Sunday, June 3, 2012

Litt om hvordan jeg har det

Jeg er ikke like redd lenger. Jeg kjenner det i hele kroppen. At noe er annerledes. At livet ikke virker like umulig som det gjorde før. Kanskje kommer det tilbake, håpløsheten, depresjonene, de vonde tankene, men uansett om de gjør det så vil jeg kunne tenke tilbake på det jeg føler akkurat nå. Håpet, lettheten, de gode tankene. Det er ingenting galt med å være langt nede, å være deprimert, utenfor, ensom, alene, redd, lei seg, trist, og jeg vet det nå. Det er lettere å ha det vanskelig når man vet at det er greit, når man kan bruke det vanskelige til noe, når det ikke bare er håpløst. Noen dager er så vanskelige at jeg har lyst til å gi opp, bare legge meg i senga og sove resten av livet, men andre dager er smilet mitt helt ekte og jeg er ikke like redd. Frykten sitter fortsatt i halsen når jeg må ringe noen for å gi en beskjed eller når jeg må svare på et spørsmål på jobb eller når noen spør meg om hvordan jeg har det, men likevel så er det annerledes nå enn før. Jeg er fortsatt umulig å snakke med, en samtale med meg kan være som å snakke til en vegg, men jeg jobber med det, noen dager blir jeg bedre, andre dager verre. Poenget er at jeg vil bli bedre, at jeg tror at jeg kan det, at jeg vet at jeg har mennesker rundt meg som har tålmodighet til å holde ut med meg. Jeg har opplevd at folk bare forsvinner uten å si hvorfor og som regel legger jeg for mye i det, som regel tenker jeg at det er meg det er noe galt med, at ingen noen gang kommer til å holde ut med meg fordi jeg er som jeg er og ofte føles det håpløst. Det gjør det fortsatt. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg etter to semestere i hvert fall hadde blitt kjent med et par andre studenter på studiet mitt, men det plager meg ikke like mye nå som det ville gjort før. Det skremmer meg ikke så mye som det gjorde da jeg knapt kjente noen etter å ha gått et år på videregående eller så mye som det gjorde da jeg fikk angstanfall samme dag som jeg egentlig skulle dra på utveksling til England. Jeg vet at jeg betyr noe for noen og jeg vet at uansett hva jeg gjør så er det noen som kommer til å elske meg for den jeg er. Jeg har altfor lenge forsøkt å være en jeg ikke er, pushet meg selv til å forandre meg selv om forandring har vært umulig, jeg vil ikke forandre meg, jeg vil lære meg å være meg selv, jeg vil bli flinkere til å være den jeg er og ikke prøve å være noe annet. Dette høres sikkert litt teit og klisjé ut, men alt jeg gjør og skriver er litt sånn for tiden, tror kanskje det er fordi jeg har det bra. Selv på dårlige dager, på dager jeg er så langt nede som jeg kan være, har jeg det bra, fordi jeg vet, jeg vet helt sikkert at jeg ikke er alene og det er så utrolig deilig å vite akkurat det.

1 comment:

  1. Så mange flotte kombinasjoner man kan lage av ord! :) bra skrivd, as always!

    Stolt av deg, BFFF! Burde finne en Bon Jovi sang til dette.. :)

    ReplyDelete