DET FROSTEN TOK

"Frosten hadde tatt byggen. Men ikke bare det. Den hadde drevet mennene opp på fjellet, tatt vettet fra dem. Lokket på villskapen."

Kari Nygaard debuterte med romanen Reisen til Bella Coola i 2013 og Det frosten tok er hennes andre roman. I begge romaner tar hun utgangspunkt i historiske hendelser og forteller historier om kvinner som må forholde seg til store endringer i samfunnet og livet de lever. Det frosten tok baserer seg på en hendelse i August 1811. 392 tamrein ble stjålet fra et lag samiske familier som hadde sommerboplass på Hauldalsvidda. Ingen mennesker mistet livet den dagen, men all reinen ble brutalt slaktet ned, og tapet førte til fattigdom, sykdom og død blant samene i årene som fulgte. Det var bønder fra distriktet som sto bak denne hendelsen.

"- Jeg forstår meg ikke på deg, Laras. Du vet da at det ikke er mulig, fortida er ikke noe som ligger bak oss. Alt som har vært, lever i oss hele tiden."

Alt endrer seg den morgenen frosten ødelegger avlingen og Leas mann drar opp på vidda sammen med de andre bøndene. Når reinen slaktes, er det han som har ansvaret og han som kommer hjem en forandret mann. Marjja er en av samene som blir vitne til nedslaktningen og fra den dagen blir livet hennes helt annerledes enn det hun hadde sett for seg. I Det frosten tok følger vi bondekona Lea og samekvinnen Marjja som står på hver sin side i striden mellom fjellbønder og samer nord i Østerdalen. Til tross for sine forskjellige liv, har de to kvinnene spesielt to ting til felles: begge mister mannen sin og begge venter barn. Møtet mellom de to kvinnene fører til et usannsynlig, men sterkt vennskap.

"Laras kunne snakke om den frie viljen så mye han ville. For Marjja fantes ingen fri vilje. Bare suget fra fjellet som kalte henne tilbake."

Kari Nygaard er en historieforteller og hun skriver troverdig og engasjerende. Den til tider dramatiske historien kombineres med gode beskrivelser av karakterenes indre liv og fine miljøskildringer. Karakterene er velskrevne og lett å sympatisere med og forstå. Språket i romanen har et muntlig preg og legger vekt på gode beskrivelser. Det frosten tok handler i stor grad om frykten for det som er annerledes eller ukjent og Nygaard er god på å få frem hvordan ulike mennesker takler det ukjente. Hun beskriver menneskers fordommer og angst og deres kamp for å overleve i en hard verden. Alt dette gjør hun på en måte som gjør at man fanges av handlingen og karakterene og rives med videre.

"Det var en underlig følelse å følge kvinnen i fødsel. Tilhørte hun ikke folket Marjja hatet? Burde hun ikke være redd? Men aahka var så nærværende. Hun hvisket at det var av samme slag."

På tross av at Nygaard er god på å beskrive og fortelle, er historien hun forteller noe stereotypisk og forutsigbar. Heltinnenes kamp mot skurken har ikke så mye nytt over seg og man sitter kanskje igjen med et ønske om at romanen var noe mer. For meg virket det hele litt for rett frem og jeg merket at jeg hele tiden savnet noe, kanskje en undertekst eller i hvert fall en tanke om at det lå noe mer der enn bare en historie. Likevel må det understrekes at Det frosten tok i aller høyeste grad er underholdende og engasjerende. Jeg likte spesielt hvordan Nygaard fikk frem det usikre, men likevel sterke vennskapet mellom de to kvinnelige hovedkarakterene. Jeg satt igjen med et inntrykk av at Nygaard har god innsikt i hva det vil si å måtte kjempe for å overleve. Dessuten likte jeg veldig godt samekvinnen Marjja, hun er nok den som virkelig bærer denne romanen. Konflikten mellom samene og dikstriktsbøndene er selvfølgelig relevant den dag i dag og det er lett å trekke linjer fra denne romanen og 1800-tallet til nåtiden. 

"Lea snakket om tro. Om miskunn og nåde. Men hva gjorde hun? Foldet hendene og tenkte at det var nok. Marjja hadde ikke denne overdrevne troen på ordene. For henne måtte maktene møtes med handlinger." 

(Jeg har fått romanen tilsendt fra Aschehoug, alle sitater er hentet fra romanen)