Jeg holder pusten. Det er det eneste jeg er virkelig god på. Å holde pusten og holde ut og ikke gi opp. Å tenke at det kommer en løsning. Etter regn kommer det sol og himmelen er alltid blå bak skyene. Alt det. Alle klisjéene. Snart, veldig snart, kommer løsningen på alle problemer. Snart blir jeg fri og uredd igjen. Det er rett rundt hjørnet, jeg kjenner det i hele kroppen.

Men hvor langt frem i tid er egentlig snart? Hvor lenge skal jeg holde ut? Hvor lenge skal jeg holde pusten? Det er det som gjør at jeg ligger våken hele natta og stirrer i taket. Hva hvis det aldri blir bedre?

Men det må bli bedre, sier jeg til meg selv, det må det. Så blir det natt og etter det kommer enda en dag. Evig syklus.