Om å skulle være sterk når man ikke er det

Det er som om all styrke har forlatt kroppen.
Stirrer på ryggsekken og tenker, det går ikke.
Hva er tyngst?
Sekken eller hjertet?
Det var så mye lettere før, da livet var litt som et teaterstykke, kunne bare flyte gjennom, si en replikk, vente på neste scene. And they lived happily ever after. Kroppen vil ikke samarbeide. Sceneteppet er trukket for. Det er mørkt på scenen og hun står alene igjen i mørket. Hvor ble de andre skuespillerne av? De dro hjem i samlet tropp etter applausen. Dro videre til akt to, sammen, uten henne.

Snubler i egne ben, som om de har blitt større i løpet av natten, eller mindre. Hodet dunker, det gjør som regel det nå. Åtte paracet om dagen, av og til ti, det er det som skal til. Styrken, hun kunne en gang løfte de tyngste vektene over hodet og stå med armene hevet i flere minutter uten å vise tegn til smerte, er borte. Igjen står en vassen kropp og en indre stemme som sier, det går ikke.

Hun hadde alltid lovet seg selv å aldri gi opp. I'm not a quitter, hadde hun skrevet på den anonyme bloggen hun hadde drevet i fire år. Atten tusen lesere daglig. Nå var den nedlagt, mørk, borte. Skulle livet være slik fra nå av? Mørkt og uten mening? Uten styrke?

Han hadde ikke sagt ifra. Bare pakket sammen tingene sine i løpet av natten, mens hun sov, og da hun sto opp var han borte. Det eneste tegnet på at han hadde vært der i det hele tatt, var de ferske tannkremrestene i vasken. Hun skylte dem ned da hun vasket hendene og så var han borte. Først gjorde det ikke vondt, han kommer tilbake, tenkte hun, han kommer alltid tilbake. Så gikk dagene. Hun våknet, spiste, trente, jobbet, spiste, jobbet, kom hjem, spiste, sov. Rutiner som alltid hadde vært så naturlige, naturlige fordi hun sovnet med armene hans rundt seg, rutiner som plutselig virket meningsløse. Våkne? Hvorfor? Spise? Hvorfor? Trene? Hvorfor? Jobbe? Hvorfor?

Plutselig var han der, rett foran henne, på utestedet de alltid hadde dratt på sammen. Han var helt lik seg selv, ned til hver minste detalj. De danset med hverandre og hun spurte hvorfor, hvorfor dro du. Det går ikke, sa han, det bare går ikke. Plutselig var hun hjemme og lå alene uten dyne, hun frøs og tenkte på hvorfor det ikke går. Det var midt på natten eller morgen og hun visste at det var over.

Sekken var pakket, men hun hadde ikke styrke til å løfte den, hun tenkte at hun hadde pakket for mye og det går ikke, det går bare ikke. Hun åpnet den igjen, kikket gjennom innholdet og visste at alt måtte med. Lukket den, festet stroppene, pustet inn, ut. Det vanskelige var ikke å komme i gang, det vanskelige var å vite at hun skulle begynne helt på nytt. At fra det øyeblikket hun løftet opp ryggsekken og tok den på ryggen, fra det øyeblikket var alt annerledes, fra det øyeblikket startet livet på nytt. Som et personlig big bang.

Det regnet, men hun gikk ut likevel. Vannet trakk inn i skoene og gjennom stoffet i genseren og hun lukket øynene og lot det renne nedover håret, øynene, nesa, haken og ned mot bakken. Det tordnet, men hun hørte det ikke. Skuldrene hadde allerede begynt å gjøre vondt, men hun rettet opp ryggen. Gikk med strak rygg og lukkede øyne. Regndråpene dundret mot henne og alt var vått. Hun fortsatte å gå og selv om hun ville så hun seg ikke tilbake.