DET FROSTEN TOK

"Frosten hadde tatt byggen. Men ikke bare det. Den hadde drevet mennene opp på fjellet, tatt vettet fra dem. Lokket på villskapen."

Kari Nygaard debuterte med romanen Reisen til Bella Coola i 2013 og Det frosten tok er hennes andre roman. I begge romaner tar hun utgangspunkt i historiske hendelser og forteller historier om kvinner som må forholde seg til store endringer i samfunnet og livet de lever. Det frosten tok baserer seg på en hendelse i August 1811. 392 tamrein ble stjålet fra et lag samiske familier som hadde sommerboplass på Hauldalsvidda. Ingen mennesker mistet livet den dagen, men all reinen ble brutalt slaktet ned, og tapet førte til fattigdom, sykdom og død blant samene i årene som fulgte. Det var bønder fra distriktet som sto bak denne hendelsen.

"- Jeg forstår meg ikke på deg, Laras. Du vet da at det ikke er mulig, fortida er ikke noe som ligger bak oss. Alt som har vært, lever i oss hele tiden."

Alt endrer seg den morgenen frosten ødelegger avlingen og Leas mann drar opp på vidda sammen med de andre bøndene. Når reinen slaktes, er det han som har ansvaret og han som kommer hjem en forandret mann. Marjja er en av samene som blir vitne til nedslaktningen og fra den dagen blir livet hennes helt annerledes enn det hun hadde sett for seg. I Det frosten tok følger vi bondekona Lea og samekvinnen Marjja som står på hver sin side i striden mellom fjellbønder og samer nord i Østerdalen. Til tross for sine forskjellige liv, har de to kvinnene spesielt to ting til felles: begge mister mannen sin og begge venter barn. Møtet mellom de to kvinnene fører til et usannsynlig, men sterkt vennskap.

"Laras kunne snakke om den frie viljen så mye han ville. For Marjja fantes ingen fri vilje. Bare suget fra fjellet som kalte henne tilbake."

Kari Nygaard er en historieforteller og hun skriver troverdig og engasjerende. Den til tider dramatiske historien kombineres med gode beskrivelser av karakterenes indre liv og fine miljøskildringer. Karakterene er velskrevne og lett å sympatisere med og forstå. Språket i romanen har et muntlig preg og legger vekt på gode beskrivelser. Det frosten tok handler i stor grad om frykten for det som er annerledes eller ukjent og Nygaard er god på å få frem hvordan ulike mennesker takler det ukjente. Hun beskriver menneskers fordommer og angst og deres kamp for å overleve i en hard verden. Alt dette gjør hun på en måte som gjør at man fanges av handlingen og karakterene og rives med videre.

"Det var en underlig følelse å følge kvinnen i fødsel. Tilhørte hun ikke folket Marjja hatet? Burde hun ikke være redd? Men aahka var så nærværende. Hun hvisket at det var av samme slag."

På tross av at Nygaard er god på å beskrive og fortelle, er historien hun forteller noe stereotypisk og forutsigbar. Heltinnenes kamp mot skurken har ikke så mye nytt over seg og man sitter kanskje igjen med et ønske om at romanen var noe mer. For meg virket det hele litt for rett frem og jeg merket at jeg hele tiden savnet noe, kanskje en undertekst eller i hvert fall en tanke om at det lå noe mer der enn bare en historie. Likevel må det understrekes at Det frosten tok i aller høyeste grad er underholdende og engasjerende. Jeg likte spesielt hvordan Nygaard fikk frem det usikre, men likevel sterke vennskapet mellom de to kvinnelige hovedkarakterene. Jeg satt igjen med et inntrykk av at Nygaard har god innsikt i hva det vil si å måtte kjempe for å overleve. Dessuten likte jeg veldig godt samekvinnen Marjja, hun er nok den som virkelig bærer denne romanen. Konflikten mellom samene og dikstriktsbøndene er selvfølgelig relevant den dag i dag og det er lett å trekke linjer fra denne romanen og 1800-tallet til nåtiden. 

"Lea snakket om tro. Om miskunn og nåde. Men hva gjorde hun? Foldet hendene og tenkte at det var nok. Marjja hadde ikke denne overdrevne troen på ordene. For henne måtte maktene møtes med handlinger." 

(Jeg har fått romanen tilsendt fra Aschehoug, alle sitater er hentet fra romanen)

Lest og sett i januar:

Lest: 


Hver morgen kryper jeg opp av havet handler om å bli dumpa, om å sørge over en onkel og om å lese til eksamen. I boka følger vi tankerekkene til jeg-personen i kortprosaform. Hver tekst kan leses for seg selv eller i sammenheng med de andre. Frøydis Sollid Simonsen blander poesien og fortellerkunsten med biologi. Hun skriver enkelt og konsentrert, noe som gir et inntrykk av at hver setning, og kanskje til og med hvert ord, har en helt bestemt betydning for helheten. Boka rører noe i meg, den river tak i meg og får meg til å føle noe sterkt som jeg ikke helt klarer å forklare. Hele boka flyter i et behagelig tempo som gir deg tid til å stoppe opp og tenke. Den utforsker noe og gir deg følelsen av at det finnes noe større, men også av at det små er minst like viktig. Dette er en sånn bok du kan ha liggende fremme og lese litt i omtrent når som helst og jeg tror man alltid vil oppdage noe nytt til tross for at den bare er på knappe 86 sider. 5/5!

Det finnes ingen helhet er den tredje boka i serien om den lille bygda som mistet tre unge gutter til krigen i Afghanistan. I denne romanen har det gått fem år siden guttene døde. Vi møter Ragnhild - bygdas lege -, Tarjeis foreldre og Bjørn, som kom levende tilbake fra Afghanistan, men havnet i skyggen av de som ikke kom hjem igjen. I denne boka handler det om veien videre etter sorgen og katastrofen, det handler om forsoning og om å finne tilbake til livet igjen. I denne som i de andre to bøkene viser Helga Flatland en utrolig god innsikt i ulike karakterer og menneskesinn. Hun viser ulike måter både sørge og komme seg videre på. Det hele blir så nært at man sitter med en klump i magen og man kjenner virkelig karakterenes sorg og frustrasjon. Både situasjonsbeskrivelsene og dialogene er realistiske og godt gjennomført. Det eneste som kan være vanskelig med disse romanene kan være nettopp den tunge sorgen, det kan til tider bli litt for mye, litt for tungt og vondt. 4.5/5!



I Anna and the French Kiss blir sytten år gamle Anna sendt til Paris for å gå på internetskole. Hun kjenner ingen på den nye skolen, kan ikke fransk og ville egentlig aller helst tilbringe sitt siste år på high school hjemme i Atlanta. Til tross for sterk skepsis til hvordan hun skal komme seg gjennom et år i det ukjente, blir Anna raskt del av en vennegjeng. Hun blir spesielt godt kjent med den vakre og sjarmerende Étienne St. Clair. Alt er lagt til rette for at Anna skal få et romantisk år i verdens mest romantiske by, men det er likevel ikke så enkelt, for St. Clair har nemlig allerede en kjæreste. Jeg hadde ikke spesielt høye forventninger for denne boka, så jeg slapp i det minste å bli skuffet da jeg leste den. Dette er en ungdomsroman som har blitt skrytt opp i skyene av uendelig mange og jeg kan til tider forstå hvorfor. På tross av at Anna forelsker seg i en gutt hun egentlig ikke kan få, så er hele hennes situasjon så dypt romantisert at det er lett å drømme seg inn i den. Romanen er dessverre overfylt av oppbrukte klisjeer, urealistiske karakterer og dårlige dialoger. Den er overdramatisk og forutsigbar og er dermed ikke stort mer enn en lett underholdende historie om ungdomsforelskelse. 2/5!




Kjære er Linnéa Myhres andre roman og denne er skrevet skrevet i brevformat. Linnéa skriver brev til kjente og ukjente, til produsenter og psykologer, til lesere og til seg selv. I brevene skriver hun om sine personlige erfaringer med spiseforstyrrelser, skriving og kjærligheten. Kjære er ikke så mye mer enn det den gir seg ut for å være, men det denne roman vinner mye på er ærligheten og humoren. Til tider kommer den kjente sinnabloggeren tydelig frem og andre ganger står en ung kvinne som har kjempet mot spiseforstyrrelser i mange år først og fremst i fokus. Til forskjell fra Linnéas første roman, har denne et mye tydeligere preg av håp. Virkeligheten som beskrives i brevene virker ikke lenger like håpløs og ulevelig som den gjorde i Evig Søndag. Brevene har svært varierende innhold og alvorlighetsgrad. Romanen verken er eller forsøker å være perfekt, men den sier mye og den sier det godt. 3.5/5!




Dylan har kriminell bakgrunn og han vet at den rike og vakre Jess er altfor bra for han, men hun har uansett alltid vært den eneste som klarer å se gjennom hans tøffe ytre. Han har alltid vært håpløst forelsket i Jess og han er villig til å forandre hele livet sitt for en sjanse med henne. Problemet er bare at trøbbel følger Dylan uansett hvor han går og før han vet ordet av det er han på rømmen og tvinges til å ta et oppgjør med fortiden for å finne ut av hvem han egentlig er. Take me there av Carolee Dean er en helt annen roman enn det jeg forventet da jeg kjøpte den. Jeg forventet en young adult roman med en enkel historie om forbudt eller vanskelig kjærlighet, men jeg forsto ganske raskt at det ikke var kjærlighetshistorien som var det sentrale i romanen. Det er Dylans oppgjør med fortiden som først og fremst driver historien og Carolee Dean gir innblikk i en hverdag de fleste ikke vet så mye om. Jeg ble overraskende sterkt grepet av historiene og karakterene og er veldig glad for at jeg kjøpte denne ved en ren tilfeldighet. 3.5/4!


August kommer hjem til Polden, et stillestående, bortgjemt bygdesamfunn nordpå. Han er en gåtefull altmuligmann som har seilt på alle hav og har innsatte gulltenner, og som skaper liv og leven på det vesle stedet. Han setter i gang dristige og tvilsomme prosjekter, alt fra tobakksdyrking til sparebank. Men August har også dårlig innflytelse på andre, ikke minst på sin unge kamerat Edevart. I Landstrykere skildrer Knut Hamsun møtet mellom den lille nordlandsgrenda Polden og den nye tid representert ved August. For å sitere Tore Renberg: "Ååååååååååååååååååååååååååååååååh så kjedelig." For meg var dette en utrolig vanskelig roman å lese. Historien i seg selv er helt ok, men den er altfor dratt ut og detaljert, den mangler det intensive som jeg følte da jeg leste Sult. Dessuten er det altfor mange gjentakelser, altfor mange hendelser som er nesten helt like of karakterer man ikke helt får tak på eller som virker unødvendige. Det ligger mye godt i denne romanen, men den er pakket inn i altfor mange ord og altfor mange lange vendinger. Det at så mange elsker denne romanen er rett og slett vanskelig for meg å forstå. 2/5!

Sett:

• Jane the Virgin, sesong 1
• Kampen om tungtvannet
• Staying Alive (kino!)

For meg var januar først og fremst en lesemåned, så jeg så faktisk bare én film i løpet av hele måneden. Det var den norske filmen Staying Alive som jeg så på kino og syntes var helt ok; morsom og enkel. Ellers oppdaget jeg serien Jane the Virgin som jeg elsket, men ikke har sett helt ferdig enda. Kampen om tungvannet likte jeg veldig godt selv om den til tider virket litt vel langdryg. Januar har dessuten vært en måned hvor veldig mange serier har startet opp igjen, så jeg har selvfølgelig sett nye episoder av Broadchurch, Call the Midwife, The 100, Reign, How to get away with murder, Broad City, Criminal Minds, Grey's Anatomy, Dance Moms, Shameless, Pretty Little Liar og helt sikkert mer!

Hva leste og så du på i januar?

24

Hei, hurra, i dag feirer jeg at jeg har levd tjuefire år på jorda!

Spørsmålsrunde I, 2015 - Svar

Hva håper du at skal skje i 2015?
Jeg håper jeg skal få litt mer kontroll på meg selv og livet mitt, at jeg skal klare å finne ut av hva jeg vil gjøre og at jeg kanskje møter flere mennesker jeg kan bli glad i.

Hvor mange bøker planlegger du å lese i 2015?
Målet jeg har satt meg på goodreads er på 52 bøker, så det håper jeg at jeg klarer!

Hva vil du gjøre etter studiene?
Jeg aner ikke! Jeg har jo i lang tid snakket om å bli lærer, men jeg har vel begynt å bli mer og mer klar over at jeg ikke ville ha passet som det. Det er vanskelig nok for meg å ha små presentasjoner eller muntlig oppgaver eller bare diskusjonsgrupper på studiet, så jeg tror ikke jeg ville taklet å alltid skulle være den som står foran og snakker og har kontrollen. Det eneste jeg vet akkurat nå er at jeg har lyst til å jobbe med bøker, men jeg vet at bokbransjen er veldig vanskelig å komme inn i, så jeg vet ikke. Ellers er selvfølgelig skrivingen viktig for meg, så jeg vil prøve å jobbe med det også.

Hva er best/verst med å være student?
Det beste er friheten. Det at jeg kan gjøre akkurat det jeg vil og at veldig lite er fastsatt og bestemt. Jeg kan disponere tiden min selv og prioritere det jeg selv vil. Det verste er nok presset og stresset. Jeg føler at jeg må gjøre det bra og selv om jeg later som om karakterene ikke er så viktige for meg, så vil jeg jo helst ligge litt over snittet.

Hva ønsker du deg mest akkurat nå?
Lysere dager og varmere vær. Å komme ut av januardumpa.

Hvordan ser veggen din ut nå? Hva er favorittsitatet ditt?
"Hearts are wild creatures, that's why our ribs are cages." - Elalusz

Jeg er veldig glad i å kjøpe bøker men det blir så dyrt hvis jeg skal kjøpe alt nytt. Har du noen tips til hvor jeg får kjøpt billige bøker? Hvor kjøper du bøkene dine?
Jeg kjøper de fleste bøkene mine på nett. Engelske bøker kjøper jeg på the Book Depository. Det er nok den billigste nettbokhandelen hvis du skal kjøpe nye bøker; de har et utrolig utvalg og dessuten har de alltid gratis frakt! Jeg kjøper nesten aldri engelske bøker til mer enn 70-80 kroner. Hos Book Depository kan du dessuten lage ønskelister og be dem om å sende deg en mail når bøkene går ned i pris! Norske bøker kjøper jeg stort sett hos Adlibris, de har som regel de beste rabattene og de har gratis frakt når du kjøper for over 249 kroner. Hvis du vil kjøpe brukte bøker har de stort utvalg hos Bokbua, Antikvariat og AbeBooks og det er ofte veldig billig også. Det eneste du må passe på med disse bruktbutikkene på nett er at de av og til kan ta mye i frakt, så sjekk priser på det før du bestiller. Ellers anbefaler jeg å kjøpe bøker på loppemarked! Det er utrolig mange som gir bok bøkene sine til loppemarked og der kan du da finne veldig mye forskjellige og bra bøker til rundt 10-30 kroner per bok.

Har du en bok å anbefale?
Eleanor & Park av Rainbow Rowell, The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman og Bli hvis du kan. Reis hvis du må. av Helga Flatland er noen av de bøkene jeg likte aller best i 2014 og de anbefales på det varmeste! 

Hva er din absolutt favorittbok?
Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad er en av de bøkene som betyr aller mest for meg. Den har vært favoritten siden jeg leste den for første gang i 2012. 

Hvilken bok er det du ikke har likt, som du aldri leser igjen?
The Selection av Kiera Cass må være den aller dårligste boka jeg har lest. Den leser jeg aldri igjen og jeg kommer nok heller ikke til å lese resten av serien. 

Hva inspirerer deg til å skrive?
Jeg inspireres egentlig ikke av noe helt bestemt, men heller bare av alt mulig. Det kan være alt fra et øyeblikk på trikken til en film jeg ser eller en lang tur i vintermørket. Jeg inspireres av stemninger, gode setninger, mennesker, vonde følelser, gode følelser, været, av å sitte alene litt for lenge, av ting jeg skulle ønske jeg hadde sagt og uendelig mye mer. Tror jeg egentlig bare generelt blir inspirert av å leve og være menneske. 

Hvis du kunne invitert en person, levende eller død til middag, hvem ville du valgt og hvorfor?
Jeg tror det måtte vært J. K. Rowling rett og slett fordi hun har hatt en så enorm betydning for livet mitt. Det hadde vært utrolig spennende å ha en samtale med henne og stille de tusen spørsmålene jeg brenner inne med eller bare generelt snakke om Harry Potter og alt annet rundt det. 

Hvilket land ville du dratt til akkurat nå?
Jeg har lenge drømt om å reise til New Zealand, så det er nok det som står øverst på lista, men det er både langt og dyrt. Ellers har jeg lyst til å reise til Færøyene eller India!

Beste minne fra 2014?
Det må nok være turen til Harry Potter studios i London! Håper jeg kan dra tilbake dit snart!

don't let me tumble away into the throws of the shadowy bay

Det var en tid da jeg hatet deg. Hatet den du var, den du er, det du gjorde mot meg, det jeg lot deg gjøre, det at du aldri egentlig spurte meg om det gikk bra, kanskje fordi du ikke visste at det gikk dårlig. Av og til hadde jeg lyst til å skrive til deg, skrive lange sinte brev, jeg skrev noen også, brev på papir, mailer, tekstmeldinger, men jeg sendte dem aldri, krøllet dem bare sammen eller slettet dem, lagret dem i en bortgjemt mappe, brettet dem sammen og lot dem ligge i en skuff eller blant sidene i en dagbok. Jeg hadde så mye sinne i kroppen, ren aggresjon som jeg ikke klarte å få ut. Det kan ikke bare ha handlet om deg, det var mye annet jeg var sint for også, men du var et fint samlingspunkt, det var så lett å bare legge all skyld på deg, legge alt det vonde et sted, samle det, samle tankene, og hvis noen spurte kunne jeg bare si at det var deg, det var du som gjorde meg så sint, du som gjorde meg så vondt. Men det som kanskje gjorde meg aller mest sint var det at du ikke visste at jeg var sint, at du gikk hver eneste dag uten å i det hele tatt tenke på meg, at du kunne le og flørte og forelske deg uten at minnet om meg blandet seg inn. Jeg var aldri en del av deg, aldri en del av dine tanker, på det meste var jeg en distraksjon, noe som kunne underholde deg i en time eller to. At du tok en del av meg og beholdt den, visste du ingenting om. At jeg satt igjen med dette sinnet og følelsen av at jeg ikke betød noe som helst, at jeg bare var noe du kunne bruke. For deg var det tydeligvis helt utrolig enkelt. Kanskje lot du bare som om det aldri skjedde, kanskje forsto du ikke egntlig hva som skjedde, kanskje har du glemt det hele for lenge siden. Jeg pleide å hate deg for det, jeg pleide å håpe at noe vondt skulle skje deg bare så du skulle føle litt av det samme som jeg følte. Jeg ville at noen skulle trampe på deg, trykke deg ned, få deg til å føle deg ubetydelig og liten. Nå vet jeg ikke lenger. Jeg vet ikke om jeg gjorde det til noe større enn det var, om jeg husker feil, om jeg kanskje bare trengte noen å hate, noen å være sint på. Kanskje frustrasjonen og sinnet hadde vokst i meg lenge uten at jeg hadde merket det og at du bare var den siste dråpen som fikk alt til å renne over. Jeg klarer ikke lenger å hate deg, men det betyr ikke at jeg ikke fortsatt er sint, jeg er fortsatt ganske forbanna, men innerst inne vet jeg nok egentlig at du aldri mente å gjøre det du gjorde.

♡

Jeg kunne ønske vi hadde spist flere is sammen, at vi hadde lest flere bøker i samme rom, at vi hadde ledd mer, at vi hadde gått flere turer i sola eller i regnet, at du hadde sagt flere teite ting som fikk meg til å himle med øynene, at du hadde passet på meg litt mer, at jeg hadde grått mer eller mindre eller ikke i det hele tatt, at vi hadde snakket om flere teite ting når vi ikke fikk sove, bare litt til før det tok slutt.

♡

En ting er å forlate noen, noe annet er å bare dra. Du trodde at jeg sov, selvfølgelig trodde du det, og du dro lydløst på deg underbukse og sokker, jeans og den krøllete skjorta, gikk med forsiktige skritt over gulvet og åpnet døra, så utrolig forsiktig, jeg så på deg med det ene øyet halvveis åpent, glimtvis, og så lukket du døra bak deg, forsvant ut i gangen hvor jeg så vidt hørte at du låste opp døra og kom deg ut, jeg tror ikke du engang tok på deg skoene først og jeg ble liggende og se for meg at du sto nede i oppgangen og knyttet lissene. Da jeg endelig satte meg opp og kikket ut av vinduet så jeg bakhodet ditt noen meter ned i gata, bustete og virrende, og over veien med trafikklyset før du ble borte. Før eller senere må du ha oppdaget at du hadde glemt lommeboka, men du kom aldri tilbake for å hente den, den ble bare liggende på nattbordet som en slags ekkel påminnelse om det som kunne vært.

♡

Jeg ønsket meg det vonde. Det er den ærlige, jævlige sannheten. Jeg ønsket meg det som var vondt, jeg ville hyle og skrike og kalle deg en dritt, jeg ville slå og bite og rive deg i stykker. Jeg ville kjenne at hjertet knuste i tusen små biter. Jeg ville skrive lange, bitre tekster om deg, fylle dagboksider med sinte, vonde ord. Men du var ikke en dritt, du var det beste som hadde skjedd meg. Det var jeg som var dritten, jeg som var møkka, jeg som knuste hjerter og jeg som sa ting jeg kanskje ikke helt mente, for det var det jeg ville ha, jeg tenkte at det dramatiske, det overdrevne og fanatiske var det som gjorde livet til et liv, hva slags menneske ville jeg være hvis jeg ikke var bitter, såret, redd og alene? Hva skulle jeg skrive om hvis ikke hjertet mitt var ødelagt, hvis jeg ikke hadde noe jeg måtte bygge opp igjen? Hva skulle jeg komme tilbake til hvis jeg aldri forlot noe? Den dagen jeg gikk for langt lukket du deg bare inne og nektet å slippe meg inn, bare dra, sa du, dra, jeg tror det er best, jeg skjønner at du ikke vil dette. Jeg tenkte at ordene gjennom døra skulle slå meg i ansiktet, at jeg skulle miste pusten og hulkende be deg om tilgivelse, men alt jeg følte var tomheten, det var bare tomt og oppbrukt og borte og jeg klarte ikke å huske når jeg hadde begynt å elske deg eller hvorfor jeg plutselig sluttet med det.

♡

Hun var myk på alle de rette stedene. Hun var en varm bølge som jeg var uendelig redd for å drukne i den. Hun var den første, min første, og så var hun den eneste. Det begynte med lange blikk på pauserommet, fortsatte med å holde latteren inne når vi begge tenkte det samme. En dag satte hun seg bare ned ved siden av meg og begynte å snakke som om vi alltid hadde snakket sammen, som om vi kjente hverandre ut og inn og bak og fram. Jeg ble dratt inn i løpet av et sekund og jeg nektet å gi slipp, kunne ikke, ville bare ha mer mer og mer og så enda litt til. Hun var en sang jeg ikke kunne overspille, hun var en lang varm dusj og hun var den første varme vårdagen. Det er for godt til å være sant, tenkte jeg, men sa det aldri, lot henne bare ta over, lot henne styre og ordne og passe på, og det var som om jeg endelig kunne puste, som om jeg hele livet hadde gått med noe tungt på skuldrene som endelig var blitt borte. Jeg kunne ha skrevet en bok om henne, en bokserie, tjue bind og flere tilleggsverk, jeg skulle ha skrevet henne ned, lagret henne i dokumentarkivet, men det gikk for fort, jeg hadde ikke tid, rakk ikke å summe meg, og en dag var hun plutselig bare borte.

// love me like you do // 

Spørsmålsrunde I, 2015

Jeg har blitt spurt om jeg kan ha spørsmålrunde et par ganger de siste månedene og siden det er såpass lenge siden sist, tenkte jeg at det var på tide. Spør meg om hva som helst, så skal jeg svare så godt jeg kan! Legg igjen spørsmålene i kommentarfeltet eller skriv til meg på twitter. 

Lest og sett i desember:

Lest:

Guds barn av Lars Petter Sveen handler om Jesus og menneskene rundt ham. Sveen skriver om mennesker som på en eller annen måte hadde kontakt med Jesus og om hvordan livene deres ble påvirket av dette møtet. Vi møter offiseren Cato, Jakob og faren hans, Anna og Andreas, røveren Nadab og Peter, som alle søker, eller leter etter noe. Romanen er preget av brutalitet og det onde, men også av håp og det gode. Lars Petter Sveen skriver på en måte som fanger, han skriver poetisk uten at det blir for mye og han får selv det vanskelige til å virke enkelt. Jeg leste denne romanen på oppfordring fra Aschehoug og jeg er så glad for at jeg gjorde det. Guds barn er en roman som både fenget og inspirerte meg og jeg er glad for at jeg fikk oppdage enda en god norsk forfatter. Det eneste som kan trekke denne romanen litt ned er at den tidsvis er litt tung å lese, det tar litt tid å komme seg gjennom den, men det er absolutt verdt det! 4/5!



I Fortunately, the Milk drar moren avgårde på forretningsreise og lar mannen og de to barna være igjen alene hjemme. Hun legger igjen en liste over ting mannen MÅ huske og det viktigste punktet på lista er IKKE GLEM Å KJØPE MELK. Uheldigvis glemmer faren nettopp dette og må derfor løpe på butikken på hjørnet før frokost morgenen etter. Denne boka er historien om hvorfor det tar så veldig lang tid før han kommer hjem igjen. Hvis det er en ting Neil Gaiman er god på, så er det å lage rare, men gode historier. Fortunately, the Milk er en kort og rar, men veldig god bok om en far som opplever de merkeligste ting bare fordi han prøver å komme seg hjem med melka slik at barna kan spise frokostblanding til frokost. Det er en bok med veldig mye humor og ironi og selv om det kanskje først og fremst er en barnebok, kan den absolutt leses av hvem som helst. 4/5!

My True Love Gave To Me er en samling noveller skrevet av en haug kjente forfattere som vanligvis skriver young adult fiction. Historiene er varierte, men alle handler først og fremst om kjærlighet og alle finner sted rundt juletider. Karakterene i historiene er som regel unge og opplever kanskje sin første ordentlige kjærlighet. I flere av historiene blir også andre temaer omtalt, som familie og vennskap og lignende. Jeg hadde ganske høye, og kanskje litt for høye, forventninger til denne boka og de ble dessverre ikke innfridd. Det er for all del en søt og koselig samling av små historier, men ingen av historiene hadde spesielt høy kvalitet. Det var ingenting som overrasket eller gjorde at jeg satt igjen med en spesiell følelse. Jeg vil likevel si at det er en god bok fordi den er nettopp det den utgir seg for å være, nemlig 12 vinterromanser. 3/5!

Bad Feminist er en samling feministiske essays skrevet av Roxane Gay. Roxane Gay er utdannet og jobber som professor i engelsk og har tidligere gitt ut en novellesamling og en roman. I Bad Feminist skriver hun om kjønn, seksualitet, rase, underholdning og politikk og sine egne erfaringer med dette. Hun skriver om hva det vil si å være priviligert og hvordan man som menneske alltid vil gjøre eller si noe feil, men at man likevel kan prøve å gjøre noe godt. Skrivestilen hennes er humoristisk og uhøytydelig, men det ligger et tydelig alvor bak essayene hennes. Jeg har tidligere lest mye om feminisme og feministiske temaer, men jeg har aldri lest en sammenhengende essaysamling om det og jeg er veldig glad for at Gays tekst ble min første. Måten hun skriver om viktige temaer på er engasjerende og ærlig og hun passer godt på å se ulike saker fra mer enn bare sin egen side. Jeg anbefaler virkelig å lese denne boka hvis man er interessert i feminisme og vil lese noe som er uhøytydelig, men samtidig utrolig bra. 5/5!




Julemysteriet handler om Joakim som finner en magisk julekalender i en bortgjemt bokhandel. I kalenderen finner han historien om Elisabet som forsvant fra et kjøpesenter og dro til Betlehem sammen med et merkelig reisefølge. Joakim følger Elisabets reise gjennom Europa og Lilleasia og gjennom historien, for Elisabet er nemlig på vei for å møte Jesusbarnet. Boka er formet som en julekalender, altså med et kapittel eller en historie for hver dag. Jeg liker tanken bak denne boka, men for meg ble det ikke den aller beste leseropplevelsen. Språket i boka føltes litt stivt og historien hadde litt vel mange moralske eller kristne elementer. Det føltes litt belærende til tider faktisk. Likevel er det absolutt en fin bok å bla gjennom i desember, jeg likte kanskje spesielt godt illustrasjonene i den utgaven jeg har. 3/5!



Martin er en ganske vanlig tobarnsfar. Han er deltagende, følsom og tenksom, og gjør mer enn sine påkrevde plikter hjemme. På fritida tar han seg også av sin nedbrutte ungdomskjæreste og hennes datter Selma. En ettermiddag står politiet på døra, de ønsker å snakke med Martin om Selma som de mistenker at har blitt utsatt for et overgrep. Mine fem år som far er historien om en mann som må takle konsekvensene av handlingene sine, som stilles til ansvar for det han har gjort. Bjarte Breiteig går inn i en overgripers tankegang, han beskriver en overgripers rettferdiggjøring av egne handlinger og hva slags innvirkning handlingene får på dem rundt han. Mine fem år som far er en veldig sterk roman som tar opp mørke og politisk ukorrekte temaer og jeg likte den ganske godt. Breiteig skriver troverdig og engasjerende og selv om man blir sint eller ukomfortabel så er det vanskelig å legge ned boka og tenke på noe annet. 4/5!



Syv minutter over midnatt, våkner tretten år gamle Conor og finner et monster utenfor soveromsvinduet sitt. Men det er ikke det monsteret Conor forventet - monsteret han har hatt mareritt om nesten hver natt siden moren ble syk. Monsteret utenfor vinduet er annerledes, det er eldgammelt og det vil ha noe av Conor. Noe forferdelig og farlig. Det vil ha sannheten. I A Monster Calls tar Patrick Ness en idé forfatteren Siobhan Dowd hadde før hun døde av kreft og forteller en mørk, men også morsom historie. Dette er en veldig lettlest bok, men det ligger utrolig mye i den. Den handler om frykt og sorg og om å komme seg gjennom det som er vanskelig. Patrick Ness skriver utrolig godt og levende og boka er så fengende at alt annet forsvinner mens du leser. Dette er uten tvil en av de aller beste bøkene jeg leste i 2014 og jeg kommer til å tenke mye på den fremover. 5/5!




Tarjei, Trygve og Kristian kommer fra samme bygd og ble alle tre drept i Afghanistan. Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. handler om de etterlatte. Tarjeis storesøster Julie, nabogutten Sigurd som var forelsket i Trygve, og Mats, Julies tilsidesatte kjæreste, er i ferd med å etablere sine voksne liv i skyggen av sorgen. De vet at de må komme seg videre etter katastrofen som har rammet dem, og de møter utfordringer i seg selv og i forholdet til de andre, og alle merker på sitt vis hvor møysommelig og krevende det er å komme hjem - til seg selv og alt som må rives opp og bygges på nytt. Jeg ble veldig imponert av den første romanen i denne serien og bok nummer to skuffet på ingen måte. For meg er det litt rart å lese om søskenparet Julie og Tarjei (for hallo, hvor mange søskenpar har nettopp de to navnene og er født med to års mellomrom??) og på en eller annet blir det veldig nært, selv om livene deres selvfølgelig ikke ligner noe på mitt eget. Helga Flatland skriver utrolig fint og jeg håper hun gir ut mange mange bøker i fremtiden for jeg vil bare ha mer mer mer. 5/5! 



Sett:

• Jul på Månetoppen
• The Autobiography of Jane Eyre
• In the Valley of Elah
• Mean Girls
• The Hobbit: the Battle of the Five Armies (kino!)
• Det Tredje Øyet
• The Hunger Games: Mockingjay (kino!)
• The Rise
• The Salvation (kino!)
• Harry Potter and the Philosopher's Stone
• Love Actually
• Polarekspressen
• Gåten Ragnarok
• Bad Neighbours
• Heldiggrisen Babe
• The Holiday
• Kung Fu Panda
• Nick Frost
• Shrek
• Madagaskarpinvingene (kino!)
• Kärlek Deluxe
• That Awkward Moment

Desember er en måned med ekstremt mye innetid og jeg har derfor fått sett ganske mange filmer. Jeg var på kino fire ganger, så Mockingjay for andre gang (elsker den!), Hobbiten var helt ok, The Salvation var ganske dårlig og Madagaskarpingvinene var akkurat passe morsom. Hver dag i desember så jeg en episode av Jul på Månetoppen og har kommet frem til at det må være en av de alle beste juleseriene (og ja, jeg er like forelska i Storm som før). Jeg så også youtube-serien The Autobiography of Jane Eyre som jeg ELSKET selv om slutten var ganske skuffende. Ellers gikk det stort sett i julefilmer, der Love Actually og Polarekspressen alltid er favoritter. Jeg likte også veldig godt The Rise!

Hva leste og så du på i desember?

2014

hvilke ting gjorde du i 2014, som du aldri har gjort før?
spiste grønnsaker hver dag, eller i hvert fall nesten. besøkte studioene der harry potter-filmene ble spilt inn!

hvilke ting skal du gjøre i 2015, som du ikke har gjort enda?
sende inn ting jeg har skrevet til for eksempel litteraturtidsskrifter. generelt bli tøffere.

hvilke dårlige vaner skapte du deg i 2014?
ble enda mer avhengig av sjokolade, sluttet å trene.

hvilke gode vaner skapte du deg i 2014?
drakk vann hver dag, begynte å alltid ha grønnsaker som en del av middagen, fikk bedre soverutiner (men ikke mer søvn dessverre).

hvilke steder har du vært?

oslo, london og new york!

har du fått noen nye venner?
nei, eller kanskje noen nye bekjentskaper på internett, men ingen nye venner.

hva brukte du mest penger på?
bøker, jeg kjøpte altfor mange bøker, og sjokolade.

hva skulle du ønske du brukte mer tid på?
venner og skriving.

den beste tv-serien?
orphan black! bluestone 42! broad city! how to get away with murder! glue!

den beste boka?
jeg leste veldig mange bra bøker i 2014, men 'the ocean at the end of the lane' av neil gaiman, 'bli hvis du kan. reis hvis du må' av helga flatland, 'de usynlige' av roy jacobsen, 'osv.' av johan harstad, 'så vakker du er' av brynjulf jung tjønn og 'a monster calls' av patrick ness er nok favorittene!

det beste du spiste til middag?
grønnsakssuppe!

hva ønsket du deg som du endelig fikk?
fikk endelig møte tore renberg som signerte 'mannen som elsket yngve' for meg på verdens fineste måte - begynner nesten å gråte når jeg tenker på det.

hva ønsker du deg for 2015?
flere vennskap, mer fokus, mer selvdisiplin.

finnes det noe som kunne gjort livet ditt enda bedre i år?
et hjerte som gjorde litt mindre vondt, kanskje. ellers skulle jeg ha utfordret meg selv mer, blitt med på flere sosiale ting, ikke stengt meg inne og snudd meg bort fra alle som ville ha kontakt. jeg skulle ha åpnet meg mer.

hva har du savnet mye?
å bli sett eller kanskje forstått, eller bare svar på spørsmålene som surrer rundt i hodet.

hva er du mest stolt over?

at jeg klarte å skrive ferdig bacheloroppgaven og fikk en ok karakter på den.

spørsmålene fant jeg hos karoline barstad. 

There's something about December

Kalde desemberdager tilbringes for det meste under et varmt teppe med en hund og en bok i fanget. Alt er hvitt og kaldt og rolig og det er bare å nyte, for hverdagen kommer snikende rett rundt hjørnet.

Nå er jula mer eller mindre overstått. Det ble en finere jul enn på mange år, med ordentlig julestemning, god mat og et bedre humør enn jeg kan huske å ha hatt i jula på minst seks år. Jeg fikk akkurat det jeg ønsket meg, nemlig bøker, bokvennen og sokker, og litt penger som kommer godt med når studentlivet begynner igjen. Jeg har allerede begynt å samle pensumbøker, men de får vente en liten stund til. Nå er det sofakroken og nyttårsforberedelser som gjelder, og noen timer på jobb da, litt ansvarlig får man vel være...

Hvordan var din jul?

MINE FEM ÅR SOM FAR

"Jeg la begge armene rundt henne og avbrøt ikke kysset, men var i dette kysset med hele meg, og hun var i det med hele seg, og alt vi kom til å lengte etter var i det kysset."

Mine fem år som far er Bjarte Breiteigs første roman, men han har tidligere gitt ut de tre novellesamlingene Fantomsmerter (1998), Surrogater (2000) og Folk har begynt å banke på (2006). For den første novellesamlingen ble han tildelt Aschehougs debutantpris og han har senere fått flere andre nominasjoner og priser for tekstene sine.

I romanen Mine fem år som far møter vi Martin som er gift, har to barn i barnehagealder og bor sammen med dem i barndomshjemmet som han har arvet og pusset opp. Han er deltagende, følsom og tenksom, og tar på seg mer enn sine påkrevde plikter hjemme. Hverdagen er preget av bleieskift, arbeid og Martins hemmelige møter med ekskjæresten Lillian og datteren hennes Selma. En ettermiddag ringer politiet på døra. De vil snakke med Martin fordi fire år gamle Selma kan ha blitt utsatt for et overgrep. Martin er mistenkt. Gjennom romanen får vi innblikk i Martins indre og ytre liv og etter hvert får vi svar på om det virkelig bor en overgriper i den tilsynelatende vanlige tobarnsfaren. Romanen tar tak i en overgripers logikk og rettferdiggjøring av egne handlinger.

"Jeg går videre inn i den mørke stua og setter meg i sofaen, uten å ta av meg verken jakke eller sko, og jeg tenker: Jeg er førtifem år. Og jeg tenker: Er jeg over halvveis? Og jeg prøver å la tida gå. Jeg prøver å la tida gå."

Historien i romanen kan ikke beskrives som stort annet enn ubehagelig, det er noe hverdagslig over det, men man merker hele tiden at det er noe mørkt som foregår i bakgrunnen, det er noe som truer. Breiteig skriver troverdig, han ser og forstår historien fra mer enn én side og det kommer tydelig frem selv om romanen fortelles fra Martins synsvinkel. Det er det alminnelige, det vanlige liv som står i fokus, Martin er bare en helt vanlig mann, men det ligger noe i han som han ikke helt vet hvordan han skal kontrollere. Breiteig går dessuten inn på flere politisk ukorrekte temaer, som for eksempel når Martin påstår at det ikke er selve overgrepet som skader barnet mest, men prosessen etterpå. Det er først når de voksne forteller barnet at det som har skjedd er galt, at barnet føler frykt og skam, sier Martin. Barnet ser ikke det gale før den voksne peker på det. Hvis det ikke hadde blitt tatt opp senere, hvis barnet ikke måtte gjenta det som hadde skjedd igjen og igjen foran fremmede, så ville ikke barnet tatt noe skade av det som skjedde, det ville bare ha blitt et fjernt minne, og kanskje ikke engang et vondt minne. På denne måten går Breiteig inn i den mulige overgriperens tankegang.

"Jeg hadde visst at jeg skulle straffes - bare ikke når, eller hvordan. Jeg ville straffes. Jeg hadde mange netter ligget søvnløs og syk og bare lengtet etter at det hele skulle komme opp, bli avslørt. Jeg hadde lenge tenkt at det skulle bli en lettelse. Så hvorfor var jeg så redd nå? Hvorfor sto jeg her som en feiging, på mitt eget nye kjøkken, og klamret meg til en kaffekopp, som om det skulle være redning i den?"

Romanen er mer enn noe annet et personportrett. Karakteren Martin utforskes og tolkes. Martin fremstår først og fremst som en god far, han tar seg tid til barna sine og er opptatt av at de skal ha det og gjøre det bra. Sammenlignet med kona, Gina, som tar mer avstand fra barna, har Martin en sentral rolle i barnas liv. Ved siden av denne sympatiske siden preges han av mange vonde og motstridende tanker, det er noe i han som han kanskje ikke helt forstår selv. Lengselen etter å være en som kan skrive og drømmen om å bli forfatter gjør at han søker mørket. Han anser nemlig mørket som en nødvendighet i det kreative arbeidet. Han har dessuten svært høye tanker om seg selv og setter det han selv skriver så høyt at det rører han til tårer. Likevel preges han hele tiden av usikkerhet og frustrasjon over at han ikke får det helt til. Det er kanskje derfor det mørket i han vokser, han søker etter noe mer, han ønsker å være noe mer, han ønsker at virkeligheten skal stemme med det bilde han har av seg selv.

"Jeg kjente, mens jeg gikk, et dragsug mot noe mørkt i meg selv. I denne timen kan jeg gjøre hva som helst. Tanken fylte meg med en rasende lykke, og jeg satte opp farten og så den mørkhårede stavre seg ned trappene mot en fotgjengertunnel, klønete med krykkene. Jeg visste med det samme at det var her jeg skulle ta ham."

Mine fem år som far er en roman om en overgripers virkelighet og logikk. Det er et forsøk på en forklaring på hvordan noe sånt kan skje, men det er langtifra et forsvar. Breiteig viser hvor lett det hverdagslige og gode kan slå sprekker og hvordan alt ikke alltid er som det virker. Han går inn i en persons indre og beskriver de varierte og motstridende tankene ett og samme menneske kan ha. Martin vil ikke gjøre noen noe vondt, men han gjør det likevel. Personlig synes jeg Breiteig treffer veldig med sin roman, han klarer å fortelle en vond og vanskelig historie på en god og troverdig måte. Selv om jeg til tider følte at det var direkte ubehagelig å lese, så klarte jeg ikke å legge fra meg boka. Breiteig skriver rett og slett så godt at man rives med og dras videre. Det ligger så utrolig mye i romanens tre hundre sider at jeg er ganske sikker på at man kan lese den mange mange ganger og få noe nytt ut av den hver gang.

"Og jeg tenker at hvis noen har tatt denne guttens smil, så er det ikke meg, for jeg har gjort ham så mye mer godt enn vondt; og det han er blitt fratatt, er noe langt viktigere enn smilet, for det er nettopp det han aldri i verden skulle ha blitt fratatt: sin egen far - en far som bare ville ham godt og fortsatt vil det." 

(Jeg har fått boka tilsendt fra Aschehoug, alle sitater er hentet fra romanen.)