“Don’t give up. Keep going. There is always a chance that you stumble onto something terrific. I have never heard of anyone stumbling over anything while he was sitting down.”

- Ann Landers

Jeg er livredd

Det er ingen her som holder

Åh, elsker. Hør hele sangen her.

Du lev til du dør, men du sett kun og venta, faen se på dæ sjølv

Sover altfor mye. Våkner av vekkeklokka, skrur den av, vrir meg, sover videre. Noen dager står jeg ikke opp i det hele tatt. Sitter i senga hele dagen med dyne rundt meg og bøker i hendene. Leser om nyliberalisme og resiprositet, pugger navn på antropologer og folkegrupper i land jeg aldri har vært i. Spiser enten for mye eller ikke i det hele tatt. Føler at alt jeg leser forsvinner med en gang. Husker ingenting av det jeg skal huske og klarer ikke å finne en eneste sammenheng mellom Bohannan og Comaroff, vet ikke engang om det er en sammenheng der. Så jeg gir opp. Blir sittende med tomt blikk og tomme tanker og føler meg hjelpeløs.

Alle de tingene jeg vil gjøre, men ikke får gjort, det er de som gnager i meg. Ikke bare pensumet jeg ikke får lest, men historiene jeg ikke får skrevet, menneskene jeg ikke får snakket med, filmene jeg ikke får sett, bøkene jeg ikke får lest, maten jeg ikke får laget... Og hvorfor får jeg ikke gjort det? Det er jo ikke det at jeg ikke har tid. Jeg har allverden med tid, uendelig mange timer jeg ikke bruker på noe. De bare forsvinner og jeg vet ikke hvorfor. Jeg sitter bare her og ser på verden som forsvinner forbi meg i rasende fart.

1, 2, 3, 4, 5, 6 

BRB

Eksamenstid!
Håper jeg skal få til noen innlegg i løpet av de neste ukene, men kan ikke love noe. Fokuset mitt er på eksamen, eksamen og eksamen, men jeg lover å komme sterkt tilbake i desember!

Hvis dere vil kan dere fortelle meg litt om hva dere holder på med for tiden i kommentarfeltet :-)

“To love at all is to be vulnerable. Love anything and your heart will be wrung and possibly broken. If you want to make sure of keeping it intact you must give it to no one, not even an animal. Wrap it carefully round with hobbies and little luxuries; avoid all entanglements. Lock it up safe in the casket or coffin of your selfishness. But in that casket, safe, dark, motionless, airless, it will change. It will not be broken; it will become unbreakable, impenetrable, irredeemable. To love is to be vulnerable.”

- C. S. Lewis, The Four Loves 

tenker
på alle disse menneskene
som tenker
akkurat som meg
på at vi alle er det samme
men at alle er noe forskjellig
jeg vet ikke hva det er
en slags melankoli
kanskje
eller er det bare håpløsheten
tenker på det store
på alle tankene som går tapt
hver gang et menneske blir borte
på alt jeg aldri får vite
på alt som bare forsvinner

"Forandring: for en provokasjon det kan være, som om noen vil oss vondt, som om noen med vilje kommer og river oss ut av det lille momentet vi har skaffet oss av fred og ro, faen ta dem, faen ta dem alle sammen, hva har jeg gjort dem, hvem er de som kan komme og bryte sin vei inn i mitt liv, forandring, forandring, forandring; og tenk, det fantes en gang en utgave av meg selv som ønsket kun dét fra alt og alle: forandring, forandring, forandring."

- Tore Renberg, Dette er mine gamle dager

Som du sikkert vet er jeg flink til å gjøre perfekt om til greit

Dagene forsvinner så altfor fort og jeg sliter med skrivesperre og mangel på konsentrasjon. Er mer frustrert enn glad. Jeg kaster bort altfor mye tid på ting jeg egentlig ikke bør gjøre og jeg vet at jeg gjør det fordi jeg prøver å unngå å tenke. Lukker meg inne i en boble det er vanskelig å komme ut av. Stenger alt annet ute. Isolerer meg. Jeg tenker at å skrive om det negative, det vanskelige, ikke er mulig lenger, ikke her og ikke nå, for jeg er ikke lenger like villig til å dele, jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er det fordi det vanskelige blir mer vanskelig når jeg blir tvunget til å snakke om det. En ting er å skrive om noe, uttrykke noe, når jeg er alene, når jeg kan tenke ordentlig uten forstyrrelse, det er noe helt annet når andre blander seg inn, når andre vil hjelpe, trøste, snakke.

Hva vil jeg egentlig si?

Jeg savner å skrive, men jeg vet ikke lenger hvordan. Jeg er redd for så skrive noe galt. Jeg er redd for å angre. Jeg er redd for å ikke være bra nok. Jeg er redd for å miste. Jeg er redd for å se tilbake på noe og tenke at det ikke var sånn det var.

Det er ikke lenger like lett å skrive om det jeg tenker og føler for jeg vet ikke lenger hva disse tingene er.

Lest og sett i oktober:

Lest:

• Everything is illuminated av Jonathan Safran Foer
• Nærmere høst av Marianne Kaurin
• Siamesisk av Stig Sæterbakken
• It's kind of a funny story av Ned Vizzini (ikke ferdig)

Sett:

• Doctor who (sesong 4 specials + sesong 7, episode 1-4)
• The Lucky One
• All dogs go to heaven
• The Tribe (sesong 1, 2 og 3)

Boka jeg likte best:
Likte godt "alle" de bøkene jeg leste denne måneden, men favoritten er nok Everything is Illuminated rett og slett fordi den var annerledes og rar og fin.

Boka jeg likte dårligst:
Likte alle! :-)

Beste boksitat:
"Noen ganger får jeg følelsen av at hjernen også har en hjerne... Det kan umulig være jeg alene som gir meg selv alle disse beskjedene, disse tåpelige oppdragene, disse idiotiske inntrykk og fornemmelser, det kan ikke stamme fra meg alt sammen, hvordan kunne det? hva har de med meg å gjøre, disse evindelige grubleriene? hvem er det jeg tror jeg er?" - Stig Sæterbakken, Siamesisk

Filmen jeg likte best:
De fire nye episodene av Doctor Who vel!

Filmen jeg likte dårligst:
The Lucky One. Litt for melodramatisk og teit for meg.

Beste filmsitat:

Anne-Marie: Charlie, will I ever see you again?
Charlie: Sure you will, kid. You know goodbyes aren't forever.
Anne-Marie: Then goodbye, Charlie. I love you.
Charlie: Yep... I love you too.

Gleder meg så veldig til desember og juleferie og mer tid til å lese ting jeg vil lese.