Om å skulle være sterk når man ikke er det

Det er som om all styrke har forlatt kroppen.
Stirrer på ryggsekken og tenker, det går ikke.
Hva er tyngst?
Sekken eller hjertet?
Det var så mye lettere før, da livet var litt som et teaterstykke, kunne bare flyte gjennom, si en replikk, vente på neste scene. And they lived happily ever after. Kroppen vil ikke samarbeide. Sceneteppet er trukket for. Det er mørkt på scenen og hun står alene igjen i mørket. Hvor ble de andre skuespillerne av? De dro hjem i samlet tropp etter applausen. Dro videre til akt to, sammen, uten henne.

Snubler i egne ben, som om de har blitt større i løpet av natten, eller mindre. Hodet dunker, det gjør som regel det nå. Åtte paracet om dagen, av og til ti, det er det som skal til. Styrken, hun kunne en gang løfte de tyngste vektene over hodet og stå med armene hevet i flere minutter uten å vise tegn til smerte, er borte. Igjen står en vassen kropp og en indre stemme som sier, det går ikke.

Hun hadde alltid lovet seg selv å aldri gi opp. I'm not a quitter, hadde hun skrevet på den anonyme bloggen hun hadde drevet i fire år. Atten tusen lesere daglig. Nå var den nedlagt, mørk, borte. Skulle livet være slik fra nå av? Mørkt og uten mening? Uten styrke?

Han hadde ikke sagt ifra. Bare pakket sammen tingene sine i løpet av natten, mens hun sov, og da hun sto opp var han borte. Det eneste tegnet på at han hadde vært der i det hele tatt, var de ferske tannkremrestene i vasken. Hun skylte dem ned da hun vasket hendene og så var han borte. Først gjorde det ikke vondt, han kommer tilbake, tenkte hun, han kommer alltid tilbake. Så gikk dagene. Hun våknet, spiste, trente, jobbet, spiste, jobbet, kom hjem, spiste, sov. Rutiner som alltid hadde vært så naturlige, naturlige fordi hun sovnet med armene hans rundt seg, rutiner som plutselig virket meningsløse. Våkne? Hvorfor? Spise? Hvorfor? Trene? Hvorfor? Jobbe? Hvorfor?

Plutselig var han der, rett foran henne, på utestedet de alltid hadde dratt på sammen. Han var helt lik seg selv, ned til hver minste detalj. De danset med hverandre og hun spurte hvorfor, hvorfor dro du. Det går ikke, sa han, det bare går ikke. Plutselig var hun hjemme og lå alene uten dyne, hun frøs og tenkte på hvorfor det ikke går. Det var midt på natten eller morgen og hun visste at det var over.

Sekken var pakket, men hun hadde ikke styrke til å løfte den, hun tenkte at hun hadde pakket for mye og det går ikke, det går bare ikke. Hun åpnet den igjen, kikket gjennom innholdet og visste at alt måtte med. Lukket den, festet stroppene, pustet inn, ut. Det vanskelige var ikke å komme i gang, det vanskelige var å vite at hun skulle begynne helt på nytt. At fra det øyeblikket hun løftet opp ryggsekken og tok den på ryggen, fra det øyeblikket var alt annerledes, fra det øyeblikket startet livet på nytt. Som et personlig big bang.

Det regnet, men hun gikk ut likevel. Vannet trakk inn i skoene og gjennom stoffet i genseren og hun lukket øynene og lot det renne nedover håret, øynene, nesa, haken og ned mot bakken. Det tordnet, men hun hørte det ikke. Skuldrene hadde allerede begynt å gjøre vondt, men hun rettet opp ryggen. Gikk med strak rygg og lukkede øyne. Regndråpene dundret mot henne og alt var vått. Hun fortsatte å gå og selv om hun ville så hun seg ikke tilbake.

'Unnskyld.'

Ordet blir hengende i lufta en stund. Du ser ikke på meg, ser ikke på noe, bare stirrer ut av vinduet med det tomme blikket du alltid har når du er skuffet eller sint eller lei deg. Jeg vet at jeg burde si noe mer, at et simpelt unnskyld ikke er nok, men likevel blir jeg stående uten å si noe, inntil deg, men samtidig på avstand. Hånden min beveger seg som av egen vilje mot ryggen din og jeg stryker forsiktig opp og ned, vet ikke hvorfor, men du vrir deg ikke unna og jeg flytter ikke hånda. Det er mørkt ute nå, det eneste lyset kommer fra halvmånen høyt der oppe og jeg tenker på hvor langt unna den er, men at den likevel er nærmere meg enn det du er.

Vi blir stående slik en stund, jeg ser på månen, du er et annet sted, hånden min er på ryggen din, du er naken, jeg er naken. Jeg vil si noe, men ordene er liksom borte, bare det ene ordet, unnskyld, er igjen og jeg vet at det ikke er nok, at det ikke er i nærheten av å være nok. Du lukker øynene litt og jeg ser at du har begynt å puste roligere, at du slapper av, at du ikke lenger er sint.

"Jeg vil bare at alt skal være som det var før," sier du plutselig.

Du snur deg og ser mot meg, men ikke på meg, du er fortsatt fjern, langt borte, og jeg lurer på hva du egentlig tenker. Om ordene fra munnen din er de samme du former i hodet. Jeg lar hånden gli fra ryggen din og opp i nakken, lar fingrene gli gjennom håret ditt, tenker at du kanskje burde klippe det snart, men sier det ikke, bare lar fingrene gli gjennom det. Jeg vet at det er min tur til å si noe igjen, men ordene er fortsatt fjerne og jeg tenker på han og på håret hans som er kortere enn ditt, på at det var nyklipt da vi gjorde det, at han nettopp hadde klipt det og at jeg likte det.

"Vil ikke du det?" hvisker du, "at alt skal være som før?"

Du ser på meg nå, du er til stede, du står der rett foran meg, er naken og du spør meg, kan ikke alt være som før. Jeg ser på deg og jeg tenker at ting aldri kan være som før, men jeg sier det ikke. Lar fingrene gli gjennom håret ditt igjen og nikker svakt mens jeg gjør det, håper at det er svar nok, at du ikke vil kreve ord, at unnskyld er nok, og at det blir bra nå, for jeg sa jo unnskyld og jeg nikket da du spurte om ikke alt kunne være som før. Er ikke det nok?

Så snur du ryggen til meg igjen og hånden min glir ut av håret ditt. Jeg vil holde deg igjen, men klarer ikke å få hendene til å gjøre det jeg vil, det er som om jeg er lammet, som om hele kroppen har sluttet å fungere. Du er fjern i blikket igjen og går mot sengen, du legger deg ned på ryggen. Du er helt naken og jeg ser på deg og jeg vet at du ikke ser meg, at du er langt borte. Uten å se opp gir du tegn til at du vil at jeg skal legge meg ned ved siden av deg og jeg gjør det, legger meg inntil deg, tar hånden din og klemmer den. Du lukker øynene og jeg ser på brystet ditt som reiser seg og synker når du puster. Etter en stund vet jeg at du har sovnet og jeg slipper hånden din, legger meg på siden, med ryggen til deg.

Det var femten år siden sist jeg hadde sett han og plutselig satt han der, på kafeen jeg hadde spist lunsj på hver eneste dag siden jeg begynte å jobbe i klesbutikken rett over veien for to år siden, og han var akkurat den samme. Femten år og han var helt lik seg selv, og selv om håret mitt var kortere, ansiktet eldre og kroppen langt større, kjente han meg igjen. Han lo og sa, det var lenge siden, det må være ti år minst og jeg sa at det var minst femten og så lo vi og hvordan går det, jo, bra, du er gift, ja, syv år nå, barn, nei, du da? Femten år og ingenting var annerledes samtidig som alt var det. Han jobbet fortsatt som journalist, men brukte mest tid på romanen, romanen han aldri ble ferdig med, men likevel alltid jobbet med.

Du hadde ikke merket noe. Jeg kom hjem og det luktet etterbarberingsvann av meg, et annet merke enn det du bruker, men du tenkte ikke på det, spurte ikke og så ingen grunn til å spørre. Middagen sto på bordet og du merket ikke at jeg ikke spiste noe, og jeg fortalte ikke at jeg allerede hadde spist middag. Du hadde kanskje aldri spurt, kanskje aldri merket det, vi hadde kanskje hatt det bra i syv år til, det hadde kanskje vært oss to for alltid. Jeg kunne holdt det hemmelig, aldri sagt et ord, aldri røpet noe. Likevel visste jeg at jeg måtte og jeg så skuffelsen, jeg så sinnet, jeg så irritasjonen. Jeg så tårene som aldri forlot øyekroken, men som var der og sa sitt. 'Unnskyld,' sa jeg og hva annet kunne jeg si?

Nå sov du, naken, rolig, og jeg tenkte at du burde klippe håret snart, det var vel på tide, hvorfor kunne du ikke se det selv, hvorfor kunne du ikke forstå det, eller i det minste mistenke det, hvorfor kunne du ikke spørre?