Lest i februar:

Marie-Laure bor sammen faren sin i nærheten av naturhistorisk museum i Paris. Faren jobber på museet og har ansvar for byggets tusener av låser. Når Marie-Laure er seks år gammel, mister hun synet og faren bygger en miniatyr av nabolaget de bor i slik at hun kan memorere det og finne veien hjem. Seks år senere okkuperer nazistene Paris og far og datter flykter til kystbyen Saint-Malo der Marie-Laures grandonkel bor. I en gruveby i Tyskland, bor foreldreløse Werner på en barnehjem sammen med søsteren. Werners tekniske ferdigheter sikrer han en plass i Hitlerjugend og han blir etter hvert gitt spesielle oppdrag i å spore motstandsbevegelsen. All the light we cannot see er en utrolig velskrevet roman. Språket er rent og vakkert og historien er intens selv om den fortelles på en rolig og reflektert måte. Jeg har ingenting å nedsette på roman, verken i form eller innhold, og ville egentlig ikke at den noen gang skulle ta slutt. 5/5!

Ingen er innenfor, ingen har funnet sin plass, ingen forstår de sosiale lovene det er vanlig å følge. I Dette har jeg aldri fortalt til noen møter vi unge mennesker med mye fortid og lite framtid, som alltid ødelegger for seg selv eller andre. Hver novelle inneholder situasjoner der hovedpersonene blir stilt til veggs. De blir krenket, de blir brukt, de gjør sitt eget ubehag til andres straff, og de andres straff til egen avgrunn. Men mest av alt søker de etter en forståelse og kjærlighet som ingen er villige til å gi dem, aller minst dem selv. Jeg liker veldig godt måten Maria Kjos Fonn skriver på. Hun forteller historier som er annerledes og interessante. Dessverre var det ikke noe som utmerket seg spesielt i denne samlingen. Jeg hadde kanskje følelsen av at alt var litt for mye på avstand, på tross av det sterke innholdet. 3/5!

Oppfinneren av verdens første klokka blir forvist fra verden i mange århundrer før han får tilbake friheten. Sammen med friheten får han et oppdrag: å lære to mennesker den virkelige betydningen av tid. Han kommer tilbake til vår verden og legger ut på en reise med to usannsynlige partnere: en tenåringsjente som holder på å gi opp livet og en gammel forretningsmann som ønsker å lese evig. Det er ikke så ofte jeg leser bøker som er så dårlige at jeg blir sint, men The Time Keeper er en sånn bok. Det er mange grunner til dette. For det første er karakterene helt flate, personlighetene deres er omtrent så stereotypiske det er mulig å få dem og oppbygningen av deres historier er bare en klisjé etter den andre. Måten Mitch Albom fremstiller psykisk helse og selvmord fremstår dessuten som støtende og trangsynt. Han bruker også religion på en måte som virker formanende og aggressiv. Det finnes ingen åpninger for leseren, hele romanen er preget av Alboms veldig bestemte syn på verden og det gjør at jeg aldri får noe sympati for verken bok, karakterer eller forfatter. Jeg blir bare sint og frustrert. Dette er sånn roman som virker lite gjennomtenkt. Albom hadde definitivt et godt utgangspunkt, men han klarte aldri å bruke rammen til noe konstruktivt eller betydningsfullt. 1/5 (men egentlig 0/5...)!

"This boy will be famous. There won't be a child in our world that won't know his name. There will be books about him, he will be a legend." Harry Potter er en helt vanlig gutt til han får vite at han er en trollmann og at han har fått plass på Hogwarts, en skole for hekseri og trolldom. Jeg trenger vel egentlig ikke å si noe om hva som skjer videre, for de fleste har i hvert fall litt kjennskap til Harry Potter-bøkene. I fjor ble en illustrert utgave av Harry Potter and the Philsopher's Stone lansert. Historien er den samme, men illustrasjonene er med på å gi boka det lille ekstra. Jeg trodde egentlig ikke det var mulig for meg å like denne bedre enn jeg allerede gjorde, men Jim Kays illustrasjoner ga meg enda mer enn forventet. Det føles virkelig som om man får muligheten til å oppleve Harry Potter på en ny måte og jeg gleder meg veldig til de neste bøkene! 5/5!

Peer Gynt og moren hans bor under fattigslige kår, men Peer er stolt og drømmende. Etter å ha røvet med seg en brud og så dumpet henne, tvinges Peer til å flykte fra bygda. Under flukten møter han en rekke ulike skikkelser, blant annet den grønnkledde og Dovregubben. Han møter også Solveig som han er forelsket i. Etter hvert forlater Peer landet og drar ut i verden. Jeg har lest Peer Gynt før, det er også fult mulig at jeg har skrevet om den før, men nå har jeg lest den for andre gang i forberedelse til eksamen. Jeg er ikke så veldig begeistret for boka, men jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Kanskje har det noe med at jeg har en generell indre motstand mot å lese noe som er skrevet på rim, kanskje har det noe med at jeg ikke føler at jeg får noe spesielt ut av historien, kanskje forstår jeg den ikke ordentlig. Peer Gynt er jo et av de aller mest kjente og elskede norske verkene, så jeg er ganske sikker på at det er min lesning det er noe feil med, men etter to gjennomlesninger er jeg fortsatt ikke overbevist. Kanskje er dette rett og slett bare ikke min greie og det er jo for så vidt greit, jeg kan alltids kose meg med noen av de verkene av Ibsen som jeg faktisk liker, som for eksempel Et dukkehjem eller Vildanden. 3/5!

Sommeren 1948 bor 15 år gamle Trond og faren hans på ei seter ved ei elv nær grensa til Sverige. Den sommeren opplever han død og svik og hans livsgrunnlag forandres for alltid. 67 år gammel flytter han ut til et lite hus ved en innsjø langt øst i landet, sammen med hunden sin. Hans nærmeste nabo viser seg å være en annen skadeskutt eldre mann med hund, en han kjente før, og som han må forholde seg til, og så begynner sommeren 1948 å plage ham. Ut og stjæle hester er en utrolig flott roman som det ga meg mye å lese. Per Petterson har en helt spesiell måte skrive på som gjør at selv det stillestående fremstår å være i bevegelse. Han skaper gode bilder og karakterer og gir meg som leser en følelse av å virkelig være til stede. Likevel satt jeg med følelsen av å savne noe når jeg leste, uten at jeg klarer å sette fingeren på hva det var jeg savnet. Kanskje hadde jeg bare akkurat litt for høye forventninger. 4/5!

I On Writing forteller Stephen King om livet sitt og om hvordan det er å leve av å skrive. Han gir et innblikk i sin egen barndom og forteller om hvordan den første romanen hans ble til. Boka har i tillegg flere kapitler om skriving som tar for seg både generelle og spesielle skriveteknikker og tips. Hvis du har lest mye om skriving og/eller har skrevet mye tidligere, er mye av denne boka repetisjon. Det jeg syntes var mest interessant med den, var Stephen Kings egen historie. Han gir et godt perspektiv på både hvor vanskelig det er å faktisk slå gjennom som forfatter og på hva man gjør etter at man har gjort det. Flere av historiene hans fikk meg til å begynne å gråte og jeg kjente meg igjen i mye av det han forteller. Jeg tror ikke jeg lærte så mye nytt av denne, men jeg fikk definitivt et godt innblikk i en annen skrivers liv og hverdag. 4/5!

Hva leste du i februar?