Utdrag: Spor

Kjære Peppe,

jeg kan ikke gi deg livet tilbake, men jeg kan gi deg dette. Jeg kan gi deg håp.

Jeg møtte deg aldri. Jeg kjente deg aldri. Jeg visste ikke hvem du var før du for lengst var borte.

Det er rart å tenke på at et menneske som deg har levd, levd et liv med mennesker jeg nå er så glad i, at det bare er tilfeldigheter som gjør at jeg er der jeg er og du er der du er - hvor enn det måtte være.

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg har egentlig aldri vært det.
Men jeg er redd for smerte og jeg er redd for hva som skjer når jeg er borte. Jeg er redd for hva som vil skje med de jeg er glad i når jeg er borte. Jeg er redd for en verden uten meg.

Er det egoistisk? Å være redd for at verden fortsetter uten deg? Å være redd for at alt fortsetter som om du aldri var der?

Mitt første møtet med døden var da jeg var ti år gammel. Det var første gangen jeg kjente noen som døde og første gangen jeg så et dødt menneske. Jeg husker ikke så mye fra da jeg var ti år gammel, men jeg husker følelsen jeg hadde da jeg gikk inn i det rommet. Jeg husker hvordan det var å se en kropp som ikke pustet, å se et menneske som ikke lenger var et menneske, bare en kropp, hvordan det var å se en jeg kjente ikke lenger være den jeg kjente. Jeg våkner fortsatt midt på natta med dette bildet og denne følelsen i hodet.

Jeg tenker mye på døden. Ikke fordi jeg selv ønsker å dø, men fordi jeg vet at jeg og alle jeg elsker en dag skal dø, fordi jeg vet at det er den ene tingen i livet jeg aldri vil kunne unngå. Å dø er en del av det å leve. Å leve er å dø og å dø er å leve.

Peppe, husker du første gangen du tenkte på livet? Første gangen du stoppet opp og tenkte på det at du faktisk lever? Husker du det?

Jeg har hørt at det som gjør mennesket spesielt er vår evne til å se fremover, til å planlegge og til ikke minst å vite at vi skal dø. Vi vet at livet når som helst kan rives fra oss, vi vet det så altfor godt, og det gjør oss spesielle.

Jeg lurer på om det ville vært bedre hvis vi ikke visste det, hvis vi aldri opplevde og måtte forholde oss til døden, ville livet vært bedre da? Jeg tror ikke det, for jeg tror at for å sette pris på noe må vi vite at vi kan miste det. Er ikke smaken av sjokolade enda bedre hvis man vet at man aldri skal smake det igjen? Er ikke møtet med et annet menneske mer spesielt hvis man vet at man aldri skal se den personen igjen? Er ikke livet nettopp så fantastisk fordi vi vet at det ikke varer evig?

Mitt andre møte med døden var da jeg var fjorten. Jeg husker tyngden av det, hvordan konseptet død slo ned i meg, lamslo meg, og jeg husker at jeg lå og gråt til jeg ikke lenger følte noe annet. Det er lett å gi seg selv skylden når noen dør, selv når man vet at man ikke hadde noe med det å gjøre. Det er lett å tenke at man kunne ha taklet det på en annen måte og jeg tenker ofte på hvordan jeg som fjortenåring burde ha gjort ting annerledes. Jeg burde ha valgt annerledes. Døden var ikke min skyld, men kunne jeg gjort den lettere?

At et menneske skal bli borte for alltid er noe jeg kanskje aldri vil klare å forholde meg til. Det er vanskelig å se for seg at noen skal bli fullstendig borte. Jeg tenker at en del av oss alltid lever videre. En del av de jeg har mistet lever videre i meg. En del av deg Peppe lever videre i Viola fordi hun elsket deg og fordi hun alltid kommer til å elske deg. Men finnes det mer?

Er det en del av deg som fortsatt eksisterer uavhengig av oss andre? Lever noe annet enn minnet ditt videre?

Jeg tror ikke på himmelen og jeg tror ikke på helvete, eller, jeg kan ikke tro på himmelen og jeg kan ikke tro på helvete. Selvfølgelig kunne jeg ønske at alle som har vært gode havner i paradis. Det er en fin tanke at du ligger på en strand og hører på bølgesusen og bare venter på at Viola og jeg skal komme. Hvor vakkert hadde det ikke vært hvis jeg en dag skulle få møte deg?

Men jeg kan ikke tro at det er sånn det fungerer. All fornuft i kroppen min sier at det ikke er sånn det er. Det finnes ingen himmel og heller ingen helvete. Det finnes her og det finnes nå. Spørsmålet er, finnes det noe mer? Hva skjer med deg og meg når vi dør? Vi vet at kroppen forsvinner, blir en del av naturen, gir liv til planter som igjen gir liv til dyr og mennesker, men hva med tankene, hva med minnene, hva med følelsen av at jeg er jeg? Kan noe sånt bare forsvinne?

Kan jeg bli borte? Kan jeg slutte å eksistere? Er jeg avhengig av en levende kropp?

Jeg vet at du kunne gitt meg svar på alt dette, Peppe, for du har allerede vært gjennom det. Det er lenge siden du ble borte, det er lenge siden de fant kroppen din, kanskje har du allerede gitt liv til en plante.

Viola sier at du fortsatt finnes. Hun sier at hun fortsatt elsker deg og derfor finnes du.
Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om det eller hva jeg skal tro. Hvis du fortsatt finnes hvorfor har du ikke gitt meg et tegn på det?

Kanskje finnes du et helt annet sted enn meg. I et annet univers eller en annen dimensjon. Kanskje vet du at det er best at det er et skille mellom dere som er døde og oss som lever. Kanskje vet du at jeg en dag vil forstå og at jeg ikke trenger å forstå før tiden er inne. Jeg trenger ikke å vite sannheten bak døden før jeg selv skal dø.

Det finnes fortsatt spor av deg her, ikke bare i Violas hjerte, men andre steder også. Små tegn på at du har vært her. Støvlene som sto igjen i gangen, brevene du skrev, bøkene du øremerket. Det hadde vært fint å kunne fortelle deg at disse sporene aldri vil forsvinne, at det alltid vil være noe igjen etter deg her, men jeg vil ikke lyve, jeg vil fortelle deg sannheten.

Peppe, en dag, om ikke så veldig lenge, vil alle spor etter deg være fullstendig borte.

Jeg lovet deg håp og jeg vet ikke om du har funnet noe av det så langt i dette brevet. Jeg vet ikke om du vil finne det i det hele tatt og jeg vet ikke hvorfor jeg lovet deg det. Kanskje ville jeg at du skulle lese alt og kanskje tenkte jeg at et slikt løfte ville få deg til å gjøre det. Jeg håper du ikke føler deg lurt, det var ikke det jeg ville eller mente.

Viola skal gifte seg. Hun skal gifte seg med en som ikke er deg, hun skal gifte seg med en som ikke heter Peppe. Hun spurte meg for ikke så lenge siden om hva jeg trodde du ville tenke om det, hva du ville tenke om at hun kunne elske en annen deg. Jeg sa at vi ikke kan slutte å leve selv om de vi elsker er borte, jeg sa at vi må leve for de som ikke har sjansen til å gjøre det. Jeg sa at det største hun kan gjøre for deg er å elske, å fortsette, å håpe, å leve, å være. Viola, du må leve.

Jeg håper jeg sa det du ville at jeg skulle si, Peppe, jeg håper du ikke hater meg.
Jeg kjente deg ikke, men jeg kommer aldri til å glemme deg.

Jeg håper du finnes.
Gina