Dagene sklir litt inn i hverandre og av og til føles det som om jeg forsvinner. Jeg vet ikke om det er positivt eller negativt. Jeg liker å sitte på en benk uten å gjøre noe, tenker egentlig ikke, bare ser, menneskene, ser hvordan liv flyter forbi meg uten at jeg kan vite noe om dem, ser egentlig evigheten, hvor uendelig verden er. Kan ikke helt begripe at hvert eneste individ i verden har et eget liv, egne tanker, egne kontakter, egne sorger og gleder, at de føler og opplever like mye som meg selv, sannsynligvis mer. Rart å tenke på at jeg bare er en av uendelig mange, at jeg er som en liten maur i en maurtue, at jeg er ubetydelig i den store sammenhengen, men likevel kan bety alt for noen. Vet ikke helt hva denne følelsen kalles, men det er sånn det er, nesten hver dag nå, det betydelige og ubetydelige krasjer sammen og jeg tenker at jeg ikke vet hvor jeg hører hjemme. På den andre siden av jorda kan et jordskjelv ta livet av tusenvis av mennesker uten at jeg våkner, uten at jeg merker noe, tusen mennesker kan dø i løpet av et sekund uten at jeg engang blunker. Døden blir så uvirkelig, så langt borte, men likevel, alle disse menneskene hadde en familie, de tenkte, de følte og plutselig var de borte, de kunne like gjerne aldri ha eksistert, det ville ikke gjort noen forskjell for meg og jeg tenker at det er rart, at så mange liv kan rives bort uten at det gjør noen forskjell, uten at jeg får vite hva livene deres inneholdt. Fra en benk i en park kan jeg se hele verden, hele universet, og jeg kan føle meg uendelig liten, men samtidig tenke at det er sånn det er, jorda snurrer ikke rundt meg. Hadde jeg blitt borte i dag, hadde det ikke hatt noe å si for jordas rotasjon, evigheten hadde ikke sluttet å eksistere, bare jeg, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om det. Klarer ikke helt å forstå det, gir slipp på tankerekken og evigheten, går hjem, tilbake til livet, gledene, sorgene, rutinene, glemmer evigheten en stund før jeg finner benken igjen og alt kommer tilbake.