Selv om jeg vet at jeg som regel er fullstendig uinteressant for dem, føler jeg alltid at alle blikkene er festet på meg. Jeg blir usikker på hvor jeg skal ha hendene. Hvor skal jeg feste blikket? Kan jeg smile selv om jeg kommer gående alene? Jeg blir plutselig veldig bevisst på meg selv, på hver minste kroppsdel. Legger plutselig merke til hvordan jeg puster og hvordan jeg går. Ubevisst lurer jeg på om de andre i rommet tenker på det samme. Legger de også merke til at jeg snubler når jeg går? Ser de at jeg ikke klarer å feste blikket på noe i mer enn et sekund av gangen? Ser de at jeg ikke klarer å holde hendene rolig?
Jeg vet ikke helt hva som er verst; å bli fullstendig oversett eller å bli lagt merke til.
Helt klart verst å bli oversett!
ReplyDeleteHei
ReplyDeleteVerst at mann føler seg slik.
Livet består ikke av ord. Livet består av realiteter.(Bjørnstjerne Bjørnson)
Det jeg mener er at jeg liksom ikke vil bry meg om hva andre folk syns om meg. Du er ikke den eneste som sier rare ting eller gjør feil. Start å ikke bry deg.
Livet er som en golfball - en lang rekke med harde slag til du ender opp i et hull i jorden.(Ukjent)
Hilsen
Hawar