Det er så mye jeg vil skrive, men ordene gir ikke like mye mening lenger. Det er nesten umulig å sette sammen setninger som sier noe som helst og når de sier noe har jeg som regel sagt det før eller så er det ikke ekte. Jeg savner tiden da ordene kom så fort at jeg ikke rakk å skrive alle ned, nå snegler setningene seg frem. En og en, og sammenhengen - helheten - forsvinner i det hele og jeg drukner i ord jeg egentlig ikke helt forstår lenger eller som betyr noe annet enn de gjorde før. Kanskje er det det at jeg legger mer i alt nå enn jeg gjorde tidligere, kanskje har jeg blitt mer perfeksjonist, jeg vet ikke, men jeg savner de tankeløse tekstene, de jeg skrev uten å tenke meg om, uten å blunke, spise eller engang puste, jeg vil bare skrive noe ekte, men det er bare det falske som vil frem, det overflatiske, det jeg egentlig ikke tenker så mye på.