Humør:

Føler meg cirka sånn her. Lei av å lese, lei av faghistorie. Vil ha ferie.

Becky: I love the sky. It's so limitless.
Gilbert: It is big. It's very big.
Becky: Big doesn't even sum it up, right? That word big is so small.

Om å leve

Det verste er usikkerheten jeg føler når jeg kommer inn i et rom fullt av mennesker jeg ikke kjenner.

Selv om jeg vet at jeg som regel er fullstendig uinteressant for dem, føler jeg alltid at alle blikkene er festet på meg. Jeg blir usikker på hvor jeg skal ha hendene. Hvor skal jeg feste blikket? Kan jeg smile selv om jeg kommer gående alene? Jeg blir plutselig veldig bevisst på meg selv, på hver minste kroppsdel. Legger plutselig merke til hvordan jeg puster og hvordan jeg går. Ubevisst lurer jeg på om de andre i rommet tenker på det samme. Legger de også merke til at jeg snubler når jeg går? Ser de at jeg ikke klarer å feste blikket på noe i mer enn et sekund av gangen? Ser de at jeg ikke klarer å holde hendene rolig?

Jeg vet ikke helt hva som er verst; å bli fullstendig oversett eller å bli lagt merke til.

Hvorfor twitter er bedre enn facebook:

Sier seg egentlig selv da, men tenkte jeg skulle illustrere det i tilfelle noen av dere er nybegynnere. Dere kan følge meg her. Hvor kan jeg følge deg?

"Varmen har kommet, sommeren er på vei, jeg føler meg svært mye eldre og svært mye skjørere. Den sanden jeg har under føttene, den gløder, det hvite som lyser i øynene mine, det skjærer, og jeg lurer på hvor lenge man kan gå omkring uten å fortelle til noen hva man egentlig går og tenker på, dag som natt." (Tore Renberg, Dette er mine gamle dager)

Skippertak høres ut som en god idé helt til du sitter midt oppi det og vurderer å kaste alle bøkene ut av vinduet. Jeg tror jeg drukner snart.

ingen tittel

Jeg skulle bli skuespiller. Og lege. Samtidig.

Jeg skulle spille Sunniva og bli bestis med Kaptein Sabeltann.

Nå skal jeg snart ta eksamen i exphil og sosant1600.

Jeg har absolutt ingen anelse om hva jeg skal bli.

4-årige meg ville vært veldig skuffet.

"There is a crack in everything. That's how the light gets in."

 - Leonard Cohen

(foto: privat)

Inspirasjonsvegg - vil du hjelpe meg?

Selv om jeg har bodd på st. hanshaugen ganske lenge nå (føles som jeg flyttet inn i går for å være ærlig, men det er flere måneder siden nå!), jobber jeg fortsatt med å få hybelen til å se ut slik jeg vil at den skal se ut. Blant annet inspirert av Kjersti har jeg begynt å fylle veggene mine med ord. Jeg liker å ha fine, triste, glade, inspirerende ord som jeg kan lese på både gode og dårlige dager. Ord hjelper alltid.

Har du lyst til å hjelpe meg med å fylle veggene mine med ord? Jeg ønsker meg håndskrevne ord eller utklipp eller tegninger eller hva som helst som kan inspirere eller bare være fint. Jeg kommer alltid hjem til en tom postkasse, så det hadde vært ganske fint hvis jeg av og til kunne komme hjem til konvolutter med ord i. Hvis noen gidder å gjøre dette, så sender jeg gjerne noen ord tilbake til deg også, hvis du legger ved adressen din når du sender. Min adresse finner du i hvert fall under;

Julie Sandsnes
Hans Ross' gate 3, H0323
0172 Oslo


Eller du kan legge igjen noen fine ord i kommentarfeltet.

1 time dusj og frokost.
8 timer eksamenslesing.
5 timer ingenting.
9 timer søvn.

1 time til overs.

husk: å puste