Jeg føler at alle andre har planer for livet sitt. De vet hva de skal, de vet hva de vil. Selv står jeg og ser på fra sidelinjen. Venter på at ting skal skje av seg selv. Fremtiden er så usikker. Jeg hater å ikke vite hva som skal skje. Jeg liker å ha en plan. Et mål. Å ha kontroll. Noe å jobbe frem mot. Men likevel sitter jeg her og vet at jeg ikke har en plan. Jeg vet ikke hva jeg vil. Av og til vet jeg ikke en gang hva jeg ikke vil.
Jeg tenker at før eller senere må jeg finne ut av det, men hver gang jeg setter meg ned for å planlegge, så drukner jeg bare i min egen uvisshet. Jeg tenker at det sikkert er normalt å ikke vite hva man vil. Samtidig så ser jeg alle rundt meg som, selv om de ikke vet akkurat hva de skal gjøre resten av livet, i alle fall har en form for plan, en idé. Som vet hva de kan og ikke kan. Hva de vil og ikke vil.
Jeg prøver å finne ut når jeg begynte å bli så usikker. Når jeg sluttet å vite hva jeg ville. Det må ha skjedd over tid, for jeg kan ikke huske at det skjedde, men på et eller annet tidspunkt mistet jeg målet, jeg mistet planen, jeg begynte å tvile. Tvilen, usikkerheten, er min verste og sterkeste fiende. Det er den som alt mer komplisert enn det burde være. Det er den som alltid bryter gjennom og sier, er du helt sikker på at det er dette du vil? Er du helt sikker på at du klarer dette?
No comments:
Post a Comment