"Du Forsvinner" av Christian Jungersen

"Det du må være spesielt forberedt på, er at mannen din kommer til å miste all evne til innlevelse i deg og i hvordan du har det," fortsetter legen. "Det blir vanskeligere for ham å kontrollere de mer primitive impulsene sine, han kan komme til å få fryktelige raserianfall, og han vil benekte enhver tanke om at han er syk. Det er de mest typiske symptomene ved belastning av hjernens orbitofrontale område."

Du forsvinner handler om ekteparet Mia og Frederik og sønnen deres, Niklas, som etter en ferietur til Mallorca, får livet snudd på hodet. I løpet av turen havner Frederik på sykehus, der det oppdages at han har en hjernesvulst. En svulst som gradvis har endret personligheten hans. Familien må reise hjem og Frederik opereres. Etter operasjonen viser det seg at svulsten kan ha vært der over lang tid og plutselig må Mia sette spørsmålstegn ved det hun de siste årene har sett på som en positiv forandring i mannen sin. Mens Frederik er sykemeldt blir det i tillegg avslørt at han har svindlet skolen han er rektor for, for millioner av kroner. Hvordan skal Mia forholde seg til at mannen hun elsket er borte, kanskje for alltid? Hvem har skylden i svindelen; Frederik eller hjerneskaden? Hvor mye kan Mia ofre for en mann hun ikke lenger kjenner?  

Jungersen har skrevet en annerledes og spennende bok om hvordan det er å leve med et menneske med hjerneskade. Han viser god kunnskap både om det rent medisinske og det følelsesmessige. Selv om det er nesten umulig å sette seg inn i både Mia og Frederiks situasjon, klarer Jungersen å skape et godt inntrykk. Han beskriver sorgen og frustrasjonen på en veldig god måte, stiller gode spørsmål og viser at han forstår ulike måter å takle ting på. I løpet av boka kommer han inn på mange store og interessante temaer som fri vilje, sjelen og kjærligheten. I tillegg illustreres boka fint med bilder, artikler, brev og mailer som gir den et veldig særegent og spennende uttrykk. Jeg likte boka veldig godt, selv om jeg tidvis synes den var noe gjentakende og stillestående. Den fikk meg spesielt til å tenke på hvor skjørt mennesket egentlig er og hvor raskt alt kan rives bort fra oss. 

"Alt er så skrøpelig, hjernene våre er i oppløsning, alle sammen, de er halvveis på vei inn i noe fremmed, og det er langt fra sikkert at det fremmede er døden." 

Jeg fikk Du Forsvinner tilsendt av Aschehoug og du kan lese mer om boka og forfatteren her og her. 

Nærmere høst, av Marianne Kaurin

(Denne bokanmeldelsen er skrevet på oppfordring fra Aschehoug. Vil du også blogge om bøker? Meld deg på her.)

"Bladene i de støvete gatene, tørre og sprukne, gule, røde, de ligger i hauger langs bygårdene og venter på å råtne. Lufta er skarp og full av noe, en lukt, en brist. Snart vil det blåse opp, snart vil regnet sile, tromme mot vinduene, mot asfalten, lage dype renner i grusen. Snart blir jorden fuktig og kald, full av krypdyr, av mark og biller som ivrig forsyner seg. Snart vil bakken bli hard og gjennomtrengelig, snart kommer det snø. En hard hinne over vann som har frosset og gress som har stivnet, hvit og kjølig for å gi hvile til alt som er dødt." 

Året er 1942. Krig, rasjonering og blendingsgardiner har blitt en del av hverdagen. I en bygård i Oslo bor familien Stern. Mor, far og døtrene Sonja, Ilse og Miriam. Hver morgen vasker Isak Stern ord som "jødepakk" og "jødeparasitter" av fra butikkvinduet, men han sier ikke noe om det til døtrene som kommer på jobb en time senere. Ilse er forelsket i nabogutten Hermann Rød, men hun vet ikke hva hun skal tenke etter at han ikke møter opp som avtalt når de skal på kino sammen. Sonja vil jobbe som syerske på nasjonalteateret, men tørr ikke å fortelle om det til foreldrene. En morgen forandres alt da det banker på døren til leiligheten. Utenfor står det tre politimenn. Tilfeldigvis er ikke Ilse hjemme den morgenen.

"Nærmere høst" er vond å lese. Vond fordi du hele tiden vet hva som skal skje, du vet hvordan det skal gå, og du vet at det ikke kan ende godt. Den er sterkt skrevet med god innlevelse i de forskjellige karakterene og hendelsene. Det som kanskje er mest slående med denne boka er måten den fortelles på, den fortelles i nåtid og uvitenhet, noe som gjør at man får et godt perspektiv på hvordan situasjonen faktisk var. De vet ikke hva som skal skje. Som leser sitter man med en klump i magen, man tenker nei-nei-neineinei, og man ønsker så veldig at man kan stanse det som skal skje, skrike til karakterene at de må komme seg unna før det er for sent. Det er i hvert fall det jeg tenkte.

Selv om "Nærmere høst" er en ungdomsroman og bærer til tider preg av å være ment for et yngre publikum, synes jeg likevel det er en bok som alle bør lese. Det er en bok om håp og tap, om tilfeldigheter, om krig og kjærlighet. Det er en historie du ikke kommer til å glemme eller angre på at du har lest. Det gjør vondt, men det er så veldig verdt det.

"Passasjerene går mot det hvite lyset, mot åpningen, ramler ut av vognene, de lemstre kroppene har nesten ikke beveget seg på over et døgn. Sonja ser et skilt over perrongen: Auschwitz. Det sier henne ingenting."

"Mamma er en countrysang" av Cathrine Evelid

(Denne bokanmeldelsen er skrevet på oppfordring fra Aschehoug. Vil du også blogge om bøker? Meld deg på her.)

"Det gjør vondt, sier Terje, når hjertet gnisser mot noe, men det er raspingen og rivingen som til slutt får deg gjennom alt. Han pleier å skru musikken helt opp så det ikke er noen vei utenom den såre stemmen. Det er raspingen og rivingen som får perlene til å skinne."

Bare seksten år gammel får Gry barn sammen med Terje. Dette er ikke bare-bare i det religiøse miljøet på Jæren som Gry har vokst opp i og de to unge foreldrene forlater dermed Jæren og bosetter seg i oljeboomens Stavanger på 80-tallet. Der jobber Terje som nordsjødykker og er populær i nærmiljøet som den modigste av dem alle. Gry jobber som servitør på Grillen, men drømmer om å synge reklamejingel på radio. Sønnen deres Stig har blitt ni år gammel og er ofte med både Gry på jobb og på utestedet Dickens etterpå. Stig får med seg det aller meste som skjer, men det er ikke alt han forstår.

Historien fortelles gjennom Stigs øyne, noe som gjør at vi får et tydelig innsyn i et barns oppfattelse av verden. Stig er redd for mye, for Momme på Jæren, for tante Benny og Maran Ata, for zombier, for folk som dreper og for svømmetimer og havet. Enda skumlere blir Stigs verden når den lille familien hans slår sprekker. Gry lever for drømmen om å komme på radio og Terje får dotter i ørene og blir permittert fra jobben og samholdet står i fare for å oppløses fullstendig. Stig forstår gradvis mer og mer av hva som foregår, han har "blitt voksnere i hodet".

Jeg likte denne boka veldig godt. Evelid er flink til å sette ord på et barns oppfattelse av det mørke og såre og beskriver godt gråsonene mellom et barns virkelighet og voksenverdenen. Hun har en tydelig fortellerstil med god vinkling og fine poenger. Karakterene er sammensatte med tydelige særpreg. For meg handler boka om den vanskelige oppveksten, om å forstå litt, men ikke alt, om å være en del av noe, men samtidig utenfor. Boka anbefales!

"Sissel tvinger Stig til å holde kurven med pølser som hun senker ned i frityren. De stakkars pølsene likner hverken pølser eller mat når de kommer opp igjen. Endene er skåret i strimler og har vridd seg som smellbongbonger. Alt i hele verden går gjennom det samme. Stig kjenner at motet synker, mistanken er bekreftet på Sissels kjøkken. Ikke engang en pølse får være i fred med å være bare en pølse, men må vris og vendes til noe mer og større."