"Verden lever, men pappa er død: Over skyene finnes det ikke hus, det finnes ikke biler, det finnes ikke trær, og det finnes ikke påskeliljer. Der oppe er det ikke små gutter i fløyelsbukser som forsøker å knytte skolissene på gulvet i gangen. Der oppe finnes det ikke barn som får margarin i ukedagene og meierismør i helgene. Det finnes ikke jenter som vil kysse deg, og det finnes ikke foreldre som vil passe på deg. Det er bare luft, de dødes tålmodige luft? Kanskje er de der ute, alle de vakre døde. Svever omkring, gjennomsiktige, usynlige, døde for de levende, levende bare for seg selv. Av og til lar de seg synke til jorda, lander mykt på en asfaltert gate i en liten by, oppsøker et hus de selv en gang bodde i, setter seg i en sofa de en gang kjøpte, før de ble levende døde. Og så puster de på deg når du går forbi."   

- Tore Renberg, Kompani Orheim

"Jeg har jo ikke selv forstått døden, hvem har forstått døden? Det er den ytterste brutaliteten, det er det ytterste tapet av mening, det er den dagen det uopprettelige står foran oss. Smerten, sånn jeg har følt den når dødsdagen har vært hos meg, smerten kommer av at vi ikke kan være døde sammen med dem, men skal leve videre, videre, med de døde levende i oss selv, levende ikke på en glad måte, men på en vond måte, ikke sant, fordi de døde ikke kan berøres lenger, selv om de fortsetter å berøre oss. Alle mine døde - morfar, mormor, Stig, eller onkel Stig som jeg har lyst til å kalle ham for tiden, pappa - oppfører seg sånn inne i meg, de er som fingre på innsiden av huden."

- Tore Renberg, Dette er mine gamle dager