Se for deg et rotete univers

Som om vi står på en scene foran et urolig publikum. Du er midt i den lange monologlignende replikken før pause. Jeg står med ryggen halvveis vendt mot deg, hendene mine speiler publikums urolighet. Jeg later som om jeg hører på det du sier, men egentlig venter jeg bare på at det skal bli min tur til å si noe. Du beveger deg nesten ikke mens du snakker, har hendene stivt plassert på hver sin side av kroppen, du ser rett mot tilskuerne. Jeg vet at du forsøker å fange oppmerksomheten deres, at du er avhengig av en slags energi fra salen. Etter at du er ferdig med din replikk blir det helt stille på scenen. Jeg snur meg sakte mot deg, går to skritt fremover slik at vi står ansikt til ansikt. Jeg kan kjenne pusten din mot ansiktet mitt. Så nærme står vi. Ånden din lukter løk og eucalyptus. Du er rød i øynene. Sminken din er i ferd med å gli nedover huden. Jeg venter enda noen sekunder før jeg begynner på den korte sluttreplikken, legger like stor vekt på hvert ord. Øynene dine utvider seg mens jeg snakker. Reaksjonen din er så godt innøvd at den fremstår som naturlig. Bare et øyeblikk etter at jeg har sagt det siste ordet i replikken går scenen i svart. Vi blir stående som frosset mens sceneteppet trekkes for. Vi hører lyden av publikum som reiser seg, lyden av samtaler som starter opp igjen etter tre kvarter i konsentrert stillhet. Du går av scenen foran meg, jeg legger merke til at du begynner å bli tynn i håret. Bak scenen sier vi ingenting til hverandre, snakker kanskje med scenearbeiderne, legger et nytt lag med sminke, venter på at neste akt skal begynne. Som om vi trenger et publikum for å komme i gang.

•

Se for deg et rotete univers. Jeg går gjennom dette universet i rolig tempo. Alt som finnes, finnes her. Alt er langt unna, men på en armlengdes avstand. Skjønner du ikke at alt er motsetninger og at du motsier deg selv hele tiden? Hvis jeg retter ut den høyre armen slår jeg en stjerne ut av sin bane. En stjerne er en sol og sola brenner. Jeg løper nedover melkeveien og forstår at den bare er en blodåre i universets kropp. Ja, jeg er fullstendig klar over at det er en teit ting å si, men definisjonen av hva som er teit er tross alt bare et kulturelt konsept. I universet er det kulturelle bare litt salt du drysser over en rett som ikke smaker helt slik du ønsker. Hvis jeg sparker Pluto som en ball og lar den forsvinne ut av solsystemet, vil den da kunne bli en planet hvis den havner i et system der alle planeter er mindre enn her? Jeg innser at jeg kanskje burde ha tatt grunnfag i astronomi før jeg begikk meg ut på denne reisen, men du vet vel at universet ikke venter på noen? Den eneste som venter er meg og det er derfor jeg fortsetter å gå eller løpe. Jeg kunne ha sagt noe om alle de sorte hullene, men det blir litt vel metaforisk, det får da finnes grenser. Dette er ikke en metafor. Jeg vandrer gjennom universet og leter etter noe jeg tror jeg har mistet. Det er en realitet jeg ikke gidder å diskutere. I rasende fart forbi meg forsvinner en satellitt. Den sender bilder ned til jorda. Den blågrønne planeten er helt stum. Verdensrommet er lydisolert. Vi kunne ha spilt inn musikk her. Vi kunne ha skreket til hverandre uten å få naboklager. Jeg kunne ha lagt meg ned og gått i bane rundt jorda. Det er uansett ingen som vet at jeg er her, at jeg vokter universet i lyset fra soler som har slukket for lenge siden.

•

Løpende over asfalten. Lyden av bare føtter. Det myke mot det harde. Vi løper. Det er ikke viktig å puste. Vi må bort og frem. Fort. I nærheten: noen spiller fotball, de roper, skriker, det gir gjenlyd i dalen, stemmene gjentas av fjellene, de sparker ballen mot en vegg. Et sted er det et lite barn som gråter i en barnevogn. En mamma roper et navn igjen og igjen. En bildør slås igjen. To katter skriker til hverandre. Noen starter en gressklipper. Så: knærne treffer asfalten. Huden rives av. Blod og grus blandes sammen. Vi stopper. Overser tårene. Knærne er åpne. Lydene i dalen forsvinner, bare stemmene våre er igjen. Hender tar tak under armer, hender løfter, hjelper. De tynne kroppene våre. Huden lukter sol og gress og jord. Vi tar sakte skritt, bestemte, vet hvor vi skal. Ser ikke på de røde stripene som renner nedover leggene. Noen løper foran for å varsle. Vi vet det ikke enda, men det er dette som er vår barndom.

•

Etter at det begynte å gå rykter om at du hadde ligget med broren din måtte vi slutte å være venner. Jeg vet ikke hvem det var som startet disse ryktene eller om de hadde rot i virkeligheten. Hvis de var sanne hadde jeg uansett ikke så mye jeg skulle ha sagt. Jeg var ikke stort bedre selv. Likevel følte jeg at jeg måtte avslutte vennskapet. Jeg skrev det på en lapp som jeg sendte gjennom klasserommet. Du sendte lappen tilbake med to bokstaver som svar. OK. Jeg veit ikke om du så på det som et svik eller om du mistenkte at det var jeg som hadde startet ryktene. At jeg kanskje hadde et ønske om å ta over din posisjon i klasserommet. En stund vurderte jeg å gjøre det helt klart at det ikke var meg, men jeg lot være, tenkte at det var viktigere å ta avstand fra det hele. Noen uker etterpå, kanskje som et direkte resultat av disse ryktene, spurte L. om jeg ville bli med ham på skoleballet. Siden vi ikke var venner lenger, hadde jeg ingen problemer med å si ja. Jeg burde kanskje ha skjønt at du kom til å bli sint, men jeg var altfor oppslukt av meg selv på den tida. Jeg la ikke merke til at du var mindre og mindre til stede.