Overtenking flytter!

Fra nå av kan dere fortsette å følge bloggen på overtenking.wordpress.com

Jeg flytter av flere grunner, men hovedsakelig fordi jeg har lyst til å bruke litt mer tid på blogg og derfor er avhengig av en plattform jeg trives med. Jeg har aldri helt klart å bli glad i blogger/blogspot, så da prøver jeg meg heller på wordpress. Vi får se om det blir bedre. Jeg blir veldig glad hvis dere vil følge meg videre der. Hvis dere vil kan dere like denne siden på facebook for å bli oppdatert når jeg legger ut nye innlegg (dette har jeg utsatt ekstremt lenge fordi jeg synes det er litt kleint, så bare lik hvis dere vil; dere må ikke). Jeg gleder meg til å fortsette med å tenke for mye sammen med dere alle!

(ps: jeg har en del å sette meg inn i når det gjelder wordpress, så det blir nok litt rot i starten!)

Skrivepause

Jeg skriver historier. Det er det jeg alltid har gjort og det jeg alltid kommer til å gjøre. Men noen ganger, sånn som nå, stopper det opp. Det er ikke det at jeg ikke kan skrive, det er heller ikke det at jeg har skrivesperre, men det handler om at jeg ikke vil skrive. Jeg vet at hvis jeg skriver noe nå, vil det bare handle om én ting og jeg nekter å bruke tiden min på å skrive historier som egentlig ikke handler om noe annet enn å få hjertet knust. Jeg trenger å få min egen dritt litt mer på avstand før jeg kan begynne å skrive igjen. I mellomtiden bruker jeg heller tiden min på å lese flest mulig bøker, på å nyte sola, se meg rundt og bare være. Jeg vet at jeg begynner å skrive igjen når jeg føler at jeg kan, når jeg vil og når jeg trenger det. (Det hjelper sikker også hvis jeg får av den irriterende gipsen snart.)

Sommeren uten menn

Jeg har lenge tenkt at jeg gjerne vil fokusere enda mer på kvinnelige forfattere i lesingen min og etter at jeg leste dette innlegget på bloggen til Siri, bestemte jeg meg. I sommer skal jeg kun lese bøker skrevet av kvinnelige forfattere. Jeg har allerede startet ganske passende med Siri Hustvedts Sommeren uten menn og kost meg gjennom Hanne Ørstaviks Kjærlighet. Nå skal jeg fortsette med Patti Smiths Just Kids. Jeg tror det blir en god sommer.

Vårens dummeste accessory

Og forresten så besto jeg eksamen.

Bøker og flyttekaos i Bø

Om bare én uke flytter jeg fra Bø. Skoleåret har gått usannsynlig fort og slutten kom så plutselig at jeg ikke helt har skjønt at det er over enda. Nå gjenstår bare muntlig eksamen og bokfestivalen Bøker i Bø med slippfest for studentantologien Tekster 16. Det betyr altså at jeg har én uke på å pakke sammen alt det som har samlet seg opp i hybelen i løpet av året. Da jeg flyttet inn hadde jeg én pappeske med bøker, nå har jeg fylt opp to og har fortsatt nok bøker til å fylle minst en eske til. I et forsøk på å holde orden har jeg sortert bøkene etter: skal lese, skal lese i sommer, klassikere og bøker jeg har lest. Organisert kaos, tror jeg det heter. Bøker er heldigvis lett å pakke. Det er verre med alle de tingene som ligger rundt omkring overalt. Jeg skjønner ikke hvor alt kommer fra?

Bøkene jeg helst vil lese NÅ.

“There is nothing either good or bad, but thinking makes it so.”

Jeg vet at hvis jeg graver meg ned i alt som er vondt, kommer jeg aldri til å komme meg opp igjen. Jeg vet at jeg kommer til å få det bedre enn jeg har det nå. Nå er jeg fortsatt midt inne i alt. Jeg veksler mellom å være usannsynlig trist og ubeskrivelig frustrert. Det er som om virkeligheten har forflyttet seg. Det jeg for bare noen uker siden trodde var sant, har vist seg å være løgn. Hvordan kunne jeg være så dum og naiv? Hva annet er det jeg ikke har fått med meg? Hvilke andre løgner er det jeg lever uten å vite det? Jeg prøver å ikke bli altfor dramatisk. Jeg prøver å tenke fornuftig. Jeg prøver å tenke at jeg egentlig var heldig som kom meg ut, som fant ut av hva som var sant før det var altfor sent. Hadde jeg bare klart å gi slipp på den delen av meg som ikke føler seg heldig, som kanskje heller hadde ønsket å fortsette å leve på løgnen enn å sitte her med sannheten i fanget.

Jeg har eksamen om en uke og prøver å ikke få panikk av at jeg ikke klarer å konsentrere meg. Muntlig eksamen henger over meg og gjør de dagene som allerede er tunge enda tyngre. Men det skal gå. Jeg har fortsatt tid til å lese Faust og teori. Jeg har fortsatt tid til å bli bedre på å puste med magen. Jeg kan fortsatt klare å få en viss oversikt før jeg må sitte i et klasserom og snakke om hele litteraturhistorien på tjue minutter. Selv om jeg for tiden sikkert fremstår som negativ og repeterende, er det en del av meg som alltid er optimistisk og håpefull. Jeg vet at det meste ordner seg, man må bare gi det tid. Jeg må gi meg selv tid og jeg må gi verden tid. I mellomtiden, mens tiden går, skal jeg forsøke å finne ut av hva jeg vil og hva jeg skal. Det eneste jeg vet helt sikkert akkurat nå er at jeg skal tilbake til Oslo og inn i en studenthybel på Bjølsen. Resten må jeg bare finne ut av underveis.

Husk å ta deg tid til å:

• puste
• lese bøker du liker
• fortelle de du er glad i at du er glad i dem
• ikke gjøre noe som helst
• spise
• minne deg selv på at du er verdifull
• høre på enkel og glad musikk
• sove
• gå turer i sola

Vi må snakke om voldtekt

Dette innlegget er fremprovosert av at lensmann Birkeland tipset jenter om å "ikke bli overstadig beruset" og å ha på sykkelbukse under russebuksa for å unngå å bli voldtatt i russetida. Man skulle tro at vi var ferdige med slike idiotiske uttalelser i 2016, men den gang ei. Det er fortsatt sånn at vi ikke helt vet hvordan vi skal snakke om overgrep og voldtekt. Det er fortsatt mye vi velger å ikke snakke om. Det er fortsatt mye som blir sagt som er både unødvendig og feil.

Først og fremst må vi kanskje snakke om hva voldtekt er. Vi må slutte å bare tenke på voldtekt som brutale angrep i mørke bakgater. Birkelands uttalelse baserer seg kanskje nettopp på denne tanken. Ved å råde jenter til å drikke mindre og ha på seg et ekstra lag med klær, tenker han at de har en større sjanse til å komme seg unna hvis de først er i en situasjon hvor de blir angrepet. Det første problemet med disse rådene er at de underforstått legger skylden over på offeret. "Hvis h*n bare hadde kledd og oppført seg annerledes ville det ikke ha skjedd." Det spiller ingen rolle om det var dette Birkeland mente med det han sa, slik kan det uansett tolkes. Det andre problemet er at veldig mange voldtekter ikke stemmer med dette bildet. Det er ikke alltid snakk om tilfeldige angrep, det er ikke alltid snakk om å bli kastet inn i en vegg, det er ikke alltid snakk om å bli banket opp eller at noen river av deg klærne.

Kanskje er man ung og redd. Kanskje tør man ikke å si nei. Kanskje tenker man at å si nei betyr at man mister en man er glad i eller avhengig av. Kanskje tenker man at sex er en betaling for å bli elsket. Kanskje sier man nei mange ganger før man gir opp. Kanskje er man for full til å skjønne hva som skjer før det skjer. Kanskje er det lettere å bare la det skje, enn å kjempe imot. Kanskje vil man heller bare ha det overstått enn å lage en scene. Kanskje ligger man bare der og venter på at det skal bli over. Kanskje er man så redd at man mister kontrollen over sin egen kropp.

Hun er søtten år og forelska. Det er en sånn forelskelse som gjør vondt, en slags lengsel som sitter i magen. Hun kjenner han egentlig ikke, men hun vet at det er noe mellom dem og når han ber henne om å komme, da kommer hun. De sitter inntil hverandre på det mørke rommet hans. Han tar hånda hennes, han kysser henne, det er fint og hun er med på det. Magen kribler, hodet svimler. De legger seg ned. Han tar på henne. Forsiktig først. Så mer insisterende. Hun ligger stille ved siden av han, fingrene hans gir henne små elektriske støt under huden. Hun vil at tiden skal stoppe opp og at de skal være her, akkurat her, for alltid. Fingrene hans beveger seg inn under toppen, stryker forsiktig over huden som vanligvis er skjult. Det går fint helt til hendene hans beveger seg ned mot beltet, ned mot buksekanten. Det er ikke dette hun vil, hun er ikke klar for dette. Hun tar bort hånda hans, plasserer den på hofta, på kinnet, på armen, på en pupp, hvor som helst bare ikke der nede, men hendene hans finner hele tiden veien tilbake. Han fortsetter å bevege seg nedover selv om hun hvisker nei, selv om hun tar tak i hendene hans og holder han unna. Han kysser henne og hvisker, hvisker ord hun ikke egentlig hører. Hendene hans. Det er som om de er overalt og hun har ikke lenger energi til å stanse dem. Hun ligger stiv ved siden av han, ser seg selv utenfra, ser hvordan hendene hans nærmer seg deler av henne hun fortsatt bare vil ha for seg selv. Han knepper opp, han åpner, han drar buksa hennes ned til knærne. Hun sier ikke nei, hun stritter ikke imot, hun bare ligger der, hører på pusten hans og stirrer inn i mørket, hører lyden av at han knepper opp sin egen bukse også. Hun forsvinner, i flere minutter er hun ikke i sin egen kropp, kjenner knapt at han fortsetter, ligger bare helt stille, rører ikke på en muskel. Han gjør seg ferdig, hun vet ikke hvor lang tid som har gått, men hun er varm og klissete mellom beina. Han reiser seg og forsvinner ut av rommet. Hun ligger på ryggen med buksa på knærne. Hun vet ikke om det er meningen at hun skal føle noe, hun drar bare opp trusa, buksa, setter seg opp, sitter bare der. Når han kommer tilbake sier han ingenting. De sitter ved siden av hverandre en stund før hun går hjem.

I stedet for å gi tips om hvordan man kan unngå å bli voldtatt, er vi nødt til å snakke om hvorfor noen voldtar. Foreldre må oppdra barna sine til å forstå at det aldri er greit å ha sex med noen hvis den andre personen ikke vil. Seksualundervisningen på skolen må ta opp hva som er greit og ikke greit, ikke bare fortelle om prevensjon og kjønnssykdommer. Vi må bli enige om at det ikke finnes noen nyanser, det finnes ingen kanskje, ingen gråsoner. Kun ja betyr ja. Hvis du i det hele tatt er litt i tvil i om at den andre personen egentlig ønsker å ha sex med deg, er det som regel best å la være. Ta deg i det minste tid til å bli sikker.

Det kommer nok dessverre alltid til å finnes mennesker som voldtar, men vi kan alle gjøre vårt for å sørge for at det finnes så få som mulig. Vi kan slutte med å både bevisst og ubevisst legge skylda på offeret. Vi kan slutte å vise til og skylde på utenforliggende årsaker når noen blir voldtatt; det er kun den som voldtar som har skylda. Vi kan bli flinkere til å lytte til hverandre. Vi kan bli flinkere til å ta vare på hverandre. Vi kan bli flinkere til å ta oss tid og tenke oss om. Vi kan bli flinkere til å lytte til oss selv og slutte å godta alt mulig bare fordi vi vil bli elsket. Vi kan bli flinkere til å si nei og vi kan bli flinkere til å godta det når noen sier nei. Vi kan være med på å fremme åpenhet. Vi kan snakke åpent om voldtekt og seksuelt misbruk.

Noen enkle tips:
1. Ikke voldta.
2. Vær helt sikker på at personen du vil ha sex med også har lyst til å ha sex med deg (sørg for at du får et entusiastisk ja).
3. Ta avstand fra voldtektsvitser. De er aldri morsomme og bidrar bare til at man tar lettere på voldtekt.
4. Hvis du er vitne til seksuell trakassering (f.eks. hvis en kompis plystrer etter en jente på gata eller noen du kjenner tar noen på rompa uten tillatelse); si ifra at det ikke er greit. Bruk stemmen din og fordøm alle handlinger som reduserer et menneske til en kropp.
5. Lytt til andres historier. Lær av andres erfaringer.

Well, I think I've gone mad, isn't that so sad?

Hvordan skal man egentlig komme seg gjennom dagen når man egentlig har gitt opp? Når man har aller mest lyst til å bli liggende i senga hele dagen eller i alle fall drikke store mengder alkohol hvis man først skal stå opp?

Eksamen nærmer seg og jeg har bare lest en liten del av pensum. Jeg plukker opp artiklene, jeg plukker opp bøkene, men legger dem fra meg igjen etter å ha lest bare et par setninger. Jeg klarer ikke å engasjere meg i Platon og mimesis, retorikk og metaforer. Jeg kommer sikkert til å like Hamlet når jeg endelig leser den, men jeg orker ikke å starte. Hvorfor skal jeg lese Shakespeare når alt virker meningsløst? Når alt jeg får ut av det er en godkjent på eksamen? Spiller det egentlig noen rolle om jeg stryker eller står? Studielånet mitt er skyhøyt uansett, så har det egentlig noe å si om jeg får stipend for det ene faget eller ikke?

Jeg har en sterk motvilje mot å være en som har gitt opp, å være en som ikke orker, ikke vil, ikke klarer, men å si at jeg er noe annet ville være å lyve. Og det er så uendelig viktig for meg å være ærlig. Jeg vil være en som fortsetter å kjempe, som er sterk og som kan se helheten i situasjonen, som ikke bare ser på det som noe håpløst, men som heller ser mulighetene. Problemet er bare at jeg ikke klarer å være den jeg vil være. Så mens jeg venter på at motet mitt skal komme tilbake, skal jeg bare ligge her og vente. Hvis jeg ikke klarer noe annet, skal jeg i alle fall klare å være tålmodig.

Øyeblikksvirkelighet

         

Jeg er så lei av at alt skal være så perfekt. Eller tilsynelatende perfekt.

Jeg elsker jo instagram. Jeg elsker bookstagram. Jeg elsker sosiale medier. Jeg elsker å se hvordan andre har lyst til å vise frem livet og verdenen de lever i. Jeg elsker å lese om det folk tenker, det folk liker, det folk bryr seg om. Jeg elsker å kunne involvere meg i andres liv gjennom et bilde eller en en tekst.

Det er kanskje ingenting direkte galt med å fremstille verden slik man ønsker, men det er jo ikke virkelig heller. Verden min ser ikke ut som dette. På instagram legger jeg ut bilder som er så oppstilte at det er helt usaklig. Jeg stiller opp og redigerer og skaper en slags utstilling av mitt eget liv. Blir ikke bildene bra nok, legger jeg dem ikke ut. Det må ligne det jeg så for meg og det må være tilnærmet perfekt. Og det resulterer ikke i noe annet enn den midlertidige gleden av å få likes. Den midlertidige aksepten og anerkjennelsen. Det har jo ingenting med virkeligheten å gjøre. Det betyr egentlig ingenting.

Jeg sier ikke at jeg skal slutte med å legge ut oppstilte bilder på instagram, for det er helt urealistisk at jeg skal slutte med noe jeg av og til synes er gøy og noe som kan gi meg en midlertidig boost. Jeg er bare så sliten av å føle at jeg hele tiden må vurdere om det ser bra nok ut. Jeg vil heller forsøke å nærme meg den virkeligheten jeg ser foran meg. Det inkluderer både vakre solnedganger og kaoset på skrivebordet. Det inkluderer både gode og dårlige dager. Jeg har ikke lyst til å fortsette å late som om ting rundt meg ser bra ut hele tiden, for det gjør jo ikke det. Jeg har ikke vasket gulvet på mange mange uker. Jeg har sikkert over hundre kroner i tomflasker. Jeg har like mange klær hengende på stoler og bord som i klesskapet. Virkeligheten min er kaos og det er helt greit.