On being considered shy

"People tell me that I’m shy. And I immediately want to grab them by the shoulders and shake them hard, say No I’m not shy, I’m just so full of everything and all these feelings are threatening to spill over and out between my ribs. I want to tell them, I’m quiet even though I have so much to say; I just don’t know how to say it.

Some days I feel as if the moon lives inside my skin. There’s all this luminescence, this brilliance inside of me struggling to get out. And my skin is just splitting at the seams all the time, stretching and tearing and breaking, but the moon can never get out. My heart is just a satellite traveling on a constant orbit around and around the cage of my bones and every night all I want is for it to run out of gas and crash so that all the feelings will spill out like fuel. The moon is there and it’s burning white-hot like a cigarette, it’s made of molecules and blood and it’s consuming me like a fire. I want to grab a complete stranger’s body in my hands and kiss their mouth till we both turn numb, look into their eyes and see their soul.

I’m not shy; I just sit down at the dinner table and forget what to say. I can pass the mashed potatoes or the butter but I can’t put my feelings on a platter and pass them to my father, and I can’t ask for my mother’s in return. I can ride a bike and take a photograph and write a poem, but I can’t look someone in the face and say, I love you. I always have and always will, and I am so in love with you I can barely speak. And I can play the violin and run through the streets at midnight without caring who sees me, but I can’t tear apart my soul like an orange and rip all the layers off or expose all the tendons and muscles beneath the skin.

My teachers tell my parents I could benefit from raising my hand more in class. I want to tell my teachers they could benefit more from trying to get to know me. Ask me who I am and I’ll be yours forever. Hook your arm around my neck and bring your mouth to mine and if you kiss me a paragraph I’ll reply with a novel. I speak in touches and quick glances and smiles, not words.

My heart’s on an elevator and it doesn’t know what floor to get off on. My heart’s locked up in a cage and someone’s thrown away the key. My heart’s a willow tree that sobs gently in the rain until the birds move amongst its branches.

Sometimes I want to get drunk and there’s vodka in the cupboard and whiskey too, and I want a gin without ice and a scotch on the rocks but there are plates in the cupboard too and I want to smash them, I want to throw every single one against the wall until they shatter. I want to shatter too. I want to disappear.

I catch snow in my mouth in winter and try to braid snowflakes in my hair. I want to run until I’m out of breath. All these things I can do, but I can’t speak to you.

I’m not shy; I just don’t know how to tell you that I am so full I might burst. And I am not shy; I just have more feelings than there are languages in the world."

Skrevet av writingsforwinter.

“Here is the deepest secret nobody knows. Here is the root of the root and the bud of the bud. And the sky of the sky of a tree called life; Which grows higher than soul can hope or mind can hide. And this is the wonder that’s keeping the stars apart. I carry your heart. I carry it in my heart.”

sitat: e. e. cummings

At vi allerede er en hel måned inn i det nye året er helt umulig for meg å fatte. De siste ukene er for meg  ganske uklare og tåkete. Hver dag har føltes ufattelig lang, men når jeg ser tilbake på hver eneste dag klarer jeg ikke helt å huske hva jeg har gjort. Alt sklir på en måte inn i hverandre og jeg husker hendelser, men ikke om det var en eller to uker siden det skjedde og jeg må sjekke kalenderen for å finne ut av det. Vi er allerede i uke fem, men det føles som om nyttårsaften var i forrige uke.

Jeg tenker mye på alle de rare drømmene mine. Det rareste er at jeg så og si aldri drømmer om mennesker som er en del av livet mitt. Jeg drømmer sjelden om familien min, sjelden om venner. Personene som besøker meg igjen og igjen i drømme er mennesker jeg ikke lenger har noe med å gjøre, venner jeg har mistet, bekjente jeg sluttet å snakke med, til og med mennesker jeg ikke engang vet om jeg faktisk har møtt. Jeg tror det handler mye om at jeg har problemer med å gi slipp og innse at ting tar slutt, at venner forsvinner, at de må forsvinne for at man skal møte nye. Selv om ansiktene er kjente, så er ikke personene seg selv, de er heller sånn jeg kunne ønske de var, idealer kanskje. Men det er rart å drømme om mennesker man ikke har snakket med på mange år, som om de fortsatt er en del av livet mitt selv om de ikke er det.

Siden begynnelsen av 2013 har jeg hatt skrivesperre. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet bare at jeg ikke klarer å skrive noe. Det handler nok litt om at jeg er konstant redd for å skrive noe som ligner på noe jeg har lest, jeg er redd for å ikke være original og nok meg selv. I tillegg blir alt jeg prøver å skrive så altfor nært. Alt jeg skriver handler på en eller annen måte om meg selv og akkurat nå er det så mye av meg selv jeg ikke klarer å dele.

Jeg vil skrive om hemmeligheter. Om små hemmeligheter man aldri forteller til noen. Om ting man holder ufrivillig hemmelig. Ting som må holdes hemmelig. Om hvordan alle skjuler seg bak noe hele tiden, fasader og masker, og om hvordan man kanskje bare er helt seg selv når man er alene, eller kanskje man har flere seg-er som kommer frem på forskjellige måter til forskjellige tider med forskjellige mennesker. Jeg vil skrive om de tingene vi vil si, men ikke tørr fordi vi er redd for det som kommer etterpå, svarene, konsekvensene. Om drømmer og ønsker og fantasier. Jeg får det ikke helt til enda, men jeg tror jeg er i nærheten av å komme inn på riktig spor.

Akkurat nå skal jeg egentlig lese om betydningen av balinesiske hanekamper, men antropologi engasjerer meg ikke noe særlig for tiden, så jeg fokuserer heller på litteraturfaget mitt og leser Amtmannens døtre.

Tankene forsvinner før jeg får skrevet dem ned. Jeg har såvidt begynt på en setning før den neste kommer dettende ut av meg og jeg mister sammenhengen. Det går nok over snart (håper jeg), men inntil videre har jeg ikke nok kontroll til å skrive noe jeg vil dele.

"Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes."

"Det var så mye jeg ikke forsto. Brutaliteten i alt: i butikken, måten folk skjøv handlevognene foran seg på, måten de rotet rundt i frysedisken på, eller de sto borte ved grønnsakshyllene og snakket høylydt sammen, som om ingenting var skjedd. Ute på gaten, den infernalske trafikken, bilførerne som peiset på alt hva remmer og tøy kunne holde og som lå på hornet straks noen foran i køen brukte litt for lang tid ut av lyskrysset. Skoleungdom som kom i store flokker og som så ut som de holdt på å sprekke av lykke. Bråk overalt, biler som kjørte, mennesker som snakket, høy musikk. Alt for å overdøve det veldige sluket av stillhet som ville ha åpnet seg hvis alle hadde sluttet med det de drev med. Mennesker som snakket, men ikke én av dem om Ole-Jakob. Helvetes jævla drittsekker. Hvordan var det mulig? Hva hadde de å snakke om, nå da han var død?"

"Og jeg tenkte: Hva tenkte du på før, all den tiden du ikke tenkte på henne? Når du lå i sengen og ventet på søvnen? Når du gikk turer i skogen om kveldene? Hva fylte hodet ditt på alle strekningene du tilbakela, hit og dit? Alle dagene på vei til og fra arbeidet, i bilkupeens svevende varme, der hvor jeg nå ikke hadde tanker for annet enn henne og fantasiene om alt jeg ønsket skulle skje, akkurat som det bare var hendene mine som kjørte, resten av kroppen oppslukt i lykken, et annet sted, med henne?"

"Vi vet ingenting om hverandre, tenkte jeg. Vi kjenner hverandre ikke. Ingen som står på kanten av et stup kjenner hverandre."

"Det var over. Allikevel fortsatte det. Det var som en kraft som ikke kunne hindres fra å hamre videre, måten toget trakk lasset sitt på gjennom de forbifykende remsene med vann og land. Fortere og fortere gikk det, mens jordene utenfor skiftet farge, fra gult til grønt, fra grønt til rødt. Så fór vi gjennom byer, hele rekker av byer, hvor lysene glimtet til og sluknet om hverandre. På motorveien i utkanten av en av dem lå en veltet bil, sperringer var satt opp, og mennesker løp til og fra i blålyset fra to ambulanser. Men jeg så på det, uten at det gikk inn på meg. Som om alt jeg hadde hatt av følelser var oppbrukt. Som om ingen av de rasende kreftene der ute kunne nå inn til meg lenger. Hva skulle kunne ødelegge meg? Alt som kunne hende, det hadde allerede hendt."

"Reddet, enn så lenge, tenkte jeg. Men all forsiktigheten livet vårt består av, hvor mye er den verdt den dagen ulykken allikevel rammer, den som viser seg å ha vært det mørke endepunktet for alt sammen? Alle anstrengelsene man har lagt ned i å beskytte seg selv og sine, og som man kan rose seg av, helt til skjebnen plutselig slår til, som et rovdyr som har ventet i skyggen hele tiden."

"Jeg tenkte: Sorgen er en gave. Mennesker som ikke er ulykkelige, de har ingenting de skulle ha sagt."

"Og jeg tenkte at dersom man gikk bort til en vil fremmed på gaten og bestemte seg for å elske henne, så ville man antagelig ha klart det. Forutsatt, selvfølgelig, at hun hadde latt en. Ja, hva om det var slik at rett bak den man traff og ble forelsket i, fantes det en annen, en man ville fått det enda bedre med, men som man, fordi man endte opp med den foran, forble uvitende om?"

"Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt."

"Alt slik det skal være. Inntil det ikke er slik lenger. Bare den kjenner sin skjebne som ikke kjenner den."

Alle sitater er hentet fra Gjennom natten av Stig Sæterbakken. 

A dream is a wish your heart makes when you're fast asleep

På mandag var jeg på Norgespremieren på Les Misérables. Utenfor Colosseum var det rød løper og hester og vi ble ønsket velkommen på fransk (tror jeg, jeg snakker ikke fransk, så de kunne egentlig sagt hva som helst). Før filmen ble vi underholdt av Guri Schanke og koret hennes, som sang I dreamed a dream. Filmen var så bra som den kunne bli og stemning var fin.

På onsdag var jeg på juletrefesten til tv3 hvor vi drakk brus, ble underholdt av Sommer og Skolefri-Malin og fikk barnepose med godteri og donaldblad (fritt for å aldri bli voksen). Etter det gikk vi til Spektrum og så Disney on Ice: Let's Celebrate! Det var like fint som alltid, men i år synes jeg de hadde vært ekstra flinke med sceneoppsettet og farger og sangvalg. Jeg satt litt for langt fra til å få ordentlige bilder, men det gjorde ikke så mye.

Nå er jeg litt syk og litt sliten etter en allerede lang uke. Har ikke gjort noe særlig fornuftig denne uka, har ikke engang lest alt jeg hadde tenkt til, hurra for å henge etter allerede før første forelesning, men jeg har i hvert fall utfordret meg selv litt ved å lese pensum på biblioteket (og jeg klarte å sitte der i over en time uten å få angstanfall hurra for meg).

Vet ikke helt hvorfor jeg laget dette innlegget, men ville bare dele litt av hva jeg har gjort denne uka (=skryte av kulturopplevelser). Nå skal jeg prøve å få meg litt søvn og prøve å bli frisk til forelesning og jobbhelg </3

My thoughts are stars I cannot fathom into constellations.

(sitat: John Green)

Det er sytten minusgrader og jeg har pakket meg inn i alt jeg har av varme klær, men jeg har ikke gått i mer enn fem minutter før jeg føler meg helt gjennomfrossen. Likevel verken stanser eller snur jeg. En del av meg tenker at jeg må fortsette å gå, gå, gå for hvis jeg stopper nå så raser alt sammen. Som om verden er avhengig av at jeg fortsetter å gå, bevege meg, hjulene må holdes i gang. Tenker på alt og ingenting samtidig, ny tanker overtar før de gamle har kommet ordentlig i gang. Jeg har mistet sammenhengene, alt er bare løse tråder.

Jeg tenker at det vakreste med vinteren er de nakne trærne. Det er noe med det at de ikke skjuler seg bak noe, de viser frem alt, og jeg vet ikke hvorfor jeg tenker så mye på trær når det finnes så mye annet jeg kan tenke på. For et år siden var alt i Oslo nytt, mens nå kjenner jeg igjen gater, vet om snarveier, byen henger plutselig sammen, som om jeg har et kart i hodet og jeg er ikke lenger redd for å gå meg bort. Jeg vet hvor jeg kommer fra og hvor jeg skal. Det er kanskje det eneste jeg føler at jeg har kontroll på. 

Det er vanskelig å beskrive hvordan jeg har det når jeg ikke egentlig vet hvordan jeg har det. Har jeg hatt det bedre? Ja. Har jeg hatt det verre? Ja. Har noen det bedre enn meg? Ja. Har noen det verre enn meg? Ja. Når du spør meg om hvordan jeg har det sier jeg at jeg har det bra eller greit eller helt ok, kunne hatt det verre, kunne hatt det bedre, dagene går, det fortsetter fremover alt sammen, men hvordan jeg egentlig har det? Jeg tror at selv om jeg visste svaret på det spørsmålet ville jeg ikke fortalt deg det. Det jeg kan si er at jeg lever i en verden der fremmede stopper opp og prater med hverandre om hundene sine, en verden der vi holder oppe dørene for hverandre, en verden der sola blinker i snøen før den forsvinner, en verden der man har får nye sjanser og muligheter hele tiden og en verden full av mennesker som kan få deg både til å le og gråte, noen ganger samtidig. Jeg tusen ord i bakhodet som krangler om å stå foran, vise seg frem, si sitt, og jeg vet at før eller senere vil alle få gjøre sitt, men jeg vet også at det finnes ting som selv ikke disse ordene kan beskrive og jeg tror det er akkurat det som skremmer meg mer enn noe annet. 

"People think they know you. They think they know how you’re handling a situation. But the truth is no one knows. No one knows what happens after you leave them, when you’re lying in bed or sitting over your breakfast alone and all you want to do is cry or scream. They don’t know what’s going on inside your head — the mind-numbing cocktail of anger and sadness and guilt. This isn’t their fault. They just don’t know. And so they pretend and they say you’re doing great when you’re really not. And this makes everyone feel better. Everybody but you."

- William H. Woodwell Jr.

obs: spoilere i innlegget!

"I straightened up and looked out of the window at the dark clouds hanging over the North Sea, thinking of all I had lost in the course of my life: times gone for ever, friends who had died or disappeared, feelings I would never know again."

"Memory is a funny thing. When I was in the scene I hardly paid it any attention. I never stopped to think of it as something that would make a lasting impression, certainly never imagined that 18 years later I would recall it in such detail. I didn't give a damn about the scenery that day. I was thinking about myself. I was thinking about the beautiful girl walking next to me. I was thinking about the two of us together, and then about myself again. I was at that age, that time of life when every sight, every feeling, every thought came back, like a boomerang, to me. And worse, I was in love. Love with complications. Scenery was the last thing on my mind."

"I have to write things down to feel I fully comprehend them."

"I knew that if that first line would come, the rest would pour itself onto the page, but I could never make it happen."

"'I can never say what I want to say,' continued Naoko. 'It's been like this for a while now. I try to say something, but all I get are the wrong words - the wrong words or the exact opposite words from what I mean. I try to correct myself, and that only makes it worse. I lose track of what I was trying to say to begin with. It's like I'm split in two and playing tag with myself. One half is chasing the other half around this big, fat post. The other me has the right words, but this me can't catch her.'"

"Death exists, not as the opposite but as a part of life."

"If you only read the books that everyone else is reading, you can only think what everyone else is thinking."

"Don't you think it would be wonderful to get rid of everything and everybody and just go somewhere where you don't know a sould? Sometimes I feel like doing that. I really, really want to do it sometimes."

"But love is like that. When you fall in love, the natural thing to do is give yourself to it. That's what I think. It's just a form of sincerity."

"All of us (by which I mean all of us, both normal and not-so-normal) are imperfect human beings living in an imperfect world. We don't live with the mechanical precision of a bank account or by measuring all our lines and angles with rulers and protractors. Am I right?"

"By living our lives, we nurture death. True as this might be, it was only one of the truths we had to learn. What I learned from Naoko's death was this: no truth can cure the sadness we feel from losing a loved one. No truth, no sincerity, no strength, no kindness, can cure that sorrow. All we can do is see that sadness through to the end and learn something from it, but what we learn will be no help in facing the next sadness that comes to us without warning."

Alle sitater er hentet fra Norwegian Wood av Haruki Murakami.
Skal begynne å dele de sitatene jeg liker fra bøkene jeg leser, mest for min egen del, men håper dere også synes det er litt fint. Jeg synes det er en fin måte å se tilbake på en bok på. Og; “Maybe our favorite quotations say more about us than about the stories and people we're quoting.” - John Green

(+++)

I år skulle jeg ikke ha nyttårsforsetter, men fant ut at jeg likevel trengte å sette opp en overlevelsesplan. Det handler for meg om å få rutiner og kontroll. Det handler om å ikke kaste bort så mye tid og om å gjøre de tingene jeg egentlig har lyst til, men ikke alltid klarer å gjøre. Jeg skal prøve å planlegge dagene mine bedre enn jeg har gjort før og begynne å fullføre det jeg begynner på. Jeg trenger dette for å distrahere meg selv fra å tenke så mye. 

Har dere nyttårsforsetter? Hva vil dere bli flinkere til?

But if you knew you might not be able to see it again tomorrow, everything would suddenly become special and precious, wouldn’t it?

(sitat: Haruki Murakami)

Jeg har mye å skrive om, eller; jeg har ingenting å skrive om. Ordene forsvinner før jeg har åpnet dokumentene, blir sittende og stirre på den tomme siden. I morgen skal jeg kjøpe pensum og gå på en forelesning. Jeg skal begynne å konsentrere meg om å være student. Føler meg allerede utslitt og lei, så jeg er usikker på hvordan dette semesteret i det hele tatt kommer til å gå, men jeg skal i det minste prøve. Å skrive her pleide å være et fristed, men nå føles det som om jeg hele tiden må passe på hva jeg skriver, unngå sannheten, pynte på den kanskje. Derfor går de fleste tankene mine ned i en dagbok og ikke her. Jeg holder det hele for meg selv fordi det føles tryggest og best.

Det er rart hvordan noe du vet er det beste, det riktige, kan føles helt fullstendig feil. Jeg kunne ønske at alt var annerledes, at alt var enklere, at det ikke fantes noe å være redd for, at det ikke fantes noen å savne, noen å miste. Men sånn er det ikke og sånn kommer det aldri til å være. Livet er ikke som i en bok eller en film og det er noe jeg bare må lære meg å godta.

“I hope that in this year to come, you make mistakes.

Because if you are making mistakes, then you are making new things, trying new things, learning, living, pushing yourself, changing yourself, changing your world. You’re doing things you’ve never done before, and more importantly, you’re Doing Something.

So that’s my wish for you, and all of us, and my wish for myself. Make New Mistakes. Make glorious, amazing mistakes. Make mistakes nobody’s ever made before. Don’t freeze, don’t stop, don’t worry that it isn’t good enough, or it isn’t perfect, whatever it is: Art, or love, or work or family or life.

Whatever it is you’re scared of doing, Do it.

Make your mistakes, next year and forever.”

- Neil Gaiman

“My dear,
 Find what you love and let it kill you.
 Let it drain you of your all.
 Let it cling onto your back and weigh you down into eventual nothingness.
 Let it kill you and let it devour your remains.
 For all things will kill you, both slowly and fastly, but it’s much better to be killed by a lover.”
- Charles Bukowski

Lest og sett i desember:

Lest:

• No country for old men av Cormac McCarthy
• High Fidelity av Nick Hornby
• Harry Potter and the Half-Blood Prince av J. K. Rowling
• Darlah av Johan Harstad
• Will Grayson, Will Grayson av John Green & David Levithan
• Fvonk av Erlend Loe

Sett:

• The Syndicate
• Elementary
• Cyberbully
• No country for old men
• Weekend
• Blue Valentine
• True love
• Burlesque
• The edge of love
• It's kind of a funny story
• The Perks of Being a Wallflower (kino!)
• 17 Again
• Moonrise Kingdom
• Girls (sesong 1)
• The Experiment
• Narnia: the Lion, the Witch and the Wardrobe
• Narnia: the Voyage of the Dawn Treader
• Le Fabuleux Destin d' Amelie Poulain
• 10 things I hate about you
• Tangled
• Terkel i knipe
• Hobbiten (kino!)
• UMEÅ4ever
• Polarekspressen 
• The Holiday
• EverAfter
• A Cinderella Story
• Sykt lykkelig
• Snabba Cash
• Great Expectations (2011)
• To Rome with love
• Life of Pi (kino!)

Boka jeg likte best:
Vanskelig å velge én bok fordi nesten alle jeg leste var veldig bra. Darlah var utrolig spennende, men kanskje ment for litt yngre lesere. Will Grayson, Will Grayson var underholdende og fin. Likte også No country for old men og Fvonk veldig godt! (sier seg vel også selv at Harry Potter var veldig bra)

Boka jeg likte dårligst:
High Fidelity var kjedelig og forutsigbar, leste den ferdig bare fordi jeg ikke liker å ha uferdige bøker i bokhylla.

Beste boksitat:
"maybe there is something you're afraid to say, or someone you're afraid to love, or somewhere you're afraid to go. it's gonna hurt. it's gonna hurt because it matters." (fra Will Grayson, Will Grayson)

Filmen jeg likte best:
Har sett så mange filmer denne måneden at det er umulig å velge en favoritt, så favorittene er nok Weekend, Blue Valentine, The perks of being a wallflower og Hobbiten. De filmene overrasket meg veldig positivt og jeg kommer nok til å se dem mangemange ganger. I tillegg så jeg en del serier denne måneden, likte spesielt The Syndicate, True Love og Girls. Anbefales!

Filmen jeg likte dårligst:
Dårligste filmen var nok 17 again, rett og slett fordi den var veldig forutsigbar og kjedelig.

Beste filmsitat:
"We accept the love we think we deserve." (fra The perks of being a wallflower)