Lest og sett i april:

Lest:

På en øde motorvei flykter Cassie fra Dem. Vesenene som bare ser menneskelige ut og som streifer omkring i utkanten av byene og dreper alle de ser. For å overleve, må man være alene, tenker Cassie, men så møter hun Evan Walker. Den forførende og mystiske Evan Walker er kanskje Cassies eneste håp om å redde broren - og kanskje til og med seg selv. Men Cassie blir nødt til å velge: mellom tillit og fortvilelse, mellom trass og tiltro, mellom liv og død. Mellom å gi opp og konfrontere. Etter å ha lest uendelig mange gode omtaler av The 5th Wave måtte jeg rett og slett kjøpe den og lese den for å gjøre opp min egen mening. Det jeg fikk var en nervepirrende og god historie om hva som skjer når vesener langt mer intelligente enn mennesker innvaderer jorden. The 5th Wave er en dystopisk ungdomsroman og den har akkurat passe mengder spenning, romanser og action. Det jeg likte best med den var nok det at man hele tiden ventet på at noe skulle skje, man følte seg aldri helt trygg. Jeg likte nok første halvdel av boka bedre enn den siste delen og det var ikke alt som var like troverdig, men alt i alt er det en veldig god spenningsroman. 4/5!

Knutar+ er en samling korte noveller som forteller om mentale, familiære og seksuelle bånd. Novellene forteller om kjærlighet, om nødvendige og uunngåelige situasjoner og om mennesker som er både forknytte og ikke fullt så forknytte. For eksempel møter vi en mann som er knyttet til moren sin gjennom en ubrytelig navlestreng, en ung kvinne som er hemmelig forelsket i sin dødssyke bestevenn, en bestemor som vil være i fred og en hjort som bare vil bli sett. Knutar+ er en veldig variert samling med både sterke og ikke fullt like sterke noveller. Jeg likte noen av dem veldig godt; spesielt novella om navlestrengen og den korte novella om hjorten sitter igjen i meg. Andre noveller var litt mer intetsigende og ga meg ikke så mye. Likevel vil jeg si at det er en veldig sterk samling som klarer å ha en passende balanse mellom det surrealistiske og det sanselige med en god psykologisk innsikt og humor. Dessuten er språket til Gunnhild Øyehaug veldig fint. 4/5!

I The Humans møter vi et romvesen som har tatt bolig i Professor Andrew Martins kropp og tatt over livet hans. Han har blitt sendt til jorda for å ødelegge alle bevis på at Andrew har løst et stort matematisk problem, men oppdager raskt at menneskene er annerledes enn han hadde forventet. Når han begynner å falle for sin egen kone og sønn - som ikke aner noe om at han ikke er den virkelige Andrew - må han velge mellom å fullføre oppdraget sitt og reise hjem eller å finne et nytt hjem på jorda. Matt Haig skriver med en helt særegen humor og innlevelse. Karakterene er troverdige og lett å relatere seg til og historien virker overraskende realistisk på tross av de åpenbare surrealistiske trekkene. For meg handler romanen om å forelske seg i verden og menneskene på nytt etter at man har følt at man ikke hører hjemme noe sted. Boka er både tung og lett samtidig, til tider holder man pusten mens andre ganger ler eller gråter man. The Humans treffer i hvert fall meg veldig og jeg vil nok si at det er nok den beste boka jeg har lest hittil i år! 5/5!


Etter å ha lest og elsket The Humans var det naturlig for meg å med en gang lese Reasons to stay alive av samme forfatter. Reasons to stay alive er akkurat det den høres ut som, en bok om hvorfor man skal fortsette å leve. Da Matt Haig var tjuefire år gammel sto han på en klippekant klar for å hoppe. Denne boka er historien om hvorfor han ikke gjorde det. Det er en historie om hvordan man kan bekjempe angst og depresjon og finne tilbake til livet. Den handler om å leve bedre, elske bedre, lese bedre og føle mer. Gjennom historier, tankespinn og lister gir Matt et godt innblikk i hvordan det er å leve med depresjon og ikke minst hvordan det er å komme seg opp igjen etter at man har vært så langt nede som man kan komme. Boka er full av håp og glede, han forteller om kjærligheten og litteraturen, om de små stegene og de store hverdagsgledene. Jeg har skrevet på goodreads og til Matt selv at denne boka er som venn jeg ikke visste at jeg trengte og det mener jeg virkelig. Jeg tror nok at jeg kommer til å bruke denne boka i mange mange år fremover. 5/5!


Gjestene inneholder noveller som skildrer grunnleggende møter mellom mennesker. Avgjørende øyeblikk som får personene til å se seg selv og andre med ny klarhet. En kvinne gjenopplever det første kysset, en annen finner igjen en stor kjærlighet. En mor må gi fra seg en datter og treffer henne igjen mange år senere, en far tar imot sønnen som nylig har sonet en dom. Noen møter fører til erkjennelsen av at det man trodde var nærhet, er avstand - eller til følelsen av å være en gjest i eget og andres liv. Gjestene er en novellesamling med sju varierte, men samtidig tematisk lignende noveller. Merethe Lindstrøm skriver godt og har god kontroll på karakterene og historiene sine. Jeg likte spesielt godt novella "under" som forteller om en kvinne som blir ranet på t-banen. Det er noe med stemningene Lindstrøm får frem som virkelig treffer meg som leser. Likevel når ikke samlingen helt opp for meg, rett og slett fordi noen av novellene går litt for sakte for min smak. 4/5!

Ingeborg bor alene, jobber som bibliotekar og har lite kontakt med den voksne sønnen som studerer i Stockholm. En dag bestemmer hun seg for at hun må gjøre noe med det rutinemessige livet sitt. Hun bestiller en flybillett til Cuba og reserverer rom på et hotell. Så reiser hun. Cuba står i sterk kontrast til Norge og Ingeborg opplever verden på en helt ny måte. Etter en stund møter hun trommeslageren Enrique og etter hvert som forholdet deres utvikler seg begynner Ingeborg den vanskelige prosessen med å få mannen inn i Norge. Snakk til meg er en roman om å endre kurs i livet og om å ta uventede valg. Det handler om en kvinnes forhold til sønnen, livet og kjærligheten. Vigdis Hjorth skriver veldig godt, karakterene hennes er troverdige og historien holder på en veldig tydelig uro samtidig som den er sterk og klar. Jeg likte deler av denne romanen veldig godt, mens andre deler ble litt for kjedelige og ensformige. Det jeg kanskje likte aller best var den åpne slutten som leseren selv må tolke, men det skal jeg ikke røpe noe om her. 4/5!




Tonje Glimmerdal er det eneste barnet i Glimmerdalen, og den tøffeste jenta dalen har sett på lenge. Bestevennen hennes er 74 år gamle Gunnvald. Tonje trodde at de to kjente hverandre ut og inn, men så viser det seg at Gunnvald har gått rundt og båret på en hemmelighet. Mens snøen smelter og fjellene glitrer, kjemper Tonje for å berge lykken og feletonene til bestevennen, med god hjelp av mottoet sitt: "Fart og sjølvtillit!" Tonje Glimmerdal er en utrolig velskrevet og morsom bok om en jente som vokser opp i et voksenmiljø. Hun har stor tro på seg selv, men også sterk tillit til de voksne rundt seg. Den lille bygda hun bor i er full av originale og troverdige karakterer og historien vi følger er god og engasjerende. Jeg kunne ønske jeg hadde lest denne boka da jeg var på samme alder som Tonje, men det er absolutt en bok jeg setter like stor pris på nå i dag. Anbefales veldig for de som ikke har lest den enda! 5/5!



Jungelboken har alltid vært en av mine favorittfilmer og jeg har lenge tenkt at jeg må lese boka filmen er basert på. Denne måneden fikk jeg endelig tid til å gjøre det. The Jungle Book er en novellesamling skrevet av Rudyard Kipling. Historiene tar utgangspunkt blant dyrene i India, ofte i nærheten av jungelen. Et par av historiene omhandler Mowgli som vi alle kjenner så godt fra Disneyfilmen, men det meste er annerledes fra filmversjonen. Resten av historiene følger forskjellige dyr og deres utfordringer eller mennesker og deres forhold til dyreriket. Historien jeg likte aller best var nok "Rikki-Tikki-Tavi" som handler om mungoen Rikki-Tikki-Tavi som bor sammen med en britisk familie i India. Familien står i fare for å bli drept av to cobraer som bor i hagen deres, men Rikki tar på seg oppdraget om holde dem trygge. The Jungle Book er en ganske variert samling der noen av historiene engasjerer veldig, mens andre ikke gir meg så veldig mye. 4/5!



Historien om fru Berg inneholder fem noveller av Ingvild H. Rishøi. De handler om å treffe sin første elskerinne, om å være synsk og se tegn, og om å oppdage at du selv er helt lik Janis Joplin. De handler om skjebnetro, sankthansormer og kortspill. Og om å elske en hamster som heter Fru Berg. Novellene følger ulike mennesker i en ofte desperat og ensom tilværelse. Flere av novellene handler om barn og foreldre som svikter. Ingvild H. Rishøi har hittil gitt ut tre novellesamlinger og har fått mye skryt for alle sammen. Skryten er absolutt ikke grunnløs. Historien om fru Berg er en veldig sterk novellesamling. Jeg leste den for første gang i 2012 og elsket den, men nå som jeg leste den for andre gang falt den litt ned for meg. Den er fortsatt sterk, men ved andre gjennomlesning la jeg mer merke til noen svakheter i språket og unødvendige gjentakelser. Likevel er det en novellesamling som absolutt alle burde lese med historier som uansett kommer til å gripe deg på en eller annen måte. 4.5/5!


Sett:

• Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama
• Call the Midwife, sesong 2
• The Guilty
• What If
• The Sisterhood of the Traveling Pants 2
• Jane the Virgin, sesong 1

Det er lenge siden jeg har blitt så skuffet over en film som da jeg så Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama. Jeg har vokst opp med Sabeltann, jeg kan alle sangene, de fleste replikkene, jeg drømte om å spille Sunniva og senere om å spille hvem som helst bare jeg fikk være med. Den nye filmen hadde ingenting av den kjente Sabeltann-magien, de hadde kanskje med to eller tre sanger og ingen av disse sangene var kjente eller gode? Den eneste skuespilleren jeg syntes gjorde en god jobb var dessuten Kyrre Haugen Sydness som spiller Kaptein Sabeltann, ingen andre hadde klart å fange karakteren sin sånn jeg vil ha og kjenner dem, OG; hvor var Sunniva??? Ellers i april så jeg tre andre filmer, men ingen av dem var noe særlig å snakke om, selv om What If var ganske søt. I april ble jeg derimot veldig glad i serien Jane the Virgin, det må virkelig være årets beste serie (så langt)!

Hva leste og så du på i april?

DIN, ALLTID

"Magnetisme. Far forteller meg om prinsippet om frastøting og tiltrekning, og slik tenker jeg snart at alt i tilværelsen henger sammen. Det veksler mellom nærhet og distanse, men også varme og kulde, mørke og lys."

Gøhril Gabrielsen debuterte med romanen Unevnelige hendelser i 2006 og for den ble hun tildelt Aschehougs debutantstipend. Senere har hun gitt ut romanene Svimlende muligheter, ingen frykt (2008), Skadedyr (2011) og Din, alltid (2015). Hennes fjerde roman - Din, alltid - handler om et barn som blir oversett og tilsidesatt av foreldrene, men som likevel brenner etter å få oppmerksomhet og kjærlighet fra dem. Foreldrene ser bare hverandre, på godt og vondt, og barnet står på siden som en tilskuer. Så får den lille familien et nytt familiemedlem. En liten gutt som ikke klarer å slutte å skrike. Det tar ikke lang tid før moren gir opp omsorgen også for ham og legger ansvaret over på datteren. En sommer reiser de på ferie til en hytte milevis hjemmefra. Der fortsetter den lille gutten å skrike. Forholdet mellom foreldrene når et bristepunkt, de krangler høylytt i sjalusi, og den tolv år gamle datteren deres griper inn. Noen mister livet. Mange år senere velger datteren bort kjærligheten for å ta seg av moren, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt. Etter mange år kommer sannheten om det som skjedde frem. Plutselig viser det seg at hun kanskje ikke var så skyldig som hun hele tiden hadde trodd. Da bestemmer hun seg for at hun vil ta tilbake alt det hun har tapt. 

"Jeg legger en hånd over magen hans, kjenner hjertet slå, brystet heve og senke seg. Han har allerede sin egen rytme, sin egen kraft, helt uavhengig av mor og far og meg."

Hovedpersonen i Din, alltid bærer på en tung skyldfølelse og den påvirker alle valg hun tar i livet. Hun velger bort kjærligheten fordi hun føler at hun skylder moren noe. Hun legger alle ambisjoner og ønsker til side. Hun må ta seg av moren, såpass skylder hun henne. Gøhril Gabrielsen klarer på en utrolig god måte å få frem hvordan denne skyldfølelsen kan tære på et menneske. Hvordan den kan få noen til å velge bort sitt eget liv til fordel for en annen. Hun beskriver hvordan hovedpersonens virkelighet fortrenges av hennes egne minner og moren anklagelser. Det er tungt og det er vondt, man kjenner at man synker sammen med henne, man kjenner dybden i hele situasjonen. Et liv har gått tapt, og det var HENNES skyld, eller? Hadde hun egentlig skyld i det som skjedde? Kunne det ha endt annerledes enn det gjorde? Eller kan hun endelig frikjennes og begynne å leve igjen?

"Å ligge sammen fremstår som den virkeligste, ærligste måten å møte hverandre på. Ordene, jeg tror ikke på dem, så mange lag, så mange betoninger som må tolkes for å tro at jeg blir forstått og tatt imot. Hendene hans derimot er umiddelbare, de lyver ikke, skjuler ikke, men formidler det som er i ham, mellom oss, med det samme."

Det er noe med språket til Gøhril Gabrielsen. En slags tyngde og en dybde som stemmer så godt med romanens hovedperson og historien som fortelles. Det er lavmælt, men samtidig tydelig. Til tider er det poetisk, mens det andre steder er tydelig og klart uten sterke emosjoner. Teksten hennes bærer tydelig preg av noe innestengt, noe tungt som ikke kommer helt ut, som om tiden har stoppet opp, som om livet til hovedpersonen er satt på pause, som om hun har satt seg selv til side for å bøte for det hun har gjort. Historien er vond og tung, men likevel engasjerende og lett å sette seg inn. Man føler for hovedpersonen samtidig som man sitter inne med en slags angst for hva som egentlig har skjedd, hvorfor hun føler en slik skyld og hvorfor hun er som hun er. Man vil vite sannheten, men samtidig ikke.

"Forholdet vårt har tatt en ny retning, en bevegelse er satt i gang, og med ett synes jeg å se det på skoene hans i gangen, vendt mot ytterdøra, den ene litt foran den andre, klar til å forlate leiligheten i ett sprang, og rett ovenfor, i krøllene i jakka hans; en rastløshet, en vilje til å komme seg bort og vekk fra meg."

Din, alltid er en utrolig sterk roman om hva skyldfølelse kan gjøre med et menneske og valgene man tar. Romanen er lettlest, men inneholder en tung og vanskelig historie. Karakterene er gode og troverdige, de både irriterer og engasjerer, de sier og gjør ting som man godt kan tenke seg at mennesker ville gjort i en slik situasjon. Gøhril Gabrielsen skriver så godt, hun skriver så virkelig. Jeg anbefaler Din, alltid på det sterkeste!

"Men kanskje er det slik det egentlig er? For oss alle? At vi undres og spør; fins det mennesket som skjønner det jeg har å fortelle?"

(Jeg fikk romanen tilsendt av Aschehoug, alle sitater er hentet fra romanen.)

En helg på loppis

Det er vår og det er loppemarkedsesong, endelig! I helga var jeg innom tre loppemarkeder og fikk med meg over førti nye bøker hjem!

Det første loppemarkedet jeg besøkte var på Ullevål skole i Oslo. Jeg var der da de åpnet og var den første som kastet meg over utvalget av pocketbøker. En av de som jobbet der bestemte seg for å hjelpe meg og fant flere av bøkene jeg endte opp med å kjøpe, blant annet Dr. Zhivago, Is-slottet og Bare Alberte! Jeg fikk de tjue bøkene over for bare 150 kroner! Loppemarkedet hadde også en avdeling med innbundne bøker, men jeg hadde allerede altfor mye å bære på, så jeg fikk ikke kikket der engang, men jeg var uansett kjempefornøyd.

Litt senere på dagen var jeg innom loppemarkedet på Marienlyst skole, også i Oslo. Det hadde vært åpent i et par timer da jeg kom dit, men de hadde likevel hyllene fulle av bøker. Jeg kunne sikkert ha funnet dobbelt så mange som det jeg gjorde, men endte opp med tolv bøker til 160 kroner. Flere av disse har jeg vurdert å kjøpe lenge, så jeg ble veldig glad for å finne dem for en billig penge. 

På søndag var jeg på loppemarkedet i Fjellhamarhallen. Der fant jeg ti bøker jeg har ønsket meg, blant annet en innbundet versjon (og første opplag!) av Mannen som elsket Yngve, Sofi Oksanens Da duene forsvant og noen klassikere. Dette betalte jeg 175 kroner for til sammen. 

Alt i alt er jeg veldig fornøyd med utvidelsen av samlingen min, selv om jeg nå ikke har plass til flere bøker i bokhylla...

Hva er det fineste du har funnet på loppemarked?

// and when we sleep at night I hope that we write novels in our heads of what to tell the other when we wake //

Det er som om du sitter på skulderen min og følger med på alt jeg gjør og av og til er det nesten som om du kommenterer, ikke gjør det, gjør det, du klarer ikke, du klarer, og jeg vet ikke om det er min eller din stemme jeg hører, eller om jeg i det hele tatt hører en stemme. Du er alltid der selv om du ikke er det, som om jeg har fått en ekstra samvittighet, en jeg ikke helt kan stole på fordi jeg ikke kjenner den så godt som jeg kunne ønske. Jeg må kikke meg over skulderen for å være sikker på at du ikke er der på ordentlig, at du ikke følger etter meg, at du ikke står bak et hjørne og ser etter meg, passer på at jeg gjør som jeg skal eller ikke skal, eller bare passer på, følger etter, følger med. Jeg lukker øynene og kjenner blikket ditt på meg, jeg åpner dem igjen og kjenner deg ikke i det hele tatt. Det er litt som om du har tatt bolig i meg og nekter å flytte på deg, du tar opp plass, for mye plass, og jeg er så redd for at det er du som vinner til slutt, for at jeg presses helt inn i det innerste inne og at det er du som tar over.

@@@

Store, sterke, dumme deg. Du ligger på ryggen og stirrer i taket og jeg vet ikke hva du tenker på, bare at du er langt, langt, langt borte. Jeg vil så gjerne hente deg tilbake til meg, fange oppmerksomheten din, blikket ditt, jeg vil at du skal se på meg og ikke være et annet sted. Du ligger helt stille, som om hver muskel i kroppen din har sluttet å virke. Det er bare så vidt jeg kan se at du puster. Du, sier jeg, og igjen, du, og navnet ditt, og endelig vrir du på deg, ser på meg, men ser ikke på meg. Mm, sier du, ikke egentlig et ord, bare en lyd, og jeg har så lyst til å riste i deg, rope at nå må du våkne opp, nå holder det, jeg orker ikke mer, men jeg sier bare, går det bra, og du gjentar bare den meningsløse lyden, mm, mhm, mm. Du er bare usammenhengende lyder og en tom kropp. Jeg reiser meg og tramper inn på badet, tramper overdramatisk, hopper nesten i et dumt håp om at det skal vekke deg, setter på iskaldt vann i dusjen og går inn i det uten å tenke, det tar alt jeg har av selvkontroll å ikke skrike, ikke røre meg, bare bli stående under den kalde strømmen. Jeg holder pusten, teller sekunder og jeg vet at jeg venter på deg, venter på at du skal komme og se hva jeg gjør, men selvfølgelig kommer du ikke og til slutt klarer jeg ikke mer, jeg vrir på krana og vannet blir varmt, varmer meg opp og fjerner nuppene i huden, lager rynker i stede. Jeg blir stående til hele kroppen er rynkete, vrir et hånkle rundt meg, lar håret dryppe nedover skuldrene, går inn på rommet igjen, ser bare kroppen din som fortsatt ligger der, tiltaksløs og full av lyder jeg ikke vil høre, og du ser ikke på meg når jeg legger meg ned helt inntil deg igjen.

@@@

På et eller annet tidspunkt handlet det bare om en ting, om å overleve, om å komme seg gjennom en dag og så den neste, om å stå opp. Jeg vet ikke hvordan jeg havnet der, det skjedde uten at jeg merket det, like gradvis som overgangen fra vår til sommer, natt til dag og alle andre overgangsklisjeer. Plutselig en dag oppdaget jeg bare at alt var annerledes, at jeg var annerledes, at noe hadde flyttet inn i meg eller at jeg hadde flyttet inn i noe, noe jeg ikke kom ut av eller som ikke kom seg ut av meg. Jeg var enten fanget eller holdt noe fanget og dagene var så lange for hele tiden måtte jeg passe på, ligge på vakt og våke, vente, tenke at nå kommer det snart, nå kommer snart den katastrofen jeg har gått og ventet på og det eneste jeg trenger å gjøre er å overleve den, klarer jeg det så kan jeg klare alt.

@@@

Jeg vil så gjerne tro på livet etter kjærligheten. Et liv etter den bunnløse, grunnløse forelskelsen. Jeg faller alltid for fort, ender alltid opp med skader, oppskrapte knær og kul i hodet. Han var ikke spesielt pen, men han var heller ikke stygg, han hadde alltid de samme skoene og den samme jakka med hull under høyrearmen og han satt alltid med minst en hånd i lomma. Han hadde alltid en snus i leppa, lo alltid med munnen åpen og så ikke ut til å tenke over at alle kunne se snusen og det nesten brune tannkjøttet. Han snakket alltid litt for høyt og fortalte alltid litt for grove eller dumme vitser, og det var alltid noen som lo, enten av han eller av vitsen, det spilte ingen rolle, det var lenge siden han hadde sluttet å bry seg om hva folk lo av, det viktige var at de lo. Hver dag satt han på den bakerste raden og lot som om han fulgte med på det som skjedde i klasserommet mens han egentlig satt og så mot jenta i klassen med størst pupper. Hvis læreren stilte han et spørsmål, så gliste han bare og kom med en av vitsene sine, og læreren sukket, kanskje brydd, kanskje oppgitt, men lot det bare gå, lot han bare sitte der og late som, det var tross alt lettere enn en konfrontasjon, lettere enn å ta tak i et problem som bare vokste. Siste skoledag kom han bort til meg og sa at han skulle dra og han kom ikke tilbake, og jeg sa, vi skal jo dra alle sammen, og han bare smilte før han kløp meg i armen, tror du ja, sa han og lo så snusen nesten falt ut av munnen hans. Jeg tenkte at han var det verste og det beste som hadde skjedd meg og jeg tenkte at jeg aldri kom til å se han igjen og at det var dette jeg alltid kom til å huske om han, latteren og klypet og den jævla snusen. Vi sees, sa han, før han gikk før siste time var over og det var da jeg for første gang kjente hvor vondt det var, hvor vondt det var å elske en som ikke kunne elskes, en som bare var, men ikke kunne være, en som fløt og forsvant før du fikk taket på han, og jeg satt igjen med et merke i huden etter fingrene hans helt ut den siste timen før sommeren og fremtiden som kom sånn helt plutselig.

@@@

Jeg vet aldri helt hvor jeg skal ha hendene. Det blir liksom alltid feil. Jeg kan ha dem liggende i fanget, ned langs lårene, i en lomme, i to lommer, rundt magen, i kryss, jeg kan folde dem, klemme dem, vikle fingrene inn i hverandre, jeg kan sitte på dem, holde dem inne mellom lårene, jeg kan ha hendene på ryggen. Men uansett hva jeg gjør med dem så blir det feil. Når de ikke er i bruk, er de bare i veien, to utvekster på hver sin side av kroppen som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Det er aller verst når jeg føler meg sett, når han sitter i den andre enden av rommet og sender blikket i min retning og jeg flytter på hendene av ren uvane, ned i lommene, ut av lommene, i kryss, langs siden, det tar aldri slutt og blir bare seende ut som merkelige rykninger og den tanken får meg bare til å bli enda mer urolig. Hendene mine lever sitt eget liv, snakker sitt eget språk, og jeg klarer ikke å tolke det, hva vil dere, tenker jeg, hvor vil dere, hva holder dere egentlig på med?

@@@

Hun kjører for fort, hun vet det, men det haster, hun må komme seg frem og tallene på kilometermåleren er plutselig så uvirkelige og urelevante, det handler kun om en ting. Å komme seg dit så fort som overhode mulig, å komme seg dit før det er for sent. Hun tråkker ned på gassen, lar tallet på dashbordet øke og øke til hun bare ser glimt av bilene hun kjører forbi. Alt hun klarer å tenke er, kjør kjør kjør, med korte innslag av, dette går ikke fort nok faen i helvete. Telefonen hadde ringt tre ganger mens hun sto i dusjen og akkurat da hun skulle til å ringe tilbake, ringte telefonen igjen. Stemmen i den andre enden skalv og hun skjønte med en gang hva det handlet om, men likevel var det som om ordene hun hørte ikke gikk inn, det var som om hun ble snakket til på et fremmed språk, hun måtte be om å få ordene gjentatt og da hun endelig ordentlig forsto innholdet kjente hun at det svimlet for øynene, plutselig var badet og lyset over vasken langt borte og knærne var i ferd med å knekke da hun likevel klarte å ta seg sammen. Jeg kommer med en gang, sa hun og la på før hun fikk noe svar. Hun vred om nøkkelen i bilen under et minutt senere, det var bare så vidt hun hadde fått dratt på seg klærne, og nå satt hun midt på motorveien med altfor høy fart og tenkte at det gikk for sakte, dette går ikke fort nok, jeg må kjøre fortere, kjør kjør kjør. Det er irriterende mange biler ute og kjører sånn midt på dagen, hvorfor er de ikke på jobb, tenker hun i sinne, og flytter seg fra det ene feltet til det andre for å komme seg forbi de bilene som kjører så altfor sakte. Foten hennes trykker fortsatt gasspedalen bestemt ned i gulvet da hun ser det, en bil på den andre siden av midtrabatten, den ligger ikke på veien i fart, men henger i lufta og det er som om tiden stopper opp og hun ser hvordan bilen flyr og snur seg rundt før den lander på taket bare noen meter foran henne. Hun rekker ikke å tenke, hun rekker bare å vri på rattet i ren refleks, rekker bare å trampe på bremsen og kjenne hvordan det rykker i hele bilen, og helt automatisk ser hun seg rundt, holder seg unna de andre bilene som også bremser, som også vrir seg i andre retninger enn de hadde tenkt seg bare sekunder tidligere. Og så rykker hele kroppen hennes frem og inn i setebeltet idet hun treffer noe, ikke en annen bil, men en gressbakke, hun har kjørt ut av veien, helt ut, helt av, og bilen har gått fra maksfart til full stopp før hun har rukket å trekke pusten. Hele kroppen hennes begynner å skjelve, det verker i nakken, og hun ser ingenting, har airbag i ansiktet og tårer i øynene og pusten sitter fast i halsen, hun vil skrike, men klarer ikke, hun vil se seg rundt, men klarer ikke, hun vil ut av bilen, men hun sitter fast og kroppen hører ikke lenger etter. Hun hører stemmer, mennesker som åpner døra og legger en hånd på henne, går det bra, spør de, kan du høre meg, ambulansen er på vei, har du vondt i nakken, nei, ikke rør deg, det går fint dette, bare slapp helt av, det går bra. Hun hører ordene, men forstår ikke sammenhengene, tenker bare, jeg har ikke tid til dette, jeg kan ikke vente, det går ikke fort nok, kanskje er det allerede altfor sent, jeg kan ikke være her, jeg må videre.

(Tittel: Rusty Clanton - Novels )

Lest og sett i mars:

Lest:


Sigrid jobber som informasjonsmedarbeider i en alt-mulig-butikk. Der er hun nesten akkurat som de andre ansatte, men når hun kommer hjem er hun alene. Pappa tar kontakt når det er jul eller bursdag og tante Else ringer annenhver uke, men ellers er det ingen. Bare musene på loftet og i fryseren. En dag får hun tre boller av Snorre og da begynner det, kanskje. Et sted skinner det er en sterk roman om å være alene, om isolasjon og ensomhet og vanskelige barndomsopplevelser. Den handler om begynnelser og muligheter, men også om det umulige. Sigrid er en karakter mange kan kjenne seg igjen i og hennes hverdag er en virkelighet for altfor mange. Vibeke Riiser-Larsen skriver godt og humoristisk og får på den måten både frem alvoret og det litt komiske med det hele. Jeg har skrevet mer om romanen i dette innlegget. 4/5!





Theodore Finch vil dø og tenker konstant på hvordan han skal ta sitt eget liv. Violet Markey teller ned dagene til hun kan flytte hjemmefra og slippe unna sorgen etter søsteren som døde i en ulykke. En dag møtes de to i klokketårnet på skolen og det er uklart hvem som egentlig redder hvem. Sammen finner de endelig lyspunkter i livet, men er det nok til at Finch får lyst til å leve igjen? All the bright places er en sterk ungdomsroman om å komme seg videre og ut av mørket, men den er likevel ikke urealistisk positiv. Det er ikke nødvendigvis sånn at alt løser seg bare fordi man for eksempel finner kjærligheten. For meg var dette en helt ok roman, jeg hadde litt problemer med å tro på både karakterene og historien i begynnelsen, men det tok seg opp etter hvert. Det er absolutt en bok det er verdt å lese! 3.5/5!



I Stalins kyr følger vi livet til tre kvinner: Sofia, Katariina og Anna. Mormor, mor og datter. Anna vokser opp i Finland og lærer tidlig å benekte sin estiske bakgrunn, for moren vil beskytte henne mot horestempelet estiske kvinner har fått. Familiens historie handler om brutalitet, svik og nød under 2. verdenskrig og i Sibirs fangeleire, og senere om sovjettidens varemangel og overvåkningssamfunn. Anna tar til seg både den estiske historien sin og det vestlige samfunnets skjønnhetsidealer . I all hemmelighet utvikler hun en ekstrem spiseforstyrrelse, men hun tror hele tiden at hun har full kontroll. Sofi Oksanen er en utrolig dyktig skribent. Hun skriver om sterke temaer og får det hele til å føles veldig nært. Karakterene er velutviklede og troverdige. Jeg synes hun spesielt får godt tak på Anna og hennes spiseforstyrrelser og det er først og fremst hennes historie som imponerte meg veldig. Likevel må det sies at det er en noe tunglest roman som kanskje må leses flere ganger før man får skikkelig tak på den. 4/5!


Novellesamlingen Surrogater inneholdet sju noveller som skildrer ensomhet, pubertet og guttesinn, forholdet mellom barn og foreldre, forholdet mellom mann og kvinne, skam og skyldfølelse, lengsler og savn. Novellene formidler hvordan mennesker prøver å dempe lengslene sine ved hjelp av erstatninger - surrogater. Jeg har hatt lyst til å lese Bjarte Breiteigs noveller siden jeg leste romanen hans Mine fem år som far i fjor og jeg ble absolutt ikke skuffet. Breiteig skriver utrolig godt og han får frem så utrolig mye med få ord. Historiene hans formidler mye man kan kjenne seg igjen i og mye det er lett å engasjere seg i. Denne novellesamlingen er såpass kort at man leser den på veldig kort tid, men jeg tror det er en samling man kan komme tilbake til og finne noe nytt i hver gang. 4.5/5!




En tolv år gammel jente griper inn i foreldrenes sjalusidrama med fatale følger. Senere i livet, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt, velger hun bort kjærligheten for å ta seg av moren. Etter mange år finner hun ut at hun kanskje ikke er så skyldig som hun hadde trodd og hun bestemmer seg for at hun vil ta alt det tapte tilbake. Din, Alltid handler om hva skyldfølelse gjør med et menneske og hvordan det kan påvirke valg og handlinger senere i livet. Gøhril Gabrielsen forteller historien om en kvinne som har basert hele livet sitt på noe hun gjorde da hun var bare tolv år gammel og som plutselig må endre på hele sin virkelighetsoppfatning når hun finner ut at alt ikke var helt som hun trodde. Romanen er utrolig godt skrevet og det er lite eller kanskje ingenting å sette fingeren på som negativt. Jeg skal skrive et lengre innlegg om denne romanen senere, men nå holder det å si: les den! 5/5!



Etter at Guro mister faren sin flytter hun og moren til byen for at moren skal finne seg en jobb. Først har de ingen steder å bo og er ganske alene i byen, men så blir de kjent med en gammel dame som heter Tullemor, en vaktmester som heter Bjørn og hunden Personligheten. Når Tullemor flytter til Tirilltoppen får Guro være hos henne på dagtid mens moren går på "vaktermesterskole" hos Bjørn slik at hun skal få sjansen til å bli vaktmester i blokk Z. Guro er en bok jeg husker at jeg leste da jeg var yngre, men jeg husket ikke så mye av hva den handlet om. Det var morsomt å lese den på nytt nå. Historien om Guro er nok ikke like engasjerende nå som den var da den ble gitt ut, men det er likevel en veldig sjarm i boka og karakterene. Kanskje er det nostalgien som snakker, men det er absolutt en bok det er verdt å lese. 4/5!

'Hold ut. Det er det jeg ber deg om hele tiden. Om å holde ut. Ikke gi opp. Bare vente på hjelp.' Det finnes mennesker som pakker seg inn i plast foran teven, førstehjelpsdukker man må redde om og om igjen, det finnes fedre som likevel ikke skal dø, en luftballong over byen om natten, det finnes jenter som er så tynne at de nesten ikke er til, kollisjonsputer som ikke virker, mobiltelefoner uten strøm, og rundt dette finnes en ambulanse man helst vil unngå. Men, det finnes også mennesker å elske der ute, venner som venter, det gjelder å holde ut, for hjelpen er på vei. Ambulanse er den beste novellesamlingen jeg har lest, uten tvil. Nå har jeg lest den 4-5 ganger og hver gang oppdager jeg noe nytt. Johan Harstads noveller er ikke bare sterke, de går også inn i hverandre og forteller en historie sammen. Det er vondt og det er rart og det er ekte og det er akkurat sånn det skal være. Og det handler om å holde ut. 5/5!

Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa. Da han flyktet til Gran Canaria forsøkte norske Emilie å hjelpe, men til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om. De som ikke finnes handler om de menneskene som ikke hører til noe sted, som må gjemme seg for å unngå å bli sendt tilbake til et land de ikke er trygge i. Romanen er sterk og spennende og tar opp temaer som de fleste ikke vet så mye om og som man sjelden tenker på. For meg føltes det litt som om noe manglet, men det er likevel en god roman og jeg likte spesielt slutten, selv om den er vond og vanskelig. 4/5!





I morgen skal vi sitte i solen handler om 11 år gamle Oscar og hans forhold til moren. En mor som ikke klarer å være som andre vanlige mødre. En mor som ikke orker sønnen sin helt, en mor som sliter, en mor som slår. En mor som fyller sønnen sin med redsel, med skam, og med savn. Brynjulf Jung Tjønn skriver så utrolig godt. Han skriver poetisk og enkelt samtidig som det er en enorm dybde i det. I morgen skal vi sitte i solen er en veldig annerledes barnebok om temaer som er vanskelige, men likevel viktige. Det er sjelden at bøker som dette skrives for barn og Tjønn gjør det så utrolig bra og fint. Jeg skulle bare ønske boka var litt lenger. 4.5/5!





Dag Vidar blir sendt til en ny familie, på et nytt sted. Han får nye joggesko, katt, kjæreste og et DV-kamera. Med DV-kameraet filmer han sitt nye liv. Alt går veldig bra, men jo lenger han kommer i filmen om sitt nye liv, jo reddere blir han for å avsløre det som har skjedd. Yatzy handler om å være 15 år og tåle alt - unntatt seg selv. Jeg leste denne boka for første gang på ungdomsskolen, men jeg husker ikke så godt hva jeg syntes om den den gangen. Denne gangen syntes jeg rett og slett den var litt kjedelig. Yatzy har absolutt sine kvaliteter og jeg forstår hvorfor så mange elsker den, men den ga ikke meg noe særlig. Jeg følte ikke helt at jeg fikk grep på karakterene og historien var litt for forutsigbar. 3/5!




Sett:

• Astrid - en fortelling om Astrid Lindgrens liv 
• If I Stay
• i love lucy & bekka
• Fresh Off the Boat, sesong 1
• Broad City, sesong 2
• Annie

I april brukte jeg aller mest tid på å lese, men det ble likevel et par filmer og noen serier. Dokumentaren om Astrid Lindgren er veldig veldig fin og anbefales på det sterkeste. Youtube-serien i love lucy & bekka er morsom og lett å kjenne seg igjen i. Fresh Off the Boat er utrolig morsom og på mange måter viktig. Constance Wu er fantastisk! Broad City er og blir en av mine absolutt favorittserier. Både If I Stay og Annie skuffet egentlig veldig, de ga meg rett og slett veldig lite.

Hva leste og så du på i mars?

ET STED SKINNER DET

"Sigrid kjente at hun gjerne ville fortelle. Alt. Men hun fant ikke ord det gikk an å bruke."

Et sted skinner det er Vibeke Riiser-Larsens debutroman. Den handler om Sigrid som jobber som informasjonsmedarbeider i en butikk. Der er hun akkurat som alle de andre ansatte, eller i hvert fall nesten. Når Sigrid kommer hjem, er hun alene. Tante Else ringer annenhver uke og pappa tar kontakt når det er jul og fødselsdag. Ellers er det ingen. Bare musene i fryseboksen på loftet og Halvorsen i første som hun handler for hver fredag. En dag får hun tre boller av Snorre og da begynner det. Kanskje.

"Hun husket følelsen av å forstå at menneskene var helt alene. På ordentlig. Den voldsomme, uendelige følelsen."

Vibeke Riiser-Larsen har skrevet en sår roman om ensomhet og isolasjon. Den er mørk, men den har samtidig en sterk humor i seg. Beskrivelsene av møter med nye mennesker og situasjoner er lett å kjenne seg igjen i og jeg satt i alle fall hele tiden med følelsen av at alt var veldig nært. Så nært at jeg nesten kunne ønske roman hadde blitt skrevet i førsteperson fremfor romanens nære, men samtidig fjerne tredjepersonsforteller. Riiser-Larsen går nært inn i Sigrids tanker og følger hennes handlinger og valg. Det ekle og litt rare kan til tider være tungt å lese om, men det er skrevet så godt at man likevel rives med og får en slags fortåelse av hvorfor Sigrid er som hun er.

"Det hjalp å kutte i noe. Åpne opp. Se på noe levende. Blodårer. Involler. Tarmer. Kjertler. Det hjalp å åpne de små, noen ganger frosne, noen ganger varme musene. Det hjalp å se noe på ordentlig. Livet som bare rant ut av de små kroppene." 

Gradvis avsløres Sigrids barndomsopplevelser og vi forstår hvorfor hun har det så vanskelig med det sosiale og følelsesmessige. Det er tydelig at Riiser-Larsen har en god forståelse av hva det vil si å være alene og hvordan ensomheten kan tære på et menneske. Hun skriver på en måte som griper, men som samtidig vekker vemmelse og ubehag. Dette er langtifra en perfekt roman, men jeg tenker at det kanskje er litt av poenget. Det skal være vondt og rart og ubehagelig, man skal som leser sitte igjen med spørsmål og tanker, det skal rive og slite litt i deg. Når jeg leste boka satt jeg hele tiden med følelsen av at det lå så mye mer i den, det ligger så mye mellom linjene, det ligger så mye i karakterene og situasjonene, det er så tydelig at Riiser-Larsen har mye på hjertet og jeg er ganske sikker på at vi kommer til å høre mer fra henne i fremtiden også. Et sted skinner det er en veldig god debutroman som jeg anbefaler på det sterkeste!

"På jobben fikk hun som regel være i fred. Kundene så bare genseren hvor det stod 'Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?'. Når hun tok på seg genseren, ble hun informasjonsmedarbeider, og da kunne snakke om alle slags produkter og priser til alle slags mennesker. Og selv om hun hadde overhørt Ragnhild si til Rita i kassen at Sigrid var i overkant sær, og hvordan det var mulig at en sånn som henne jobbet i informasjonen, virket det som de fleste på jobben hadde vennet seg til henne. Eller de brød seg ikke.

Her var hun helt vanlig.

Åtte timer hver dag.

Fem dager i uken." 

(Jeg fikk romanen tilsendt av Aschehoug, alle sitater er hentet fra romanen)

Lest og sett i februar:

Lest: 

Kvitebjørnen handler om guttene Pål, Gunnar, Kolbein og Andres som lever i et norsk bygdemiljø for rundt 100 år siden. I romanen følger vi guttene i deres hverdag og møtene deres med døden, religionen og fantasien. Guttenes lek bærer sterkt preg av fantasi og eventyr. I et av kapitlene lager de for eksempel en stor isbjørn av snø som de setter seg inn i og dikter historien om kvitebjørnen som redder kongsdøtrene fra grusomme troll. Kvitebjørnen er en barnebok fra 1906 som ble lest av et stort publikum på den tiden. I dag er nok boka mindre kjent. Dette er nok ikke den beste barneboka jeg har lest, men den har absolutt sine kvaliteter. Jeg likte spesielt godt kapittelet om kvitebjørnen, rett og slett fordi det skildret barndommens fantasier og lek på en så god måte. 3/5!




Året er 1811 og Lea og Marjja står på hver sin side i striden mellom fjellbønder og samer nord i Østerdalen. En dag blir 392 tamrein brutalt slaktet ned av bønder og tapet fører til fattigdom, sykdom og død blant samene i årene som følger. Alt forandrer seg for både Lea og Marjja den dagen og på tross av sine forskjellige liv blir de en dag helt avhengige av hverandre. Jeg har allerede skrevet et innlegg om Det frosten tok. Det er en svært velskrevet bok både om konflikten mellom de to folkene og om det sterke vennskapet mellom to kvinner. Historien er både engasjerende og troverdig. Det som trekker litt ned for meg er det forutsigbare og til tider uoriginale, men det er absolutt en roman det er verdt å lese. 4/5!





Bak skapet står øksen er en novellesamling av Torborg Nedreeas som ble utgitt i 1945. Den består av i alt tolv sterke krigsnoveller som tar for seg forholdene under okkupasjonen, relasjoner mellom okkuperte og okkupanter og krigens virkning på hverdagen. Hver av novellene har en unik og sterk historie. I novellen "Kruttrøyk" møter vi for eksempel en mor som skammer seg over sønnen som hun tror er ute hele natten og fester uten å bry seg om at det er krig. I tittelnovellen "Bak skapet står øksen" møter vi en far som har mistet sønnen sin til krigen, men som likevel hjelper en tysk soldat som har drukket for mye, hele tiden med denne tanken i bakhodet: "bak skapet står øksen". Novellene i denne samlingen har en utrolig tyngde og de sitter igjen i deg lenge etterpå, man føler virkelig at man er i krigen selv, så godt skriver nemlig Nedreaas. Hun skriver troverdig og vondt. 5/5!




Året er 1829 på Island. Agnes er dømt til døden ved halshugging for medvirkning til dobbeltdrap. Mens hun venter på henrettelsesdatoen blir hun plassert på en isolert gård. Der blir hun satt til å arbeide sammen med familien som bor der. Den unge hjelpepresten Tóti får Agnes til å åpne seg opp og fortelle sin historie. Mens Agnes venter på døden, forstår bondekona og døtrene hennes at det er mer til den drapdømtes historie enn de trodde. Burial Rites er basert på en virkelig historie. Boka er velskrevet og troverdig. Karakterene har en utrolig dybde og handler ikke alltid slik man forventer. Dette var for meg en veldig sterk leseropplevelse og jeg hadde nesten ikke lyst til å lese de siste hundre sidene fordi det ble for sårt, for nært. Historien til Agnes stikker skikkelig i magen og jeg anbefaler den veldig! 5/5!




Ur-Pippi inneholder Astrid Lindgrens originalmanus om Pippi Langstrømpe. Vi møter Pippi som nettopp har flyttet inn i nabohuset til Tommy og Annika. Pippi er så sterk at hun kan løfte en hest og hun har ingen foreldre som sier når hun skal legge seg om kvelden. I manuset får vi blant annet Pippis møte med politiet, med tyver, med sirkuset, med skolen og med de voksne i teselskapet hjemme hos Tommy og Annika. Pippi Langstrømpe er kjent for de aller fleste og originalmanuset inneholder mange av de velkjente situasjonene både fra filmer og bøker. Ur-Pippi er kanskje litt mer ekstrem enn den Pippi som først ble utgitt, hun er litt frekkere og litt mer hensynsløs. Personlig liker jeg nok den litt mer hensynsfulle og snille Pippi bedre, men det er likevel veldig interessant å lese hvordan Pippi opprinnelig var tenkt. Astrid Lindgren skriver som alltid mer eller mindre feilfritt. 4.5/5!



Novellesamlingen Vindane av Tarjei Vesaas ble utgitt i 1952 og regnes som et av høydepunktene i Vesaas' forfatterskap. I samlingen skildrer han tankene til en maur og til et nyfødt barn, han følger en fireåring som har bursdag og en seksåring som er dødssyk, vi møter Vesle-Trask som kan leksa på rams men som ikke gir lyd fra seg når han åpner munnen for å svare læreren og tusten Mattis som er lykkelig over at noen endelig tror på han og mange andre situasjoner og karakterer som er både hverdagslige og unike på sin måte. Tarjei Vesaas skriver på en levende og uttrykksfull måte. Både karakterene og historiene er gjennomtenkte og det ligger mye i hver av novellene, uavhengig om de er korte eller lange. Jeg liker Vesaas' skrivestil utrolig godt. I denne samlingen likte jeg spesielt novellene "Naken" og "Det rare". 4.5/5!




Sunnanäng inneholder fire historier om barn som har det vanskelig i fattige tider. Hver av historiene begynner med "För länge sen, i fattigdomens dagar..." og følger barn som har det vanskelig i livet, men som alle finner noe å glede seg over, til tross for elendigheten. Mest kjent er nok tittelhistorien Sunnanäng om Anna og Mattias som mister foreldrene sine og må bo og jobbe hos bonden i Myra. Livet deres er tungt og vanskelig til de en dag oppdager Sunnanäng, en varm sommerverden der de kan leke og spise så mye de vil. Sunnanäng er et godt eksempel på hvordan Astrid Lindgren blander det realistiske med fantasien. Alle de fire historiene i samlingen er velskrevne og unike og de både sårer og varmer. Dette er helt klart historier som gjør inntrykk, men det er nok ikke min favoritt blant Astrid Lindgrens bøker. 4/5!




Tsukuru Tazaki hadde fire nære venner helt til de en dag anonserte at de ikke lenger ville ha noe mer med han å gjøre. Denne hendelsen førte til at Tsukuru forsvant inn i seg selv og ikke lenger klarte å binde seg til eller åpne seg for andre mennesker. Men så en dag flere år senere møter han Sara som oppmuntrer han til å finne ut av hva som egentlig skjedde den gangen og hvorfor vennene hans plutselig brøt med han. Colorless Tsukuru Tazaki and His Years of Pilgrimage er en bok om å ta oppgjør med fortiden for å kunne leve i nåtiden. Jeg har lest en del Haruki Murakami de siste årene og for hver bok blir jeg egentlig bare mindre og mindre imponert. For meg blir alle hovedpersonene altfor like, det er alltid denne ensomme unge mannen som ikke helt klarer å finne sin plass i verden. Denne boka hadde lite nytt i seg og det er synd, for dette med å plutselig miste venner og ikke helt skjønne hvorfor, er helt klart noe mange kan relatere seg til. Deler av denne boka gjorde meg rett og slett sint og ikke på en bra måte. Likevel så var det også en underholdende lesning, så helt bunnscore får den ikke. Liker du Murakami, så liker du nok denne også. 2.5/5!

I Vekselsang møter vi en kvinne som blir kjent med tre samiske kvinner fra hver sin generasjon. Gjennom møtene med disse kvinnene kommer en historisk utvikling til syne. De kulturelle motsetningene mellom det norske og det samiske er til stede som et bakteppe. Boka handler om tap, både på individuelt og kollektivt plan. Laila Stien skriver på en tidsvis forvirrende og vekslende måte. Det er ikke alltid helt enkelt å skjønne hvem som snakker, hvem som tenker eller hvem det handler om. Sammenhengene sklir litt inn i hverandre. Likevel kommer historien etter hvert tydelig frem og man forstår mer jo lenger man kommer. Vekselsang er en kort roman som inneholder kanskje litt for mye, kanskje hadde jeg likt den litt bedre hvis noe ble utdypet litt mer. Det ble litt for oppbrudt og forvirrende for min del, men det var absolutt mye jeg likte i den også. Språket til Stien er blant annet veldig godt. 3.5/5!

Sett:

• Men, Women & Children 
• Cold In July

Jeg så nesten ingen filmer i februar fordi jeg brukte det meste av tiden min på å lese og når jeg ikke leste så jeg stort sett på serier. Men, Women & Children har jeg hatt lyst til å se siden den kom ut og selv om jeg likte deler av den godt, så satt jeg igjen med en litt dårlig følelse fordi filmen hadde et så negativt syn på internett og sosiale medier. Det hadde vært fint å få inn noen positive sider også. Cold in July var helt grei, men ikke så mye mer enn det.


Hva leste og så du på i februar?

DET FROSTEN TOK

"Frosten hadde tatt byggen. Men ikke bare det. Den hadde drevet mennene opp på fjellet, tatt vettet fra dem. Lokket på villskapen."

Kari Nygaard debuterte med romanen Reisen til Bella Coola i 2013 og Det frosten tok er hennes andre roman. I begge romaner tar hun utgangspunkt i historiske hendelser og forteller historier om kvinner som må forholde seg til store endringer i samfunnet og livet de lever. Det frosten tok baserer seg på en hendelse i August 1811. 392 tamrein ble stjålet fra et lag samiske familier som hadde sommerboplass på Hauldalsvidda. Ingen mennesker mistet livet den dagen, men all reinen ble brutalt slaktet ned, og tapet førte til fattigdom, sykdom og død blant samene i årene som fulgte. Det var bønder fra distriktet som sto bak denne hendelsen.

"- Jeg forstår meg ikke på deg, Laras. Du vet da at det ikke er mulig, fortida er ikke noe som ligger bak oss. Alt som har vært, lever i oss hele tiden."

Alt endrer seg den morgenen frosten ødelegger avlingen og Leas mann drar opp på vidda sammen med de andre bøndene. Når reinen slaktes, er det han som har ansvaret og han som kommer hjem en forandret mann. Marjja er en av samene som blir vitne til nedslaktningen og fra den dagen blir livet hennes helt annerledes enn det hun hadde sett for seg. I Det frosten tok følger vi bondekona Lea og samekvinnen Marjja som står på hver sin side i striden mellom fjellbønder og samer nord i Østerdalen. Til tross for sine forskjellige liv, har de to kvinnene spesielt to ting til felles: begge mister mannen sin og begge venter barn. Møtet mellom de to kvinnene fører til et usannsynlig, men sterkt vennskap.

"Laras kunne snakke om den frie viljen så mye han ville. For Marjja fantes ingen fri vilje. Bare suget fra fjellet som kalte henne tilbake."

Kari Nygaard er en historieforteller og hun skriver troverdig og engasjerende. Den til tider dramatiske historien kombineres med gode beskrivelser av karakterenes indre liv og fine miljøskildringer. Karakterene er velskrevne og lett å sympatisere med og forstå. Språket i romanen har et muntlig preg og legger vekt på gode beskrivelser. Det frosten tok handler i stor grad om frykten for det som er annerledes eller ukjent og Nygaard er god på å få frem hvordan ulike mennesker takler det ukjente. Hun beskriver menneskers fordommer og angst og deres kamp for å overleve i en hard verden. Alt dette gjør hun på en måte som gjør at man fanges av handlingen og karakterene og rives med videre.

"Det var en underlig følelse å følge kvinnen i fødsel. Tilhørte hun ikke folket Marjja hatet? Burde hun ikke være redd? Men aahka var så nærværende. Hun hvisket at det var av samme slag."

På tross av at Nygaard er god på å beskrive og fortelle, er historien hun forteller noe stereotypisk og forutsigbar. Heltinnenes kamp mot skurken har ikke så mye nytt over seg og man sitter kanskje igjen med et ønske om at romanen var noe mer. For meg virket det hele litt for rett frem og jeg merket at jeg hele tiden savnet noe, kanskje en undertekst eller i hvert fall en tanke om at det lå noe mer der enn bare en historie. Likevel må det understrekes at Det frosten tok i aller høyeste grad er underholdende og engasjerende. Jeg likte spesielt hvordan Nygaard fikk frem det usikre, men likevel sterke vennskapet mellom de to kvinnelige hovedkarakterene. Jeg satt igjen med et inntrykk av at Nygaard har god innsikt i hva det vil si å måtte kjempe for å overleve. Dessuten likte jeg veldig godt samekvinnen Marjja, hun er nok den som virkelig bærer denne romanen. Konflikten mellom samene og dikstriktsbøndene er selvfølgelig relevant den dag i dag og det er lett å trekke linjer fra denne romanen og 1800-tallet til nåtiden. 

"Lea snakket om tro. Om miskunn og nåde. Men hva gjorde hun? Foldet hendene og tenkte at det var nok. Marjja hadde ikke denne overdrevne troen på ordene. For henne måtte maktene møtes med handlinger." 

(Jeg har fått romanen tilsendt fra Aschehoug, alle sitater er hentet fra romanen)

Lest og sett i januar:

Lest: 


Hver morgen kryper jeg opp av havet handler om å bli dumpa, om å sørge over en onkel og om å lese til eksamen. I boka følger vi tankerekkene til jeg-personen i kortprosaform. Hver tekst kan leses for seg selv eller i sammenheng med de andre. Frøydis Sollid Simonsen blander poesien og fortellerkunsten med biologi. Hun skriver enkelt og konsentrert, noe som gir et inntrykk av at hver setning, og kanskje til og med hvert ord, har en helt bestemt betydning for helheten. Boka rører noe i meg, den river tak i meg og får meg til å føle noe sterkt som jeg ikke helt klarer å forklare. Hele boka flyter i et behagelig tempo som gir deg tid til å stoppe opp og tenke. Den utforsker noe og gir deg følelsen av at det finnes noe større, men også av at det små er minst like viktig. Dette er en sånn bok du kan ha liggende fremme og lese litt i omtrent når som helst og jeg tror man alltid vil oppdage noe nytt til tross for at den bare er på knappe 86 sider. 5/5!

Det finnes ingen helhet er den tredje boka i serien om den lille bygda som mistet tre unge gutter til krigen i Afghanistan. I denne romanen har det gått fem år siden guttene døde. Vi møter Ragnhild - bygdas lege -, Tarjeis foreldre og Bjørn, som kom levende tilbake fra Afghanistan, men havnet i skyggen av de som ikke kom hjem igjen. I denne boka handler det om veien videre etter sorgen og katastrofen, det handler om forsoning og om å finne tilbake til livet igjen. I denne som i de andre to bøkene viser Helga Flatland en utrolig god innsikt i ulike karakterer og menneskesinn. Hun viser ulike måter både sørge og komme seg videre på. Det hele blir så nært at man sitter med en klump i magen og man kjenner virkelig karakterenes sorg og frustrasjon. Både situasjonsbeskrivelsene og dialogene er realistiske og godt gjennomført. Det eneste som kan være vanskelig med disse romanene kan være nettopp den tunge sorgen, det kan til tider bli litt for mye, litt for tungt og vondt. 4.5/5!



I Anna and the French Kiss blir sytten år gamle Anna sendt til Paris for å gå på internetskole. Hun kjenner ingen på den nye skolen, kan ikke fransk og ville egentlig aller helst tilbringe sitt siste år på high school hjemme i Atlanta. Til tross for sterk skepsis til hvordan hun skal komme seg gjennom et år i det ukjente, blir Anna raskt del av en vennegjeng. Hun blir spesielt godt kjent med den vakre og sjarmerende Étienne St. Clair. Alt er lagt til rette for at Anna skal få et romantisk år i verdens mest romantiske by, men det er likevel ikke så enkelt, for St. Clair har nemlig allerede en kjæreste. Jeg hadde ikke spesielt høye forventninger for denne boka, så jeg slapp i det minste å bli skuffet da jeg leste den. Dette er en ungdomsroman som har blitt skrytt opp i skyene av uendelig mange og jeg kan til tider forstå hvorfor. På tross av at Anna forelsker seg i en gutt hun egentlig ikke kan få, så er hele hennes situasjon så dypt romantisert at det er lett å drømme seg inn i den. Romanen er dessverre overfylt av oppbrukte klisjeer, urealistiske karakterer og dårlige dialoger. Den er overdramatisk og forutsigbar og er dermed ikke stort mer enn en lett underholdende historie om ungdomsforelskelse. 2/5!




Kjære er Linnéa Myhres andre roman og denne er skrevet skrevet i brevformat. Linnéa skriver brev til kjente og ukjente, til produsenter og psykologer, til lesere og til seg selv. I brevene skriver hun om sine personlige erfaringer med spiseforstyrrelser, skriving og kjærligheten. Kjære er ikke så mye mer enn det den gir seg ut for å være, men det denne roman vinner mye på er ærligheten og humoren. Til tider kommer den kjente sinnabloggeren tydelig frem og andre ganger står en ung kvinne som har kjempet mot spiseforstyrrelser i mange år først og fremst i fokus. Til forskjell fra Linnéas første roman, har denne et mye tydeligere preg av håp. Virkeligheten som beskrives i brevene virker ikke lenger like håpløs og ulevelig som den gjorde i Evig Søndag. Brevene har svært varierende innhold og alvorlighetsgrad. Romanen verken er eller forsøker å være perfekt, men den sier mye og den sier det godt. 3.5/5!




Dylan har kriminell bakgrunn og han vet at den rike og vakre Jess er altfor bra for han, men hun har uansett alltid vært den eneste som klarer å se gjennom hans tøffe ytre. Han har alltid vært håpløst forelsket i Jess og han er villig til å forandre hele livet sitt for en sjanse med henne. Problemet er bare at trøbbel følger Dylan uansett hvor han går og før han vet ordet av det er han på rømmen og tvinges til å ta et oppgjør med fortiden for å finne ut av hvem han egentlig er. Take me there av Carolee Dean er en helt annen roman enn det jeg forventet da jeg kjøpte den. Jeg forventet en young adult roman med en enkel historie om forbudt eller vanskelig kjærlighet, men jeg forsto ganske raskt at det ikke var kjærlighetshistorien som var det sentrale i romanen. Det er Dylans oppgjør med fortiden som først og fremst driver historien og Carolee Dean gir innblikk i en hverdag de fleste ikke vet så mye om. Jeg ble overraskende sterkt grepet av historiene og karakterene og er veldig glad for at jeg kjøpte denne ved en ren tilfeldighet. 3.5/4!


August kommer hjem til Polden, et stillestående, bortgjemt bygdesamfunn nordpå. Han er en gåtefull altmuligmann som har seilt på alle hav og har innsatte gulltenner, og som skaper liv og leven på det vesle stedet. Han setter i gang dristige og tvilsomme prosjekter, alt fra tobakksdyrking til sparebank. Men August har også dårlig innflytelse på andre, ikke minst på sin unge kamerat Edevart. I Landstrykere skildrer Knut Hamsun møtet mellom den lille nordlandsgrenda Polden og den nye tid representert ved August. For å sitere Tore Renberg: "Ååååååååååååååååååååååååååååååååh så kjedelig." For meg var dette en utrolig vanskelig roman å lese. Historien i seg selv er helt ok, men den er altfor dratt ut og detaljert, den mangler det intensive som jeg følte da jeg leste Sult. Dessuten er det altfor mange gjentakelser, altfor mange hendelser som er nesten helt like of karakterer man ikke helt får tak på eller som virker unødvendige. Det ligger mye godt i denne romanen, men den er pakket inn i altfor mange ord og altfor mange lange vendinger. Det at så mange elsker denne romanen er rett og slett vanskelig for meg å forstå. 2/5!

Sett:

• Jane the Virgin, sesong 1
• Kampen om tungtvannet
• Staying Alive (kino!)

For meg var januar først og fremst en lesemåned, så jeg så faktisk bare én film i løpet av hele måneden. Det var den norske filmen Staying Alive som jeg så på kino og syntes var helt ok; morsom og enkel. Ellers oppdaget jeg serien Jane the Virgin som jeg elsket, men ikke har sett helt ferdig enda. Kampen om tungvannet likte jeg veldig godt selv om den til tider virket litt vel langdryg. Januar har dessuten vært en måned hvor veldig mange serier har startet opp igjen, så jeg har selvfølgelig sett nye episoder av Broadchurch, Call the Midwife, The 100, Reign, How to get away with murder, Broad City, Criminal Minds, Grey's Anatomy, Dance Moms, Shameless, Pretty Little Liar og helt sikkert mer!

Hva leste og så du på i januar?

24

Hei, hurra, i dag feirer jeg at jeg har levd tjuefire år på jorda!