Overtenking flytter!

Fra nå av kan dere fortsette å følge bloggen på overtenking.wordpress.com

Jeg flytter av flere grunner, men hovedsakelig fordi jeg har lyst til å bruke litt mer tid på blogg og derfor er avhengig av en plattform jeg trives med. Jeg har aldri helt klart å bli glad i blogger/blogspot, så da prøver jeg meg heller på wordpress. Vi får se om det blir bedre. Jeg blir veldig glad hvis dere vil følge meg videre der. Hvis dere vil kan dere like denne siden på facebook for å bli oppdatert når jeg legger ut nye innlegg (dette har jeg utsatt ekstremt lenge fordi jeg synes det er litt kleint, så bare lik hvis dere vil; dere må ikke). Jeg gleder meg til å fortsette med å tenke for mye sammen med dere alle!

(ps: jeg har en del å sette meg inn i når det gjelder wordpress, så det blir nok litt rot i starten!)

Skrivepause

Jeg skriver historier. Det er det jeg alltid har gjort og det jeg alltid kommer til å gjøre. Men noen ganger, sånn som nå, stopper det opp. Det er ikke det at jeg ikke kan skrive, det er heller ikke det at jeg har skrivesperre, men det handler om at jeg ikke vil skrive. Jeg vet at hvis jeg skriver noe nå, vil det bare handle om én ting og jeg nekter å bruke tiden min på å skrive historier som egentlig ikke handler om noe annet enn å få hjertet knust. Jeg trenger å få min egen dritt litt mer på avstand før jeg kan begynne å skrive igjen. I mellomtiden bruker jeg heller tiden min på å lese flest mulig bøker, på å nyte sola, se meg rundt og bare være. Jeg vet at jeg begynner å skrive igjen når jeg føler at jeg kan, når jeg vil og når jeg trenger det. (Det hjelper sikker også hvis jeg får av den irriterende gipsen snart.)

Sommeren uten menn

Jeg har lenge tenkt at jeg gjerne vil fokusere enda mer på kvinnelige forfattere i lesingen min og etter at jeg leste dette innlegget på bloggen til Siri, bestemte jeg meg. I sommer skal jeg kun lese bøker skrevet av kvinnelige forfattere. Jeg har allerede startet ganske passende med Siri Hustvedts Sommeren uten menn og kost meg gjennom Hanne Ørstaviks Kjærlighet. Nå skal jeg fortsette med Patti Smiths Just Kids. Jeg tror det blir en god sommer.

Vårens dummeste accessory

Og forresten så besto jeg eksamen.

Bøker og flyttekaos i Bø

Om bare én uke flytter jeg fra Bø. Skoleåret har gått usannsynlig fort og slutten kom så plutselig at jeg ikke helt har skjønt at det er over enda. Nå gjenstår bare muntlig eksamen og bokfestivalen Bøker i Bø med slippfest for studentantologien Tekster 16. Det betyr altså at jeg har én uke på å pakke sammen alt det som har samlet seg opp i hybelen i løpet av året. Da jeg flyttet inn hadde jeg én pappeske med bøker, nå har jeg fylt opp to og har fortsatt nok bøker til å fylle minst en eske til. I et forsøk på å holde orden har jeg sortert bøkene etter: skal lese, skal lese i sommer, klassikere og bøker jeg har lest. Organisert kaos, tror jeg det heter. Bøker er heldigvis lett å pakke. Det er verre med alle de tingene som ligger rundt omkring overalt. Jeg skjønner ikke hvor alt kommer fra?

Bøkene jeg helst vil lese NÅ.

“There is nothing either good or bad, but thinking makes it so.”

Jeg vet at hvis jeg graver meg ned i alt som er vondt, kommer jeg aldri til å komme meg opp igjen. Jeg vet at jeg kommer til å få det bedre enn jeg har det nå. Nå er jeg fortsatt midt inne i alt. Jeg veksler mellom å være usannsynlig trist og ubeskrivelig frustrert. Det er som om virkeligheten har forflyttet seg. Det jeg for bare noen uker siden trodde var sant, har vist seg å være løgn. Hvordan kunne jeg være så dum og naiv? Hva annet er det jeg ikke har fått med meg? Hvilke andre løgner er det jeg lever uten å vite det? Jeg prøver å ikke bli altfor dramatisk. Jeg prøver å tenke fornuftig. Jeg prøver å tenke at jeg egentlig var heldig som kom meg ut, som fant ut av hva som var sant før det var altfor sent. Hadde jeg bare klart å gi slipp på den delen av meg som ikke føler seg heldig, som kanskje heller hadde ønsket å fortsette å leve på løgnen enn å sitte her med sannheten i fanget.

Jeg har eksamen om en uke og prøver å ikke få panikk av at jeg ikke klarer å konsentrere meg. Muntlig eksamen henger over meg og gjør de dagene som allerede er tunge enda tyngre. Men det skal gå. Jeg har fortsatt tid til å lese Faust og teori. Jeg har fortsatt tid til å bli bedre på å puste med magen. Jeg kan fortsatt klare å få en viss oversikt før jeg må sitte i et klasserom og snakke om hele litteraturhistorien på tjue minutter. Selv om jeg for tiden sikkert fremstår som negativ og repeterende, er det en del av meg som alltid er optimistisk og håpefull. Jeg vet at det meste ordner seg, man må bare gi det tid. Jeg må gi meg selv tid og jeg må gi verden tid. I mellomtiden, mens tiden går, skal jeg forsøke å finne ut av hva jeg vil og hva jeg skal. Det eneste jeg vet helt sikkert akkurat nå er at jeg skal tilbake til Oslo og inn i en studenthybel på Bjølsen. Resten må jeg bare finne ut av underveis.

Husk å ta deg tid til å:

• puste
• lese bøker du liker
• fortelle de du er glad i at du er glad i dem
• ikke gjøre noe som helst
• spise
• minne deg selv på at du er verdifull
• høre på enkel og glad musikk
• sove
• gå turer i sola

Vi må snakke om voldtekt

Dette innlegget er fremprovosert av at lensmann Birkeland tipset jenter om å "ikke bli overstadig beruset" og å ha på sykkelbukse under russebuksa for å unngå å bli voldtatt i russetida. Man skulle tro at vi var ferdige med slike idiotiske uttalelser i 2016, men den gang ei. Det er fortsatt sånn at vi ikke helt vet hvordan vi skal snakke om overgrep og voldtekt. Det er fortsatt mye vi velger å ikke snakke om. Det er fortsatt mye som blir sagt som er både unødvendig og feil.

Først og fremst må vi kanskje snakke om hva voldtekt er. Vi må slutte å bare tenke på voldtekt som brutale angrep i mørke bakgater. Birkelands uttalelse baserer seg kanskje nettopp på denne tanken. Ved å råde jenter til å drikke mindre og ha på seg et ekstra lag med klær, tenker han at de har en større sjanse til å komme seg unna hvis de først er i en situasjon hvor de blir angrepet. Det første problemet med disse rådene er at de underforstått legger skylden over på offeret. "Hvis h*n bare hadde kledd og oppført seg annerledes ville det ikke ha skjedd." Det spiller ingen rolle om det var dette Birkeland mente med det han sa, slik kan det uansett tolkes. Det andre problemet er at veldig mange voldtekter ikke stemmer med dette bildet. Det er ikke alltid snakk om tilfeldige angrep, det er ikke alltid snakk om å bli kastet inn i en vegg, det er ikke alltid snakk om å bli banket opp eller at noen river av deg klærne.

Kanskje er man ung og redd. Kanskje tør man ikke å si nei. Kanskje tenker man at å si nei betyr at man mister en man er glad i eller avhengig av. Kanskje tenker man at sex er en betaling for å bli elsket. Kanskje sier man nei mange ganger før man gir opp. Kanskje er man for full til å skjønne hva som skjer før det skjer. Kanskje er det lettere å bare la det skje, enn å kjempe imot. Kanskje vil man heller bare ha det overstått enn å lage en scene. Kanskje ligger man bare der og venter på at det skal bli over. Kanskje er man så redd at man mister kontrollen over sin egen kropp.

Hun er søtten år og forelska. Det er en sånn forelskelse som gjør vondt, en slags lengsel som sitter i magen. Hun kjenner han egentlig ikke, men hun vet at det er noe mellom dem og når han ber henne om å komme, da kommer hun. De sitter inntil hverandre på det mørke rommet hans. Han tar hånda hennes, han kysser henne, det er fint og hun er med på det. Magen kribler, hodet svimler. De legger seg ned. Han tar på henne. Forsiktig først. Så mer insisterende. Hun ligger stille ved siden av han, fingrene hans gir henne små elektriske støt under huden. Hun vil at tiden skal stoppe opp og at de skal være her, akkurat her, for alltid. Fingrene hans beveger seg inn under toppen, stryker forsiktig over huden som vanligvis er skjult. Det går fint helt til hendene hans beveger seg ned mot beltet, ned mot buksekanten. Det er ikke dette hun vil, hun er ikke klar for dette. Hun tar bort hånda hans, plasserer den på hofta, på kinnet, på armen, på en pupp, hvor som helst bare ikke der nede, men hendene hans finner hele tiden veien tilbake. Han fortsetter å bevege seg nedover selv om hun hvisker nei, selv om hun tar tak i hendene hans og holder han unna. Han kysser henne og hvisker, hvisker ord hun ikke egentlig hører. Hendene hans. Det er som om de er overalt og hun har ikke lenger energi til å stanse dem. Hun ligger stiv ved siden av han, ser seg selv utenfra, ser hvordan hendene hans nærmer seg deler av henne hun fortsatt bare vil ha for seg selv. Han knepper opp, han åpner, han drar buksa hennes ned til knærne. Hun sier ikke nei, hun stritter ikke imot, hun bare ligger der, hører på pusten hans og stirrer inn i mørket, hører lyden av at han knepper opp sin egen bukse også. Hun forsvinner, i flere minutter er hun ikke i sin egen kropp, kjenner knapt at han fortsetter, ligger bare helt stille, rører ikke på en muskel. Han gjør seg ferdig, hun vet ikke hvor lang tid som har gått, men hun er varm og klissete mellom beina. Han reiser seg og forsvinner ut av rommet. Hun ligger på ryggen med buksa på knærne. Hun vet ikke om det er meningen at hun skal føle noe, hun drar bare opp trusa, buksa, setter seg opp, sitter bare der. Når han kommer tilbake sier han ingenting. De sitter ved siden av hverandre en stund før hun går hjem.

I stedet for å gi tips om hvordan man kan unngå å bli voldtatt, er vi nødt til å snakke om hvorfor noen voldtar. Foreldre må oppdra barna sine til å forstå at det aldri er greit å ha sex med noen hvis den andre personen ikke vil. Seksualundervisningen på skolen må ta opp hva som er greit og ikke greit, ikke bare fortelle om prevensjon og kjønnssykdommer. Vi må bli enige om at det ikke finnes noen nyanser, det finnes ingen kanskje, ingen gråsoner. Kun ja betyr ja. Hvis du i det hele tatt er litt i tvil i om at den andre personen egentlig ønsker å ha sex med deg, er det som regel best å la være. Ta deg i det minste tid til å bli sikker.

Det kommer nok dessverre alltid til å finnes mennesker som voldtar, men vi kan alle gjøre vårt for å sørge for at det finnes så få som mulig. Vi kan slutte med å både bevisst og ubevisst legge skylda på offeret. Vi kan slutte å vise til og skylde på utenforliggende årsaker når noen blir voldtatt; det er kun den som voldtar som har skylda. Vi kan bli flinkere til å lytte til hverandre. Vi kan bli flinkere til å ta vare på hverandre. Vi kan bli flinkere til å ta oss tid og tenke oss om. Vi kan bli flinkere til å lytte til oss selv og slutte å godta alt mulig bare fordi vi vil bli elsket. Vi kan bli flinkere til å si nei og vi kan bli flinkere til å godta det når noen sier nei. Vi kan være med på å fremme åpenhet. Vi kan snakke åpent om voldtekt og seksuelt misbruk.

Noen enkle tips:
1. Ikke voldta.
2. Vær helt sikker på at personen du vil ha sex med også har lyst til å ha sex med deg (sørg for at du får et entusiastisk ja).
3. Ta avstand fra voldtektsvitser. De er aldri morsomme og bidrar bare til at man tar lettere på voldtekt.
4. Hvis du er vitne til seksuell trakassering (f.eks. hvis en kompis plystrer etter en jente på gata eller noen du kjenner tar noen på rompa uten tillatelse); si ifra at det ikke er greit. Bruk stemmen din og fordøm alle handlinger som reduserer et menneske til en kropp.
5. Lytt til andres historier. Lær av andres erfaringer.

Well, I think I've gone mad, isn't that so sad?

Hvordan skal man egentlig komme seg gjennom dagen når man egentlig har gitt opp? Når man har aller mest lyst til å bli liggende i senga hele dagen eller i alle fall drikke store mengder alkohol hvis man først skal stå opp?

Eksamen nærmer seg og jeg har bare lest en liten del av pensum. Jeg plukker opp artiklene, jeg plukker opp bøkene, men legger dem fra meg igjen etter å ha lest bare et par setninger. Jeg klarer ikke å engasjere meg i Platon og mimesis, retorikk og metaforer. Jeg kommer sikkert til å like Hamlet når jeg endelig leser den, men jeg orker ikke å starte. Hvorfor skal jeg lese Shakespeare når alt virker meningsløst? Når alt jeg får ut av det er en godkjent på eksamen? Spiller det egentlig noen rolle om jeg stryker eller står? Studielånet mitt er skyhøyt uansett, så har det egentlig noe å si om jeg får stipend for det ene faget eller ikke?

Jeg har en sterk motvilje mot å være en som har gitt opp, å være en som ikke orker, ikke vil, ikke klarer, men å si at jeg er noe annet ville være å lyve. Og det er så uendelig viktig for meg å være ærlig. Jeg vil være en som fortsetter å kjempe, som er sterk og som kan se helheten i situasjonen, som ikke bare ser på det som noe håpløst, men som heller ser mulighetene. Problemet er bare at jeg ikke klarer å være den jeg vil være. Så mens jeg venter på at motet mitt skal komme tilbake, skal jeg bare ligge her og vente. Hvis jeg ikke klarer noe annet, skal jeg i alle fall klare å være tålmodig.

Øyeblikksvirkelighet

         

Jeg er så lei av at alt skal være så perfekt. Eller tilsynelatende perfekt.

Jeg elsker jo instagram. Jeg elsker bookstagram. Jeg elsker sosiale medier. Jeg elsker å se hvordan andre har lyst til å vise frem livet og verdenen de lever i. Jeg elsker å lese om det folk tenker, det folk liker, det folk bryr seg om. Jeg elsker å kunne involvere meg i andres liv gjennom et bilde eller en en tekst.

Det er kanskje ingenting direkte galt med å fremstille verden slik man ønsker, men det er jo ikke virkelig heller. Verden min ser ikke ut som dette. På instagram legger jeg ut bilder som er så oppstilte at det er helt usaklig. Jeg stiller opp og redigerer og skaper en slags utstilling av mitt eget liv. Blir ikke bildene bra nok, legger jeg dem ikke ut. Det må ligne det jeg så for meg og det må være tilnærmet perfekt. Og det resulterer ikke i noe annet enn den midlertidige gleden av å få likes. Den midlertidige aksepten og anerkjennelsen. Det har jo ingenting med virkeligheten å gjøre. Det betyr egentlig ingenting.

Jeg sier ikke at jeg skal slutte med å legge ut oppstilte bilder på instagram, for det er helt urealistisk at jeg skal slutte med noe jeg av og til synes er gøy og noe som kan gi meg en midlertidig boost. Jeg er bare så sliten av å føle at jeg hele tiden må vurdere om det ser bra nok ut. Jeg vil heller forsøke å nærme meg den virkeligheten jeg ser foran meg. Det inkluderer både vakre solnedganger og kaoset på skrivebordet. Det inkluderer både gode og dårlige dager. Jeg har ikke lyst til å fortsette å late som om ting rundt meg ser bra ut hele tiden, for det gjør jo ikke det. Jeg har ikke vasket gulvet på mange mange uker. Jeg har sikkert over hundre kroner i tomflasker. Jeg har like mange klær hengende på stoler og bord som i klesskapet. Virkeligheten min er kaos og det er helt greit.

So, I heard you found somebody else

På repeat, på repeat, på repeat. For sånn føles livet akkurat nå.

Alle disse dagene

Ulempen med å skrive om det når man har gode dager, er at det føles som et ekstra nederlag når de dårlige kommer tilbake. Alt det som er tungt og vanskelig henger hele tiden truende over meg og slår ned akkurat når jeg minst venter det. Jeg er frustrert og trist og vet ikke lenger hva jeg skal gjøre med disse følelsene. Løsningen blir alltid å skrive dem ned og kanskje dele. Jeg føler meg alene selv om jeg vet at jeg har mennesker rundt meg. Fremtiden føles som en trussel, ikke noe håpefullt og fint. Jeg vet ikke lenger hva jeg vil at livet mitt skal være. Jeg vet ikke hva jeg vil bli eller hva jeg vil gjøre. Det er ikke bare kjærlighetssorgen som tynger meg, men heller det at livet mitt mangler sammenheng.

Hybelen min er kaos. Jeg har ikke vasket på mange uker, jeg har gitt opp å rydde, alt ligger litt overalt, jeg har en overflod av tomflasker og sjokoladepapir, påbegynte bøker og tidsskrifter ligger strødd. Jeg vet ikke om rotet påvirker hvordan jeg føler meg eller om det er et resultat av det jeg føler, men å rydde er foreløpig et prosjekt jeg ikke orker tanken på. Inntil videre kan jeg ikke gjøre stort annet enn å overleve i kaoset. En dag av gangen til det løsner.

Hei, det er meg

Jeg er i forandring. Den siste tiden har jeg merket at jeg er i ferd med å endre meg, bli en person som ligner mer på meg selv. Kanskje. Jeg har dårlige dager. Mange av dem. Men jeg har også gode og de gode er så veldig bra. 

Etter et brudd går man gjennom en sorgprosess og det er vondt og vanskelig og man vet ikke helt hvor man skal gjøre av seg. For meg var det såpass tungt at jeg hadde dager hvor jeg bare hadde lyst til å gi opp alt. Bare låse meg inne og aldri komme ut, la verden fortsette på utsiden uten at jeg var en del av den. Jeg tror jeg er på vei ut av det hullet nå. Selvfølgelig er det fortsatt vondt, selvfølgelig er det fortsatt vanskelig, men jeg kjenner også at en slags letthet har flyttet inn i meg. Jeg føler meg friere. Jeg er ikke lenger bundet til noe annet enn meg selv og det jeg vil være. Jeg kan gjøre det jeg har lyst til uten å være redd for konsekvensene. Jeg tenker ikke lenger like mye at jeg har alt å tape, men heller at jeg har alt å vinne.

Jeg har så mange bra mennesker i livet mitt. Min fantastiske familie. Min beste venn som jeg ikke hadde klart meg uten: Marit. Alle de gode menneskene jeg har blitt kjent med takket være internett og sosiale medier. De menneskene jeg har blitt kjent med her i Bø, som jeg føler at er der for meg selv om jeg ikke har gitt dem noen grunn til å være det, som bryr seg om meg selv om jeg har vært tilbaketrukken og innestengt. Jeg har lært at jeg må omgi meg med mennesker som vil meg mitt beste. Som ikke bare er opptatt av hva de kan få, men også hva de kan gi. Dere er så fine og dere er så bra og jeg er så uendelig glad og takknemlig for at dere finnes.

Jeg mot meg

I Jeg mot meg forteller og dokumenterer åtte unge mennesker om sine psykiske problemer. Det handler om spiseforstyrrelser, mobbing, selvmordstanker, rusproblemer, angst, depresjon og flere andre store og små utfordringer og problemer. I åtte uker møtes de i en gruppesamtale med en psykolog hvor de får mulighet til å uttrykke tankene sine og gi hverandre støtte og råd. Det er åpent og ærlig og til tider jævlig, og ikke minst; veldig viktig. Etter å ha sett serien har jeg selv begynt å dokumentere mine egne tanker og følelser, så kanskje kommer det en videodagbok inspirert av serien fra meg etter hvert. I mellomtiden anbefaler jeg veldig å se alle episodene. Jeg tror man kan lære enormt mye av det uansett om man sliter med noe selv eller ikke.

Ønskeliste

Jeg vil bare være som "alle andre".
Jeg vil knytte gjensidige vennskap.
Jeg vil gi like mye som jeg får.
Jeg vil ha en normal samtale.
Jeg vil være til stede.
Jeg vil ta del i.
Jeg vil bidra.
Jeg vil være.

Men det er et stort steg mellom å ville og å klare.
Og det jeg er aller mest redd for er at jeg skal fortsette å være som dette resten av livet.

Lest i mars:

MRS DALLOWAY – VIRGINIA WOOLF | 214 s. | ★★★★★

Det er sommer i London på begynnelsen av 1920-tallet. Clarissa Dalloway forbereder et selskap hun skal ha samme kveld, mens tankene går sine egne veier. Fortid, nåtid og fremtid glir over i hverandre. Tilsynelatende overfladiske hendelser utløser stadig nye assosiasjoner - det er ingen felles virkelighet, men et mangfold av inntrykk og følelser som til sammen blir til et bilde av livet. Den assosiative stilen gir Woolf muligheten til å skifte mellom karakterer og steder uten at det virker påtatt. Overgangene er naturlige og flytende og man legger knapt merke til at de er der. Karakterene som portretteres er interessante og komplekse, tankene deres er på mange måter tidløse og lette å relatere seg til. Jeg likte at hun klarte å få frem et såpass kompleks univers ved å bare beskrive én dag. Mot slutten av romanen hadde jeg følelsen av at jeg hadde kjent karakterene lenge og det til tross for at det er en bok på bare litt over to hundre sider. Språket i romanen er dessuten nydelig. Jeg ble altså veldig positivt overrasket og gleder meg til å lese resten av Woolfs romaner.

KITCHEN – BANANA YOSHIMOTO | 150 s. | ★★★★☆

Den unge, japanske kvinnen Mikage Sakurai sliter med å komme over tapet av bestemoren. Hun blir gradvis kjent med en av bestemorens bekjente, Yuichi, som jobber i en blomsterbutikk og hun ender etter hvert med å flytte inn sammen med ham og den transkjønnede moren hans, Eriko. Den korte romanen er et innblikk i Mikages oppdagelser om mat og om kjærlighet midt i sorgen. Boka inneholder også historien Moonlight Shadow som handler om Satsuki som mistet kjæresten sin i en bilulykke. En dag møter hun en kvinne på en bro som forteller henne at noe spesielt skal skje akkurat der om ikke lenge. De to historiene tar for seg den altoppslukende sorgen og karakterenes ulike forsøk på å takle den. Yoshimoto forteller godt om mellommenneskelige relasjoner og får frem gode karakterer med både styrker og svakheter. Historiene er korte, men mye blir sagt i løpet av de få sidene.

SØSTRENE MAKIOKA – JUN'ICHIRO TANIZAKI | 692 s. | ★★★★☆

Søstrene Makioka lever i skyggen av en storslagen og eldgammel sivilisasjon som holder dem fast i et vev av kleskoder, sosiale ritualer og regler for kurtise, men en ny, moderne verden er i ferd med å bryte frem. Tsuruko, den eldste og mest tradisjonstro av søstrene, har allerede flyttet til Tokyo med sin mann, et sted hvor familiens navn er av liten betydning. Hjemme i Osaka truer fremskrittet familiens eksistensgrunnlag, og Sachiko arbeider for å sikre fremtiden for sine to yngre søstre: den ugifte Yukiko som sliter med å finne en ektemann som tilfredsstiller familiens krav, og den livsglade lillesøsteren Taeko som driver familien til vanvidd med sine mannlige bekjentskaper. Tanizakis skrivestil i denne romanen bærer preg av å være like stillestående som søstrenes liv. Det er ikke så mye handling, men heller rolige liv som skrives frem. Selv om det ikke skjer så mye og selv om det går sakte, klarer forfatteren å gripe leseren ved hjelp av sterke karakterskildringer og et godt og nyansert blikk på verdenen de lever i. Romanen virker i alle fall på meg som veldig troverdig og virkelighetsnær. Jeg visste riktignok ikke noe særlig om japansk kultur på forhånd, men jeg følte at Tanizaki klarte å gi et godt innblikk i hvordan livet kunne være for japanske kvinner på 1940-tallet. Jeg kan nok ikke anbefale denne hvis du er ute etter spenning, men hvis du vil lese en rolig og velskrevet roman med interessante karakterer, kan den absolutt anbefales veldig.

MISSED CONNECTION. – MEGGIE ROYER | 48 s. | ★★★★☆

Lærdommene du aldri fikk av moren din. Om hvordan å kjempe tilbake, om menn som er mer salt enn honning, om å elske seg selv og om å se den du elsker elske en annen. Meggie Royer skriver dikt som er enkle, men sterke. Hun setter ord på følelser og situasjoner altfor mange kan kjenne seg igjen i. Det jeg liker aller best med diktene hennes er at hun gir styrke til de som ligger nede og har blitt tråkket på. Hun sier det man trenger å høre.

they will tell you to find someone

you cannot live without.

this is not sound advice.

the only person that should be

is you. 

Hva leste du i mars?

Veien videre

På et eller annet tidspunkt i livet utsettes man for noe som føles så vondt at man tenker at man umulig kan komme seg videre. Noe som forandrer hvordan man ser på seg selv og hvordan man ser på andre. Noe som gjør at man ikke har lyst til å gjøre noe annet enn å legge seg under dyna og aldri gå ut i verden igjen.

Det er ikke noe vits i å gå inn i det som skjedde. Jeg er ikke den første det har skjedd med og jeg kommer heller ikke til å være den siste. Mennesker sårer hverandre hele tiden, det er en del av livet, og kanskje er det bare ved å såre og å bli såret at vi lærer å ikke gjøre det.

Kanskje tid ikke bare leger, men forandrer. Tiden og erfaringen gjør meg til en annen. Jeg er en annen i dag enn jeg var for to uker siden. Jeg er en annen nå enn jeg vil være i morgen. Tid gir perspektiv. Tid gir styrke. Tid kan føles som en sperre det er umulig å komme seg over. Jeg vet at det eneste jeg kan gjøre nå er å ta nettopp tiden til hjelp. Jeg tjener ingenting på å være bitter eller sint. Jeg tjener ingenting på å hate eller henge ut.

Det eneste jeg kan og vil gjøre, er å fortsette. Fortsette med å være den jeg er. Fortsette å tro på fremtiden, tro på kjærligheten, tro på at mennesket er godt, tro på at alt kommer til å ordne seg. Jeg vet at det kommer til å komme en dag da dette bare er et vondt minne. Jeg vet at jeg kommer til å komme meg over dette.

Noen notater

Å be om hjelp

Jeg har begynt på dette innlegget uendelig mange ganger. Hver gang ender jeg opp med å slette det eller la det ligge sammen med de andre utkastene som aldri kommer til å se dagens lys. Kanskje, eller sannsynligvis, er det det som kommer til å skje med dette innlegget også.

Jeg er aktiv i sosiale medier og blir ofte kjent med nye mennesker gjennom internett. På et eller annet tidspunkt får jeg gjerne spørsmål om hvordan jeg er som person, utenfor internettet. Da innrømmer jeg som regel at jeg er veldig sjenert, at jeg har problemer med å knytte meg til mennesker "i virkeligheten" fordi jeg ikke klarer å snakke med dem. Personen jeg skriver dette til reagerer da gjerne med å si at de ikke tror meg, at jeg ikke fremstår som sjenert, at jeg virker åpen og ærlig. Jeg vet ikke hvorfor det er så viktig for meg å overbevise dem om at jeg snakker sant, men kanskje er jeg redd for at jeg en dag skal møte denne personen og at de skal bli skuffa.

Når jeg sier at jeg er sjenert mener jeg ikke at jeg synes det er "litt vanskelig å snakke med folk". Jeg mener at det ofte er fysisk umulig for meg å gjøre det. Det er som om hjernen min setter opp en vegg. En fysisk vegg som ordene ikke klarer å trenge seg gjennom. Jeg har dem der, jeg vet hva jeg tenker, men uansett hvor mye jeg prøver, uansett hvor mye jeg vil, kommer ikke ordene ut. I beste fall stammer jeg frem noe usammenhengende, kanskje blander jeg en halv tanke med en halvveis uttenkt setning. Ofte sier jeg noe jeg ikke mener fordi det er det jeg tror den andre vil høre eller forventer. Eller jeg sier noe som er så nøytralt at det ikke skal kunne definere meg.

Å snakke med meg er ofte som å snakke med en vegg. Samtalen blir ensidig fordi jeg bare svarer halvveis på spørsmål og sjelden eller aldri stiller et spørsmål tilbake. Hvis en person vil fortelle meg noe om seg selv, må de som regel gjøre det på eget initiativ. Det gjør at samtalene alltid blir korte, ofte pinlige og sjelden fører til at noen har spesielt lyst til å prøve igjen. Samtaler som dette skammer jeg meg som regel så mye over at jeg går aktivt inn for å unngå å måtte ha en til. På denne måten skyver jeg ufrivillig alle unna.

Jeg har ikke et forklaringsproblem. Jeg vet hvordan jeg har blitt sånn. Jeg vet hvordan det startet. På slutten av ungdomsskolen følte jeg meg fullstendig alene. Vennene jeg hadde vokst opp med forsvant ut av livet mitt, de var mer interessert i gutter, fyll og popularitet enn å ta seg tid til en som trakk seg mer og mer unna. Lenge var jeg bitter for det, men nå som jeg er eldre skjønner jeg jo at man som ungdom ofte glemmer å fokusere på andre enn seg selv. Lærerne så ikke eller ville ikke se at jeg hadde det vanskelig. Kanskje fordi jeg alltid smilte. En smilende jente med gode karakterer kan selvfølgelig umulig ha problemer. I tiende klasse ble jeg dessuten voldsomt forelska og antok at det var meg det var noe galt med når forholdet ikke ble som jeg ønsket, når jeg senere ble presset til å gjøre ting jeg ikke ville, når jeg ble holdt hemmelig og når jeg ble oversett. Det var i løpet av det siste året på ungdomsskolen at jeg for alvor begynte å føle at jeg bare var i veien.

Da jeg begynte på videregående skjønte jeg med en gang at det ville bli vanskelig for meg å bli kjent med nye mennesker. Jeg klarte ikke å stole på at noen faktisk ville ha noe med meg å gjøre. Jeg var ikke bra nok, spennende nok, morsom nok, utprøvende nok. Jeg var ikke nok. Likevel var jeg heldig. Jeg fant noen som aksepterte meg og som ikke ga meg opp bare fordi jeg ikke klarte å si så mye. Jeg følte meg aldri helt alene for jeg visste at jeg hadde noen som brydde seg om at jeg var der. Problemet var kanskje bare at jeg aldri helt klarte å tro at jeg var bra nok for noen av dem. Og så begynte jeg å studere og plutselig var det hundre ganger enklere å bare isolere seg selv. Mangelen på faste klasser og et begrenset antall folk, gjorde at jeg enkelt kunne løpe avgårde etter forelesning og aldri snakke med noen i det hele tatt. På den måten var det faktisk mulig å studere i fire år uten å bli kjent med en eneste medstudent.

Jeg kan snakke, jeg vet hvordan en samtale fungerer. Sammen med de jeg kjenner best, altså familien min, har jeg sjelden problemer med å være meg selv. Ordene finner veien forbi veggen uten store problemer. Jeg kan si det jeg tenker og det jeg mener uten at jeg hele tiden er redd for at det er feil. Problemet er bare at så snart jeg er alene, så snart jeg er borte fra de jeg stoler på, forsvinner jeg inn i meg selv og tør ikke å komme ut.

Jeg låser meg fast i mønstre. Jeg sier til meg selv at det er umulig å komme seg ut av en allerede etablert rolle. Når jeg har blitt hun som aldri sier noe, må jeg forbli hun som aldri sier noe. Har jeg først sagt nei til å danse, kan jeg ikke danse den kvelden. Det finnes ingen vei ut. Jeg kan ikke plutselig begynne å snakke eller danse, jeg kan ikke plutselig bli en annen. Jeg er redd for oppmerksomheten. Jeg er redd for å avsløre at jeg ikke er spesielt interessant. Jeg er redd for å ikke leve opp til forventningene. Jeg er redd for å fremstå som en annen enn den jeg er, selv om det selvfølgelig er det jeg gjør hele tiden.

Jeg har alltid tenkt at mine problemer ikke er virkelige nok. Jeg er redd for å få beskjed om at jeg ikke er deprimert nok. At jeg ikke har nok angst. Jeg er redd for å få beskjed om at jeg bare må skjerpe meg. For det er det jeg forteller meg selv hele tiden. Mine problemer er ikke store nok, det er uendelig mange som har det så mye vanskeligere. Jeg vet at det bare er min egen skyld at jeg har havnet her. Det eneste jeg egentlig trenger å gjøre er å skjerpe meg. Jeg trenger bare å åpne munnen å si noe, det er ikke så vanskelig som jeg skal ha det til. Alle andre klarer det jo. Det er ingenting som egentlig tilsier at jeg ikke skal kunne klare det. Likevel er det altså umulig.

Dette er ikke et sutreinnlegg. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg, jeg er ikke ute etter sympati, jeg er ikke ute etter trøst. Jeg føler bare at det er på tide å innrømme at jeg sliter. Det er på tide å innrømme at jeg har det vanskelig. Jeg vil ikke ha det på denne måten lenger. Jeg vil så veldig gjerne bli en bedre versjon av meg selv.

En ærlig liste

(en god bok)

Når gråt du sist, og hvorfor?
Jeg gråt tidligere i kveld fordi jeg var/er lei og frustrert. Jeg har ikke grått på kjempelenge, så egentlig var det en slags lettelse å endelig få et utløp.

Nevn tre ting som du avskyr:

• fisk
• menn som tror de har krav på kvinners kropp
• snø

Hvordan var du på barneskolen?

Litt overalt og veldig barnslig. Jeg elsket å leke, å lage klubber og å stå på scenen. Da mange plutselig ble "ungdommer" i sjuende klasse stilte jeg meg på bakbeina og nektet å gi slipp på å være barn. Jeg husker barneskolen som en tid da jeg alltid var glad.

Hva stresser deg?

Fremtiden. Aller mest nær fremtid. Altså etter-Bø-fremtiden.

Nevn tre ting du elsker:

• hvaler
• appelsinsjokolade
• gode bøker

Hvordan tror du andre oppfatter deg?

Som vanskelig å forholde seg til. Jeg er både vanskelig å bli kjent med og vanskelig å komme inn på (også for de som kjenner meg).

Hvordan oppfatter du deg selv?

Som vanskelig å forholde seg til. Usikker og frustrert.

Nevn en type situasjon som du finner utfordrende:
Situasjoner der det forventes at jeg skal være en aktiv del av en samtale. Smalltalk er helt umulig for meg og samtalene jeg "deltar" i er ofte veldig ensidige.

Når synes du selv at du er vakrest?
Som regel akkurat når jeg er i ferd med å legge meg, rett før jeg fjerner sminken.

Hva lo du sist av?
Daniel J. Layton på youtube.

Er det noe du funderer ofte over?
Hvordan folk klarer å tenke fremover uten å få fullstendig panikk over tanken på at man kanskje skal bruke resten av livet på en jobb man bare liker sånn halvveis. Også tenker jeg mye på havet og verdensrommet og blir skikkelig stressa at av det er så mye vi ikke vet.

Tre ting du er redd for:

• fremtiden
• at noen jeg er glad i skal bli alvorlig syk
• å miste synet

Nevn et eller flere yrker som du tror du hadde passet dårlig til:
Jeg tror jeg hadde passet dårlig i en jobb som har med regnskap eller skjemaer å gjøre eller som bare går ut på å gjøre akkurat det samme hele tiden. Jeg tror egentlig ikke jeg hadde taklet så bra å sitte på et kontor hver dag heller.

Nevn et eller flere yrker som du tror du hadde passet bra til:
Jeg tror jeg hadde egnet meg i bokbransjen, enten i bokhandel eller hos et forlag. Jeg hadde likt godt å jobbe med boksalg og promotering av bøker, kanskje spesielt i kombinasjon med sosiale medier.

Denne listen har jeg funnet hos Stine.

Svar gjerne på for eksempel tre spørsmål i kommentarfeltet hvis du føler deg ærlig!

Lest i februar:

Marie-Laure bor sammen faren sin i nærheten av naturhistorisk museum i Paris. Faren jobber på museet og har ansvar for byggets tusener av låser. Når Marie-Laure er seks år gammel, mister hun synet og faren bygger en miniatyr av nabolaget de bor i slik at hun kan memorere det og finne veien hjem. Seks år senere okkuperer nazistene Paris og far og datter flykter til kystbyen Saint-Malo der Marie-Laures grandonkel bor. I en gruveby i Tyskland, bor foreldreløse Werner på en barnehjem sammen med søsteren. Werners tekniske ferdigheter sikrer han en plass i Hitlerjugend og han blir etter hvert gitt spesielle oppdrag i å spore motstandsbevegelsen. All the light we cannot see er en utrolig velskrevet roman. Språket er rent og vakkert og historien er intens selv om den fortelles på en rolig og reflektert måte. Jeg har ingenting å nedsette på roman, verken i form eller innhold, og ville egentlig ikke at den noen gang skulle ta slutt. 5/5!

Ingen er innenfor, ingen har funnet sin plass, ingen forstår de sosiale lovene det er vanlig å følge. I Dette har jeg aldri fortalt til noen møter vi unge mennesker med mye fortid og lite framtid, som alltid ødelegger for seg selv eller andre. Hver novelle inneholder situasjoner der hovedpersonene blir stilt til veggs. De blir krenket, de blir brukt, de gjør sitt eget ubehag til andres straff, og de andres straff til egen avgrunn. Men mest av alt søker de etter en forståelse og kjærlighet som ingen er villige til å gi dem, aller minst dem selv. Jeg liker veldig godt måten Maria Kjos Fonn skriver på. Hun forteller historier som er annerledes og interessante. Dessverre var det ikke noe som utmerket seg spesielt i denne samlingen. Jeg hadde kanskje følelsen av at alt var litt for mye på avstand, på tross av det sterke innholdet. 3/5!

Oppfinneren av verdens første klokka blir forvist fra verden i mange århundrer før han får tilbake friheten. Sammen med friheten får han et oppdrag: å lære to mennesker den virkelige betydningen av tid. Han kommer tilbake til vår verden og legger ut på en reise med to usannsynlige partnere: en tenåringsjente som holder på å gi opp livet og en gammel forretningsmann som ønsker å lese evig. Det er ikke så ofte jeg leser bøker som er så dårlige at jeg blir sint, men The Time Keeper er en sånn bok. Det er mange grunner til dette. For det første er karakterene helt flate, personlighetene deres er omtrent så stereotypiske det er mulig å få dem og oppbygningen av deres historier er bare en klisjé etter den andre. Måten Mitch Albom fremstiller psykisk helse og selvmord fremstår dessuten som støtende og trangsynt. Han bruker også religion på en måte som virker formanende og aggressiv. Det finnes ingen åpninger for leseren, hele romanen er preget av Alboms veldig bestemte syn på verden og det gjør at jeg aldri får noe sympati for verken bok, karakterer eller forfatter. Jeg blir bare sint og frustrert. Dette er sånn roman som virker lite gjennomtenkt. Albom hadde definitivt et godt utgangspunkt, men han klarte aldri å bruke rammen til noe konstruktivt eller betydningsfullt. 1/5 (men egentlig 0/5...)!

"This boy will be famous. There won't be a child in our world that won't know his name. There will be books about him, he will be a legend." Harry Potter er en helt vanlig gutt til han får vite at han er en trollmann og at han har fått plass på Hogwarts, en skole for hekseri og trolldom. Jeg trenger vel egentlig ikke å si noe om hva som skjer videre, for de fleste har i hvert fall litt kjennskap til Harry Potter-bøkene. I fjor ble en illustrert utgave av Harry Potter and the Philsopher's Stone lansert. Historien er den samme, men illustrasjonene er med på å gi boka det lille ekstra. Jeg trodde egentlig ikke det var mulig for meg å like denne bedre enn jeg allerede gjorde, men Jim Kays illustrasjoner ga meg enda mer enn forventet. Det føles virkelig som om man får muligheten til å oppleve Harry Potter på en ny måte og jeg gleder meg veldig til de neste bøkene! 5/5!

Peer Gynt og moren hans bor under fattigslige kår, men Peer er stolt og drømmende. Etter å ha røvet med seg en brud og så dumpet henne, tvinges Peer til å flykte fra bygda. Under flukten møter han en rekke ulike skikkelser, blant annet den grønnkledde og Dovregubben. Han møter også Solveig som han er forelsket i. Etter hvert forlater Peer landet og drar ut i verden. Jeg har lest Peer Gynt før, det er også fult mulig at jeg har skrevet om den før, men nå har jeg lest den for andre gang i forberedelse til eksamen. Jeg er ikke så veldig begeistret for boka, men jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Kanskje har det noe med at jeg har en generell indre motstand mot å lese noe som er skrevet på rim, kanskje har det noe med at jeg ikke føler at jeg får noe spesielt ut av historien, kanskje forstår jeg den ikke ordentlig. Peer Gynt er jo et av de aller mest kjente og elskede norske verkene, så jeg er ganske sikker på at det er min lesning det er noe feil med, men etter to gjennomlesninger er jeg fortsatt ikke overbevist. Kanskje er dette rett og slett bare ikke min greie og det er jo for så vidt greit, jeg kan alltids kose meg med noen av de verkene av Ibsen som jeg faktisk liker, som for eksempel Et dukkehjem eller Vildanden. 3/5!

Sommeren 1948 bor 15 år gamle Trond og faren hans på ei seter ved ei elv nær grensa til Sverige. Den sommeren opplever han død og svik og hans livsgrunnlag forandres for alltid. 67 år gammel flytter han ut til et lite hus ved en innsjø langt øst i landet, sammen med hunden sin. Hans nærmeste nabo viser seg å være en annen skadeskutt eldre mann med hund, en han kjente før, og som han må forholde seg til, og så begynner sommeren 1948 å plage ham. Ut og stjæle hester er en utrolig flott roman som det ga meg mye å lese. Per Petterson har en helt spesiell måte skrive på som gjør at selv det stillestående fremstår å være i bevegelse. Han skaper gode bilder og karakterer og gir meg som leser en følelse av å virkelig være til stede. Likevel satt jeg med følelsen av å savne noe når jeg leste, uten at jeg klarer å sette fingeren på hva det var jeg savnet. Kanskje hadde jeg bare akkurat litt for høye forventninger. 4/5!

I On Writing forteller Stephen King om livet sitt og om hvordan det er å leve av å skrive. Han gir et innblikk i sin egen barndom og forteller om hvordan den første romanen hans ble til. Boka har i tillegg flere kapitler om skriving som tar for seg både generelle og spesielle skriveteknikker og tips. Hvis du har lest mye om skriving og/eller har skrevet mye tidligere, er mye av denne boka repetisjon. Det jeg syntes var mest interessant med den, var Stephen Kings egen historie. Han gir et godt perspektiv på både hvor vanskelig det er å faktisk slå gjennom som forfatter og på hva man gjør etter at man har gjort det. Flere av historiene hans fikk meg til å begynne å gråte og jeg kjente meg igjen i mye av det han forteller. Jeg tror ikke jeg lærte så mye nytt av denne, men jeg fikk definitivt et godt innblikk i en annen skrivers liv og hverdag. 4/5!

Hva leste du i februar?

Fire fine filmer

CONTE D'ÉTÉ (1996) av Eric Rohmer

Gaspard reiser til den franske kystbyen Dinard i håp om å møte jenta han tror han er forelska i. Han har bare vært i byen i kort tid når han møter Margot som jobber på en restaurant i byen. De to finner raskt tonen og begynner å tilbringe mye tid sammen. De diskuterer Gaspards følelser for jenta han venter på og Margot introduserer han etter hvert for en tredje jente. Filmen har gode dialoger og nydelige bilder. Karakterene er troverdige og nyanserte. Selve historien er enkel, men gjenkjennelig og ikke minst realistisk. Man blir litt forelska og litt irritert og så lengter man kanskje litt ekstra etter sommeren og sola.

PEOPLE PLACES THINGS (2015) av James C. Strouse

Will Henry er nyskilt og sliter med å balansere rollen som far med en travel hverdag som lærer og forfatter av grafiske romaner. Han skjønner at han må starte på nytt, men sliter med å komme over at kona forlot ham. Filmen handler om å ikke helt få til hverdagen, om å være pappa, om å være lærer og elsker og venn og å være veldig forvirra. Både karakterene og dialogene er troverdige og nyanserte. Jeg liker at man både elsker og hater Will litt, at man både blir frustrert og får sympati for han.

SHORT TERM 12 (2013) av Destin Daniel Cretton

Grace jobber som veileder på et gruppehjem for tenåringer med ulike problemer. Hun bor og jobber sammen med kjæresten, Mason, men har problemer med å åpne seg for han. Når en ny jente ankommer gruppehjemmet rives Grace mellom forholdet til Mason og arbeidet med ungdommene. Filmer handler om alle de utfordringene og problemene som kommer med å være ungdom og ung voksen. Regissøren Cretton skrev også manuset til filmen og baserte seg på sine egne opplevelser når han skrev. Både det velskrevne manuset og gode skuespillere gjør at denne filmen virkelig skiller seg ut. Jeg ble imponert over at man kan fortelle om så mye vondt på en så vakker måte.

STANDING UP (2013) av D. J. Caruso

På en sommerleir for barn går en tradisjonell spøk ut på at en gutt og en jente velges ut som "geiter". De blir rodd ut til en øy der de tvinges til å kle seg nakne før de blir etterlatt til seg selv resten av natta. Når Howie og Grace velges ut bestemmer de seg for å rømme heller enn å bli værende og bli latterliggjort når noen kommer og henter dem neste morgen. Filmen handler om hvor slemme barn kan være med hverandre, men også om styrken de kan finne sammen. Den handler mobbing og vennskap og vanskelige familieforhold. Jeg liker det eventyrlige ved reisen og vennskapet mellom Howie og Grace. Selv om historien er vond, får filmen også frem mye av det som er godt og fint med å være barn.

Alle filmene er tilgjengelige på amerikansk Netflix.

Jeg vet ikke om det går fremover

Jeg har lastet ned en app som forteller meg akkurat når sola står opp, akkurat når den går ned og hvor mye lengre dagen i dag er sammenlignet med dagen i går. Det er en sånn greie som på en eller annen måte motiverer fordi det blir så tydelig at det går fremover. Da jeg lastet ned appen gikk sola ned rundt klokka 16, i dag gikk den ned klokka 17:31. Det er en og en halv time fremgang. Jeg kunne ønske det fantes en app som kunne vise meg hvor mye jeg går fremover eller bakover, men foreløpig må jeg måle det selv og da blir det automatisk vanskeligere. Jeg er ikke som sola, jeg følger ikke en bane, jeg går ikke opp og ned i et forutsigbart mønster. Fordi jeg er menneske og fordi jeg er meg, må jeg ta hver dag som den kommer.

Akkurat nå har jeg litt følelsen av å ha tatt to skritt tilbake. Jeg klarer ikke å skrive, har nesten ikke skrevet noen ting siden desember, og motivasjonen har forlatt meg. Jeg er lei av Bø, jeg er lei av å bo i en hybel som ser ut som en hytte, jeg er lei av å dele kjøkken med folk jeg ikke engang vet hva heter, jeg er lei av stabler med oppvask og av at noen stjeler juicen min, jeg er lei av at det er kaldt og jeg er lei av snø, jeg er lei av vinterjakka og jeg er lei av min egen tiltaksløshet. Jeg vet ikke om det jeg trenger er en ferie eller at noen sier at jeg må skjerpe meg.

En av grunnene til at jeg bare har lyst til å ligge i senga med Netflix og appelsinsjokolade, er at jeg er ubeskrivelig stressa over at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig i Bø. Jeg vet ikke om jeg vil fullføre bacheloren i nordisk litteratur. Jeg vet ikke hvordan jeg skal skaffe meg en jobb. Jeg vet ikke hvor jeg skal bo. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få til noe som helst hvis jeg ikke endrer meg drastisk i løpet av de neste månedene. Kort sagt er jeg både redd og frustrert. Jeg skulle så gjerne vært en av de som er midt i tjueåra og har alt på stell, men jeg er ikke det. Jeg er en av de som roter og surrer og ikke kommer seg fremover. Jeg er en av de som ikke har peiling og jeg vet ikke hvordan man kommer seg videre herfra.

Se for deg et rotete univers

Som om vi står på en scene foran et urolig publikum. Du er midt i den lange monologlignende replikken før pause. Jeg står med ryggen halvveis vendt mot deg, hendene mine speiler publikums urolighet. Jeg later som om jeg hører på det du sier, men egentlig venter jeg bare på at det skal bli min tur til å si noe. Du beveger deg nesten ikke mens du snakker, har hendene stivt plassert på hver sin side av kroppen, du ser rett mot tilskuerne. Jeg vet at du forsøker å fange oppmerksomheten deres, at du er avhengig av en slags energi fra salen. Etter at du er ferdig med din replikk blir det helt stille på scenen. Jeg snur meg sakte mot deg, går to skritt fremover slik at vi står ansikt til ansikt. Jeg kan kjenne pusten din mot ansiktet mitt. Så nærme står vi. Ånden din lukter løk og eucalyptus. Du er rød i øynene. Sminken din er i ferd med å gli nedover huden. Jeg venter enda noen sekunder før jeg begynner på den korte sluttreplikken, legger like stor vekt på hvert ord. Øynene dine utvider seg mens jeg snakker. Reaksjonen din er så godt innøvd at den fremstår som naturlig. Bare et øyeblikk etter at jeg har sagt det siste ordet i replikken går scenen i svart. Vi blir stående som frosset mens sceneteppet trekkes for. Vi hører lyden av publikum som reiser seg, lyden av samtaler som starter opp igjen etter tre kvarter i konsentrert stillhet. Du går av scenen foran meg, jeg legger merke til at du begynner å bli tynn i håret. Bak scenen sier vi ingenting til hverandre, snakker kanskje med scenearbeiderne, legger et nytt lag med sminke, venter på at neste akt skal begynne. Som om vi trenger et publikum for å komme i gang.

•

Se for deg et rotete univers. Jeg går gjennom dette universet i rolig tempo. Alt som finnes, finnes her. Alt er langt unna, men på en armlengdes avstand. Skjønner du ikke at alt er motsetninger og at du motsier deg selv hele tiden? Hvis jeg retter ut den høyre armen slår jeg en stjerne ut av sin bane. En stjerne er en sol og sola brenner. Jeg løper nedover melkeveien og forstår at den bare er en blodåre i universets kropp. Ja, jeg er fullstendig klar over at det er en teit ting å si, men definisjonen av hva som er teit er tross alt bare et kulturelt konsept. I universet er det kulturelle bare litt salt du drysser over en rett som ikke smaker helt slik du ønsker. Hvis jeg sparker Pluto som en ball og lar den forsvinne ut av solsystemet, vil den da kunne bli en planet hvis den havner i et system der alle planeter er mindre enn her? Jeg innser at jeg kanskje burde ha tatt grunnfag i astronomi før jeg begikk meg ut på denne reisen, men du vet vel at universet ikke venter på noen? Den eneste som venter er meg og det er derfor jeg fortsetter å gå eller løpe. Jeg kunne ha sagt noe om alle de sorte hullene, men det blir litt vel metaforisk, det får da finnes grenser. Dette er ikke en metafor. Jeg vandrer gjennom universet og leter etter noe jeg tror jeg har mistet. Det er en realitet jeg ikke gidder å diskutere. I rasende fart forbi meg forsvinner en satellitt. Den sender bilder ned til jorda. Den blågrønne planeten er helt stum. Verdensrommet er lydisolert. Vi kunne ha spilt inn musikk her. Vi kunne ha skreket til hverandre uten å få naboklager. Jeg kunne ha lagt meg ned og gått i bane rundt jorda. Det er uansett ingen som vet at jeg er her, at jeg vokter universet i lyset fra soler som har slukket for lenge siden.

•

Løpende over asfalten. Lyden av bare føtter. Det myke mot det harde. Vi løper. Det er ikke viktig å puste. Vi må bort og frem. Fort. I nærheten: noen spiller fotball, de roper, skriker, det gir gjenlyd i dalen, stemmene gjentas av fjellene, de sparker ballen mot en vegg. Et sted er det et lite barn som gråter i en barnevogn. En mamma roper et navn igjen og igjen. En bildør slås igjen. To katter skriker til hverandre. Noen starter en gressklipper. Så: knærne treffer asfalten. Huden rives av. Blod og grus blandes sammen. Vi stopper. Overser tårene. Knærne er åpne. Lydene i dalen forsvinner, bare stemmene våre er igjen. Hender tar tak under armer, hender løfter, hjelper. De tynne kroppene våre. Huden lukter sol og gress og jord. Vi tar sakte skritt, bestemte, vet hvor vi skal. Ser ikke på de røde stripene som renner nedover leggene. Noen løper foran for å varsle. Vi vet det ikke enda, men det er dette som er vår barndom.

•

Etter at det begynte å gå rykter om at du hadde ligget med broren din måtte vi slutte å være venner. Jeg vet ikke hvem det var som startet disse ryktene eller om de hadde rot i virkeligheten. Hvis de var sanne hadde jeg uansett ikke så mye jeg skulle ha sagt. Jeg var ikke stort bedre selv. Likevel følte jeg at jeg måtte avslutte vennskapet. Jeg skrev det på en lapp som jeg sendte gjennom klasserommet. Du sendte lappen tilbake med to bokstaver som svar. OK. Jeg veit ikke om du så på det som et svik eller om du mistenkte at det var jeg som hadde startet ryktene. At jeg kanskje hadde et ønske om å ta over din posisjon i klasserommet. En stund vurderte jeg å gjøre det helt klart at det ikke var meg, men jeg lot være, tenkte at det var viktigere å ta avstand fra det hele. Noen uker etterpå, kanskje som et direkte resultat av disse ryktene, spurte L. om jeg ville bli med ham på skoleballet. Siden vi ikke var venner lenger, hadde jeg ingen problemer med å si ja. Jeg burde kanskje ha skjønt at du kom til å bli sint, men jeg var altfor oppslukt av meg selv på den tida. Jeg la ikke merke til at du var mindre og mindre til stede.

Lest i desember og januar:

His Dark Materials er triologien om Lyra og hennes reiser mellom verdener. Lyra er foreldreløs og vokser opp ved universitetet i Oxford der hun oppdras av professorer og andre ansatte. Barndommen hennes er rolig og fylt med lek inntil hennes beste venn plutselig forsvinner. Lyra mistenker at han har blitt stjålet på samme måte som mange andre barn i området. Det tar ikke lang tid før hun vikles inn i noe som gjør at hele hennes verden forandrer seg for alltid. Den første boka i serien ble gitt ut i 1995 og har sin siden den gang blitt en av de aller største og mest kjente fantasy-seriene. Jeg hadde tidligere bare sett den ganske dårlige filmatiseringen fra 2007 og visste derfor ikke helt hva jeg skulle forvente. Den første boka likte jeg veldig godt. Pullman bygger opp en annerledes og spennende verden som man raskt dras inn i. Jeg har tidligere lest få (eller ingen?) bøker som tematiserer parallelle verdener, så akkurat det syntes jeg var veldig spennende. Karakterene er dessuten lette å bli glad i og det at de har dæmons gir dem noe litt ekstra og unikt. Bok to og tre likte jeg nok ikke like godt som den første, men serien er likevel vel verdt å få med seg hvis man liker fantasy og eventyr. 3.5/5!


Annabel er blakk, romantisk og skamløst egoistisk. Christian er skyhøy og deilig. Sammen er de kaos. Jeg gidder ikke leve uten deg er en kjærlighetshistorie om to nattmennesker som drikker mer enn de sover, røyker mer enn de spiser og drømmer mer enn de får gjort. Begge lever hardt, og når de er høye, er kjærligheten det største av alt. Men hva er fantasi, og hva er virkelighet? Hva skjer når dagen kommer? Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg hadde veldig høye forventninger til denne boka. Det jeg likte aller best ved den, var språket. Det er en utrolig fin driv i det og jeg liker at det virker så levende. Dessverre ble jeg ellers ganske skuffet. Det var noe med overdrivelsene og gjentakelsene som rett og slett ble for mye. Historien mistet noe av troverdigheten og jeg klarte ikke helt å la meg rive med. Jeg følte kanskje at det ble litt for enkelt, litt for kort og at den manglet noe, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva dette noe skulle vært. 3/5!

Alle nyanser av sinne er en samling fortellinger om alle de dagene som ikke ble sånn som man trodde de skulle bli. Når du står med øksa i hånda og har slått i stykker en dør, når du har sneket deg inn på en pelsdyrfarm og ikke vet hvorfor, når du har ligget med tre av kameratene til nesten-kjæresten din, når noen forteller deg at Norge er et føkka sosialdemokratisk høl, og om byen der det står skrevet SUG DEG SELV med sprittusj på en dør. Personlig er jeg veldig glad i å lese noveller og kanskje spesielt korte noveller. Jeg liker når man klarer å si mye med ikke så altfor mange ord. Stagrim får til dette på en veldig god måte. Språket er sterkt og hun får frem en god stemning i historiene hun forteller. Jeg liker det at det fremstår som noe uforløst og at hun får frem den stille desperasjonen i et menneskes liv. Samlingen er nok ikke noe av det alle beste jeg har lest, men den er likevel så absolutt leseverdig og ikke minst inspirerende. 4/5!

Eva har levert masteroppgaven og har hele verden foran seg, men vet ikke hva hun skal gjøre. Derfor reiser hun hjem. Til mamma, pappa og Furuset. Det er selvfølgelig bare midlertidig. Til hun har jobb og penger. På Furuset møter hun igjen den gamle vennegjengen som hun har mistet litt i løpet av studietida. De har ikke dratt noe sted og før Eva vet ordet av det er hun, med sitt nye liv, tilbake i sin første verden. Furuset er på mange måter en stillegående roman. Den beskriver en gjenkjennelig og vanskelig livsfølelse. Følelsen av å ikke helt klare å finne frem til hva man vil og hvor man skal dra. Strømsborg forteller en fin og rolig historie med troverdige karakterer og et godt språk. Hun får frem stedet og hun får frem livsfølelsen. Det er noe betryggende ved å lese en roman om dette mellomstadiet i livet som de aller fleste møter på et eller annet tidspunkt. 4/5!




Hva kan skje hvis du er helt åpen for verden? Hvis det ikke fins grenser for hva du kan være med på? Den unge jenta i romanen Null er villig til å gå langt i sin søken etter et liv der hun er helt til stede, helt oppfylt, der hun er noen. Dette er en roman jeg synes det er vanskelig å si noe om. Den er ekstremt intens og forteller en historie det er vanskelig å gjenfortelle. Skrivestilen er original og språket er godt. Mitt største problem når jeg leste den var at jeg rett og slett falt ut. Det var noe med både språket og historien som gikk over en slags grense. Det ble for mye, for voldsomt, for intenst, til at jeg klarte å tro på det og få noe ut av det. Dette er nok en roman som man enten elsker eller er litt likegyldig til og jeg faller nok dessverre litt i den andre kategorien. Jeg hadde veldig lyst til å like romanen, men den gir meg rett og slett for lite. Jeg får kanskje litt følelsen av at man velger å dra alt litt for langt bare for å overraske eller provosere og at det kanskje blir litt påtatt? Det er faktisk veldig vanskelig å sette fingeren på akkurat hva jeg mener, jeg tror man bare må lese den og enten gi seg over til stilen eller bare legge den fra seg. 3/5!


Byen er okkupert, og rundt den er det reist en mur. Bare et minimum av matvarer slipper gjennom. Det finnes ingen veier ut eller inn, bortsett fra én. I all hemmelighet jobber Mikael med å grave ut en tunnel til den andre siden. Doktorgraden hans er det ingen som har bruk for, men han kan grave, og han kan bære. Når tunnelen åpner, blomstrer byen på ny. Befolkningen har mat å velge mellom, og Mikael finner igjen spor av glede i blikket til Miriam og Isak, hans kone og deres åtte år gamle sønn. Det som en gang var jord er en lettlest og ukomplisert roman om okkupasjon, flukt og familieforhold. Jeg er veldig glad i Simon Stranger som forfatter. Jeg liker at han er så tydelig idealistisk og at han har klare budskaper i det han skriver. Likevel blir det noen ganger litt for enkelt. Denne romanen er rett og slett for kort og unyansert. Historien er spennende, men det hjelper ikke helt når karakterene fremstår som ganske flate og uinteressante. Jeg følte rett og slett at det manglet en ordentlig dybde som jeg føler han har i sine tidligere romaner. Det som kanskje trekker den litt opp er at den har noen ganske viktige poenger. 3/5!


Willowdean Dickson er tjukk og stolt av det. Hun har alltid følt seg hjemme i sin egen kropp og med den vakre bestevenninnen, Ellen, ved sin side har alt alltid fungert. Dette forandrer seg fort når Will begynner å jobbe på Harpy's, en fast-food restaurant, og møter privatskoleeleven Bo. De finner fort tonen, men i stede for å få økt selvtillit av Bos oppmerksomhet, blir Will mer og mer selvbevisst og usikker. For å gjenvinne selvtilliten bestemmer hun seg for å melde seg på byens store skjønnhetskonkurranse. Dumplin' er en ungdomsroman (YA) litt utenom det vanlige. Hovedpersonen er ganske annerledes fra det som er vanlig i denne sjangeren og det fungerer veldig bra. Jeg elsker at roman er kroppspositiv og at den tematiserer kroppshysteriet i samfunnet. Som mye annen litteratur i YA-sjangeren blir det likevel til tider litt for overfladisk og enkelt. Noen ganger opplever jeg at boka er irriterende treig og repetetiv og det irriterer meg at forfatteren velger å ta med et trekantdrama i en bok som kunne handlet om så mye annet. Romanen mister rett og slett litt av seg selv etter hvert og fokuserer for mye på forelskelsen når den hadde kledd bedre å fokusere enda mer på kropp og vennskap. 3/5!


Var det voldsomme ryggsmerter som gjorde at Lars Petter Sveen endelig klarte å bli forfatter? Og begynte virkelig Ruth Lillegravens Urd med at forfatteren kom over en eng av gule blomster? Hvor mange ord tror du Jon Fosse fikk knota ned da han dro til Athen for å fullføre Stengd gitar? På hvilken måte er John Erik Rileys Heimdal, California venstrehåndsarbeid? Og hva var det som egentlig skjedde med Erlend Loe i studentavisa Under dusken som gjorde at han endelig fikk til en roman? Skrivehistorier er en samling tekster skrevet av mange ulike forfattere. Tekstene handler om skriving og det å være en som skriver. Tekstene er forskjellige og går inn på ulike temaer og problemer knyttet til skrivearbeidet. Variasjonen i tekstene er god og man får derfor mange ulike perspektiver og inntrykk. Det er nesten garantert noe man kan kjenne seg igjen i hvis man selv skriver. Blandingen av kjente og ikke fullt så kjente navn gjør dessuten at man kan bli enda litt bedre kjent med de man kjenner og at man kan finne seg noen nye forfattere å lese. Jeg synes denne boka var veldig inspirerende og fin og jeg kommer nok til å bla litt opp i den når jeg trenger inspirasjon eller motivasjon. 4/5!

Har du lest noen av disse bøkene? Hva har du lest i det siste?