Sover altfor mye. Våkner av vekkeklokka, skrur den av, vrir meg, sover videre. Noen dager står jeg ikke opp i det hele tatt. Sitter i senga hele dagen med dyne rundt meg og bøker i hendene. Leser om nyliberalisme og resiprositet, pugger navn på antropologer og folkegrupper i land jeg aldri har vært i. Spiser enten for mye eller ikke i det hele tatt. Føler at alt jeg leser forsvinner med en gang. Husker ingenting av det jeg skal huske og klarer ikke å finne en eneste sammenheng mellom Bohannan og Comaroff, vet ikke engang om det er en sammenheng der. Så jeg gir opp. Blir sittende med tomt blikk og tomme tanker og føler meg hjelpeløs.
Alle de tingene jeg vil gjøre, men ikke får gjort, det er de som gnager i meg. Ikke bare pensumet jeg ikke får lest, men historiene jeg ikke får skrevet, menneskene jeg ikke får snakket med, filmene jeg ikke får sett, bøkene jeg ikke får lest, maten jeg ikke får laget... Og hvorfor får jeg ikke gjort det? Det er jo ikke det at jeg ikke har tid. Jeg har allverden med tid, uendelig mange timer jeg ikke bruker på noe. De bare forsvinner og jeg vet ikke hvorfor. Jeg sitter bare her og ser på verden som forsvinner forbi meg i rasende fart.
1,
2,
3,
4,
5, 6
wow kjenner meg igjen!
ReplyDeleteDet er mange myter ute og går om søvn. Å sove for mye, for eksempel, er svært vanskelig uten medikamenter. Noen mennesker trenger mye mer søvn enn andre, uten sin kvote klarer de ikke å fungere optimalt. Spesielt det å lagre nye minner i langtidsminnet blir hemmet av søvnmangel. Jeg skal ikke si med hundre prosent sikkerhet at dette gjelder for deg, men kanksje du blir overbevist, som jeg ble, om at vekkerklokka er et drastisk verktøy som man bare bruker når man er nødt.
ReplyDeleteHer er en særdeles god artikkel av en fyr som har forsket på læring, søvn, og sammenhengen mellom disse: http://www.supermemo.com/articles/sleep.htm