Kjære dagbok 4. juni 2011

føles som om jeg ikke har sovet på fire uker. humøret synker og stiger like mye som verdens største berg-og-dal-bane. var i oslo med mamma og lillesøster i dag og hadde the time of my life føltes det ut som. nøt mange timer ute i hagen med hjartemagasinet og voice of the gods. spiste oreokake fra oslo. så ble jeg sulten igjen og humøret sank ned igjen. nå har jeg spist pizza med pepperoni og skal snart gå tur med hundene. jeg føler hele tiden at jeg trenger å samle tankene og sånt, men når jeg prøver blir jeg bare enda mer redd og lei meg. det føles så teit å være verdens tøffeste på bytur med mamma og søster, men være verdens mest sjenerte sammen med venner og bekjente. jeg føler meg dum som ikke klarer å være meg selv og føler veldig ofte at jeg aldri kommer til å møte noen som elsker hele meg. jeg vet at de sier at man skal slutte å lete etter noen, for kjærlighet kommer når man minst venter det, men jeg klarer ikke å slutte å lete. betyr det at jeg aldri kommer til å finne noen? skal jeg være alene resten av livet? jeg er så redd for å bli avslørt for den jeg er. folk tror de kjenner meg gjennom bloggen min, men jeg tror ikke de egentlig gjør det. de innleggene som virkelig er viktige for meg og sier alt om hvem jeg er, føler jeg at ingen forstår. noen ganger blir det jeg skriver litt for mye stream of consciousness. jeg vil så gjerne lære å bli flinkere til å være menneske, men hvordan lærer man sånt? kanskje jeg må forstå meg selv før jeg prøver å få andre til å forstå meg. problemet er at jeg er redd for å ikke like den jeg er når jeg virkelig ser sannheten.