Om å leve

Det verste er usikkerheten jeg føler når jeg kommer inn i et rom fullt av mennesker jeg ikke kjenner.

Selv om jeg vet at jeg som regel er fullstendig uinteressant for dem, føler jeg alltid at alle blikkene er festet på meg. Jeg blir usikker på hvor jeg skal ha hendene. Hvor skal jeg feste blikket? Kan jeg smile selv om jeg kommer gående alene? Jeg blir plutselig veldig bevisst på meg selv, på hver minste kroppsdel. Legger plutselig merke til hvordan jeg puster og hvordan jeg går. Ubevisst lurer jeg på om de andre i rommet tenker på det samme. Legger de også merke til at jeg snubler når jeg går? Ser de at jeg ikke klarer å feste blikket på noe i mer enn et sekund av gangen? Ser de at jeg ikke klarer å holde hendene rolig?

Jeg vet ikke helt hva som er verst; å bli fullstendig oversett eller å bli lagt merke til.

Om å ikke vite noe om fremtiden og å være litt redd

Jeg føler at alle andre har planer for livet sitt. De vet hva de skal, de vet hva de vil. Selv står jeg og ser på fra sidelinjen. Venter på at ting skal skje av seg selv. Fremtiden er så usikker. Jeg hater å ikke vite hva som skal skje. Jeg liker å ha en plan. Et mål. Å ha kontroll. Noe å jobbe frem mot. Men likevel sitter jeg her og vet at jeg ikke har en plan. Jeg vet ikke hva jeg vil. Av og til vet jeg ikke en gang hva jeg ikke vil.

Jeg tenker at før eller senere må jeg finne ut av det, men hver gang jeg setter meg ned for å planlegge, så drukner jeg bare i min egen uvisshet. Jeg tenker at det sikkert er normalt å ikke vite hva man vil. Samtidig så ser jeg alle rundt meg som, selv om de ikke vet akkurat hva de skal gjøre resten av livet, i alle fall har en form for plan, en idé. Som vet hva de kan og ikke kan. Hva de vil og ikke vil.

Jeg prøver å finne ut når jeg begynte å bli så usikker. Når jeg sluttet å vite hva jeg ville. Det må ha skjedd over tid, for jeg kan ikke huske at det skjedde, men på et eller annet tidspunkt mistet jeg målet, jeg mistet planen, jeg begynte å tvile. Tvilen, usikkerheten, er min verste og sterkeste fiende. Det er den som alt mer komplisert enn det burde være. Det er den som alltid bryter gjennom og sier, er du helt sikker på at det er dette du vil? Er du helt sikker på at du klarer dette?

Det er ingenting som er bedre enn å begynne å se muligheter der man tidligere kun så begrensninger. Det er lettere å stå opp om morgenen når man har fått håpet og troen tilbake. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, kanskje er det bare det at dagene er lysere, men plutselig er alt mye enklere. Selvfølgelig har jeg fortsatt dager der alt er tungt og jeg bare vil gi opp, men det er færre av dem nå enn det var før.

Samtidig vet jeg at en del av meg går og venter på nedturen. Etter en opptur, kommer det alltid en nedtur, ikke sant? Når noe er for bra til å være sant, så er det kanskje ikke sant? Jeg vet ikke, jeg liker ikke å tenke på det. At noe som er bra plutselig kan bli vondt. Kanskje er det akkurat de tankene jeg må gi slipp på. Jeg må lære meg å leve. Lære meg å være fri. Å ikke hele tiden tenke på mulige konsekvenser. Å ikke hele tiden være redd.

Av og til tenker jeg at det ville være lettere å gi slipp på tankene og frykten hvis jeg kunne få et glimt av meg selv om, la oss si, ti-femten år. Bare et lite glimt. Er jeg glad eller trist? Hva gjør jeg? Hvem gjør jeg det sammen med? Da hadde det kanskje vært lettere å bare la ting skje.

Samtidig vet jeg at det ikke er like spennende å lese en bok hvis jeg leser slutten først. Jeg vet at en film ikke er like spennende hvis man spoler over midtdelen.

Jeg kunne ønske at jeg bare kunne tro på at alt er mulig.