Tror kanskje jeg har utviklet skriveangst,
men kommer tilbake snart,
må bare puste litt først,
og skrive ferdig bacheloroppgaven,
er ikke halvveis på den engang, men den skal snart leveres,


vi sees på den andre siden?

“Well, you can go on looking forward,” said Gandalf. “There may be many unexpected feasts ahead of you.” — J.R.R. Tolkien, The Fellowship of the Ring

Jeg gikk feil vei, og da jeg oppdaget det var det for seint å snu, eller jeg kunne fortsatt snu, men jeg ville uansett ikke rekke frem i tide, så jeg bare fortsatte, gikk feil vei til jeg hadde så vondt i beina at jeg måtte sette meg på en benk som sto sånn helt tilfeldig på et gatehjørne, og så ble jeg bare sittende der, jeg vet ikke hvor lenge, men sola flyttet seg over meg på himmelen og det begynte å bli mørkt, og kaldt, og jeg tror jeg skalv, men jeg merket det ikke, ikke før det vibrerte i lomma og jeg trodde det var hånda mi som skalv, men så var det bare mobilen som var på lydløs, jeg lot den dure, så ikke på den en gang, visste jo hvem det var som ringte, og visste at jeg ikke kunne svare, og det ble kveld, plutselig, men samtidig ikke, gatelysene lyste opp, det rett over meg blinket hvert tredje sekund, som om det blunket, jeg blunket i takt med det, satt bare der i halvmørket og blunket, jeg hadde ikke sett et menneske på mange timer, bare en og annen bil med ansiktsløse førere, og en svart katt som satt og stirret på meg en stund, en gardin hadde flyttet på seg i et vindu i bygningen tvers over for der jeg satt, men ellers var det bare meg og mobilen min som durte i lomma med jevne mellomrom, når den stoppet gikk det bare et par sekunder før den durte igjen, jeg klemte hendene mine sammen noen ganger i et mislykket forsøk på å varme dem opp før jeg forsiktig fant frem telefonen og kikket på skjermen som lyste og vibrerte, navnet ditt, bildet av deg og litt av den venstre siden av ansiktet mitt fra i fjor sommer, smilet ditt, jeg kunne høre latteren din bare ved å se på bildet, høy og uten hemninger, så annerledes fra min egen som alltid var halvveis og anstrengt, jeg satt med fingeren over avvis-knappen, men trykket ikke, bare ventet til ansiktet ditt forsvant og skjermen viste antall ubesvarte anrop og nye meldinger og en facebookoppdatering, før den ble svart i noen sekunder, og så ansiktet ditt igjen, latteren, jeg sukket høylytt og da jeg så opp fra skjermen så jeg at den svarte katten hadde kommet tilbake og den stirret på meg som om den sa 'skal du ikke ta den?' eller 'han kommer ikke til å gi seg, du kan like gjerne svare.', den kom mot meg mens den sa dette med øynene og strøk seg mot beina mine, gikk frem og tilbake langs benken, jeg hørte at den begynte å male selv om jeg ikke hadde rørt den, og mobilen fortsatte å vibrere, og jeg fortsatte å stirre på skjermen, men på et eller annet tidspunkt må jeg ha trykket på noe for plutselig hørte jeg stemmen din, høy og tydelig, varm og full av bekymring, og du sa sikkert tusen ord i løpet av bare noen få minutter, jeg sa ingenting, bare lyttet, bare pustet, og så ble det stille i noen sekunder før du spurte, hvor er du, og jeg sa ingenting, bare pustet, og du pustet, vi pustet, jeg er her, sa jeg til slutt og du sukket, kanskje ristet du på hodet i frustrasjon, kanskje vurderte du om du skulle legge på, kanskje var du nære ved å gi meg opp, sender du meg adressen, spurte du og jeg nikket selv om jeg visste at du ikke kunne se meg før jeg la på uten et ord, skrev en melding med navnet på gata rett ovenfor meg, la telefonen ned i lomma igjen, og så klappet jeg endelig katten og smilte til den, og i et halvt sekund var det som om den smilte tilbake før den løp over gata og forsvant.

Lest og sett i mars:

Lest:

The Virgin Suicides handler om de fem Lisbon-søstrene og de unge guttene, nå nesten middelaldrende, som elsket dem og aldri kom over deres brå død. Etter at den yngste Lisbon-søsteren, Cecilia, tar sitt eget liv på andre forsøk, forandrer alt seg og det ender med at alle søstrene følger henne i døden. Romanen handler om det å være ung, om grensen mellom det uskyldige og erfaringer, den handler om erotisk oppvåkning, om forelskelse og beundring, og om vanskelige familieforhold og verdier. Jeg så filmversjonen for mange år siden og likte den veldig godt, og boka var bare enda bedre. Eugenides skriver på en fin og annerledes måte og man gripes veldig av historien som fortelles. Det er absolutt en bok man bør ha lest. 4/5!

“In the end, the tortures tearing the Lisbon girls pointed to a simple reasoned refusal to accept the world as it was handed down to them, so full of flaws.” - Jeffrey Eugenides


Never Let Me Go handler om Kathy, Ruth og Tommy som var elever sammen ved kostskolen Hailsham på den engelske landsbygda. Romanen tar utgangspunkt i mange år senere når Kathy, som er blitt 31, lar tankene vandre tilbake til årene på Hailsham. Langsomt avdekkes urovekkende kunnskaper om det livet som ventet dem. Gradvis går sannheten om deres tilsynelatende sorgfrie oppvekst opp for dem, og det blir klart for dem hva fremtiden vil bringe. Også denne boka hadde jeg sett filmversjonen av før jeg leste den, og det farget nok litt hva jeg tenkte om den, men jeg liker den veldig godt. Den er vond og fin på samme tid, den handler om ting som føles umulig, men som likevel ikke er så langt fra vår egen virkelighet. Jeg synes i alle fall at dette er en veldig sterk roman. 4/5!

“All children have to be deceived if they are to grow up without trauma.” - Kazuo Ishiguro


Billy Pilgrim blir tatt til fange av tyskerne under 2. verdenskrig. Han blir sendt i kuvogn til en fangeleir med engelske offiserer og ender opp i Dresden hvor han overlever de alliertes bombeangrep lukket inne i kjelleren på Slaktehus-5. Senere i livet opplever han å miste festet i tiden og flyttes stadig mellom opplevelsene i krigen, nåtiden i sitt hjem i USA og møtet med Tralfamadorians. Slaughterhouse-Five er en rar, men god roman. Vonnegut baserer seg på sine egne opplevelser og gir et tydelig bilde av krig og alt det medfører. Han har en veldig spesiell måte å skrive på som jeg liker veldig godt og selv om han bruker overnaturlige elementer så tror jeg på alt han skriver. Jeg kommer nok til å lese flere av Vonneguts bøker etter dette. 4/5!

“There is no beginning, no middle, no end, no suspense, no moral, no causes, no effects. What we love in our books are the depths of many marvelous moments seen all at one time.” - Kurt Vonnegut


Fangirl handler om Cath som opplever at hele livet hennes forandres når hun begynner på college. Hun flytter hjemmefra og har ikke lenger den nære kontakten som hun alltid har hatt med tvillingsøsteren, Wren. Caths store lidenskap er Simon Snow og bøkene om ham. Hun skriver fanfiction og har mange tusen lesere. De største problemene kommer når virkeligheten bryter inn i den boblen hun har levd i så lenge med fandoms og fanfiction-skriving. Jeg kunne skrevet mye om denne boka fordi jeg mener veldig mye om den, men jeg skal ikke skrive så mye av det her. Jeg likte ikke Fangirl noe særlig. Jeg hadde sikkert altfor høye forventninger, men for meg ble det meste teit og flaut å lese. Historien om Simon Snow gjorde det vanskelig å ta romanen alvorlig og historien i romanen var mangelfull. Jeg satt igjen med følelsen av at noe manglet, jeg savnet spesielt en ordentlig tolkning av fandoms og hva det vil si å være fan. Jeg har selv mye erfaring med det og jeg klarte ikke helt å tro på Rowells beskrivelse. Det eneste som trekker denne boka opp for meg er at den var søt/koselig, men jeg klarer ikke å se bort fra det at jeg syntes den var dårlig konstruert og skrevet. 2/5!

“Happily ever after, or even just together ever after, is not cheesy,” Wren said. “It’s the noblest, like, the most courageous thing two people can shoot for.” - Rainbow Rowell

Daniel Grey kan både huske sine tidligere liv og kjenne igjen sjelene til personer han har kjent i disse tidligere livene. I liv etter liv har han forelsket seg i den samme jenta. Lucy kjenner ikke igjen Daniel, men selv om Lucy har forandret både navn og skikkelse, husker Daniel alt. My name is memory har jeg hatt lyst til å lese veldig lenge fordi jeg likte ideen om mennesker som husker sine tidligere liv. Dessverre likte jeg ikke så altfor godt historien til Brashares, men det er likevel en god roman på mange måter. Jeg klarte ikke helt å knytte meg til karakterene og jeg fikk ikke helt taket på dette med Daniels "erkefiende"(?). Jeg er i hvert fall spent på oppfølgerne hvis de noengang kommer! 3/5!

“Love who you love while you have them. That's all you can do. Let them go when you must. If you know how to love, you'll never run out.” - Ann Brashares


Sett:

• About Time
• Juno
• Outnumbered, sesong 4
• The Virgin Suicides
• Dear John
• Never Let Me Go
• The Hunger Games: Catching Fire
• Ta Meg Med (kino!)
• Happy Endings, sesong 1
• The Musketeers, sesong 1
• Eva & Adam, sesong 1 & 2 + filmen
• Harry Potter and the Prisoner of Azkaban
• Frozen

Jeg fikk sett litt film i mars også, men mest filmer som jeg hadde sett før. Det beste jeg så denne måneden var kanskje Eva & Adam fordi det var herlig nostalgisk, blir så utrolig glad av å se på det.

Hva leste og så du på i mars?

"Crying does not indicate that you are weak. Since birth, it has always been a sign that you are alive.” - Charlotte Brontë

Jeg er sint, men det kan jeg jo ikke si. Det er i det hele tatt mye jeg ikke kan si. Jeg kan ikke si at jeg er forelska i deg eller at jeg ikke har vasket hybelen på tre uker eller at jeg av og til dusjer i to timer eller at jeg har begynt å trene eller at jeg ikke klarer dette eller at jeg ofte kjøper mat jeg aldri spiser eller at jeg ligger våken halve natta uten å tenke på noe eller at jeg liker musikk jeg egentlig er for voksen til eller at jeg er redd hele tiden eller at jeg glemmer å spise nok eller at jeg er i ferd med å gi opp eller at jeg fortsatt tenker på den kvelden da jeg var sytten. Jeg kan ikke si det, for da må jeg snakke om det, og jeg vil ikke det, jeg kan ikke det. Jeg vil si det, men jeg kan ikke si det. At jeg er så sliten og lei og at jeg ikke orker flere hemmeligheter. Jeg vil være ærlig, men det er så mye enklere å grave seg ned i en haug hvite løgner. (Fjellvettregel #9: spar på kreftene og grav deg ned i snøen om nødvendig). Det er så slitsomt å skulle snakke om ting som er sant hele tiden.

“I feel strong. Not strong enough to face myself, but strong enough to keep going.” ― James Frey

Men det går bra. Det gjør jo det. Sånn egentlig. Jeg har ikke vært syk en eneste gang i år, ikke forkjøla engang, og det føles bra. I fjor var jeg syk hele tiden, var sliten hele tiden, klagde hele tiden. I år har jeg energi til tusen og en kropp som stort sett jubler. Jeg har lest fjorten bøker på tre måneder. Det føles bra, av og til føles det som om lesingen er det eneste som betyr noe. Jeg har lest pensum også, og jeg henger nesten ikke etter, og uansett er det fortsatt nesten to måneder til eksamen og innlevering. Bacheloroppgaven går ikke så bra, ikke enda, jeg vet ikke hvor jeg vil med den og om det i det hele tatt går, det er bare surr og ord som går inn i hverandre uten å gi mening og det er ingen sammenhenger, men det gjør ingenting, jeg klarer ikke å ta den så alvorlig, jeg har uansett ingen planer om å bli verken sosialantropolog eller samfunnsviter, jeg vil bare få den ferdig og så aldri tenke på den igjen.

Jeg vet liksom ikke hva jeg kan si eller skrive uten at noen skal tenke at jeg er deprimert eller at de må hjelpe meg eller snakke med meg. Jeg sier ikke at jeg ikke er deprimert eller at jeg ikke trenger hjelp eller at jeg ikke vil snakke. Eller jo, det er kanskje akkurat det jeg sier. ?????

Jeg leste i en dagbok jeg skrev for omtrent fem år siden og selv om jeg husket alt som sto i den, så kjente jeg ikke igjen meg selv. Jeg vet ikke hva det betyr, men det var en rar følelse, det var som å lese en bok, bare med mindre innhold, flere skrivefeil og mer kluss, aller mest satt jeg igjen med følelsen av at jeg ville gi meg selv en klem, for selv om jeg ikke kjenner meg helt igjen i det jeg-et som skrev de ordene, så kjenner jeg meg igjen i alle de følelsene og alle de tankene og jeg vet jo at det var meg og jeg vet at det ble bedre, men jeg vet også at jeg om fem år kommer til å ville gi den jeg er nå en klem og si til den jeg er nå at alt kommer til å ordne seg. For det er det jeg tror innerst inne og det er det som alltid holder meg gående: jeg tror virkelig at alt kommer til å ordne seg.

“Sometimes you climb out of bed in the morning and you think, I'm not going to make it, but you laugh inside — remembering all the times you've felt that way.” ― Charles Bukowski

Det er mye jeg vil skrive eller snakke om som jeg aldri skriver eller snakker om fordi jeg er så redd for det som kommer etter at jeg har skrevet eller sagt det. Jeg er redd for konsekvenser kanskje, redd for å måtte snakke ut, redd for alvoret, redd for å ikke kunne le det bort, si at det er ikke så farlig, det var ikke så viktig, vi tar det en annen gang. Jeg har en evig motsetning i magen og i hjertet, en del av meg vil dele mens en annen del vil holde alt for meg selv. Og en annen del tenker at jeg uansett ikke har noe interessant å si. Det som betyr uendelig mye for meg er ofte helt ubetydelig for alle andre. Det skremmer meg det også, det at alle andre ser verden på en helt annen måte enn meg selv. Hvordan kan vi egentlig forstå hverandre når vi ikke ser noe på samme måte? Hvordan kan vi bli enige eller forstå når vi er så forskjellige? Kan noen egentlig forstå hva det er jeg prøver å si? Er det noen som forstår meg?

Jeg tror at det generelt er vanskelig å være menneske. Selv om jeg har tak over hodet, mer mat enn jeg trenger og folk som bryr seg, så har jeg dager der jeg helst bare vil bli liggende under dyna, egentlig har jeg mange sånne dager. Det er rart hvordan man kan ha det bra, men også ikke bra, samtidig, og det er rart hvor opp og ned det kan gå, hvor stor forskjell det kan være fra en dag til en annen. En dag føler man seg som verdens lykkeligste og den neste har man mistet all vilje til å leve. Jeg har skrevet om dette tusen ganger før, men jeg tror livet hadde vært verre uten de dårlige dagene. Jeg har lest den setningen sikkert hundre ganger og jeg vet fortsatt ikke om den gir mening. Jeg tror livet hadde vært verre uten de dårlige dagene. Det høres helt rart ut, men det er sånn det er, og sånn det må være. Vi må gråte og vi må ha det vondt og vi må miste og vi må lengte og vi må såre og bli såret og vi må gi opp, for det er bare når vi har det vondt at vi virkelig klarer å drømme om å ha det bedre, det er da vi virkelig klarer å tenke på alt det som kunne gjort alt bedre, og hvis man bare gir seg selv nok tid, så finner man frem til det gode, til de dagene som er fylt med så mye bra at man glemmer å skrive dagbok eller rister på hodet over hvor teit det var å tenke så mye på alt det som ikke egentlig betyr noe. De gode dagene kommer, man må bare være tålmodig, man må bare bite i det sure eplet, som man sier, for en dag så er det eplet du biter i det søteste og beste eplet du noen gang har smakt (hvis du da ikke er allergisk mot epler sånn som meg, da kan man jo like gjerne gi opp først som sist). 

“Vi bærer drømmene i os lige under huden. Og usynligt summende imellem os. Smukke mønstre trækkes op imellem dem. Livet er kalejdoskopisk, vi drejer det til en drøm.” ― Michael Strunge

I natt kunne jeg ha skrevet sikkert tjue sider uten å stoppe, men jeg har forelesning klokka ni i morgen, så jeg må sove i stede.

Update: tulla, la meg ikke likevel, skriver, yolo

cmd + q

Jeg lukker dokumentet. Hver dag åpner jeg det, hver dag lukker jeg det.
Etter kanskje fem minutter. Av og til etter bare to.

Da jeg var femten skrev jeg kanskje fem tusen ord hver dag.
I dag er jeg glad hvis jeg klarer mer enn fem ord.

Jeg vet at jeg har skrevet dette tusen ganger før.
Jeg vet at jeg har tenkt dette tusen ganger før.


Jeg vet at jeg går i en sirkel og at jeg snart må bryte ut av den,
men sirkler ender jo aldri, de bare fortsetter.

Det klør i fingrene.
Det klør i hodet.
Det klør i hjertet.

Men jeg lukker likevel dokumentet.

Når skal jeg egentlig slutte med å være så forbanna redd?

I know it makes no sense, but what else can I do? How can I move on when I'm still in love with you?

Soundtrack:

How Long Will I Love You? - The Waterboys

The Man Who Can't Be Moved - The Script

Don't You Want Me - Bahamas

I Wanna Be Yours - Arctic Monkeys

If I Could Change Your Mind - Haim

Hold Your Gaze - The Pigeon Detectives

R U Mine? - Arctic Monkeys

Av og til ser jeg glimt av deg selv om du ikke er der. Du går på bussen, men det er ikke deg. Du sitter på en kafé, men det er ikke deg. Du går foran meg på gata, men det er ikke deg. Det er ikke deg, jeg vet jo det, men det er deg likevel, i det lille sekundet før jeg ser at det ikke er det. Jeg ser deg og jeg ser deg ikke, du er der og du er ikke der. Av og til lurer jeg på om du har det på samme måte, om du også skvetter til av og til, ser meg selv om jeg ikke er der, ser det lille glimtet, og jeg lurer på hva du tenker i det lille sekundet, om du blir glad eller om det første du tenker på er hvordan du skal forsvinne før jeg ser deg.

...

Jeg skjønner at jeg burde være glad. Det er obligatorisk å være glad i dag, det er en gledens dag, begynnelsen på noe godt, starten på ditt livs største eventyr. Alle de ordene de har sagt til meg de siste timene, alle smilene og klemmene og lykkeønskningene og ikke vær nervøs, bare nyt. Jeg må kaste opp, jeg får ikke puste, alt er feil og jeg har vondt i nakken. Som om det ikke var nok har det også begynt å regne. Jeg ser for meg alt som kan gå galt og alt som ikke kommer til å bli som jeg hadde tenkt. Er du klar? Jeg vet ikke hvem som sier det for jeg klarer ikke å fokusere, jeg bare nikker distré og ser meg i speilet, det er for mye, det er for lite, jeg ser ikke ut som meg selv. Jeg tenker på deg og jeg tenker på de siste ordene du sa før jeg dro i dag tidlig, jeg elsker deg, sa du, bare det, og så lo du fordi du vet at jeg hater det, hater de ordene, de er så pompøse, jeg klarer aldri å si det selv, sier bare deg også, aldri elsker, aldri jeg, bare deg også, men likevel, likevel har denne dagen kommet, og de sier at det er den største dagen i mitt liv, det er nå det hele begynner, og jeg prøver å være glad, prøver å være enig, smiler og sier ja og nei og litt mer maskara kanskje, nei jeg vil ikke ha sløret over ansiktet, egentlig vil jeg ikke har slør i det hele tatt, men det sier jeg ikke, jeg ser meg heller i speilet en gang til, smiler falskt til meg selv og tenker at dette er ikke min dag, ikke din dag, ikke vår dag, det er alle andres dag, alle de som tenker at dette er en gledens dag, alle de som sier at dette er den største dagen i mitt liv, for meg er det bare noe jeg vil ha overstått, og jeg trekker pusten, ser meg selv i øynene og så sier jeg høyt, jeg er klar.

...

Jeg er ikke forelska, sier det hele tiden, de fire ordene, jeg er ikke forelska, herregud, jeg er da ikke forelska, og hjertet mitt synker litt, men det synes ikke på utsiden, på utsiden smiler jeg og ler og sier de fire ordene igjen og igjen, jeg er ikke forelska, og de ler for de vet at jeg lyver, vi lyver alle sammen, vi elsker og lyver om det, eller vi lyver og elsker, de sier at sannheten alltid kommer frem, til slutt, men jeg vet ikke, man kan vel lyve seg gjennom et helt liv om man vil, det er ikke så vanskelig som man skulle tro, ikke når alle nikker og smiler og aksepterer løgnen som en sannhet, jeg er ikke forelska, sier jeg, og smiler.

...

Her er problemet: jeg våkner tidlig, men tvinger meg selv til å sovne igjen, kniper sammen øynene, forsvinner tilbake i drømmen, og jeg våkner for sent, dagen har allerede begynt, er halvveis over, hun på rema har gått halve vakta, sjekker mobilen og ser at det bare er tre timer igjen, lesesalen tømmes av studenter som skal spise lunsj, gutten i niende tenker at nå er det bare dobbelttime i norsk igjen og så er det hjem for å spille playstation, men jeg ligger fortsatt i senga, vrir meg under dyna, strekker ut en hånd og trekker gardinene til side, får sola i øynene og tenker faen, nå har jeg gjort det igjen, jeg kommer aldri ordentlig i gang.

...

Alt og ingenting på en gang, du står utenfor døra mi og jeg later som om jeg ikke er hjemme, har slukket lyset og satt mobilen på lydløs, sitter på gulvet og ser på skjermen som lyser opp, hører at du går frem og tilbake der ute, prøver ringeklokka en gang til, stopper opp, jeg ser for meg at du lytter, at du kanskje legger øret mot døra, og jeg holder pusten, jeg er ikke her, du går frem og tilbake et par ganger, banker på med den ene hånda, ringer meg en gang til med den andre, så gir du opp, og jeg hører skrittene dine som forsvinner ned oppgangen, hører at du åpner døra til trappene og at du nesten løper ned, to trinn av gangen, jeg legger meg ned på ryggen, midt på gulvet, lukker øynene, lytter, venter, ser for meg at du står utenfor blokka, at du kanskje snur deg og ser opp mot vinduet mitt i tredje etasje, at du kanskje blir stående i flere minutter, eller kanskje bare går du uten å snu deg i det hele tatt, kanskje skriver du en tekstmelding eller kanskje du møter på han du kjenner som bor i femte, jeg åpner øynene igjen og løfter opp mobilen, seks ubesvarte anrop og en tekstmelding, 'er du der?'. Jeg lukker øynene igjen og så begynner jeg å gråte.

...

Jeg er alene i en by jeg ikke kan navnet på og alle rundt meg er fremmede, jeg forstår ikke språket, jeg forstår ikke skikkene, jeg sitter alene på kafé, de ansatte ser stygt etter meg når jeg går, jeg glemte å gi tips, men det ser jeg ikke, jeg ser ingenting, jeg kom hit for å oppleve noe stort, noe nytt, noe annerledes, men selv om ingenting er som det er hjemme er alt likevel det samme, jeg tenkte at jeg måtte komme meg bort, starte på nytt, men nå, nå når jeg er her, alene, innser jeg at det ikke er mulig, jeg kan ikke begynne på nytt for jeg er fortsatt den samme, den eneste forskjellen er at her er det ingen som skjønner hva jeg sier når jeg sier at jeg fortsatt elsker deg.

...

Selvfølgelig hadde alt vært mye enklere hvis jeg bare kunne si det rett ut, men det er ikke sånn jeg er. 

Attention!

You think we're just pretty things,

you couldn't be more wrong.

Hurra for kvinnedagen!

Lest og sett i februar:

Lest:
Fugletribunalet handler om Allis Hagtorn som forlater mannen og jobben etter en offentlig sexskandale. For å slippe unna oppstyret og ryktene tar hun seg jobb som hushjelp og gartner hos Sigurd Bagge som bor alene i et avsideliggende hus ved havet. Der går Allis' dager med til å lage tre måltid daglig, holde huset rent og hagen ryddig. Den nye tilværelsen gir Allis en sjanse til å begynne på nytt, men det tar ikke lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge tar over alle tanker. Fugletribunalet er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Historien er enkel, men den har samtidig en unik dybde over seg. Det som gjør denne boka så utrolig bra er Agnes Ravatns språk og formidlingsevne, hun skriver godt og får frem stemningene på en så god måte at man føler at man er der. Den handler om skam og skyld og om et ønske om å starte på nytt. Er det egentlig mulig å gi slipp på sitt tidligere liv og begynne på nytt? 5/5!




"Vi styrter. Elsker deg. Gjør hva du vil. Pappa", skriver faren i en tekstmelding og Julies liv forandres for alltid. Hun er 18 år gammel og hele familien hennes har nettopp omkommet i en flyulykke i Afrika. Julie begynner å skrive dagbok hvor hun skriver om sine tanker og opplevelser etter ulykken og om lengselen etter å dø. Etter et mislykket selvmordsforsøk forlater hun hjemmet sitt i Oslo og begynner å fly på kryss og tvers over hele verden i et desperat forsøk på å oppsøke farer og finne ut av hva hun skal gjøre med livet sitt. Muleum er en velskrevet bok om sorg og død. Den er skrevet i typisk naiv Erlend Loe-stil med mye humor som bygger opp rundt det tunge. Jeg likte boka veldig godt, det er kanskje min favorittbok av Loe, og jeg tror nok at denne boka kommer til å sitte igjen i meg lenge. 5/5!




Monstermenneske er en selvbiografiske roman om Kjersti Annesdatter Skomsvold som blir syk med ME. I senga begynner hun å skrive på gule post-it lapper som hun klistrer på veggen og sakte men sikkert blir disse gule lappene til en roman. Kjersti skriver ikke for å bli forfatter, hun skriver for å bli menneske igjen. I Monstermenneske følger vi Kjersti gjennom sykdommen og det isolerte livet i mørke rom, på veien mot utgivelsen av debutromanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg og hvordan hun begynner arbeidet med sin andre roman. Personlig er jeg veldig glad i selvbiografiske romaner og Kjersti skriver på en så god og levende måte at det er umulig å ikke elske det. Hun er utleverende, morsom og alvorlig og det blandes sammen på best mulig måte. 5/5!




I Bli hvis du kan. Reis hvis du må. blir vi kjent med de tre barndomsvennene, Tarjei, Trygve og Kristian, som bestemmer seg for å verve seg til de norske styrkene i Afghanistan. Ingen av dem kommer tilbake i live. Hvorfor dro de egentlig? Og hvem var de? Romanen handler om hva som ligger bak en av de største avgjørelsene man kan ta; bli eller reise. Jeg gråt meg gjennom denne romanen, den traff meg rett i hjertet og gjorde vondt å lese. Helga Flatland er god med karakterer og hun utrolig flink til å skifte perspektiv fra en karakter til en annen. Hver del av boka skrives fra en forskjellig synsvinkel og hun gjør det virkelig, noe jeg synes det er sjelden at forfattere får til. Det er karakterenes stemme jeg hører når jeg leser, ikke Flatland. Ellers er historien bra, om enn noe forutsigbar (men hva annet kan man forvente av bøker som "begynner med slutten"?). Jeg tror ikke dette kunne ha blitt gjort særlig mye bedre. 5/5!



Sett:

• 186 Dollars to Freedom
• The Book Thief (kino!)
• The IT Crowd, sesong 4
• Revolution, sesong 2
• Call the Midwife, sesong 3
• 12 Years a Slave (kino!)
• The Truth About Emanuel
• Apollo 18
• The White Queen, sesong 1
• Outnumbered, sesong 1-4
• About Time

Jeg var på kino to ganger i februar og så The Book Thief og Twelve Years a Slave. Begge filmene var bra, men Twelve Years a Slave var veldig veldig bra. Ellers oppdaget jeg den britiske serien Outnumbered som jeg har kost meg veldig med. Den beste filmen jeg så denne måneden var About Time, den kommer jeg nok til å se veldig mange ganger og anbefaler den veldig! 

“I love tattooed women, maybe because they are uncontrollable, they are themselves to the point of drawing symbols of their power on their skin. Talk about owning your own body, being in your body, claiming yourself. I love it. When the world is in an uproar over whether women should have a choice or not when it comes to their own bodies, being tattooed is one of the most visible choices of all.”

- MARGARET CHO

Tatovert 07.02.14