"Det er ingen sak å reise, se nye steder, vanskeligere er det hver dag å gå den samme ruten, se de samme stedene, på en ny måte, kanskje, men likevel, de samme gatene, de samme husene, for å finne en ny tanke, en helt ny måte å være den samme på."

- Tomas Espedal, biografi

en liste!

Denne lista er det Maria som har laget. Svar på den du også hvis du vil!

hva gjorde deg glad i går?
sjokolade, men det var ganske kortvarig glede, i går var en relativt dårlig dag.

sover du tungt?

nei, jeg sover veldig lett, våkner av alle lyder og bevegelser.

tre ting du skal gjøre før du dør?
få barn, skrive en bok og se en hval

har du et forbilde?
har egentlig mange forbilder, men akkurat nå er nok de største forbildene mine johan harstad og john green

hva gjør du når du føler deg depp på livet? for å ha det bedre?

hører på mcfly eller ser en fin film (for eksempel 10 things i hate about you eller what's eating gilbert grape)

hva ler du av?
venner, youtube-videoer, filmer, intervjuer med mcfly-gutta eller matthew lewis

hva gråter du av?

frustrasjon over at jeg ikke får til det jeg vil, død, musikk, bøker

hva er din favoritttid på døgnet?

liker egentlig best tiden midt på dagen, sånn 12-15 ca. for det er da jeg føler meg mest våken og glad

siste filmen du har sett?

mannen som elsket yngve

hva gjør du når du er syk?

ser som regel masse filmer og sover så mye som mulig (men jeg er jo aldri syk...)

hva er viktigst for deg?
familie og venner; så lenge jeg har dem kan jeg komme meg gjennom alt

hvor er ditt favoritt sted?

hvor som helst i nærheten av havet

hva ønsker du deg mer enn alt annet akkurat nå?
juleferie! og svar på alt jeg er usikker på

hva vil du med livet? hva er dine drømmer og mål?

jeg vil egentlig bare være lykkelig så mye som mulig. jeg vil smile så mye som mulig, le så mye som mulig. drømmer om å skrive, skrive og skrive og kanskje reise verden rundt

om bare fem bøker stod i bokhyllen din, hvilke ville det vært?

buzz aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av johan harstad, mannen som elsket yngve av tore renberg, harry potter and the order of the phoenix av j. k. rowling, looking for alaska av john green og ambulanse av johan harstad

hva ser du fram til akkurat nå?
en langlang juleferie med familie, gode venner og bra bøker

hva slags musikk hører du på?

nå for tiden hører jeg nesten bare på kråkesølv og john olav nilsen & gjengen, men hører egentlig en del forskjellig. liker best rolige sanger med fine tekster. spillelisten min denne måneden finner dere forresten her.

hvordan ser du på fremtiden?
akkurat nå er jeg litt pessimistisk og tenker at ingenting går i den retningen jeg vil, men jeg håper jo at den blir fin

“It is hard to adapt to chaos, but it can be done. I am living proof of that: It can be done”

(sitat: Kurt Vonnegut, bilde: her)

Men du vet, dagene forsvinner bare, like, som det samme verset igjen og igjen, sitter fast, kommer ikke videre, husker ikke refrenget eller neste vers, husker bare nå, er bare nå, men nå er det samme som nå i går og dagen før, og hvor lenge kan det egentlig fortsette sånn

-

I miss you dearly and terribly, my love, myke ord fra myke lepper, gjenlyd i ørene, og han ler, alt høres bedre ut på engelsk, synes du ikke, nikk og ja og takk, det blir mørkt tidlig, ligger på madrassen med blikket i veggen, telefonen lyser opp, vibrerer, ny melding, du skulle vært her, ja, tenker jeg, men jeg er ikke det

-

Ingenting betyr noe, alt betyr noe, alt er riktig, alt er feil, evig runddans, skal vi gå til høyre eller venstre, jeg vet vel ikke, jeg følger bare etter, du bestemmer, det er best sånn, det spiller ingen rolle, det blir det samme uansett, smiler, gråter, sover, spiser, hva mener du egentlig, jeg vet bare at av og til gir det mening

-

Våkner med en klump i magen og innser at du ikke er der. At jeg er helt alene i et hus som er altfor stort for et menneske alene. Det ligger en lapp på nattbordet. Måtte dra i møte, vet ikke når jeg er hjemme, sender melding, elsker deg. Må smile av håndskriften din, rotete, umulig å tyde hvis du ikke er vant med den, men jeg er jo det, har lært meg hvordan du former ord og bokstaver. Jeg står opp og kjenner at klumpen fortsatt er der, at det er noe som gnager i meg og minnene fra kvelden før slår plutselig ned i meg. Lyden av at du kommer hjem, henger fra deg jakka i gangen, sklir føttene ut av skoene, går inn på badet i sokkelesten, stillheten før du trekker ned, vasker hendene, jeg som sitter klar med middagen på bordet, kjøttkaker og poteter, du smiler og setter deg, spør deg om dagen din, du ler av at jeg heller ikke i dag fikk til vaskemaskinen, vi vasker opp, du vil se en dokumentar om krigen og jeg sier at det er greit selv om jeg helst skulle sett fotballkampen, du fanges av dokumentaren, ser på deg mens blikket sitt er festet på bildene på skjermen, så midt i dokumentaren skrur du av, blir sittende og stirre på den svarte skjermen en stund, du sukker og ser på meg, tror du det kommer til å vare, du sier det uten å se bort og jeg spør, om hva kommer til å vare, deg og meg, ordene stikker, selvfølgelig, jeg sier det litt for fort, du ser på meg, men hvor lenge kan vi fortsette på denne måten, hvilken måte, du vet godt hva jeg snakker om, fingrene dine trommer urolig på fjernkontrollen, du må jobbe snart, jeg trenger mer tid, det har gått seks måneder, jeg bare ser på deg, jeg kan ikke jobbe for to, du ser bort når du sier det og blikket ditt er festet på den svarte skjermen igjen, vi kan ikke fortsette som dette, nei, sier jeg

- 

Det første snøfallet, tidlig tirsdagsmorgen, hvitt mot mørket, han sover fortsatt, puster tungt, drømmer kanskje om sydhavsøyer og stranddrinker, men her er det kaldt og mørkt, døde blader dekker bakken, alt er mørkt og trist og minner bare om alt som var, og jeg tenker at det går over, men det blir aldri bedre

-

Sitter i et bortgjemt hjørne, sammen, alene, hender som klemmer hverandre, spørrende, søkende, lepper som møtes, blikk fra de andre i rommet, latter, det måtte jo skje, sier de, jeg visste det, og de fortsetter, danser, skriker, drikker, så utrolig levende

-

Har vært her før, i akkurat dette øyeblikket, sett disse menneskene, følt disse følelsene, vet hva det vil si, hvor det går, alle disse spøkelsene fra fortiden, de ler av meg nå, ler av hvor likt det er, hvor lik jeg er, hvordan ingenting forandrer seg

-

Jeg sier ingenting og de smiler til meg som om jeg var et barn, nikker og sier, det er ingenting å være redd for, vi skal hjelpe deg nå. Det prikker i fingrene mine og jeg klemmer hendene sammen, klemmer hardt nok til at blodet forsvinner fra fingrene, det føles alltid bedre når jeg gjør det, lettere. Blikkene deres er festet på meg, men ikke på hendene mine, bare ansiktet, jeg vet at de vil at jeg skal si noe, men jeg har ingenting å si og ser ingen grunn til at de skal få det som de vil

- 

Jeg visste at du ikke var klar for å gi opp, at hvis du fikk sjansen ville du ha kjempet, kanskje ikke med nebb og klør, men på din måte, i ditt tempo. Var det ikke nettopp det som var problemet? At livene våre fulgte to forskjellige tidsløp? At min klokke gikk raskere enn din? At du ruslet i rolig tempo mens jeg spurtet foran?

- 

Han stryker hånden over pannen hennes og hun sier, det er bedre nå, men det er noe i blikket hennes, noe i måten hun ser på han på, som gjør at han vet at noe er galt. Han vil rive tak i skuldrene hennes, riste henne, kreve at hun forteller sannheten, hva er det du tenker på, hva er det du ikke forteller meg, men han gjør det ikke, legger bare hånden på kinnet hennes, smiler, ser på at hun lukker øynene og legger seg over på siden, flytter ikke blikket bort fra henne, ser på henne mens hun sovner, lytter til pusten hennes. Hva var det hun hadde sagt? Jeg klarer det ikke, jeg klarer det bare ikke, jeg klarer ikke mer

-

(Vurderer å ha en spørsmålsrunde snart, men vet ikke om noen er interesserte nok eller om noen i det hele tatt leser dette, så ja eller nei?)

+ kun én eksamen igjen, hjemmeeksamen, tror det skal gå greit
+ skriver litt, innimellom, prøver
+ tomas espedal
+ kråkesølv, john olav nilsen & gjengen

- sover nesten ikke
- isolerer meg
- snø
- kaldt, kaldt, kaldt
- føler at alt er litt håpløst egentlig (men lover å ikke gi opp)

“Don’t give up. Keep going. There is always a chance that you stumble onto something terrific. I have never heard of anyone stumbling over anything while he was sitting down.”

- Ann Landers

Jeg er livredd

Det er ingen her som holder

Åh, elsker. Hør hele sangen her.

Du lev til du dør, men du sett kun og venta, faen se på dæ sjølv

Sover altfor mye. Våkner av vekkeklokka, skrur den av, vrir meg, sover videre. Noen dager står jeg ikke opp i det hele tatt. Sitter i senga hele dagen med dyne rundt meg og bøker i hendene. Leser om nyliberalisme og resiprositet, pugger navn på antropologer og folkegrupper i land jeg aldri har vært i. Spiser enten for mye eller ikke i det hele tatt. Føler at alt jeg leser forsvinner med en gang. Husker ingenting av det jeg skal huske og klarer ikke å finne en eneste sammenheng mellom Bohannan og Comaroff, vet ikke engang om det er en sammenheng der. Så jeg gir opp. Blir sittende med tomt blikk og tomme tanker og føler meg hjelpeløs.

Alle de tingene jeg vil gjøre, men ikke får gjort, det er de som gnager i meg. Ikke bare pensumet jeg ikke får lest, men historiene jeg ikke får skrevet, menneskene jeg ikke får snakket med, filmene jeg ikke får sett, bøkene jeg ikke får lest, maten jeg ikke får laget... Og hvorfor får jeg ikke gjort det? Det er jo ikke det at jeg ikke har tid. Jeg har allverden med tid, uendelig mange timer jeg ikke bruker på noe. De bare forsvinner og jeg vet ikke hvorfor. Jeg sitter bare her og ser på verden som forsvinner forbi meg i rasende fart.

1, 2, 3, 4, 5, 6 

BRB

Eksamenstid!
Håper jeg skal få til noen innlegg i løpet av de neste ukene, men kan ikke love noe. Fokuset mitt er på eksamen, eksamen og eksamen, men jeg lover å komme sterkt tilbake i desember!

Hvis dere vil kan dere fortelle meg litt om hva dere holder på med for tiden i kommentarfeltet :-)

“To love at all is to be vulnerable. Love anything and your heart will be wrung and possibly broken. If you want to make sure of keeping it intact you must give it to no one, not even an animal. Wrap it carefully round with hobbies and little luxuries; avoid all entanglements. Lock it up safe in the casket or coffin of your selfishness. But in that casket, safe, dark, motionless, airless, it will change. It will not be broken; it will become unbreakable, impenetrable, irredeemable. To love is to be vulnerable.”

- C. S. Lewis, The Four Loves