Det hadde vært så mye enklere, hvis du sto der, ute på trappa, alltid, hvis jeg bare kunne åpne døra og slippe deg inn når jeg trengte det, hvis du alltid var bare noen meter unna
***
En mørk skygge i bakhodet truer med å mørklegge alt
***
Det er dette jeg tenker: vær her hos meg, hold meg selv om jeg ikke gråter, jeg trenger bare at du er her
***
Alle disse ordene, flyter gjennom hodet, usagte ting, sier ingenting, står bare her og ser på, observerer, tenker på alle de ordene som kunne betydd noe, alt jeg hadde sagt hvis jeg kunne
***
Det blir ikke lettere, det blir tyngre, for hver dag som går blir det tyngre å bære, vanskeligere, gror mer og mer inn i huden, du skjønner vel det, at det blir en større og større del av meg, for hvert minutt, hver time, hver uke, hver måned, snart forsvinner skillet mellom det og meg og jeg tenker at det er vondt fordi det er viktig, fordi det betyr noe, litt som voksesmerter
***
Angsten sitter i magen og i fingertuppene, kanskje vil den alltid være der
***
Akkurat det lille sekundet før du sier hei, det øyeblikket du åpner munnen, akkurat før lyden beveger seg mot meg, akkurat da vet jeg at det ikke kan bli bedre, at alt er som det skal være
***
Jeg kan ikke være mer enn jeg er, kan ikke bli den du ønsker, kan bare være den jeg er på innsiden, den ingen egentlig kjenner, egentlig er vi alle fremmede, for ingen kan vel vite hva som foregår inne i den andres hode
***
Overanalyserer, tenker gjennom de samme tingene hundre ganger, hvorfor skjedde det, hvorfor skjedde det ikke, hva tenkte du da du sa det, hva mente du med det du sa, hva skulle jeg gjort annerledes, misforsto du, ødela jeg alt, vil bare gjøre alt riktig
***
Dette er meg: jeg våkner hver morgen og tenker på hva som mangler, hva jeg kunne ønske var annerledes, tenker aldri på det positive, våkner og går rett til det jeg misliker, det som trykker meg ned i bakken
***
Kunne ønske det var et sted jeg kunne gå for å slippe unna meg selv
***
Sliten i hodet, men likevel, det er så mye håp i kroppen min, det er så mye glede, jeg leser gamle dagbok- og blogginnlegg og det er så rart å tenke på hvor annerledes alt var for bare et lite år siden, jeg husker hvordan det var å ikke tro at noe kunne bli riktig, at jeg satt fast, og det er rart å tenke på hvor annerledes alt er nå samtidig som mye er helt likt
***
Men du ser vel at jeg bryr meg, at alt jeg gjør er med deg i tankene, at jeg ikke slipper unna, uansett om jeg prøver eller vil, alltid i bakhodet, så rart hvor fort det kan gå, husker ikke lenger hvordan det var før, kanskje du hører hjemme her
***
Venter alltid på noe, noen, men vet aldri hva, hvem, er bare evig urolig, evig ventende
***
Ikke misforstå, jeg mener ikke halvparten av det jeg sier, tenker ikke, tenker for mye, alt er bare en strøm av ting jeg egentlig ikke vet hva jeg tenker om
***
Jeg teller hjerteslag, teller smil, teller blikk, teller tårer, vet at hvert eneste øyeblikk er verdifullt fordi jeg når som helst kan rives bort, livet er så skjørt og vi glemmer det så altfor ofte, glemmer at det vonde ikke betyr noe som helst, at det er det gode som betyr noe, det er det vi skal huske, de gode minnene, de gode menneskene, det som fikk oss til å le når vi trodde vi skulle gråte
***
Har alltid hatet at tiden går så uendelig sakte, at jeg må eksistere hvert sekund, alltid ha et sted å plassere kroppen og sinnet, aldri fri, bare være være være, har aldri villet dø, men skulle gjerne hatt en pause nå og da, tid til å puste selv om å puste er det eneste jeg gjør
***
Stiller meg de samme spørsmålene hver dag, handler mest om denne usikkerheten, kunne ønske jeg var sikker, at jeg visste helt sikkert, men gjør aldri det, selv når jeg tror jeg gjør det viser det seg alltid å være feil, kan aldri stole på meg selv, på instinkter, på minner, håpet, ingenting er sikkert
No comments:
Post a Comment