Tjueniende mai 2014

En dag i sola med trøtte hunder og fine bøker. Akkurat sånn sommeren skal være.
<3

the world spins madly on

  

Forrige mandag var endelig det lange vårsemesteret over for min del. Det betyr forhåpentligvis at jeg har en bachelorgrad i sosialantropologi og det betyr garantert at jeg har sommerferie til august. Selv om det har gått en hel uke, så har det egentlig ikke helt gått opp for meg at jeg faktisk har ferie og dermed er ikke hodet mitt helt i ferie-modus enda. Jeg kjenner fortsatt eksamensstresset i hele kroppen, men det roer seg nok veldig snart. Nå skal jeg nemlig bruke dagene på å gå lange turer i sola, ligge på ryggen i gresset, lese bøker, ta bilder av blomster og skyer, skrive, spise jordbær, vasse i havet og generelt bare slappe av så mye som mulig. Jeg skal nok presse inn litt trening og vitaminer også, men først og fremst skal jeg ha ferie, for det føler jeg virkelig at jeg har fortjent etter tre år med enormt mye pensum og stress og dumme tanker. Nå sitter jeg endelig med følelsen av at ting kommer til å bli bedre, lettere. I sommer skal jeg til London og New York. Til høsten skal jeg studere litteratur og språk. Jeg har mennesker jeg vil og skal møte og jeg har en haug ting som jeg gleder meg til å gjøre. 

Jeg har to hovedmål for tiden fremover:

• bli tøffere
• være mer positiv

For meg handler det om å si ja til ting jeg kanskje egentlig ikke tør, det handler om å prøve nye ting, det handler om å komme meg ut av mitt eget hode. Jeg vil være modigere. Jeg vil være gladere. Jeg vil legge meg om kvelden og være glad for alt jeg har gjort i stede for å tenke på alt jeg ikke fikk gjort. Jeg vet jo at jeg kan hvis jeg vil, jeg vet at jeg kan bedre hvis jeg vil, og jeg vil, jeg vil mer enn noen gang tidligere. 

Nedtelling

10 SAKER JAG TYCKER OM:
Å forelske meg i en ny bok. Mennesker som sprer glede og positivitet. Nyvasket sengetøy. Kjoler og blomsterkranser. Feminisme, likestilling, toleranse. Lange turer alene med musikk på ørene og overskyet vær med en sol som kikker frem av og til. Norsk litteratur, norske forfattere, norske diktere. Å skrive. Musikk som kan få meg til å smile eller gråte eller begge deler samtidig. Følelsen av at ting er i ferd med å ordne seg når man har vært deprimert i en periode.

9 SAKER JAG TYCKER MINDRE OM:

Kjærlighetssorg. Ting som er usikre, å ikke vite noe sikkert. Angst. Eksamen. Å våkne med hodepine. Å bli misforstått. Folk som misbruker/utnytter andre. Løgn. Vonde drømmer.

8 BLOGGAR JAG LÄSER:

ingenvetomdennebloggen, fordi tekstene er de beste og mest ekte jeg vet om. tingsomvirker, fordi Linda skriver så usannsynlig fint og jeg kjenner meg godt igjen i mye av det hun skriver. Nilsenjulia, fordi hun skriver om akkurat det jeg har lyst til å lese om og tar utrolig fine bilder. Motionocean, fordi Siv er en fantastisk flott jente som skriver om både morsomme, spennende og viktige ting, pluss at hun er flink til å videoblogge og liker McFly omtrent like godt som meg. Kjerstidahle, fordi hun skriver så fint om viktige ting som det å være psykisk syk, hvaler, musikk, trær og verden. oledyrseth, fordi han tar utrolig fine bilder og ser verden på en veldig unik måte. Bleubird, fordi jeg forelsker meg like mye i hvert eneste innlegg, hun tar så fine bilder og skriver så fint om livet med mann, fire barn og karriere. gnistregn, fordi tekstene er så veldig inspirerende og fine.

7 SAKER JAG VILL GÖRA I FRAMTIDEN:

Skrive en bok. Lære meg å snakke ordentlig med andre, ha ordentlige samtaler, slutte å være redd for å snakke. Få barn. Jobbe som frivillig. Reise til den andre siden av verden, til Australia og New Zealand. Møte McFly og si takk. Ha en jobb som engasjerer meg og som jeg trives i.

6 SAKER JAG ÄR RÄDD FÖR:

Å miste noen jeg er glad i. Sosiale situasjoner jeg ikke er forberedt på eller ikke har kontroll over. Å såre noen. Å bli såret. Skrivesperre. Å miste meg selv.

5 PLATSER JAG TYCKER OM ATT VARA PÅ:

Hytta ved Hurdalssjøen. En av benkene ved Akershus Festning. London. På en eller annen gressplen midt i travle Oslo. Hjemme hos mamma og pappa. 

4 ORD SOM BESKRIVER MIG:

Drømmende. Sta. Introvert. Følsom.

3 SAKER JAG SER FRAM EMOT:

British Summer Time. Å reise til New York i sommer. Å studere nordisk litteratur og språk. 

2 BRA FILMER:

What's Eating Gilbert Grape og Mannen som elsket Yngve

1 BRA LÅT:

Kodaline - Love Like This 

Fant denne hos Caroline som fant den hos Supermarie. 

Tirils konfirmasjon 11. mai 2014

  

Denne dagen har vært planlagt uendelig lenge og den ble akkurat så fin som vi hadde håpet på. Minstejenta i familien ble konfirmert. Lille Tiril som strengt talt ikke har lov til å vokse mer nå, men som gjør det likevel, og hun gjør det så bra, hun er i hvert fall den beste jenta og ungdommen jeg vet om! Hurra for Tiril!

Lest og sett i april:

Lest:

 

• We the animals av Justin Torres
• The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman
• The Maze Runner av James Dashner
• Nostradamus' testamente av Tom Egeland
• All my friends are superheroes av Andrew Kaufman
• Eleanor & Park av Rainbow Rowell

Jeg har ikke tid til å skrive så mye om hver bok jeg leste i april, men jeg er veldig fornøyd med at jeg kom meg gjennom hele seks bøker! Den aller beste boka var uten tvil The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman. Jeg har lest ganske mye fantasy, men jeg leser sjelden enkeltromaner i fantasysjangeren, men som regel bare serier med minst tre bøker. Dette er kanskje en av de aller beste bøkene jeg har lest og jeg kan ikke engang helt forklare hvorfor. Det var noe med historien og stemningen i hele romanen som bare fanget meg og som jeg har tenkt på lenge i ettertid. Jeg kommer nok til å lese den mange mange ganger. En annen bok som overrasket meg positivt denne måneden var Eleanor & Park av Rainbow Rowell. Etter den katastrofen av roman som jeg leste forrige måned, altså Fangirl, var jeg veldig skeptisk til å lese mer av Rowell, men jeg følte at jeg måtte gi henne en sjanse til og akkurat det angrer jeg ikke på. I Eleanor & Park har hun klart å fange det å være ung, redd og forelsket på en såpass god måte at jeg trodde på det, jeg trodde på historien og jeg trodde på karakterene. Den dårligste boka jeg leste i april var The Maze Runner som falt helt gjennom hos meg, Dashner skal ha for forsøket og en god idé, men gjennomførelsen er halvveis og flau. Karakterene er flate og altfor forutsigbare, dialogene er så langt fra troverdige som man kan komme og slutten forutså jeg før jeg hadde kommet halvveis i boka. Den trekker litt opp for spenning og jeg tenker at dette kanskje er en historie som faktisk egner seg bedre som film.

Sett:

• The Grand Budapest Hotel (kino!)
• All Dogs Go To Heaven
• Prisoners
• Girl Most Likely
• Det Tredje Øyet, sesong 1
• Bad Ink, sesong 1
• Kule kidz gråter ikke
• Bora Bora
• The Spectacular Now
• The Moth Diaries
• Kyss meg for faen i helvete
• The Amazing Spider-Man 2 (kino!)

På tross av mye lesing fikk jeg også sett en del filmer og serier i løpet av april, mye fordi jeg ikke eier selvdisiplin og ikke klarer å stoppe når jeg først har satt i gang med en serie eller finner en film jeg vil se. Jeg likte veldig godt begge filmene jeg så på kino, The Grand Budapest Hotel og The Amazing Spider-Man 2. Grand Budapest er helt unik og laget på en så smart måte at jeg blir litt satt ut når jeg tenker tilbake på det, tror jeg må se den et par ganger til for å få et ordentlig inntrykk. Spider-Man var omtrent akkurat det jeg forventet, fylt av to av favorittene mine, nemlig Andrew Garfield og Emma Stone, og alt det som skal til for å gjøre en film som det fin å se på! Den beste filmen jeg så hjemme var nok The Spectacular Now. Historiene og karakterene og settingen og alt var fint og den tar tak i så mye viktig, synes egentlig at alle bør seg den bare fordi den er så fin.

Hva leste og så du på i april?

Tror kanskje jeg har utviklet skriveangst,
men kommer tilbake snart,
må bare puste litt først,
og skrive ferdig bacheloroppgaven,
er ikke halvveis på den engang, men den skal snart leveres,


vi sees på den andre siden?

“Well, you can go on looking forward,” said Gandalf. “There may be many unexpected feasts ahead of you.” — J.R.R. Tolkien, The Fellowship of the Ring

Jeg gikk feil vei, og da jeg oppdaget det var det for seint å snu, eller jeg kunne fortsatt snu, men jeg ville uansett ikke rekke frem i tide, så jeg bare fortsatte, gikk feil vei til jeg hadde så vondt i beina at jeg måtte sette meg på en benk som sto sånn helt tilfeldig på et gatehjørne, og så ble jeg bare sittende der, jeg vet ikke hvor lenge, men sola flyttet seg over meg på himmelen og det begynte å bli mørkt, og kaldt, og jeg tror jeg skalv, men jeg merket det ikke, ikke før det vibrerte i lomma og jeg trodde det var hånda mi som skalv, men så var det bare mobilen som var på lydløs, jeg lot den dure, så ikke på den en gang, visste jo hvem det var som ringte, og visste at jeg ikke kunne svare, og det ble kveld, plutselig, men samtidig ikke, gatelysene lyste opp, det rett over meg blinket hvert tredje sekund, som om det blunket, jeg blunket i takt med det, satt bare der i halvmørket og blunket, jeg hadde ikke sett et menneske på mange timer, bare en og annen bil med ansiktsløse førere, og en svart katt som satt og stirret på meg en stund, en gardin hadde flyttet på seg i et vindu i bygningen tvers over for der jeg satt, men ellers var det bare meg og mobilen min som durte i lomma med jevne mellomrom, når den stoppet gikk det bare et par sekunder før den durte igjen, jeg klemte hendene mine sammen noen ganger i et mislykket forsøk på å varme dem opp før jeg forsiktig fant frem telefonen og kikket på skjermen som lyste og vibrerte, navnet ditt, bildet av deg og litt av den venstre siden av ansiktet mitt fra i fjor sommer, smilet ditt, jeg kunne høre latteren din bare ved å se på bildet, høy og uten hemninger, så annerledes fra min egen som alltid var halvveis og anstrengt, jeg satt med fingeren over avvis-knappen, men trykket ikke, bare ventet til ansiktet ditt forsvant og skjermen viste antall ubesvarte anrop og nye meldinger og en facebookoppdatering, før den ble svart i noen sekunder, og så ansiktet ditt igjen, latteren, jeg sukket høylytt og da jeg så opp fra skjermen så jeg at den svarte katten hadde kommet tilbake og den stirret på meg som om den sa 'skal du ikke ta den?' eller 'han kommer ikke til å gi seg, du kan like gjerne svare.', den kom mot meg mens den sa dette med øynene og strøk seg mot beina mine, gikk frem og tilbake langs benken, jeg hørte at den begynte å male selv om jeg ikke hadde rørt den, og mobilen fortsatte å vibrere, og jeg fortsatte å stirre på skjermen, men på et eller annet tidspunkt må jeg ha trykket på noe for plutselig hørte jeg stemmen din, høy og tydelig, varm og full av bekymring, og du sa sikkert tusen ord i løpet av bare noen få minutter, jeg sa ingenting, bare lyttet, bare pustet, og så ble det stille i noen sekunder før du spurte, hvor er du, og jeg sa ingenting, bare pustet, og du pustet, vi pustet, jeg er her, sa jeg til slutt og du sukket, kanskje ristet du på hodet i frustrasjon, kanskje vurderte du om du skulle legge på, kanskje var du nære ved å gi meg opp, sender du meg adressen, spurte du og jeg nikket selv om jeg visste at du ikke kunne se meg før jeg la på uten et ord, skrev en melding med navnet på gata rett ovenfor meg, la telefonen ned i lomma igjen, og så klappet jeg endelig katten og smilte til den, og i et halvt sekund var det som om den smilte tilbake før den løp over gata og forsvant.

Lest og sett i mars:

Lest:

The Virgin Suicides handler om de fem Lisbon-søstrene og de unge guttene, nå nesten middelaldrende, som elsket dem og aldri kom over deres brå død. Etter at den yngste Lisbon-søsteren, Cecilia, tar sitt eget liv på andre forsøk, forandrer alt seg og det ender med at alle søstrene følger henne i døden. Romanen handler om det å være ung, om grensen mellom det uskyldige og erfaringer, den handler om erotisk oppvåkning, om forelskelse og beundring, og om vanskelige familieforhold og verdier. Jeg så filmversjonen for mange år siden og likte den veldig godt, og boka var bare enda bedre. Eugenides skriver på en fin og annerledes måte og man gripes veldig av historien som fortelles. Det er absolutt en bok man bør ha lest. 4/5!

“In the end, the tortures tearing the Lisbon girls pointed to a simple reasoned refusal to accept the world as it was handed down to them, so full of flaws.” - Jeffrey Eugenides


Never Let Me Go handler om Kathy, Ruth og Tommy som var elever sammen ved kostskolen Hailsham på den engelske landsbygda. Romanen tar utgangspunkt i mange år senere når Kathy, som er blitt 31, lar tankene vandre tilbake til årene på Hailsham. Langsomt avdekkes urovekkende kunnskaper om det livet som ventet dem. Gradvis går sannheten om deres tilsynelatende sorgfrie oppvekst opp for dem, og det blir klart for dem hva fremtiden vil bringe. Også denne boka hadde jeg sett filmversjonen av før jeg leste den, og det farget nok litt hva jeg tenkte om den, men jeg liker den veldig godt. Den er vond og fin på samme tid, den handler om ting som føles umulig, men som likevel ikke er så langt fra vår egen virkelighet. Jeg synes i alle fall at dette er en veldig sterk roman. 4/5!

“All children have to be deceived if they are to grow up without trauma.” - Kazuo Ishiguro


Billy Pilgrim blir tatt til fange av tyskerne under 2. verdenskrig. Han blir sendt i kuvogn til en fangeleir med engelske offiserer og ender opp i Dresden hvor han overlever de alliertes bombeangrep lukket inne i kjelleren på Slaktehus-5. Senere i livet opplever han å miste festet i tiden og flyttes stadig mellom opplevelsene i krigen, nåtiden i sitt hjem i USA og møtet med Tralfamadorians. Slaughterhouse-Five er en rar, men god roman. Vonnegut baserer seg på sine egne opplevelser og gir et tydelig bilde av krig og alt det medfører. Han har en veldig spesiell måte å skrive på som jeg liker veldig godt og selv om han bruker overnaturlige elementer så tror jeg på alt han skriver. Jeg kommer nok til å lese flere av Vonneguts bøker etter dette. 4/5!

“There is no beginning, no middle, no end, no suspense, no moral, no causes, no effects. What we love in our books are the depths of many marvelous moments seen all at one time.” - Kurt Vonnegut


Fangirl handler om Cath som opplever at hele livet hennes forandres når hun begynner på college. Hun flytter hjemmefra og har ikke lenger den nære kontakten som hun alltid har hatt med tvillingsøsteren, Wren. Caths store lidenskap er Simon Snow og bøkene om ham. Hun skriver fanfiction og har mange tusen lesere. De største problemene kommer når virkeligheten bryter inn i den boblen hun har levd i så lenge med fandoms og fanfiction-skriving. Jeg kunne skrevet mye om denne boka fordi jeg mener veldig mye om den, men jeg skal ikke skrive så mye av det her. Jeg likte ikke Fangirl noe særlig. Jeg hadde sikkert altfor høye forventninger, men for meg ble det meste teit og flaut å lese. Historien om Simon Snow gjorde det vanskelig å ta romanen alvorlig og historien i romanen var mangelfull. Jeg satt igjen med følelsen av at noe manglet, jeg savnet spesielt en ordentlig tolkning av fandoms og hva det vil si å være fan. Jeg har selv mye erfaring med det og jeg klarte ikke helt å tro på Rowells beskrivelse. Det eneste som trekker denne boka opp for meg er at den var søt/koselig, men jeg klarer ikke å se bort fra det at jeg syntes den var dårlig konstruert og skrevet. 2/5!

“Happily ever after, or even just together ever after, is not cheesy,” Wren said. “It’s the noblest, like, the most courageous thing two people can shoot for.” - Rainbow Rowell

Daniel Grey kan både huske sine tidligere liv og kjenne igjen sjelene til personer han har kjent i disse tidligere livene. I liv etter liv har han forelsket seg i den samme jenta. Lucy kjenner ikke igjen Daniel, men selv om Lucy har forandret både navn og skikkelse, husker Daniel alt. My name is memory har jeg hatt lyst til å lese veldig lenge fordi jeg likte ideen om mennesker som husker sine tidligere liv. Dessverre likte jeg ikke så altfor godt historien til Brashares, men det er likevel en god roman på mange måter. Jeg klarte ikke helt å knytte meg til karakterene og jeg fikk ikke helt taket på dette med Daniels "erkefiende"(?). Jeg er i hvert fall spent på oppfølgerne hvis de noengang kommer! 3/5!

“Love who you love while you have them. That's all you can do. Let them go when you must. If you know how to love, you'll never run out.” - Ann Brashares


Sett:

• About Time
• Juno
• Outnumbered, sesong 4
• The Virgin Suicides
• Dear John
• Never Let Me Go
• The Hunger Games: Catching Fire
• Ta Meg Med (kino!)
• Happy Endings, sesong 1
• The Musketeers, sesong 1
• Eva & Adam, sesong 1 & 2 + filmen
• Harry Potter and the Prisoner of Azkaban
• Frozen

Jeg fikk sett litt film i mars også, men mest filmer som jeg hadde sett før. Det beste jeg så denne måneden var kanskje Eva & Adam fordi det var herlig nostalgisk, blir så utrolig glad av å se på det.

Hva leste og så du på i mars?

"Crying does not indicate that you are weak. Since birth, it has always been a sign that you are alive.” - Charlotte Brontë

Jeg er sint, men det kan jeg jo ikke si. Det er i det hele tatt mye jeg ikke kan si. Jeg kan ikke si at jeg er forelska i deg eller at jeg ikke har vasket hybelen på tre uker eller at jeg av og til dusjer i to timer eller at jeg har begynt å trene eller at jeg ikke klarer dette eller at jeg ofte kjøper mat jeg aldri spiser eller at jeg ligger våken halve natta uten å tenke på noe eller at jeg liker musikk jeg egentlig er for voksen til eller at jeg er redd hele tiden eller at jeg glemmer å spise nok eller at jeg er i ferd med å gi opp eller at jeg fortsatt tenker på den kvelden da jeg var sytten. Jeg kan ikke si det, for da må jeg snakke om det, og jeg vil ikke det, jeg kan ikke det. Jeg vil si det, men jeg kan ikke si det. At jeg er så sliten og lei og at jeg ikke orker flere hemmeligheter. Jeg vil være ærlig, men det er så mye enklere å grave seg ned i en haug hvite løgner. (Fjellvettregel #9: spar på kreftene og grav deg ned i snøen om nødvendig). Det er så slitsomt å skulle snakke om ting som er sant hele tiden.

“I feel strong. Not strong enough to face myself, but strong enough to keep going.” ― James Frey

Men det går bra. Det gjør jo det. Sånn egentlig. Jeg har ikke vært syk en eneste gang i år, ikke forkjøla engang, og det føles bra. I fjor var jeg syk hele tiden, var sliten hele tiden, klagde hele tiden. I år har jeg energi til tusen og en kropp som stort sett jubler. Jeg har lest fjorten bøker på tre måneder. Det føles bra, av og til føles det som om lesingen er det eneste som betyr noe. Jeg har lest pensum også, og jeg henger nesten ikke etter, og uansett er det fortsatt nesten to måneder til eksamen og innlevering. Bacheloroppgaven går ikke så bra, ikke enda, jeg vet ikke hvor jeg vil med den og om det i det hele tatt går, det er bare surr og ord som går inn i hverandre uten å gi mening og det er ingen sammenhenger, men det gjør ingenting, jeg klarer ikke å ta den så alvorlig, jeg har uansett ingen planer om å bli verken sosialantropolog eller samfunnsviter, jeg vil bare få den ferdig og så aldri tenke på den igjen.

Jeg vet liksom ikke hva jeg kan si eller skrive uten at noen skal tenke at jeg er deprimert eller at de må hjelpe meg eller snakke med meg. Jeg sier ikke at jeg ikke er deprimert eller at jeg ikke trenger hjelp eller at jeg ikke vil snakke. Eller jo, det er kanskje akkurat det jeg sier. ?????

Jeg leste i en dagbok jeg skrev for omtrent fem år siden og selv om jeg husket alt som sto i den, så kjente jeg ikke igjen meg selv. Jeg vet ikke hva det betyr, men det var en rar følelse, det var som å lese en bok, bare med mindre innhold, flere skrivefeil og mer kluss, aller mest satt jeg igjen med følelsen av at jeg ville gi meg selv en klem, for selv om jeg ikke kjenner meg helt igjen i det jeg-et som skrev de ordene, så kjenner jeg meg igjen i alle de følelsene og alle de tankene og jeg vet jo at det var meg og jeg vet at det ble bedre, men jeg vet også at jeg om fem år kommer til å ville gi den jeg er nå en klem og si til den jeg er nå at alt kommer til å ordne seg. For det er det jeg tror innerst inne og det er det som alltid holder meg gående: jeg tror virkelig at alt kommer til å ordne seg.

“Sometimes you climb out of bed in the morning and you think, I'm not going to make it, but you laugh inside — remembering all the times you've felt that way.” ― Charles Bukowski

Det er mye jeg vil skrive eller snakke om som jeg aldri skriver eller snakker om fordi jeg er så redd for det som kommer etter at jeg har skrevet eller sagt det. Jeg er redd for konsekvenser kanskje, redd for å måtte snakke ut, redd for alvoret, redd for å ikke kunne le det bort, si at det er ikke så farlig, det var ikke så viktig, vi tar det en annen gang. Jeg har en evig motsetning i magen og i hjertet, en del av meg vil dele mens en annen del vil holde alt for meg selv. Og en annen del tenker at jeg uansett ikke har noe interessant å si. Det som betyr uendelig mye for meg er ofte helt ubetydelig for alle andre. Det skremmer meg det også, det at alle andre ser verden på en helt annen måte enn meg selv. Hvordan kan vi egentlig forstå hverandre når vi ikke ser noe på samme måte? Hvordan kan vi bli enige eller forstå når vi er så forskjellige? Kan noen egentlig forstå hva det er jeg prøver å si? Er det noen som forstår meg?

Jeg tror at det generelt er vanskelig å være menneske. Selv om jeg har tak over hodet, mer mat enn jeg trenger og folk som bryr seg, så har jeg dager der jeg helst bare vil bli liggende under dyna, egentlig har jeg mange sånne dager. Det er rart hvordan man kan ha det bra, men også ikke bra, samtidig, og det er rart hvor opp og ned det kan gå, hvor stor forskjell det kan være fra en dag til en annen. En dag føler man seg som verdens lykkeligste og den neste har man mistet all vilje til å leve. Jeg har skrevet om dette tusen ganger før, men jeg tror livet hadde vært verre uten de dårlige dagene. Jeg har lest den setningen sikkert hundre ganger og jeg vet fortsatt ikke om den gir mening. Jeg tror livet hadde vært verre uten de dårlige dagene. Det høres helt rart ut, men det er sånn det er, og sånn det må være. Vi må gråte og vi må ha det vondt og vi må miste og vi må lengte og vi må såre og bli såret og vi må gi opp, for det er bare når vi har det vondt at vi virkelig klarer å drømme om å ha det bedre, det er da vi virkelig klarer å tenke på alt det som kunne gjort alt bedre, og hvis man bare gir seg selv nok tid, så finner man frem til det gode, til de dagene som er fylt med så mye bra at man glemmer å skrive dagbok eller rister på hodet over hvor teit det var å tenke så mye på alt det som ikke egentlig betyr noe. De gode dagene kommer, man må bare være tålmodig, man må bare bite i det sure eplet, som man sier, for en dag så er det eplet du biter i det søteste og beste eplet du noen gang har smakt (hvis du da ikke er allergisk mot epler sånn som meg, da kan man jo like gjerne gi opp først som sist). 

“Vi bærer drømmene i os lige under huden. Og usynligt summende imellem os. Smukke mønstre trækkes op imellem dem. Livet er kalejdoskopisk, vi drejer det til en drøm.” ― Michael Strunge

I natt kunne jeg ha skrevet sikkert tjue sider uten å stoppe, men jeg har forelesning klokka ni i morgen, så jeg må sove i stede.

Update: tulla, la meg ikke likevel, skriver, yolo