tenker
på alle disse menneskene
som tenker
akkurat som meg
på at vi alle er det samme
men at alle er noe forskjellig
jeg vet ikke hva det er
en slags melankoli
kanskje
eller er det bare håpløsheten
tenker på det store
på alle tankene som går tapt
hver gang et menneske blir borte
på alt jeg aldri får vite
på alt som bare forsvinner