"Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes."
"Det var så mye jeg ikke forsto. Brutaliteten i alt: i butikken, måten folk skjøv handlevognene foran seg på, måten de rotet rundt i frysedisken på, eller de sto borte ved grønnsakshyllene og snakket høylydt sammen, som om ingenting var skjedd. Ute på gaten, den infernalske trafikken, bilførerne som peiset på alt hva remmer og tøy kunne holde og som lå på hornet straks noen foran i køen brukte litt for lang tid ut av lyskrysset. Skoleungdom som kom i store flokker og som så ut som de holdt på å sprekke av lykke. Bråk overalt, biler som kjørte, mennesker som snakket, høy musikk. Alt for å overdøve det veldige sluket av stillhet som ville ha åpnet seg hvis alle hadde sluttet med det de drev med. Mennesker som snakket, men ikke én av dem om Ole-Jakob. Helvetes jævla drittsekker. Hvordan var det mulig? Hva hadde de å snakke om, nå da han var død?"
"Og jeg tenkte: Hva tenkte du på før, all den tiden du ikke tenkte på henne? Når du lå i sengen og ventet på søvnen? Når du gikk turer i skogen om kveldene? Hva fylte hodet ditt på alle strekningene du tilbakela, hit og dit? Alle dagene på vei til og fra arbeidet, i bilkupeens svevende varme, der hvor jeg nå ikke hadde tanker for annet enn henne og fantasiene om alt jeg ønsket skulle skje, akkurat som det bare var hendene mine som kjørte, resten av kroppen oppslukt i lykken, et annet sted, med henne?"
"Vi vet ingenting om hverandre, tenkte jeg. Vi kjenner hverandre ikke. Ingen som står på kanten av et stup kjenner hverandre."
"Det var over. Allikevel fortsatte det. Det var som en kraft som ikke kunne hindres fra å hamre videre, måten toget trakk lasset sitt på gjennom de forbifykende remsene med vann og land. Fortere og fortere gikk det, mens jordene utenfor skiftet farge, fra gult til grønt, fra grønt til rødt. Så fór vi gjennom byer, hele rekker av byer, hvor lysene glimtet til og sluknet om hverandre. På motorveien i utkanten av en av dem lå en veltet bil, sperringer var satt opp, og mennesker løp til og fra i blålyset fra to ambulanser. Men jeg så på det, uten at det gikk inn på meg. Som om alt jeg hadde hatt av følelser var oppbrukt. Som om ingen av de rasende kreftene der ute kunne nå inn til meg lenger. Hva skulle kunne ødelegge meg? Alt som kunne hende, det hadde allerede hendt."
"Reddet, enn så lenge, tenkte jeg. Men all forsiktigheten livet vårt består av, hvor mye er den verdt den dagen ulykken allikevel rammer, den som viser seg å ha vært det mørke endepunktet for alt sammen? Alle anstrengelsene man har lagt ned i å beskytte seg selv og sine, og som man kan rose seg av, helt til skjebnen plutselig slår til, som et rovdyr som har ventet i skyggen hele tiden."
"Jeg tenkte: Sorgen er en gave. Mennesker som ikke er ulykkelige, de har ingenting de skulle ha sagt."
"Og jeg tenkte at dersom man gikk bort til en vil fremmed på gaten og bestemte seg for å elske henne, så ville man antagelig ha klart det. Forutsatt, selvfølgelig, at hun hadde latt en. Ja, hva om det var slik at rett bak den man traff og ble forelsket i, fantes det en annen, en man ville fått det enda bedre med, men som man, fordi man endte opp med den foran, forble uvitende om?"
"Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt."
"Alt slik det skal være. Inntil det ikke er slik lenger. Bare den kjenner sin skjebne som ikke kjenner den."
Alle sitater er hentet fra Gjennom natten av Stig Sæterbakken.
