Jeg prøver veldig, men det er aldri nok. Føler aldri at jeg mestrer. Aldri at det jeg gjør er bra nok. Jeg har ikke tenkt til å gi opp, men av og til tenker jeg at det kanskje hadde vært enklere. Noen ganger drømmer jeg at jeg er en annen. En som tør å si akkurat det hun tenker akkurat når hun tenker det. En som kan rope og skrike og le uten hemninger. I de minuttene mellom drøm og våken tilstand tenker jeg at, ja, jeg kan være som henne, jeg kan det, og jeg vil det. Så slår realiteten ned i meg. Det er det samme hver gang. Selv på dager der selvtillit holder seg til langt etter frokost. Det skal bare et annet menneske til og så er jeg tilbake på scratch. Tilbake til start. Usikker, redd, ordene sitter fast i halsen, jeg får ikke puste.
Det blir bedre, sier jeg til meg selv, selvfølgelig blir det bedre. Alle sier at det blir bedre og det alle sier må være sant. Samtidig føles det hele tiden så håpløst. Så håpløst at jeg gråter i frustrasjon de nettene jeg ikke får sove. For jeg innser at det ikke er noe noen andre gjør feil, men det er hos meg feilen ligger, det er jeg som må gjøre noe med det og det er jeg som ikke klarer uansett hvor mye jeg prøver. Det er hos meg at ordene sitter fast i hodet og nekter å komme ut.
Hei
ReplyDeleteIkke gi opp. Ta det første steget!
De fleste har opplevd det. Du vil si hva tenker du på så bare ta det første steget. Men aner ikke hvordan du skal få det, hvis du ikke gjør et forsøk!
Når alt virker håpløst
se framover.
Når følelsene tar over
ta et steg tilbake og observer.
Når du blir redd
ta i bruk fornuften.
Når alt virker uoverkommelig
begynn med det første steget.
Hilsen
Hawar
Hawar: Hvis det var så enkelt som å "ta det første steget" eller bare hoppe i det hadde jeg gjort det for lenge siden. Jeg har ikke valgt å være som jeg er, ingen ville valgt å ha det sånn. Jeg har prøvd, jeg prøver hver dag, det er ikke det det handler om. Den beste forklaringen på hvordan jeg har det finner du hvis du googler "selektiv mutisme", det er den eneste måten jeg kan forklare det på selv om jeg ikke har noen diagnose og for meg er det ikke nok å ta det første steget. Jeg trenger sikkert tusen første steg før jeg i det hele tatt er i nærheten av å kunne fungere som de fleste andre.
ReplyDeleteHei
ReplyDeleteDet er nok hardt, men du kan ikke tenke sånn.Du klarer det du må.
Min søster har ei jente snart 8 år fikk diagnose av autisme. Selvsagt gjør det vondt i mammahjertet men hun er glad at hun har verden perfekt jente.
Merk at kjærlighet og selvtillit gjør mann sterkere. Jeg anbefaler deg å snakke med andre om dine tanker og dine følelser. Det trenger ikke å være til en psykolog eller annen terapeut. Men det å gå rundt alene med slike tanker er svært ofte ikke positivt. Det fører ofte til at en graver seg lengre og lengre ned i en ond sirkel som kan være vanskelig å komme ut av på egenhånd.
Forresten jeg fortsatt finner deg attraktiv jente. Du har fortsatt de peneste øyne i hele Norge.
Hilsen
Hawar
Hawar: Ingen fare, jeg er ikke alene.
ReplyDeleteDet er bra.
DeleteGod 17. mai!!
Hawar