Men av og til tenker jeg at det ikke blir bedre

Jeg prøver veldig, men det er aldri nok. Føler aldri at jeg mestrer. Aldri at det jeg gjør er bra nok. Jeg har ikke tenkt til å gi opp, men av og til tenker jeg at det kanskje hadde vært enklere. Noen ganger drømmer jeg at jeg er en annen. En som tør å si akkurat det hun tenker akkurat når hun tenker det. En som kan rope og skrike og le uten hemninger. I de minuttene mellom drøm og våken tilstand tenker jeg at, ja, jeg kan være som henne, jeg kan det, og jeg vil det. Så slår realiteten ned i meg. Det er det samme hver gang. Selv på dager der selvtillit holder seg til langt etter frokost. Det skal bare et annet menneske til og så er jeg tilbake på scratch. Tilbake til start. Usikker, redd, ordene sitter fast i halsen, jeg får ikke puste.

Det blir bedre, sier jeg til meg selv, selvfølgelig blir det bedre. Alle sier at det blir bedre og det alle sier må være sant. Samtidig føles det hele tiden så håpløst. Så håpløst at jeg gråter i frustrasjon de nettene jeg ikke får sove. For jeg innser at det ikke er noe noen andre gjør feil, men det er hos meg feilen ligger, det er jeg som må gjøre noe med det og det er jeg som ikke klarer uansett hvor mye jeg prøver. Det er hos meg at ordene sitter fast i hodet og nekter å komme ut.