Du sier at du kjenner meg. Javel, tenker jeg, men du vet ikke hva jeg tenker. Jeg sukker og ser på deg, smiler når du stryker en hånd over kinnet mitt, og du ler og sier at jeg er litt rar. Vi sitter på en strand, det er ingen andre der, ikke så langt ut på høsten, det er kaldt og jeg har jakka di over skuldrene, hårene står på armen din og jeg spør om du ikke fryser. Du sier nei. Bølgene når nesten opp til oss der vi sitter, men bare nesten, stryker så vidt sanden like nedenfor oss. Hva tenker du på, spør du, og jeg trekker på skuldrene, ingenting. Jeg kjenner blikket ditt på meg, men jeg har blikket festet ut mot horisonten. Er det noe? Nei. Jeg kjenner deg, jeg ser at det er noe. Vi sitter i stillhet og lytter til bølgene, du holder rundt meg, klemmer, som om du er redd for at jeg skal forsvinne. Du har vært så stille i hele dag, sier du. Jeg svarer ikke. Si noe. Jeg vet ikke hva det er du vil at jeg skal si. Jeg vil at du skal fortelle meg hva det er du tenker på. Nei, det vil du ikke. Du flytter på deg i sanden, setter deg foran meg, tvinger meg til å se på deg, legger en hånd på hver side av hodet mitt. Hva er det? Jeg er bare sliten, sier jeg og jeg kjenner den klumpen i halsen, den som bygger seg opp like før jeg begynner å gråte, og jeg kjenner tårene som presser seg gjennom tårekanalen, jeg blunker fort, lukker øynene, det er bare det, sier jeg, jeg er bare så utrolig sliten. Du holder meg, klemmer meg hardt inntil deg, stryker en hånd over ryggen min. Jeg forsvinner inn i meg selv og kroppen stivner der jeg sitter, jeg vet at du merker det, at jeg ikke er like til stede som sekundet før, men du sier ingenting, forsøker ikke å få meg ut igjen. Vinden river i oss og vi blir sittende lenge, til armene dine er for kalde til å holde rundt meg. Så reiser vi oss, du ser på meg og jeg tror du vet at det er siste gang, jeg snur meg, går, du står igjen alene.