Desember, Del I

Skrivingen ble plutselig enda mer virkelig da vi fikk beskjed om å skrive en roman til januar. Jeg sitter på det Deichmanske biblioteket så ofte som mulig og skriver til jeg får vondt i både nakken og viljen. For hver setning jeg skriver får jeg mer og mer følelsen av at jeg absolutt ikke kan skrive. Jeg er ganske sikker på at romanen jeg skriver akkurat nå aldri kommer til å bli en roman. Likevel fortsetter jeg, for det er det man må gjøre hvis man skal skrive roman, hvis man vil skrive en roman.

Det er desember og det er mørkt ute og det er helt ok. Jeg tenker mye på hva jeg vil og ikke vil og plutselig er det som om alt det jeg trodde jeg var sikker på er snudd på hodet. Det jeg visste med sikkerhet forrige måned setter jeg nå spørsmålstegn ved. Jeg klarer ikke helt å finne ut av hvem jeg er og hvor jeg vil. Kanskje er dette noe som hører til i desember og ventetiden eller kanskje har jeg bare nådd et punkt der jeg er nødt til å begynne å svare ordentlig på mine egne spørsmål.