// and when we sleep at night I hope that we write novels in our heads of what to tell the other when we wake //

Det er som om du sitter på skulderen min og følger med på alt jeg gjør og av og til er det nesten som om du kommenterer, ikke gjør det, gjør det, du klarer ikke, du klarer, og jeg vet ikke om det er min eller din stemme jeg hører, eller om jeg i det hele tatt hører en stemme. Du er alltid der selv om du ikke er det, som om jeg har fått en ekstra samvittighet, en jeg ikke helt kan stole på fordi jeg ikke kjenner den så godt som jeg kunne ønske. Jeg må kikke meg over skulderen for å være sikker på at du ikke er der på ordentlig, at du ikke følger etter meg, at du ikke står bak et hjørne og ser etter meg, passer på at jeg gjør som jeg skal eller ikke skal, eller bare passer på, følger etter, følger med. Jeg lukker øynene og kjenner blikket ditt på meg, jeg åpner dem igjen og kjenner deg ikke i det hele tatt. Det er litt som om du har tatt bolig i meg og nekter å flytte på deg, du tar opp plass, for mye plass, og jeg er så redd for at det er du som vinner til slutt, for at jeg presses helt inn i det innerste inne og at det er du som tar over.

@@@

Store, sterke, dumme deg. Du ligger på ryggen og stirrer i taket og jeg vet ikke hva du tenker på, bare at du er langt, langt, langt borte. Jeg vil så gjerne hente deg tilbake til meg, fange oppmerksomheten din, blikket ditt, jeg vil at du skal se på meg og ikke være et annet sted. Du ligger helt stille, som om hver muskel i kroppen din har sluttet å virke. Det er bare så vidt jeg kan se at du puster. Du, sier jeg, og igjen, du, og navnet ditt, og endelig vrir du på deg, ser på meg, men ser ikke på meg. Mm, sier du, ikke egentlig et ord, bare en lyd, og jeg har så lyst til å riste i deg, rope at nå må du våkne opp, nå holder det, jeg orker ikke mer, men jeg sier bare, går det bra, og du gjentar bare den meningsløse lyden, mm, mhm, mm. Du er bare usammenhengende lyder og en tom kropp. Jeg reiser meg og tramper inn på badet, tramper overdramatisk, hopper nesten i et dumt håp om at det skal vekke deg, setter på iskaldt vann i dusjen og går inn i det uten å tenke, det tar alt jeg har av selvkontroll å ikke skrike, ikke røre meg, bare bli stående under den kalde strømmen. Jeg holder pusten, teller sekunder og jeg vet at jeg venter på deg, venter på at du skal komme og se hva jeg gjør, men selvfølgelig kommer du ikke og til slutt klarer jeg ikke mer, jeg vrir på krana og vannet blir varmt, varmer meg opp og fjerner nuppene i huden, lager rynker i stede. Jeg blir stående til hele kroppen er rynkete, vrir et hånkle rundt meg, lar håret dryppe nedover skuldrene, går inn på rommet igjen, ser bare kroppen din som fortsatt ligger der, tiltaksløs og full av lyder jeg ikke vil høre, og du ser ikke på meg når jeg legger meg ned helt inntil deg igjen.

@@@

På et eller annet tidspunkt handlet det bare om en ting, om å overleve, om å komme seg gjennom en dag og så den neste, om å stå opp. Jeg vet ikke hvordan jeg havnet der, det skjedde uten at jeg merket det, like gradvis som overgangen fra vår til sommer, natt til dag og alle andre overgangsklisjeer. Plutselig en dag oppdaget jeg bare at alt var annerledes, at jeg var annerledes, at noe hadde flyttet inn i meg eller at jeg hadde flyttet inn i noe, noe jeg ikke kom ut av eller som ikke kom seg ut av meg. Jeg var enten fanget eller holdt noe fanget og dagene var så lange for hele tiden måtte jeg passe på, ligge på vakt og våke, vente, tenke at nå kommer det snart, nå kommer snart den katastrofen jeg har gått og ventet på og det eneste jeg trenger å gjøre er å overleve den, klarer jeg det så kan jeg klare alt.

@@@

Jeg vil så gjerne tro på livet etter kjærligheten. Et liv etter den bunnløse, grunnløse forelskelsen. Jeg faller alltid for fort, ender alltid opp med skader, oppskrapte knær og kul i hodet. Han var ikke spesielt pen, men han var heller ikke stygg, han hadde alltid de samme skoene og den samme jakka med hull under høyrearmen og han satt alltid med minst en hånd i lomma. Han hadde alltid en snus i leppa, lo alltid med munnen åpen og så ikke ut til å tenke over at alle kunne se snusen og det nesten brune tannkjøttet. Han snakket alltid litt for høyt og fortalte alltid litt for grove eller dumme vitser, og det var alltid noen som lo, enten av han eller av vitsen, det spilte ingen rolle, det var lenge siden han hadde sluttet å bry seg om hva folk lo av, det viktige var at de lo. Hver dag satt han på den bakerste raden og lot som om han fulgte med på det som skjedde i klasserommet mens han egentlig satt og så mot jenta i klassen med størst pupper. Hvis læreren stilte han et spørsmål, så gliste han bare og kom med en av vitsene sine, og læreren sukket, kanskje brydd, kanskje oppgitt, men lot det bare gå, lot han bare sitte der og late som, det var tross alt lettere enn en konfrontasjon, lettere enn å ta tak i et problem som bare vokste. Siste skoledag kom han bort til meg og sa at han skulle dra og han kom ikke tilbake, og jeg sa, vi skal jo dra alle sammen, og han bare smilte før han kløp meg i armen, tror du ja, sa han og lo så snusen nesten falt ut av munnen hans. Jeg tenkte at han var det verste og det beste som hadde skjedd meg og jeg tenkte at jeg aldri kom til å se han igjen og at det var dette jeg alltid kom til å huske om han, latteren og klypet og den jævla snusen. Vi sees, sa han, før han gikk før siste time var over og det var da jeg for første gang kjente hvor vondt det var, hvor vondt det var å elske en som ikke kunne elskes, en som bare var, men ikke kunne være, en som fløt og forsvant før du fikk taket på han, og jeg satt igjen med et merke i huden etter fingrene hans helt ut den siste timen før sommeren og fremtiden som kom sånn helt plutselig.

@@@

Jeg vet aldri helt hvor jeg skal ha hendene. Det blir liksom alltid feil. Jeg kan ha dem liggende i fanget, ned langs lårene, i en lomme, i to lommer, rundt magen, i kryss, jeg kan folde dem, klemme dem, vikle fingrene inn i hverandre, jeg kan sitte på dem, holde dem inne mellom lårene, jeg kan ha hendene på ryggen. Men uansett hva jeg gjør med dem så blir det feil. Når de ikke er i bruk, er de bare i veien, to utvekster på hver sin side av kroppen som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Det er aller verst når jeg føler meg sett, når han sitter i den andre enden av rommet og sender blikket i min retning og jeg flytter på hendene av ren uvane, ned i lommene, ut av lommene, i kryss, langs siden, det tar aldri slutt og blir bare seende ut som merkelige rykninger og den tanken får meg bare til å bli enda mer urolig. Hendene mine lever sitt eget liv, snakker sitt eget språk, og jeg klarer ikke å tolke det, hva vil dere, tenker jeg, hvor vil dere, hva holder dere egentlig på med?

@@@

Hun kjører for fort, hun vet det, men det haster, hun må komme seg frem og tallene på kilometermåleren er plutselig så uvirkelige og urelevante, det handler kun om en ting. Å komme seg dit så fort som overhode mulig, å komme seg dit før det er for sent. Hun tråkker ned på gassen, lar tallet på dashbordet øke og øke til hun bare ser glimt av bilene hun kjører forbi. Alt hun klarer å tenke er, kjør kjør kjør, med korte innslag av, dette går ikke fort nok faen i helvete. Telefonen hadde ringt tre ganger mens hun sto i dusjen og akkurat da hun skulle til å ringe tilbake, ringte telefonen igjen. Stemmen i den andre enden skalv og hun skjønte med en gang hva det handlet om, men likevel var det som om ordene hun hørte ikke gikk inn, det var som om hun ble snakket til på et fremmed språk, hun måtte be om å få ordene gjentatt og da hun endelig ordentlig forsto innholdet kjente hun at det svimlet for øynene, plutselig var badet og lyset over vasken langt borte og knærne var i ferd med å knekke da hun likevel klarte å ta seg sammen. Jeg kommer med en gang, sa hun og la på før hun fikk noe svar. Hun vred om nøkkelen i bilen under et minutt senere, det var bare så vidt hun hadde fått dratt på seg klærne, og nå satt hun midt på motorveien med altfor høy fart og tenkte at det gikk for sakte, dette går ikke fort nok, jeg må kjøre fortere, kjør kjør kjør. Det er irriterende mange biler ute og kjører sånn midt på dagen, hvorfor er de ikke på jobb, tenker hun i sinne, og flytter seg fra det ene feltet til det andre for å komme seg forbi de bilene som kjører så altfor sakte. Foten hennes trykker fortsatt gasspedalen bestemt ned i gulvet da hun ser det, en bil på den andre siden av midtrabatten, den ligger ikke på veien i fart, men henger i lufta og det er som om tiden stopper opp og hun ser hvordan bilen flyr og snur seg rundt før den lander på taket bare noen meter foran henne. Hun rekker ikke å tenke, hun rekker bare å vri på rattet i ren refleks, rekker bare å trampe på bremsen og kjenne hvordan det rykker i hele bilen, og helt automatisk ser hun seg rundt, holder seg unna de andre bilene som også bremser, som også vrir seg i andre retninger enn de hadde tenkt seg bare sekunder tidligere. Og så rykker hele kroppen hennes frem og inn i setebeltet idet hun treffer noe, ikke en annen bil, men en gressbakke, hun har kjørt ut av veien, helt ut, helt av, og bilen har gått fra maksfart til full stopp før hun har rukket å trekke pusten. Hele kroppen hennes begynner å skjelve, det verker i nakken, og hun ser ingenting, har airbag i ansiktet og tårer i øynene og pusten sitter fast i halsen, hun vil skrike, men klarer ikke, hun vil se seg rundt, men klarer ikke, hun vil ut av bilen, men hun sitter fast og kroppen hører ikke lenger etter. Hun hører stemmer, mennesker som åpner døra og legger en hånd på henne, går det bra, spør de, kan du høre meg, ambulansen er på vei, har du vondt i nakken, nei, ikke rør deg, det går fint dette, bare slapp helt av, det går bra. Hun hører ordene, men forstår ikke sammenhengene, tenker bare, jeg har ikke tid til dette, jeg kan ikke vente, det går ikke fort nok, kanskje er det allerede altfor sent, jeg kan ikke være her, jeg må videre.

(Tittel: Rusty Clanton - Novels )

Lest og sett i mars:

Lest:


Sigrid jobber som informasjonsmedarbeider i en alt-mulig-butikk. Der er hun nesten akkurat som de andre ansatte, men når hun kommer hjem er hun alene. Pappa tar kontakt når det er jul eller bursdag og tante Else ringer annenhver uke, men ellers er det ingen. Bare musene på loftet og i fryseren. En dag får hun tre boller av Snorre og da begynner det, kanskje. Et sted skinner det er en sterk roman om å være alene, om isolasjon og ensomhet og vanskelige barndomsopplevelser. Den handler om begynnelser og muligheter, men også om det umulige. Sigrid er en karakter mange kan kjenne seg igjen i og hennes hverdag er en virkelighet for altfor mange. Vibeke Riiser-Larsen skriver godt og humoristisk og får på den måten både frem alvoret og det litt komiske med det hele. Jeg har skrevet mer om romanen i dette innlegget. 4/5!





Theodore Finch vil dø og tenker konstant på hvordan han skal ta sitt eget liv. Violet Markey teller ned dagene til hun kan flytte hjemmefra og slippe unna sorgen etter søsteren som døde i en ulykke. En dag møtes de to i klokketårnet på skolen og det er uklart hvem som egentlig redder hvem. Sammen finner de endelig lyspunkter i livet, men er det nok til at Finch får lyst til å leve igjen? All the bright places er en sterk ungdomsroman om å komme seg videre og ut av mørket, men den er likevel ikke urealistisk positiv. Det er ikke nødvendigvis sånn at alt løser seg bare fordi man for eksempel finner kjærligheten. For meg var dette en helt ok roman, jeg hadde litt problemer med å tro på både karakterene og historien i begynnelsen, men det tok seg opp etter hvert. Det er absolutt en bok det er verdt å lese! 3.5/5!



I Stalins kyr følger vi livet til tre kvinner: Sofia, Katariina og Anna. Mormor, mor og datter. Anna vokser opp i Finland og lærer tidlig å benekte sin estiske bakgrunn, for moren vil beskytte henne mot horestempelet estiske kvinner har fått. Familiens historie handler om brutalitet, svik og nød under 2. verdenskrig og i Sibirs fangeleire, og senere om sovjettidens varemangel og overvåkningssamfunn. Anna tar til seg både den estiske historien sin og det vestlige samfunnets skjønnhetsidealer . I all hemmelighet utvikler hun en ekstrem spiseforstyrrelse, men hun tror hele tiden at hun har full kontroll. Sofi Oksanen er en utrolig dyktig skribent. Hun skriver om sterke temaer og får det hele til å føles veldig nært. Karakterene er velutviklede og troverdige. Jeg synes hun spesielt får godt tak på Anna og hennes spiseforstyrrelser og det er først og fremst hennes historie som imponerte meg veldig. Likevel må det sies at det er en noe tunglest roman som kanskje må leses flere ganger før man får skikkelig tak på den. 4/5!


Novellesamlingen Surrogater inneholdet sju noveller som skildrer ensomhet, pubertet og guttesinn, forholdet mellom barn og foreldre, forholdet mellom mann og kvinne, skam og skyldfølelse, lengsler og savn. Novellene formidler hvordan mennesker prøver å dempe lengslene sine ved hjelp av erstatninger - surrogater. Jeg har hatt lyst til å lese Bjarte Breiteigs noveller siden jeg leste romanen hans Mine fem år som far i fjor og jeg ble absolutt ikke skuffet. Breiteig skriver utrolig godt og han får frem så utrolig mye med få ord. Historiene hans formidler mye man kan kjenne seg igjen i og mye det er lett å engasjere seg i. Denne novellesamlingen er såpass kort at man leser den på veldig kort tid, men jeg tror det er en samling man kan komme tilbake til og finne noe nytt i hver gang. 4.5/5!




En tolv år gammel jente griper inn i foreldrenes sjalusidrama med fatale følger. Senere i livet, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt, velger hun bort kjærligheten for å ta seg av moren. Etter mange år finner hun ut at hun kanskje ikke er så skyldig som hun hadde trodd og hun bestemmer seg for at hun vil ta alt det tapte tilbake. Din, Alltid handler om hva skyldfølelse gjør med et menneske og hvordan det kan påvirke valg og handlinger senere i livet. Gøhril Gabrielsen forteller historien om en kvinne som har basert hele livet sitt på noe hun gjorde da hun var bare tolv år gammel og som plutselig må endre på hele sin virkelighetsoppfatning når hun finner ut at alt ikke var helt som hun trodde. Romanen er utrolig godt skrevet og det er lite eller kanskje ingenting å sette fingeren på som negativt. Jeg skal skrive et lengre innlegg om denne romanen senere, men nå holder det å si: les den! 5/5!



Etter at Guro mister faren sin flytter hun og moren til byen for at moren skal finne seg en jobb. Først har de ingen steder å bo og er ganske alene i byen, men så blir de kjent med en gammel dame som heter Tullemor, en vaktmester som heter Bjørn og hunden Personligheten. Når Tullemor flytter til Tirilltoppen får Guro være hos henne på dagtid mens moren går på "vaktermesterskole" hos Bjørn slik at hun skal få sjansen til å bli vaktmester i blokk Z. Guro er en bok jeg husker at jeg leste da jeg var yngre, men jeg husket ikke så mye av hva den handlet om. Det var morsomt å lese den på nytt nå. Historien om Guro er nok ikke like engasjerende nå som den var da den ble gitt ut, men det er likevel en veldig sjarm i boka og karakterene. Kanskje er det nostalgien som snakker, men det er absolutt en bok det er verdt å lese. 4/5!

'Hold ut. Det er det jeg ber deg om hele tiden. Om å holde ut. Ikke gi opp. Bare vente på hjelp.' Det finnes mennesker som pakker seg inn i plast foran teven, førstehjelpsdukker man må redde om og om igjen, det finnes fedre som likevel ikke skal dø, en luftballong over byen om natten, det finnes jenter som er så tynne at de nesten ikke er til, kollisjonsputer som ikke virker, mobiltelefoner uten strøm, og rundt dette finnes en ambulanse man helst vil unngå. Men, det finnes også mennesker å elske der ute, venner som venter, det gjelder å holde ut, for hjelpen er på vei. Ambulanse er den beste novellesamlingen jeg har lest, uten tvil. Nå har jeg lest den 4-5 ganger og hver gang oppdager jeg noe nytt. Johan Harstads noveller er ikke bare sterke, de går også inn i hverandre og forteller en historie sammen. Det er vondt og det er rart og det er ekte og det er akkurat sånn det skal være. Og det handler om å holde ut. 5/5!

Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa. Da han flyktet til Gran Canaria forsøkte norske Emilie å hjelpe, men til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om. De som ikke finnes handler om de menneskene som ikke hører til noe sted, som må gjemme seg for å unngå å bli sendt tilbake til et land de ikke er trygge i. Romanen er sterk og spennende og tar opp temaer som de fleste ikke vet så mye om og som man sjelden tenker på. For meg føltes det litt som om noe manglet, men det er likevel en god roman og jeg likte spesielt slutten, selv om den er vond og vanskelig. 4/5!





I morgen skal vi sitte i solen handler om 11 år gamle Oscar og hans forhold til moren. En mor som ikke klarer å være som andre vanlige mødre. En mor som ikke orker sønnen sin helt, en mor som sliter, en mor som slår. En mor som fyller sønnen sin med redsel, med skam, og med savn. Brynjulf Jung Tjønn skriver så utrolig godt. Han skriver poetisk og enkelt samtidig som det er en enorm dybde i det. I morgen skal vi sitte i solen er en veldig annerledes barnebok om temaer som er vanskelige, men likevel viktige. Det er sjelden at bøker som dette skrives for barn og Tjønn gjør det så utrolig bra og fint. Jeg skulle bare ønske boka var litt lenger. 4.5/5!





Dag Vidar blir sendt til en ny familie, på et nytt sted. Han får nye joggesko, katt, kjæreste og et DV-kamera. Med DV-kameraet filmer han sitt nye liv. Alt går veldig bra, men jo lenger han kommer i filmen om sitt nye liv, jo reddere blir han for å avsløre det som har skjedd. Yatzy handler om å være 15 år og tåle alt - unntatt seg selv. Jeg leste denne boka for første gang på ungdomsskolen, men jeg husker ikke så godt hva jeg syntes om den den gangen. Denne gangen syntes jeg rett og slett den var litt kjedelig. Yatzy har absolutt sine kvaliteter og jeg forstår hvorfor så mange elsker den, men den ga ikke meg noe særlig. Jeg følte ikke helt at jeg fikk grep på karakterene og historien var litt for forutsigbar. 3/5!




Sett:

• Astrid - en fortelling om Astrid Lindgrens liv 
• If I Stay
• i love lucy & bekka
• Fresh Off the Boat, sesong 1
• Broad City, sesong 2
• Annie

I april brukte jeg aller mest tid på å lese, men det ble likevel et par filmer og noen serier. Dokumentaren om Astrid Lindgren er veldig veldig fin og anbefales på det sterkeste. Youtube-serien i love lucy & bekka er morsom og lett å kjenne seg igjen i. Fresh Off the Boat er utrolig morsom og på mange måter viktig. Constance Wu er fantastisk! Broad City er og blir en av mine absolutt favorittserier. Både If I Stay og Annie skuffet egentlig veldig, de ga meg rett og slett veldig lite.

Hva leste og så du på i mars?

ET STED SKINNER DET

"Sigrid kjente at hun gjerne ville fortelle. Alt. Men hun fant ikke ord det gikk an å bruke."

Et sted skinner det er Vibeke Riiser-Larsens debutroman. Den handler om Sigrid som jobber som informasjonsmedarbeider i en butikk. Der er hun akkurat som alle de andre ansatte, eller i hvert fall nesten. Når Sigrid kommer hjem, er hun alene. Tante Else ringer annenhver uke og pappa tar kontakt når det er jul og fødselsdag. Ellers er det ingen. Bare musene i fryseboksen på loftet og Halvorsen i første som hun handler for hver fredag. En dag får hun tre boller av Snorre og da begynner det. Kanskje.

"Hun husket følelsen av å forstå at menneskene var helt alene. På ordentlig. Den voldsomme, uendelige følelsen."

Vibeke Riiser-Larsen har skrevet en sår roman om ensomhet og isolasjon. Den er mørk, men den har samtidig en sterk humor i seg. Beskrivelsene av møter med nye mennesker og situasjoner er lett å kjenne seg igjen i og jeg satt i alle fall hele tiden med følelsen av at alt var veldig nært. Så nært at jeg nesten kunne ønske roman hadde blitt skrevet i førsteperson fremfor romanens nære, men samtidig fjerne tredjepersonsforteller. Riiser-Larsen går nært inn i Sigrids tanker og følger hennes handlinger og valg. Det ekle og litt rare kan til tider være tungt å lese om, men det er skrevet så godt at man likevel rives med og får en slags fortåelse av hvorfor Sigrid er som hun er.

"Det hjalp å kutte i noe. Åpne opp. Se på noe levende. Blodårer. Involler. Tarmer. Kjertler. Det hjalp å åpne de små, noen ganger frosne, noen ganger varme musene. Det hjalp å se noe på ordentlig. Livet som bare rant ut av de små kroppene." 

Gradvis avsløres Sigrids barndomsopplevelser og vi forstår hvorfor hun har det så vanskelig med det sosiale og følelsesmessige. Det er tydelig at Riiser-Larsen har en god forståelse av hva det vil si å være alene og hvordan ensomheten kan tære på et menneske. Hun skriver på en måte som griper, men som samtidig vekker vemmelse og ubehag. Dette er langtifra en perfekt roman, men jeg tenker at det kanskje er litt av poenget. Det skal være vondt og rart og ubehagelig, man skal som leser sitte igjen med spørsmål og tanker, det skal rive og slite litt i deg. Når jeg leste boka satt jeg hele tiden med følelsen av at det lå så mye mer i den, det ligger så mye mellom linjene, det ligger så mye i karakterene og situasjonene, det er så tydelig at Riiser-Larsen har mye på hjertet og jeg er ganske sikker på at vi kommer til å høre mer fra henne i fremtiden også. Et sted skinner det er en veldig god debutroman som jeg anbefaler på det sterkeste!

"På jobben fikk hun som regel være i fred. Kundene så bare genseren hvor det stod 'Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?'. Når hun tok på seg genseren, ble hun informasjonsmedarbeider, og da kunne snakke om alle slags produkter og priser til alle slags mennesker. Og selv om hun hadde overhørt Ragnhild si til Rita i kassen at Sigrid var i overkant sær, og hvordan det var mulig at en sånn som henne jobbet i informasjonen, virket det som de fleste på jobben hadde vennet seg til henne. Eller de brød seg ikke.

Her var hun helt vanlig.

Åtte timer hver dag.

Fem dager i uken." 

(Jeg fikk romanen tilsendt av Aschehoug, alle sitater er hentet fra romanen)

Lest og sett i februar:

Lest: 

Kvitebjørnen handler om guttene Pål, Gunnar, Kolbein og Andres som lever i et norsk bygdemiljø for rundt 100 år siden. I romanen følger vi guttene i deres hverdag og møtene deres med døden, religionen og fantasien. Guttenes lek bærer sterkt preg av fantasi og eventyr. I et av kapitlene lager de for eksempel en stor isbjørn av snø som de setter seg inn i og dikter historien om kvitebjørnen som redder kongsdøtrene fra grusomme troll. Kvitebjørnen er en barnebok fra 1906 som ble lest av et stort publikum på den tiden. I dag er nok boka mindre kjent. Dette er nok ikke den beste barneboka jeg har lest, men den har absolutt sine kvaliteter. Jeg likte spesielt godt kapittelet om kvitebjørnen, rett og slett fordi det skildret barndommens fantasier og lek på en så god måte. 3/5!




Året er 1811 og Lea og Marjja står på hver sin side i striden mellom fjellbønder og samer nord i Østerdalen. En dag blir 392 tamrein brutalt slaktet ned av bønder og tapet fører til fattigdom, sykdom og død blant samene i årene som følger. Alt forandrer seg for både Lea og Marjja den dagen og på tross av sine forskjellige liv blir de en dag helt avhengige av hverandre. Jeg har allerede skrevet et innlegg om Det frosten tok. Det er en svært velskrevet bok både om konflikten mellom de to folkene og om det sterke vennskapet mellom to kvinner. Historien er både engasjerende og troverdig. Det som trekker litt ned for meg er det forutsigbare og til tider uoriginale, men det er absolutt en roman det er verdt å lese. 4/5!





Bak skapet står øksen er en novellesamling av Torborg Nedreeas som ble utgitt i 1945. Den består av i alt tolv sterke krigsnoveller som tar for seg forholdene under okkupasjonen, relasjoner mellom okkuperte og okkupanter og krigens virkning på hverdagen. Hver av novellene har en unik og sterk historie. I novellen "Kruttrøyk" møter vi for eksempel en mor som skammer seg over sønnen som hun tror er ute hele natten og fester uten å bry seg om at det er krig. I tittelnovellen "Bak skapet står øksen" møter vi en far som har mistet sønnen sin til krigen, men som likevel hjelper en tysk soldat som har drukket for mye, hele tiden med denne tanken i bakhodet: "bak skapet står øksen". Novellene i denne samlingen har en utrolig tyngde og de sitter igjen i deg lenge etterpå, man føler virkelig at man er i krigen selv, så godt skriver nemlig Nedreaas. Hun skriver troverdig og vondt. 5/5!




Året er 1829 på Island. Agnes er dømt til døden ved halshugging for medvirkning til dobbeltdrap. Mens hun venter på henrettelsesdatoen blir hun plassert på en isolert gård. Der blir hun satt til å arbeide sammen med familien som bor der. Den unge hjelpepresten Tóti får Agnes til å åpne seg opp og fortelle sin historie. Mens Agnes venter på døden, forstår bondekona og døtrene hennes at det er mer til den drapdømtes historie enn de trodde. Burial Rites er basert på en virkelig historie. Boka er velskrevet og troverdig. Karakterene har en utrolig dybde og handler ikke alltid slik man forventer. Dette var for meg en veldig sterk leseropplevelse og jeg hadde nesten ikke lyst til å lese de siste hundre sidene fordi det ble for sårt, for nært. Historien til Agnes stikker skikkelig i magen og jeg anbefaler den veldig! 5/5!




Ur-Pippi inneholder Astrid Lindgrens originalmanus om Pippi Langstrømpe. Vi møter Pippi som nettopp har flyttet inn i nabohuset til Tommy og Annika. Pippi er så sterk at hun kan løfte en hest og hun har ingen foreldre som sier når hun skal legge seg om kvelden. I manuset får vi blant annet Pippis møte med politiet, med tyver, med sirkuset, med skolen og med de voksne i teselskapet hjemme hos Tommy og Annika. Pippi Langstrømpe er kjent for de aller fleste og originalmanuset inneholder mange av de velkjente situasjonene både fra filmer og bøker. Ur-Pippi er kanskje litt mer ekstrem enn den Pippi som først ble utgitt, hun er litt frekkere og litt mer hensynsløs. Personlig liker jeg nok den litt mer hensynsfulle og snille Pippi bedre, men det er likevel veldig interessant å lese hvordan Pippi opprinnelig var tenkt. Astrid Lindgren skriver som alltid mer eller mindre feilfritt. 4.5/5!



Novellesamlingen Vindane av Tarjei Vesaas ble utgitt i 1952 og regnes som et av høydepunktene i Vesaas' forfatterskap. I samlingen skildrer han tankene til en maur og til et nyfødt barn, han følger en fireåring som har bursdag og en seksåring som er dødssyk, vi møter Vesle-Trask som kan leksa på rams men som ikke gir lyd fra seg når han åpner munnen for å svare læreren og tusten Mattis som er lykkelig over at noen endelig tror på han og mange andre situasjoner og karakterer som er både hverdagslige og unike på sin måte. Tarjei Vesaas skriver på en levende og uttrykksfull måte. Både karakterene og historiene er gjennomtenkte og det ligger mye i hver av novellene, uavhengig om de er korte eller lange. Jeg liker Vesaas' skrivestil utrolig godt. I denne samlingen likte jeg spesielt novellene "Naken" og "Det rare". 4.5/5!




Sunnanäng inneholder fire historier om barn som har det vanskelig i fattige tider. Hver av historiene begynner med "För länge sen, i fattigdomens dagar..." og følger barn som har det vanskelig i livet, men som alle finner noe å glede seg over, til tross for elendigheten. Mest kjent er nok tittelhistorien Sunnanäng om Anna og Mattias som mister foreldrene sine og må bo og jobbe hos bonden i Myra. Livet deres er tungt og vanskelig til de en dag oppdager Sunnanäng, en varm sommerverden der de kan leke og spise så mye de vil. Sunnanäng er et godt eksempel på hvordan Astrid Lindgren blander det realistiske med fantasien. Alle de fire historiene i samlingen er velskrevne og unike og de både sårer og varmer. Dette er helt klart historier som gjør inntrykk, men det er nok ikke min favoritt blant Astrid Lindgrens bøker. 4/5!




Tsukuru Tazaki hadde fire nære venner helt til de en dag anonserte at de ikke lenger ville ha noe mer med han å gjøre. Denne hendelsen førte til at Tsukuru forsvant inn i seg selv og ikke lenger klarte å binde seg til eller åpne seg for andre mennesker. Men så en dag flere år senere møter han Sara som oppmuntrer han til å finne ut av hva som egentlig skjedde den gangen og hvorfor vennene hans plutselig brøt med han. Colorless Tsukuru Tazaki and His Years of Pilgrimage er en bok om å ta oppgjør med fortiden for å kunne leve i nåtiden. Jeg har lest en del Haruki Murakami de siste årene og for hver bok blir jeg egentlig bare mindre og mindre imponert. For meg blir alle hovedpersonene altfor like, det er alltid denne ensomme unge mannen som ikke helt klarer å finne sin plass i verden. Denne boka hadde lite nytt i seg og det er synd, for dette med å plutselig miste venner og ikke helt skjønne hvorfor, er helt klart noe mange kan relatere seg til. Deler av denne boka gjorde meg rett og slett sint og ikke på en bra måte. Likevel så var det også en underholdende lesning, så helt bunnscore får den ikke. Liker du Murakami, så liker du nok denne også. 2.5/5!

I Vekselsang møter vi en kvinne som blir kjent med tre samiske kvinner fra hver sin generasjon. Gjennom møtene med disse kvinnene kommer en historisk utvikling til syne. De kulturelle motsetningene mellom det norske og det samiske er til stede som et bakteppe. Boka handler om tap, både på individuelt og kollektivt plan. Laila Stien skriver på en tidsvis forvirrende og vekslende måte. Det er ikke alltid helt enkelt å skjønne hvem som snakker, hvem som tenker eller hvem det handler om. Sammenhengene sklir litt inn i hverandre. Likevel kommer historien etter hvert tydelig frem og man forstår mer jo lenger man kommer. Vekselsang er en kort roman som inneholder kanskje litt for mye, kanskje hadde jeg likt den litt bedre hvis noe ble utdypet litt mer. Det ble litt for oppbrudt og forvirrende for min del, men det var absolutt mye jeg likte i den også. Språket til Stien er blant annet veldig godt. 3.5/5!

Sett:

• Men, Women & Children 
• Cold In July

Jeg så nesten ingen filmer i februar fordi jeg brukte det meste av tiden min på å lese og når jeg ikke leste så jeg stort sett på serier. Men, Women & Children har jeg hatt lyst til å se siden den kom ut og selv om jeg likte deler av den godt, så satt jeg igjen med en litt dårlig følelse fordi filmen hadde et så negativt syn på internett og sosiale medier. Det hadde vært fint å få inn noen positive sider også. Cold in July var helt grei, men ikke så mye mer enn det.


Hva leste og så du på i februar?

DET FROSTEN TOK

"Frosten hadde tatt byggen. Men ikke bare det. Den hadde drevet mennene opp på fjellet, tatt vettet fra dem. Lokket på villskapen."

Kari Nygaard debuterte med romanen Reisen til Bella Coola i 2013 og Det frosten tok er hennes andre roman. I begge romaner tar hun utgangspunkt i historiske hendelser og forteller historier om kvinner som må forholde seg til store endringer i samfunnet og livet de lever. Det frosten tok baserer seg på en hendelse i August 1811. 392 tamrein ble stjålet fra et lag samiske familier som hadde sommerboplass på Hauldalsvidda. Ingen mennesker mistet livet den dagen, men all reinen ble brutalt slaktet ned, og tapet førte til fattigdom, sykdom og død blant samene i årene som fulgte. Det var bønder fra distriktet som sto bak denne hendelsen.

"- Jeg forstår meg ikke på deg, Laras. Du vet da at det ikke er mulig, fortida er ikke noe som ligger bak oss. Alt som har vært, lever i oss hele tiden."

Alt endrer seg den morgenen frosten ødelegger avlingen og Leas mann drar opp på vidda sammen med de andre bøndene. Når reinen slaktes, er det han som har ansvaret og han som kommer hjem en forandret mann. Marjja er en av samene som blir vitne til nedslaktningen og fra den dagen blir livet hennes helt annerledes enn det hun hadde sett for seg. I Det frosten tok følger vi bondekona Lea og samekvinnen Marjja som står på hver sin side i striden mellom fjellbønder og samer nord i Østerdalen. Til tross for sine forskjellige liv, har de to kvinnene spesielt to ting til felles: begge mister mannen sin og begge venter barn. Møtet mellom de to kvinnene fører til et usannsynlig, men sterkt vennskap.

"Laras kunne snakke om den frie viljen så mye han ville. For Marjja fantes ingen fri vilje. Bare suget fra fjellet som kalte henne tilbake."

Kari Nygaard er en historieforteller og hun skriver troverdig og engasjerende. Den til tider dramatiske historien kombineres med gode beskrivelser av karakterenes indre liv og fine miljøskildringer. Karakterene er velskrevne og lett å sympatisere med og forstå. Språket i romanen har et muntlig preg og legger vekt på gode beskrivelser. Det frosten tok handler i stor grad om frykten for det som er annerledes eller ukjent og Nygaard er god på å få frem hvordan ulike mennesker takler det ukjente. Hun beskriver menneskers fordommer og angst og deres kamp for å overleve i en hard verden. Alt dette gjør hun på en måte som gjør at man fanges av handlingen og karakterene og rives med videre.

"Det var en underlig følelse å følge kvinnen i fødsel. Tilhørte hun ikke folket Marjja hatet? Burde hun ikke være redd? Men aahka var så nærværende. Hun hvisket at det var av samme slag."

På tross av at Nygaard er god på å beskrive og fortelle, er historien hun forteller noe stereotypisk og forutsigbar. Heltinnenes kamp mot skurken har ikke så mye nytt over seg og man sitter kanskje igjen med et ønske om at romanen var noe mer. For meg virket det hele litt for rett frem og jeg merket at jeg hele tiden savnet noe, kanskje en undertekst eller i hvert fall en tanke om at det lå noe mer der enn bare en historie. Likevel må det understrekes at Det frosten tok i aller høyeste grad er underholdende og engasjerende. Jeg likte spesielt hvordan Nygaard fikk frem det usikre, men likevel sterke vennskapet mellom de to kvinnelige hovedkarakterene. Jeg satt igjen med et inntrykk av at Nygaard har god innsikt i hva det vil si å måtte kjempe for å overleve. Dessuten likte jeg veldig godt samekvinnen Marjja, hun er nok den som virkelig bærer denne romanen. Konflikten mellom samene og dikstriktsbøndene er selvfølgelig relevant den dag i dag og det er lett å trekke linjer fra denne romanen og 1800-tallet til nåtiden. 

"Lea snakket om tro. Om miskunn og nåde. Men hva gjorde hun? Foldet hendene og tenkte at det var nok. Marjja hadde ikke denne overdrevne troen på ordene. For henne måtte maktene møtes med handlinger." 

(Jeg har fått romanen tilsendt fra Aschehoug, alle sitater er hentet fra romanen)

Lest og sett i januar:

Lest: 


Hver morgen kryper jeg opp av havet handler om å bli dumpa, om å sørge over en onkel og om å lese til eksamen. I boka følger vi tankerekkene til jeg-personen i kortprosaform. Hver tekst kan leses for seg selv eller i sammenheng med de andre. Frøydis Sollid Simonsen blander poesien og fortellerkunsten med biologi. Hun skriver enkelt og konsentrert, noe som gir et inntrykk av at hver setning, og kanskje til og med hvert ord, har en helt bestemt betydning for helheten. Boka rører noe i meg, den river tak i meg og får meg til å føle noe sterkt som jeg ikke helt klarer å forklare. Hele boka flyter i et behagelig tempo som gir deg tid til å stoppe opp og tenke. Den utforsker noe og gir deg følelsen av at det finnes noe større, men også av at det små er minst like viktig. Dette er en sånn bok du kan ha liggende fremme og lese litt i omtrent når som helst og jeg tror man alltid vil oppdage noe nytt til tross for at den bare er på knappe 86 sider. 5/5!

Det finnes ingen helhet er den tredje boka i serien om den lille bygda som mistet tre unge gutter til krigen i Afghanistan. I denne romanen har det gått fem år siden guttene døde. Vi møter Ragnhild - bygdas lege -, Tarjeis foreldre og Bjørn, som kom levende tilbake fra Afghanistan, men havnet i skyggen av de som ikke kom hjem igjen. I denne boka handler det om veien videre etter sorgen og katastrofen, det handler om forsoning og om å finne tilbake til livet igjen. I denne som i de andre to bøkene viser Helga Flatland en utrolig god innsikt i ulike karakterer og menneskesinn. Hun viser ulike måter både sørge og komme seg videre på. Det hele blir så nært at man sitter med en klump i magen og man kjenner virkelig karakterenes sorg og frustrasjon. Både situasjonsbeskrivelsene og dialogene er realistiske og godt gjennomført. Det eneste som kan være vanskelig med disse romanene kan være nettopp den tunge sorgen, det kan til tider bli litt for mye, litt for tungt og vondt. 4.5/5!



I Anna and the French Kiss blir sytten år gamle Anna sendt til Paris for å gå på internetskole. Hun kjenner ingen på den nye skolen, kan ikke fransk og ville egentlig aller helst tilbringe sitt siste år på high school hjemme i Atlanta. Til tross for sterk skepsis til hvordan hun skal komme seg gjennom et år i det ukjente, blir Anna raskt del av en vennegjeng. Hun blir spesielt godt kjent med den vakre og sjarmerende Étienne St. Clair. Alt er lagt til rette for at Anna skal få et romantisk år i verdens mest romantiske by, men det er likevel ikke så enkelt, for St. Clair har nemlig allerede en kjæreste. Jeg hadde ikke spesielt høye forventninger for denne boka, så jeg slapp i det minste å bli skuffet da jeg leste den. Dette er en ungdomsroman som har blitt skrytt opp i skyene av uendelig mange og jeg kan til tider forstå hvorfor. På tross av at Anna forelsker seg i en gutt hun egentlig ikke kan få, så er hele hennes situasjon så dypt romantisert at det er lett å drømme seg inn i den. Romanen er dessverre overfylt av oppbrukte klisjeer, urealistiske karakterer og dårlige dialoger. Den er overdramatisk og forutsigbar og er dermed ikke stort mer enn en lett underholdende historie om ungdomsforelskelse. 2/5!




Kjære er Linnéa Myhres andre roman og denne er skrevet skrevet i brevformat. Linnéa skriver brev til kjente og ukjente, til produsenter og psykologer, til lesere og til seg selv. I brevene skriver hun om sine personlige erfaringer med spiseforstyrrelser, skriving og kjærligheten. Kjære er ikke så mye mer enn det den gir seg ut for å være, men det denne roman vinner mye på er ærligheten og humoren. Til tider kommer den kjente sinnabloggeren tydelig frem og andre ganger står en ung kvinne som har kjempet mot spiseforstyrrelser i mange år først og fremst i fokus. Til forskjell fra Linnéas første roman, har denne et mye tydeligere preg av håp. Virkeligheten som beskrives i brevene virker ikke lenger like håpløs og ulevelig som den gjorde i Evig Søndag. Brevene har svært varierende innhold og alvorlighetsgrad. Romanen verken er eller forsøker å være perfekt, men den sier mye og den sier det godt. 3.5/5!




Dylan har kriminell bakgrunn og han vet at den rike og vakre Jess er altfor bra for han, men hun har uansett alltid vært den eneste som klarer å se gjennom hans tøffe ytre. Han har alltid vært håpløst forelsket i Jess og han er villig til å forandre hele livet sitt for en sjanse med henne. Problemet er bare at trøbbel følger Dylan uansett hvor han går og før han vet ordet av det er han på rømmen og tvinges til å ta et oppgjør med fortiden for å finne ut av hvem han egentlig er. Take me there av Carolee Dean er en helt annen roman enn det jeg forventet da jeg kjøpte den. Jeg forventet en young adult roman med en enkel historie om forbudt eller vanskelig kjærlighet, men jeg forsto ganske raskt at det ikke var kjærlighetshistorien som var det sentrale i romanen. Det er Dylans oppgjør med fortiden som først og fremst driver historien og Carolee Dean gir innblikk i en hverdag de fleste ikke vet så mye om. Jeg ble overraskende sterkt grepet av historiene og karakterene og er veldig glad for at jeg kjøpte denne ved en ren tilfeldighet. 3.5/4!


August kommer hjem til Polden, et stillestående, bortgjemt bygdesamfunn nordpå. Han er en gåtefull altmuligmann som har seilt på alle hav og har innsatte gulltenner, og som skaper liv og leven på det vesle stedet. Han setter i gang dristige og tvilsomme prosjekter, alt fra tobakksdyrking til sparebank. Men August har også dårlig innflytelse på andre, ikke minst på sin unge kamerat Edevart. I Landstrykere skildrer Knut Hamsun møtet mellom den lille nordlandsgrenda Polden og den nye tid representert ved August. For å sitere Tore Renberg: "Ååååååååååååååååååååååååååååååååh så kjedelig." For meg var dette en utrolig vanskelig roman å lese. Historien i seg selv er helt ok, men den er altfor dratt ut og detaljert, den mangler det intensive som jeg følte da jeg leste Sult. Dessuten er det altfor mange gjentakelser, altfor mange hendelser som er nesten helt like of karakterer man ikke helt får tak på eller som virker unødvendige. Det ligger mye godt i denne romanen, men den er pakket inn i altfor mange ord og altfor mange lange vendinger. Det at så mange elsker denne romanen er rett og slett vanskelig for meg å forstå. 2/5!

Sett:

• Jane the Virgin, sesong 1
• Kampen om tungtvannet
• Staying Alive (kino!)

For meg var januar først og fremst en lesemåned, så jeg så faktisk bare én film i løpet av hele måneden. Det var den norske filmen Staying Alive som jeg så på kino og syntes var helt ok; morsom og enkel. Ellers oppdaget jeg serien Jane the Virgin som jeg elsket, men ikke har sett helt ferdig enda. Kampen om tungvannet likte jeg veldig godt selv om den til tider virket litt vel langdryg. Januar har dessuten vært en måned hvor veldig mange serier har startet opp igjen, så jeg har selvfølgelig sett nye episoder av Broadchurch, Call the Midwife, The 100, Reign, How to get away with murder, Broad City, Criminal Minds, Grey's Anatomy, Dance Moms, Shameless, Pretty Little Liar og helt sikkert mer!

Hva leste og så du på i januar?

24

Hei, hurra, i dag feirer jeg at jeg har levd tjuefire år på jorda!

Spørsmålsrunde I, 2015 - Svar

Hva håper du at skal skje i 2015?
Jeg håper jeg skal få litt mer kontroll på meg selv og livet mitt, at jeg skal klare å finne ut av hva jeg vil gjøre og at jeg kanskje møter flere mennesker jeg kan bli glad i.

Hvor mange bøker planlegger du å lese i 2015?
Målet jeg har satt meg på goodreads er på 52 bøker, så det håper jeg at jeg klarer!

Hva vil du gjøre etter studiene?
Jeg aner ikke! Jeg har jo i lang tid snakket om å bli lærer, men jeg har vel begynt å bli mer og mer klar over at jeg ikke ville ha passet som det. Det er vanskelig nok for meg å ha små presentasjoner eller muntlig oppgaver eller bare diskusjonsgrupper på studiet, så jeg tror ikke jeg ville taklet å alltid skulle være den som står foran og snakker og har kontrollen. Det eneste jeg vet akkurat nå er at jeg har lyst til å jobbe med bøker, men jeg vet at bokbransjen er veldig vanskelig å komme inn i, så jeg vet ikke. Ellers er selvfølgelig skrivingen viktig for meg, så jeg vil prøve å jobbe med det også.

Hva er best/verst med å være student?
Det beste er friheten. Det at jeg kan gjøre akkurat det jeg vil og at veldig lite er fastsatt og bestemt. Jeg kan disponere tiden min selv og prioritere det jeg selv vil. Det verste er nok presset og stresset. Jeg føler at jeg må gjøre det bra og selv om jeg later som om karakterene ikke er så viktige for meg, så vil jeg jo helst ligge litt over snittet.

Hva ønsker du deg mest akkurat nå?
Lysere dager og varmere vær. Å komme ut av januardumpa.

Hvordan ser veggen din ut nå? Hva er favorittsitatet ditt?
"Hearts are wild creatures, that's why our ribs are cages." - Elalusz

Jeg er veldig glad i å kjøpe bøker men det blir så dyrt hvis jeg skal kjøpe alt nytt. Har du noen tips til hvor jeg får kjøpt billige bøker? Hvor kjøper du bøkene dine?
Jeg kjøper de fleste bøkene mine på nett. Engelske bøker kjøper jeg på the Book Depository. Det er nok den billigste nettbokhandelen hvis du skal kjøpe nye bøker; de har et utrolig utvalg og dessuten har de alltid gratis frakt! Jeg kjøper nesten aldri engelske bøker til mer enn 70-80 kroner. Hos Book Depository kan du dessuten lage ønskelister og be dem om å sende deg en mail når bøkene går ned i pris! Norske bøker kjøper jeg stort sett hos Adlibris, de har som regel de beste rabattene og de har gratis frakt når du kjøper for over 249 kroner. Hvis du vil kjøpe brukte bøker har de stort utvalg hos Bokbua, Antikvariat og AbeBooks og det er ofte veldig billig også. Det eneste du må passe på med disse bruktbutikkene på nett er at de av og til kan ta mye i frakt, så sjekk priser på det før du bestiller. Ellers anbefaler jeg å kjøpe bøker på loppemarked! Det er utrolig mange som gir bok bøkene sine til loppemarked og der kan du da finne veldig mye forskjellige og bra bøker til rundt 10-30 kroner per bok.

Har du en bok å anbefale?
Eleanor & Park av Rainbow Rowell, The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman og Bli hvis du kan. Reis hvis du må. av Helga Flatland er noen av de bøkene jeg likte aller best i 2014 og de anbefales på det varmeste! 

Hva er din absolutt favorittbok?
Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad er en av de bøkene som betyr aller mest for meg. Den har vært favoritten siden jeg leste den for første gang i 2012. 

Hvilken bok er det du ikke har likt, som du aldri leser igjen?
The Selection av Kiera Cass må være den aller dårligste boka jeg har lest. Den leser jeg aldri igjen og jeg kommer nok heller ikke til å lese resten av serien. 

Hva inspirerer deg til å skrive?
Jeg inspireres egentlig ikke av noe helt bestemt, men heller bare av alt mulig. Det kan være alt fra et øyeblikk på trikken til en film jeg ser eller en lang tur i vintermørket. Jeg inspireres av stemninger, gode setninger, mennesker, vonde følelser, gode følelser, været, av å sitte alene litt for lenge, av ting jeg skulle ønske jeg hadde sagt og uendelig mye mer. Tror jeg egentlig bare generelt blir inspirert av å leve og være menneske. 

Hvis du kunne invitert en person, levende eller død til middag, hvem ville du valgt og hvorfor?
Jeg tror det måtte vært J. K. Rowling rett og slett fordi hun har hatt en så enorm betydning for livet mitt. Det hadde vært utrolig spennende å ha en samtale med henne og stille de tusen spørsmålene jeg brenner inne med eller bare generelt snakke om Harry Potter og alt annet rundt det. 

Hvilket land ville du dratt til akkurat nå?
Jeg har lenge drømt om å reise til New Zealand, så det er nok det som står øverst på lista, men det er både langt og dyrt. Ellers har jeg lyst til å reise til Færøyene eller India!

Beste minne fra 2014?
Det må nok være turen til Harry Potter studios i London! Håper jeg kan dra tilbake dit snart!

don't let me tumble away into the throws of the shadowy bay

Det var en tid da jeg hatet deg. Hatet den du var, den du er, det du gjorde mot meg, det jeg lot deg gjøre, det at du aldri egentlig spurte meg om det gikk bra, kanskje fordi du ikke visste at det gikk dårlig. Av og til hadde jeg lyst til å skrive til deg, skrive lange sinte brev, jeg skrev noen også, brev på papir, mailer, tekstmeldinger, men jeg sendte dem aldri, krøllet dem bare sammen eller slettet dem, lagret dem i en bortgjemt mappe, brettet dem sammen og lot dem ligge i en skuff eller blant sidene i en dagbok. Jeg hadde så mye sinne i kroppen, ren aggresjon som jeg ikke klarte å få ut. Det kan ikke bare ha handlet om deg, det var mye annet jeg var sint for også, men du var et fint samlingspunkt, det var så lett å bare legge all skyld på deg, legge alt det vonde et sted, samle det, samle tankene, og hvis noen spurte kunne jeg bare si at det var deg, det var du som gjorde meg så sint, du som gjorde meg så vondt. Men det som kanskje gjorde meg aller mest sint var det at du ikke visste at jeg var sint, at du gikk hver eneste dag uten å i det hele tatt tenke på meg, at du kunne le og flørte og forelske deg uten at minnet om meg blandet seg inn. Jeg var aldri en del av deg, aldri en del av dine tanker, på det meste var jeg en distraksjon, noe som kunne underholde deg i en time eller to. At du tok en del av meg og beholdt den, visste du ingenting om. At jeg satt igjen med dette sinnet og følelsen av at jeg ikke betød noe som helst, at jeg bare var noe du kunne bruke. For deg var det tydeligvis helt utrolig enkelt. Kanskje lot du bare som om det aldri skjedde, kanskje forsto du ikke egntlig hva som skjedde, kanskje har du glemt det hele for lenge siden. Jeg pleide å hate deg for det, jeg pleide å håpe at noe vondt skulle skje deg bare så du skulle føle litt av det samme som jeg følte. Jeg ville at noen skulle trampe på deg, trykke deg ned, få deg til å føle deg ubetydelig og liten. Nå vet jeg ikke lenger. Jeg vet ikke om jeg gjorde det til noe større enn det var, om jeg husker feil, om jeg kanskje bare trengte noen å hate, noen å være sint på. Kanskje frustrasjonen og sinnet hadde vokst i meg lenge uten at jeg hadde merket det og at du bare var den siste dråpen som fikk alt til å renne over. Jeg klarer ikke lenger å hate deg, men det betyr ikke at jeg ikke fortsatt er sint, jeg er fortsatt ganske forbanna, men innerst inne vet jeg nok egentlig at du aldri mente å gjøre det du gjorde.

♡

Jeg kunne ønske vi hadde spist flere is sammen, at vi hadde lest flere bøker i samme rom, at vi hadde ledd mer, at vi hadde gått flere turer i sola eller i regnet, at du hadde sagt flere teite ting som fikk meg til å himle med øynene, at du hadde passet på meg litt mer, at jeg hadde grått mer eller mindre eller ikke i det hele tatt, at vi hadde snakket om flere teite ting når vi ikke fikk sove, bare litt til før det tok slutt.

♡

En ting er å forlate noen, noe annet er å bare dra. Du trodde at jeg sov, selvfølgelig trodde du det, og du dro lydløst på deg underbukse og sokker, jeans og den krøllete skjorta, gikk med forsiktige skritt over gulvet og åpnet døra, så utrolig forsiktig, jeg så på deg med det ene øyet halvveis åpent, glimtvis, og så lukket du døra bak deg, forsvant ut i gangen hvor jeg så vidt hørte at du låste opp døra og kom deg ut, jeg tror ikke du engang tok på deg skoene først og jeg ble liggende og se for meg at du sto nede i oppgangen og knyttet lissene. Da jeg endelig satte meg opp og kikket ut av vinduet så jeg bakhodet ditt noen meter ned i gata, bustete og virrende, og over veien med trafikklyset før du ble borte. Før eller senere må du ha oppdaget at du hadde glemt lommeboka, men du kom aldri tilbake for å hente den, den ble bare liggende på nattbordet som en slags ekkel påminnelse om det som kunne vært.

♡

Jeg ønsket meg det vonde. Det er den ærlige, jævlige sannheten. Jeg ønsket meg det som var vondt, jeg ville hyle og skrike og kalle deg en dritt, jeg ville slå og bite og rive deg i stykker. Jeg ville kjenne at hjertet knuste i tusen små biter. Jeg ville skrive lange, bitre tekster om deg, fylle dagboksider med sinte, vonde ord. Men du var ikke en dritt, du var det beste som hadde skjedd meg. Det var jeg som var dritten, jeg som var møkka, jeg som knuste hjerter og jeg som sa ting jeg kanskje ikke helt mente, for det var det jeg ville ha, jeg tenkte at det dramatiske, det overdrevne og fanatiske var det som gjorde livet til et liv, hva slags menneske ville jeg være hvis jeg ikke var bitter, såret, redd og alene? Hva skulle jeg skrive om hvis ikke hjertet mitt var ødelagt, hvis jeg ikke hadde noe jeg måtte bygge opp igjen? Hva skulle jeg komme tilbake til hvis jeg aldri forlot noe? Den dagen jeg gikk for langt lukket du deg bare inne og nektet å slippe meg inn, bare dra, sa du, dra, jeg tror det er best, jeg skjønner at du ikke vil dette. Jeg tenkte at ordene gjennom døra skulle slå meg i ansiktet, at jeg skulle miste pusten og hulkende be deg om tilgivelse, men alt jeg følte var tomheten, det var bare tomt og oppbrukt og borte og jeg klarte ikke å huske når jeg hadde begynt å elske deg eller hvorfor jeg plutselig sluttet med det.

♡

Hun var myk på alle de rette stedene. Hun var en varm bølge som jeg var uendelig redd for å drukne i den. Hun var den første, min første, og så var hun den eneste. Det begynte med lange blikk på pauserommet, fortsatte med å holde latteren inne når vi begge tenkte det samme. En dag satte hun seg bare ned ved siden av meg og begynte å snakke som om vi alltid hadde snakket sammen, som om vi kjente hverandre ut og inn og bak og fram. Jeg ble dratt inn i løpet av et sekund og jeg nektet å gi slipp, kunne ikke, ville bare ha mer mer og mer og så enda litt til. Hun var en sang jeg ikke kunne overspille, hun var en lang varm dusj og hun var den første varme vårdagen. Det er for godt til å være sant, tenkte jeg, men sa det aldri, lot henne bare ta over, lot henne styre og ordne og passe på, og det var som om jeg endelig kunne puste, som om jeg hele livet hadde gått med noe tungt på skuldrene som endelig var blitt borte. Jeg kunne ha skrevet en bok om henne, en bokserie, tjue bind og flere tilleggsverk, jeg skulle ha skrevet henne ned, lagret henne i dokumentarkivet, men det gikk for fort, jeg hadde ikke tid, rakk ikke å summe meg, og en dag var hun plutselig bare borte.

// love me like you do // 

Spørsmålsrunde I, 2015

Jeg har blitt spurt om jeg kan ha spørsmålrunde et par ganger de siste månedene og siden det er såpass lenge siden sist, tenkte jeg at det var på tide. Spør meg om hva som helst, så skal jeg svare så godt jeg kan! Legg igjen spørsmålene i kommentarfeltet eller skriv til meg på twitter.