Hei, det er meg

Jeg er i forandring. Den siste tiden har jeg merket at jeg er i ferd med å endre meg, bli en person som ligner mer på meg selv. Kanskje. Jeg har dårlige dager. Mange av dem. Men jeg har også gode og de gode er så veldig bra. 

Etter et brudd går man gjennom en sorgprosess og det er vondt og vanskelig og man vet ikke helt hvor man skal gjøre av seg. For meg var det såpass tungt at jeg hadde dager hvor jeg bare hadde lyst til å gi opp alt. Bare låse meg inne og aldri komme ut, la verden fortsette på utsiden uten at jeg var en del av den. Jeg tror jeg er på vei ut av det hullet nå. Selvfølgelig er det fortsatt vondt, selvfølgelig er det fortsatt vanskelig, men jeg kjenner også at en slags letthet har flyttet inn i meg. Jeg føler meg friere. Jeg er ikke lenger bundet til noe annet enn meg selv og det jeg vil være. Jeg kan gjøre det jeg har lyst til uten å være redd for konsekvensene. Jeg tenker ikke lenger like mye at jeg har alt å tape, men heller at jeg har alt å vinne.

Jeg har så mange bra mennesker i livet mitt. Min fantastiske familie. Min beste venn som jeg ikke hadde klart meg uten: Marit. Alle de gode menneskene jeg har blitt kjent med takket være internett og sosiale medier. De menneskene jeg har blitt kjent med her i Bø, som jeg føler at er der for meg selv om jeg ikke har gitt dem noen grunn til å være det, som bryr seg om meg selv om jeg har vært tilbaketrukken og innestengt. Jeg har lært at jeg må omgi meg med mennesker som vil meg mitt beste. Som ikke bare er opptatt av hva de kan få, men også hva de kan gi. Dere er så fine og dere er så bra og jeg er så uendelig glad og takknemlig for at dere finnes.