DIN, ALLTID

"Magnetisme. Far forteller meg om prinsippet om frastøting og tiltrekning, og slik tenker jeg snart at alt i tilværelsen henger sammen. Det veksler mellom nærhet og distanse, men også varme og kulde, mørke og lys."

Gøhril Gabrielsen debuterte med romanen Unevnelige hendelser i 2006 og for den ble hun tildelt Aschehougs debutantstipend. Senere har hun gitt ut romanene Svimlende muligheter, ingen frykt (2008), Skadedyr (2011) og Din, alltid (2015). Hennes fjerde roman - Din, alltid - handler om et barn som blir oversett og tilsidesatt av foreldrene, men som likevel brenner etter å få oppmerksomhet og kjærlighet fra dem. Foreldrene ser bare hverandre, på godt og vondt, og barnet står på siden som en tilskuer. Så får den lille familien et nytt familiemedlem. En liten gutt som ikke klarer å slutte å skrike. Det tar ikke lang tid før moren gir opp omsorgen også for ham og legger ansvaret over på datteren. En sommer reiser de på ferie til en hytte milevis hjemmefra. Der fortsetter den lille gutten å skrike. Forholdet mellom foreldrene når et bristepunkt, de krangler høylytt i sjalusi, og den tolv år gamle datteren deres griper inn. Noen mister livet. Mange år senere velger datteren bort kjærligheten for å ta seg av moren, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt. Etter mange år kommer sannheten om det som skjedde frem. Plutselig viser det seg at hun kanskje ikke var så skyldig som hun hele tiden hadde trodd. Da bestemmer hun seg for at hun vil ta tilbake alt det hun har tapt. 

"Jeg legger en hånd over magen hans, kjenner hjertet slå, brystet heve og senke seg. Han har allerede sin egen rytme, sin egen kraft, helt uavhengig av mor og far og meg."

Hovedpersonen i Din, alltid bærer på en tung skyldfølelse og den påvirker alle valg hun tar i livet. Hun velger bort kjærligheten fordi hun føler at hun skylder moren noe. Hun legger alle ambisjoner og ønsker til side. Hun må ta seg av moren, såpass skylder hun henne. Gøhril Gabrielsen klarer på en utrolig god måte å få frem hvordan denne skyldfølelsen kan tære på et menneske. Hvordan den kan få noen til å velge bort sitt eget liv til fordel for en annen. Hun beskriver hvordan hovedpersonens virkelighet fortrenges av hennes egne minner og moren anklagelser. Det er tungt og det er vondt, man kjenner at man synker sammen med henne, man kjenner dybden i hele situasjonen. Et liv har gått tapt, og det var HENNES skyld, eller? Hadde hun egentlig skyld i det som skjedde? Kunne det ha endt annerledes enn det gjorde? Eller kan hun endelig frikjennes og begynne å leve igjen?

"Å ligge sammen fremstår som den virkeligste, ærligste måten å møte hverandre på. Ordene, jeg tror ikke på dem, så mange lag, så mange betoninger som må tolkes for å tro at jeg blir forstått og tatt imot. Hendene hans derimot er umiddelbare, de lyver ikke, skjuler ikke, men formidler det som er i ham, mellom oss, med det samme."

Det er noe med språket til Gøhril Gabrielsen. En slags tyngde og en dybde som stemmer så godt med romanens hovedperson og historien som fortelles. Det er lavmælt, men samtidig tydelig. Til tider er det poetisk, mens det andre steder er tydelig og klart uten sterke emosjoner. Teksten hennes bærer tydelig preg av noe innestengt, noe tungt som ikke kommer helt ut, som om tiden har stoppet opp, som om livet til hovedpersonen er satt på pause, som om hun har satt seg selv til side for å bøte for det hun har gjort. Historien er vond og tung, men likevel engasjerende og lett å sette seg inn. Man føler for hovedpersonen samtidig som man sitter inne med en slags angst for hva som egentlig har skjedd, hvorfor hun føler en slik skyld og hvorfor hun er som hun er. Man vil vite sannheten, men samtidig ikke.

"Forholdet vårt har tatt en ny retning, en bevegelse er satt i gang, og med ett synes jeg å se det på skoene hans i gangen, vendt mot ytterdøra, den ene litt foran den andre, klar til å forlate leiligheten i ett sprang, og rett ovenfor, i krøllene i jakka hans; en rastløshet, en vilje til å komme seg bort og vekk fra meg."

Din, alltid er en utrolig sterk roman om hva skyldfølelse kan gjøre med et menneske og valgene man tar. Romanen er lettlest, men inneholder en tung og vanskelig historie. Karakterene er gode og troverdige, de både irriterer og engasjerer, de sier og gjør ting som man godt kan tenke seg at mennesker ville gjort i en slik situasjon. Gøhril Gabrielsen skriver så godt, hun skriver så virkelig. Jeg anbefaler Din, alltid på det sterkeste!

"Men kanskje er det slik det egentlig er? For oss alle? At vi undres og spør; fins det mennesket som skjønner det jeg har å fortelle?"

(Jeg fikk romanen tilsendt av Aschehoug, alle sitater er hentet fra romanen.)