jeg er så lei.

jeg vet ikke helt hva jeg er lei av, men jeg vet at jeg er lei.

kanskje er jeg lei av at alt er det samme, men alt er jo ikke det samme lenger. ikke egentlig.

jeg har det jo egentlig veldig bra, men likevel sitter jeg med en klump i magen og tenker at jeg ikke har gjort noe som helst med livet mitt og jeg vet ikke når jeg skal klare å begynne. jeg er lei av å være redd. lei av å se umuligheter. å tenke at jeg ikke klarer. å la frykten styre alt hele tiden.

Bram Stoker, Dracula (x)

"Vær ikke ett i dag, i går, og noe annet om et år. Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt."

- Henrik Ibsen

1, 2, 3

Breathe

In the quiet of the shadow
In the corner of a room
Darkness moves upon you
Like a cloud across the moon


You're a-wearing all the silence
Of a constant that will turn
Like the windmill left deserted
Or the sun forever burn


So don't forget to breathe
Don't forget to breathe
Your whole life is here
No eleventh hour reprieve
So don't forget to breathe


Keep your head above water
But don't forget to breathe


And all the suffering that you've witnessed
And the hand prints on the wall
They remind you how it's endless
How endlessly you fall


And the answer that you're seeking
For the question that you found
Drives you further to confusion
As you lose your sense of ground


So don't forget to breathe
Don't forget to breathe
Your whole life is here
No eleventh hour reprieve
So don't forget to breathe


Keep your head above water
But don't forget to breathe


(tekst: Alexi Murdoch)

Om å skulle være sterk når man ikke er det

Det er som om all styrke har forlatt kroppen.
Stirrer på ryggsekken og tenker, det går ikke.
Hva er tyngst?
Sekken eller hjertet?
Det var så mye lettere før, da livet var litt som et teaterstykke, kunne bare flyte gjennom, si en replikk, vente på neste scene. And they lived happily ever after. Kroppen vil ikke samarbeide. Sceneteppet er trukket for. Det er mørkt på scenen og hun står alene igjen i mørket. Hvor ble de andre skuespillerne av? De dro hjem i samlet tropp etter applausen. Dro videre til akt to, sammen, uten henne.

Snubler i egne ben, som om de har blitt større i løpet av natten, eller mindre. Hodet dunker, det gjør som regel det nå. Åtte paracet om dagen, av og til ti, det er det som skal til. Styrken, hun kunne en gang løfte de tyngste vektene over hodet og stå med armene hevet i flere minutter uten å vise tegn til smerte, er borte. Igjen står en vassen kropp og en indre stemme som sier, det går ikke.

Hun hadde alltid lovet seg selv å aldri gi opp. I'm not a quitter, hadde hun skrevet på den anonyme bloggen hun hadde drevet i fire år. Atten tusen lesere daglig. Nå var den nedlagt, mørk, borte. Skulle livet være slik fra nå av? Mørkt og uten mening? Uten styrke?

Han hadde ikke sagt ifra. Bare pakket sammen tingene sine i løpet av natten, mens hun sov, og da hun sto opp var han borte. Det eneste tegnet på at han hadde vært der i det hele tatt, var de ferske tannkremrestene i vasken. Hun skylte dem ned da hun vasket hendene og så var han borte. Først gjorde det ikke vondt, han kommer tilbake, tenkte hun, han kommer alltid tilbake. Så gikk dagene. Hun våknet, spiste, trente, jobbet, spiste, jobbet, kom hjem, spiste, sov. Rutiner som alltid hadde vært så naturlige, naturlige fordi hun sovnet med armene hans rundt seg, rutiner som plutselig virket meningsløse. Våkne? Hvorfor? Spise? Hvorfor? Trene? Hvorfor? Jobbe? Hvorfor?

Plutselig var han der, rett foran henne, på utestedet de alltid hadde dratt på sammen. Han var helt lik seg selv, ned til hver minste detalj. De danset med hverandre og hun spurte hvorfor, hvorfor dro du. Det går ikke, sa han, det bare går ikke. Plutselig var hun hjemme og lå alene uten dyne, hun frøs og tenkte på hvorfor det ikke går. Det var midt på natten eller morgen og hun visste at det var over.

Sekken var pakket, men hun hadde ikke styrke til å løfte den, hun tenkte at hun hadde pakket for mye og det går ikke, det går bare ikke. Hun åpnet den igjen, kikket gjennom innholdet og visste at alt måtte med. Lukket den, festet stroppene, pustet inn, ut. Det vanskelige var ikke å komme i gang, det vanskelige var å vite at hun skulle begynne helt på nytt. At fra det øyeblikket hun løftet opp ryggsekken og tok den på ryggen, fra det øyeblikket var alt annerledes, fra det øyeblikket startet livet på nytt. Som et personlig big bang.

Det regnet, men hun gikk ut likevel. Vannet trakk inn i skoene og gjennom stoffet i genseren og hun lukket øynene og lot det renne nedover håret, øynene, nesa, haken og ned mot bakken. Det tordnet, men hun hørte det ikke. Skuldrene hadde allerede begynt å gjøre vondt, men hun rettet opp ryggen. Gikk med strak rygg og lukkede øyne. Regndråpene dundret mot henne og alt var vått. Hun fortsatte å gå og selv om hun ville så hun seg ikke tilbake.

jeg er ikke her
jeg forsvant sammen med et vindkast,
gjemmer meg bak buskene og holder pusten
ingen finner meg nå
det er sånn det skal være
sånn det må være
jeg har vært borte lenge og kanskje
kanskje venter jeg på å bli funnet
at noen skal si
der er du jo jeg har lett etter deg
jeg har savnet deg
men jeg er ikke her
og
jeg vet ikke helt hvor lenge jeg har vært borte

x

Jeg holder pusten. Det er det eneste jeg er virkelig god på. Å holde pusten og holde ut og ikke gi opp. Å tenke at det kommer en løsning. Etter regn kommer det sol og himmelen er alltid blå bak skyene. Alt det. Alle klisjéene. Snart, veldig snart, kommer løsningen på alle problemer. Snart blir jeg fri og uredd igjen. Det er rett rundt hjørnet, jeg kjenner det i hele kroppen.

Men hvor langt frem i tid er egentlig snart? Hvor lenge skal jeg holde ut? Hvor lenge skal jeg holde pusten? Det er det som gjør at jeg ligger våken hele natta og stirrer i taket. Hva hvis det aldri blir bedre?

Men det må bli bedre, sier jeg til meg selv, det må det. Så blir det natt og etter det kommer enda en dag. Evig syklus.

Kjære dagbok 4. juni 2011

føles som om jeg ikke har sovet på fire uker. humøret synker og stiger like mye som verdens største berg-og-dal-bane. var i oslo med mamma og lillesøster i dag og hadde the time of my life føltes det ut som. nøt mange timer ute i hagen med hjartemagasinet og voice of the gods. spiste oreokake fra oslo. så ble jeg sulten igjen og humøret sank ned igjen. nå har jeg spist pizza med pepperoni og skal snart gå tur med hundene. jeg føler hele tiden at jeg trenger å samle tankene og sånt, men når jeg prøver blir jeg bare enda mer redd og lei meg. det føles så teit å være verdens tøffeste på bytur med mamma og søster, men være verdens mest sjenerte sammen med venner og bekjente. jeg føler meg dum som ikke klarer å være meg selv og føler veldig ofte at jeg aldri kommer til å møte noen som elsker hele meg. jeg vet at de sier at man skal slutte å lete etter noen, for kjærlighet kommer når man minst venter det, men jeg klarer ikke å slutte å lete. betyr det at jeg aldri kommer til å finne noen? skal jeg være alene resten av livet? jeg er så redd for å bli avslørt for den jeg er. folk tror de kjenner meg gjennom bloggen min, men jeg tror ikke de egentlig gjør det. de innleggene som virkelig er viktige for meg og sier alt om hvem jeg er, føler jeg at ingen forstår. noen ganger blir det jeg skriver litt for mye stream of consciousness. jeg vil så gjerne lære å bli flinkere til å være menneske, men hvordan lærer man sånt? kanskje jeg må forstå meg selv før jeg prøver å få andre til å forstå meg. problemet er at jeg er redd for å ikke like den jeg er når jeg virkelig ser sannheten.

"From my rotting body, flowers shall grow and I am in them and that is eternity."

- Edvard Munch

1, 2, 3