Å be om hjelp

Jeg har begynt på dette innlegget uendelig mange ganger. Hver gang ender jeg opp med å slette det eller la det ligge sammen med de andre utkastene som aldri kommer til å se dagens lys. Kanskje, eller sannsynligvis, er det det som kommer til å skje med dette innlegget også.

Jeg er aktiv i sosiale medier og blir ofte kjent med nye mennesker gjennom internett. På et eller annet tidspunkt får jeg gjerne spørsmål om hvordan jeg er som person, utenfor internettet. Da innrømmer jeg som regel at jeg er veldig sjenert, at jeg har problemer med å knytte meg til mennesker "i virkeligheten" fordi jeg ikke klarer å snakke med dem. Personen jeg skriver dette til reagerer da gjerne med å si at de ikke tror meg, at jeg ikke fremstår som sjenert, at jeg virker åpen og ærlig. Jeg vet ikke hvorfor det er så viktig for meg å overbevise dem om at jeg snakker sant, men kanskje er jeg redd for at jeg en dag skal møte denne personen og at de skal bli skuffa.

Når jeg sier at jeg er sjenert mener jeg ikke at jeg synes det er "litt vanskelig å snakke med folk". Jeg mener at det ofte er fysisk umulig for meg å gjøre det. Det er som om hjernen min setter opp en vegg. En fysisk vegg som ordene ikke klarer å trenge seg gjennom. Jeg har dem der, jeg vet hva jeg tenker, men uansett hvor mye jeg prøver, uansett hvor mye jeg vil, kommer ikke ordene ut. I beste fall stammer jeg frem noe usammenhengende, kanskje blander jeg en halv tanke med en halvveis uttenkt setning. Ofte sier jeg noe jeg ikke mener fordi det er det jeg tror den andre vil høre eller forventer. Eller jeg sier noe som er så nøytralt at det ikke skal kunne definere meg.

Å snakke med meg er ofte som å snakke med en vegg. Samtalen blir ensidig fordi jeg bare svarer halvveis på spørsmål og sjelden eller aldri stiller et spørsmål tilbake. Hvis en person vil fortelle meg noe om seg selv, må de som regel gjøre det på eget initiativ. Det gjør at samtalene alltid blir korte, ofte pinlige og sjelden fører til at noen har spesielt lyst til å prøve igjen. Samtaler som dette skammer jeg meg som regel så mye over at jeg går aktivt inn for å unngå å måtte ha en til. På denne måten skyver jeg ufrivillig alle unna.

Jeg har ikke et forklaringsproblem. Jeg vet hvordan jeg har blitt sånn. Jeg vet hvordan det startet. På slutten av ungdomsskolen følte jeg meg fullstendig alene. Vennene jeg hadde vokst opp med forsvant ut av livet mitt, de var mer interessert i gutter, fyll og popularitet enn å ta seg tid til en som trakk seg mer og mer unna. Lenge var jeg bitter for det, men nå som jeg er eldre skjønner jeg jo at man som ungdom ofte glemmer å fokusere på andre enn seg selv. Lærerne så ikke eller ville ikke se at jeg hadde det vanskelig. Kanskje fordi jeg alltid smilte. En smilende jente med gode karakterer kan selvfølgelig umulig ha problemer. I tiende klasse ble jeg dessuten voldsomt forelska og antok at det var meg det var noe galt med når forholdet ikke ble som jeg ønsket, når jeg senere ble presset til å gjøre ting jeg ikke ville, når jeg ble holdt hemmelig og når jeg ble oversett. Det var i løpet av det siste året på ungdomsskolen at jeg for alvor begynte å føle at jeg bare var i veien.

Da jeg begynte på videregående skjønte jeg med en gang at det ville bli vanskelig for meg å bli kjent med nye mennesker. Jeg klarte ikke å stole på at noen faktisk ville ha noe med meg å gjøre. Jeg var ikke bra nok, spennende nok, morsom nok, utprøvende nok. Jeg var ikke nok. Likevel var jeg heldig. Jeg fant noen som aksepterte meg og som ikke ga meg opp bare fordi jeg ikke klarte å si så mye. Jeg følte meg aldri helt alene for jeg visste at jeg hadde noen som brydde seg om at jeg var der. Problemet var kanskje bare at jeg aldri helt klarte å tro at jeg var bra nok for noen av dem. Og så begynte jeg å studere og plutselig var det hundre ganger enklere å bare isolere seg selv. Mangelen på faste klasser og et begrenset antall folk, gjorde at jeg enkelt kunne løpe avgårde etter forelesning og aldri snakke med noen i det hele tatt. På den måten var det faktisk mulig å studere i fire år uten å bli kjent med en eneste medstudent.

Jeg kan snakke, jeg vet hvordan en samtale fungerer. Sammen med de jeg kjenner best, altså familien min, har jeg sjelden problemer med å være meg selv. Ordene finner veien forbi veggen uten store problemer. Jeg kan si det jeg tenker og det jeg mener uten at jeg hele tiden er redd for at det er feil. Problemet er bare at så snart jeg er alene, så snart jeg er borte fra de jeg stoler på, forsvinner jeg inn i meg selv og tør ikke å komme ut.

Jeg låser meg fast i mønstre. Jeg sier til meg selv at det er umulig å komme seg ut av en allerede etablert rolle. Når jeg har blitt hun som aldri sier noe, må jeg forbli hun som aldri sier noe. Har jeg først sagt nei til å danse, kan jeg ikke danse den kvelden. Det finnes ingen vei ut. Jeg kan ikke plutselig begynne å snakke eller danse, jeg kan ikke plutselig bli en annen. Jeg er redd for oppmerksomheten. Jeg er redd for å avsløre at jeg ikke er spesielt interessant. Jeg er redd for å ikke leve opp til forventningene. Jeg er redd for å fremstå som en annen enn den jeg er, selv om det selvfølgelig er det jeg gjør hele tiden.

Jeg har alltid tenkt at mine problemer ikke er virkelige nok. Jeg er redd for å få beskjed om at jeg ikke er deprimert nok. At jeg ikke har nok angst. Jeg er redd for å få beskjed om at jeg bare må skjerpe meg. For det er det jeg forteller meg selv hele tiden. Mine problemer er ikke store nok, det er uendelig mange som har det så mye vanskeligere. Jeg vet at det bare er min egen skyld at jeg har havnet her. Det eneste jeg egentlig trenger å gjøre er å skjerpe meg. Jeg trenger bare å åpne munnen å si noe, det er ikke så vanskelig som jeg skal ha det til. Alle andre klarer det jo. Det er ingenting som egentlig tilsier at jeg ikke skal kunne klare det. Likevel er det altså umulig.

Dette er ikke et sutreinnlegg. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg, jeg er ikke ute etter sympati, jeg er ikke ute etter trøst. Jeg føler bare at det er på tide å innrømme at jeg sliter. Det er på tide å innrømme at jeg har det vanskelig. Jeg vil ikke ha det på denne måten lenger. Jeg vil så veldig gjerne bli en bedre versjon av meg selv.