meg selv. Har fortsatt dårligere dager, men de gode dagene er bedre enn de kanskje noen gang har vært. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg vil, hvor jeg vil, hva som er meningen, men jeg vet hva jeg har og jeg er så takknemlig.
No comments:
Post a Comment