Lest og sett i desember:

Lest:

Guds barn av Lars Petter Sveen handler om Jesus og menneskene rundt ham. Sveen skriver om mennesker som på en eller annen måte hadde kontakt med Jesus og om hvordan livene deres ble påvirket av dette møtet. Vi møter offiseren Cato, Jakob og faren hans, Anna og Andreas, røveren Nadab og Peter, som alle søker, eller leter etter noe. Romanen er preget av brutalitet og det onde, men også av håp og det gode. Lars Petter Sveen skriver på en måte som fanger, han skriver poetisk uten at det blir for mye og han får selv det vanskelige til å virke enkelt. Jeg leste denne romanen på oppfordring fra Aschehoug og jeg er så glad for at jeg gjorde det. Guds barn er en roman som både fenget og inspirerte meg og jeg er glad for at jeg fikk oppdage enda en god norsk forfatter. Det eneste som kan trekke denne romanen litt ned er at den tidsvis er litt tung å lese, det tar litt tid å komme seg gjennom den, men det er absolutt verdt det! 4/5!



I Fortunately, the Milk drar moren avgårde på forretningsreise og lar mannen og de to barna være igjen alene hjemme. Hun legger igjen en liste over ting mannen MÅ huske og det viktigste punktet på lista er IKKE GLEM Å KJØPE MELK. Uheldigvis glemmer faren nettopp dette og må derfor løpe på butikken på hjørnet før frokost morgenen etter. Denne boka er historien om hvorfor det tar så veldig lang tid før han kommer hjem igjen. Hvis det er en ting Neil Gaiman er god på, så er det å lage rare, men gode historier. Fortunately, the Milk er en kort og rar, men veldig god bok om en far som opplever de merkeligste ting bare fordi han prøver å komme seg hjem med melka slik at barna kan spise frokostblanding til frokost. Det er en bok med veldig mye humor og ironi og selv om det kanskje først og fremst er en barnebok, kan den absolutt leses av hvem som helst. 4/5!

My True Love Gave To Me er en samling noveller skrevet av en haug kjente forfattere som vanligvis skriver young adult fiction. Historiene er varierte, men alle handler først og fremst om kjærlighet og alle finner sted rundt juletider. Karakterene i historiene er som regel unge og opplever kanskje sin første ordentlige kjærlighet. I flere av historiene blir også andre temaer omtalt, som familie og vennskap og lignende. Jeg hadde ganske høye, og kanskje litt for høye, forventninger til denne boka og de ble dessverre ikke innfridd. Det er for all del en søt og koselig samling av små historier, men ingen av historiene hadde spesielt høy kvalitet. Det var ingenting som overrasket eller gjorde at jeg satt igjen med en spesiell følelse. Jeg vil likevel si at det er en god bok fordi den er nettopp det den utgir seg for å være, nemlig 12 vinterromanser. 3/5!

Bad Feminist er en samling feministiske essays skrevet av Roxane Gay. Roxane Gay er utdannet og jobber som professor i engelsk og har tidligere gitt ut en novellesamling og en roman. I Bad Feminist skriver hun om kjønn, seksualitet, rase, underholdning og politikk og sine egne erfaringer med dette. Hun skriver om hva det vil si å være priviligert og hvordan man som menneske alltid vil gjøre eller si noe feil, men at man likevel kan prøve å gjøre noe godt. Skrivestilen hennes er humoristisk og uhøytydelig, men det ligger et tydelig alvor bak essayene hennes. Jeg har tidligere lest mye om feminisme og feministiske temaer, men jeg har aldri lest en sammenhengende essaysamling om det og jeg er veldig glad for at Gays tekst ble min første. Måten hun skriver om viktige temaer på er engasjerende og ærlig og hun passer godt på å se ulike saker fra mer enn bare sin egen side. Jeg anbefaler virkelig å lese denne boka hvis man er interessert i feminisme og vil lese noe som er uhøytydelig, men samtidig utrolig bra. 5/5!




Julemysteriet handler om Joakim som finner en magisk julekalender i en bortgjemt bokhandel. I kalenderen finner han historien om Elisabet som forsvant fra et kjøpesenter og dro til Betlehem sammen med et merkelig reisefølge. Joakim følger Elisabets reise gjennom Europa og Lilleasia og gjennom historien, for Elisabet er nemlig på vei for å møte Jesusbarnet. Boka er formet som en julekalender, altså med et kapittel eller en historie for hver dag. Jeg liker tanken bak denne boka, men for meg ble det ikke den aller beste leseropplevelsen. Språket i boka føltes litt stivt og historien hadde litt vel mange moralske eller kristne elementer. Det føltes litt belærende til tider faktisk. Likevel er det absolutt en fin bok å bla gjennom i desember, jeg likte kanskje spesielt godt illustrasjonene i den utgaven jeg har. 3/5!



Martin er en ganske vanlig tobarnsfar. Han er deltagende, følsom og tenksom, og gjør mer enn sine påkrevde plikter hjemme. På fritida tar han seg også av sin nedbrutte ungdomskjæreste og hennes datter Selma. En ettermiddag står politiet på døra, de ønsker å snakke med Martin om Selma som de mistenker at har blitt utsatt for et overgrep. Mine fem år som far er historien om en mann som må takle konsekvensene av handlingene sine, som stilles til ansvar for det han har gjort. Bjarte Breiteig går inn i en overgripers tankegang, han beskriver en overgripers rettferdiggjøring av egne handlinger og hva slags innvirkning handlingene får på dem rundt han. Mine fem år som far er en veldig sterk roman som tar opp mørke og politisk ukorrekte temaer og jeg likte den ganske godt. Breiteig skriver troverdig og engasjerende og selv om man blir sint eller ukomfortabel så er det vanskelig å legge ned boka og tenke på noe annet. 4/5!



Syv minutter over midnatt, våkner tretten år gamle Conor og finner et monster utenfor soveromsvinduet sitt. Men det er ikke det monsteret Conor forventet - monsteret han har hatt mareritt om nesten hver natt siden moren ble syk. Monsteret utenfor vinduet er annerledes, det er eldgammelt og det vil ha noe av Conor. Noe forferdelig og farlig. Det vil ha sannheten. I A Monster Calls tar Patrick Ness en idé forfatteren Siobhan Dowd hadde før hun døde av kreft og forteller en mørk, men også morsom historie. Dette er en veldig lettlest bok, men det ligger utrolig mye i den. Den handler om frykt og sorg og om å komme seg gjennom det som er vanskelig. Patrick Ness skriver utrolig godt og levende og boka er så fengende at alt annet forsvinner mens du leser. Dette er uten tvil en av de aller beste bøkene jeg leste i 2014 og jeg kommer til å tenke mye på den fremover. 5/5!




Tarjei, Trygve og Kristian kommer fra samme bygd og ble alle tre drept i Afghanistan. Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. handler om de etterlatte. Tarjeis storesøster Julie, nabogutten Sigurd som var forelsket i Trygve, og Mats, Julies tilsidesatte kjæreste, er i ferd med å etablere sine voksne liv i skyggen av sorgen. De vet at de må komme seg videre etter katastrofen som har rammet dem, og de møter utfordringer i seg selv og i forholdet til de andre, og alle merker på sitt vis hvor møysommelig og krevende det er å komme hjem - til seg selv og alt som må rives opp og bygges på nytt. Jeg ble veldig imponert av den første romanen i denne serien og bok nummer to skuffet på ingen måte. For meg er det litt rart å lese om søskenparet Julie og Tarjei (for hallo, hvor mange søskenpar har nettopp de to navnene og er født med to års mellomrom??) og på en eller annet blir det veldig nært, selv om livene deres selvfølgelig ikke ligner noe på mitt eget. Helga Flatland skriver utrolig fint og jeg håper hun gir ut mange mange bøker i fremtiden for jeg vil bare ha mer mer mer. 5/5! 



Sett:

• Jul på Månetoppen
• The Autobiography of Jane Eyre
• In the Valley of Elah
• Mean Girls
• The Hobbit: the Battle of the Five Armies (kino!)
• Det Tredje Øyet
• The Hunger Games: Mockingjay (kino!)
• The Rise
• The Salvation (kino!)
• Harry Potter and the Philosopher's Stone
• Love Actually
• Polarekspressen
• Gåten Ragnarok
• Bad Neighbours
• Heldiggrisen Babe
• The Holiday
• Kung Fu Panda
• Nick Frost
• Shrek
• Madagaskarpinvingene (kino!)
• Kärlek Deluxe
• That Awkward Moment

Desember er en måned med ekstremt mye innetid og jeg har derfor fått sett ganske mange filmer. Jeg var på kino fire ganger, så Mockingjay for andre gang (elsker den!), Hobbiten var helt ok, The Salvation var ganske dårlig og Madagaskarpingvinene var akkurat passe morsom. Hver dag i desember så jeg en episode av Jul på Månetoppen og har kommet frem til at det må være en av de alle beste juleseriene (og ja, jeg er like forelska i Storm som før). Jeg så også youtube-serien The Autobiography of Jane Eyre som jeg ELSKET selv om slutten var ganske skuffende. Ellers gikk det stort sett i julefilmer, der Love Actually og Polarekspressen alltid er favoritter. Jeg likte også veldig godt The Rise!

Hva leste og så du på i desember?

2014

hvilke ting gjorde du i 2014, som du aldri har gjort før?
spiste grønnsaker hver dag, eller i hvert fall nesten. besøkte studioene der harry potter-filmene ble spilt inn!

hvilke ting skal du gjøre i 2015, som du ikke har gjort enda?
sende inn ting jeg har skrevet til for eksempel litteraturtidsskrifter. generelt bli tøffere.

hvilke dårlige vaner skapte du deg i 2014?
ble enda mer avhengig av sjokolade, sluttet å trene.

hvilke gode vaner skapte du deg i 2014?
drakk vann hver dag, begynte å alltid ha grønnsaker som en del av middagen, fikk bedre soverutiner (men ikke mer søvn dessverre).

hvilke steder har du vært?

oslo, london og new york!

har du fått noen nye venner?
nei, eller kanskje noen nye bekjentskaper på internett, men ingen nye venner.

hva brukte du mest penger på?
bøker, jeg kjøpte altfor mange bøker, og sjokolade.

hva skulle du ønske du brukte mer tid på?
venner og skriving.

den beste tv-serien?
orphan black! bluestone 42! broad city! how to get away with murder! glue!

den beste boka?
jeg leste veldig mange bra bøker i 2014, men 'the ocean at the end of the lane' av neil gaiman, 'bli hvis du kan. reis hvis du må' av helga flatland, 'de usynlige' av roy jacobsen, 'osv.' av johan harstad, 'så vakker du er' av brynjulf jung tjønn og 'a monster calls' av patrick ness er nok favorittene!

det beste du spiste til middag?
grønnsakssuppe!

hva ønsket du deg som du endelig fikk?
fikk endelig møte tore renberg som signerte 'mannen som elsket yngve' for meg på verdens fineste måte - begynner nesten å gråte når jeg tenker på det.

hva ønsker du deg for 2015?
flere vennskap, mer fokus, mer selvdisiplin.

finnes det noe som kunne gjort livet ditt enda bedre i år?
et hjerte som gjorde litt mindre vondt, kanskje. ellers skulle jeg ha utfordret meg selv mer, blitt med på flere sosiale ting, ikke stengt meg inne og snudd meg bort fra alle som ville ha kontakt. jeg skulle ha åpnet meg mer.

hva har du savnet mye?
å bli sett eller kanskje forstått, eller bare svar på spørsmålene som surrer rundt i hodet.

hva er du mest stolt over?

at jeg klarte å skrive ferdig bacheloroppgaven og fikk en ok karakter på den.

spørsmålene fant jeg hos karoline barstad. 

There's something about December

Kalde desemberdager tilbringes for det meste under et varmt teppe med en hund og en bok i fanget. Alt er hvitt og kaldt og rolig og det er bare å nyte, for hverdagen kommer snikende rett rundt hjørnet.

Nå er jula mer eller mindre overstått. Det ble en finere jul enn på mange år, med ordentlig julestemning, god mat og et bedre humør enn jeg kan huske å ha hatt i jula på minst seks år. Jeg fikk akkurat det jeg ønsket meg, nemlig bøker, bokvennen og sokker, og litt penger som kommer godt med når studentlivet begynner igjen. Jeg har allerede begynt å samle pensumbøker, men de får vente en liten stund til. Nå er det sofakroken og nyttårsforberedelser som gjelder, og noen timer på jobb da, litt ansvarlig får man vel være...

Hvordan var din jul?

MINE FEM ÅR SOM FAR

"Jeg la begge armene rundt henne og avbrøt ikke kysset, men var i dette kysset med hele meg, og hun var i det med hele seg, og alt vi kom til å lengte etter var i det kysset."

Mine fem år som far er Bjarte Breiteigs første roman, men han har tidligere gitt ut de tre novellesamlingene Fantomsmerter (1998), Surrogater (2000) og Folk har begynt å banke på (2006). For den første novellesamlingen ble han tildelt Aschehougs debutantpris og han har senere fått flere andre nominasjoner og priser for tekstene sine.

I romanen Mine fem år som far møter vi Martin som er gift, har to barn i barnehagealder og bor sammen med dem i barndomshjemmet som han har arvet og pusset opp. Han er deltagende, følsom og tenksom, og tar på seg mer enn sine påkrevde plikter hjemme. Hverdagen er preget av bleieskift, arbeid og Martins hemmelige møter med ekskjæresten Lillian og datteren hennes Selma. En ettermiddag ringer politiet på døra. De vil snakke med Martin fordi fire år gamle Selma kan ha blitt utsatt for et overgrep. Martin er mistenkt. Gjennom romanen får vi innblikk i Martins indre og ytre liv og etter hvert får vi svar på om det virkelig bor en overgriper i den tilsynelatende vanlige tobarnsfaren. Romanen tar tak i en overgripers logikk og rettferdiggjøring av egne handlinger.

"Jeg går videre inn i den mørke stua og setter meg i sofaen, uten å ta av meg verken jakke eller sko, og jeg tenker: Jeg er førtifem år. Og jeg tenker: Er jeg over halvveis? Og jeg prøver å la tida gå. Jeg prøver å la tida gå."

Historien i romanen kan ikke beskrives som stort annet enn ubehagelig, det er noe hverdagslig over det, men man merker hele tiden at det er noe mørkt som foregår i bakgrunnen, det er noe som truer. Breiteig skriver troverdig, han ser og forstår historien fra mer enn én side og det kommer tydelig frem selv om romanen fortelles fra Martins synsvinkel. Det er det alminnelige, det vanlige liv som står i fokus, Martin er bare en helt vanlig mann, men det ligger noe i han som han ikke helt vet hvordan han skal kontrollere. Breiteig går dessuten inn på flere politisk ukorrekte temaer, som for eksempel når Martin påstår at det ikke er selve overgrepet som skader barnet mest, men prosessen etterpå. Det er først når de voksne forteller barnet at det som har skjedd er galt, at barnet føler frykt og skam, sier Martin. Barnet ser ikke det gale før den voksne peker på det. Hvis det ikke hadde blitt tatt opp senere, hvis barnet ikke måtte gjenta det som hadde skjedd igjen og igjen foran fremmede, så ville ikke barnet tatt noe skade av det som skjedde, det ville bare ha blitt et fjernt minne, og kanskje ikke engang et vondt minne. På denne måten går Breiteig inn i den mulige overgriperens tankegang.

"Jeg hadde visst at jeg skulle straffes - bare ikke når, eller hvordan. Jeg ville straffes. Jeg hadde mange netter ligget søvnløs og syk og bare lengtet etter at det hele skulle komme opp, bli avslørt. Jeg hadde lenge tenkt at det skulle bli en lettelse. Så hvorfor var jeg så redd nå? Hvorfor sto jeg her som en feiging, på mitt eget nye kjøkken, og klamret meg til en kaffekopp, som om det skulle være redning i den?"

Romanen er mer enn noe annet et personportrett. Karakteren Martin utforskes og tolkes. Martin fremstår først og fremst som en god far, han tar seg tid til barna sine og er opptatt av at de skal ha det og gjøre det bra. Sammenlignet med kona, Gina, som tar mer avstand fra barna, har Martin en sentral rolle i barnas liv. Ved siden av denne sympatiske siden preges han av mange vonde og motstridende tanker, det er noe i han som han kanskje ikke helt forstår selv. Lengselen etter å være en som kan skrive og drømmen om å bli forfatter gjør at han søker mørket. Han anser nemlig mørket som en nødvendighet i det kreative arbeidet. Han har dessuten svært høye tanker om seg selv og setter det han selv skriver så høyt at det rører han til tårer. Likevel preges han hele tiden av usikkerhet og frustrasjon over at han ikke får det helt til. Det er kanskje derfor det mørket i han vokser, han søker etter noe mer, han ønsker å være noe mer, han ønsker at virkeligheten skal stemme med det bilde han har av seg selv.

"Jeg kjente, mens jeg gikk, et dragsug mot noe mørkt i meg selv. I denne timen kan jeg gjøre hva som helst. Tanken fylte meg med en rasende lykke, og jeg satte opp farten og så den mørkhårede stavre seg ned trappene mot en fotgjengertunnel, klønete med krykkene. Jeg visste med det samme at det var her jeg skulle ta ham."

Mine fem år som far er en roman om en overgripers virkelighet og logikk. Det er et forsøk på en forklaring på hvordan noe sånt kan skje, men det er langtifra et forsvar. Breiteig viser hvor lett det hverdagslige og gode kan slå sprekker og hvordan alt ikke alltid er som det virker. Han går inn i en persons indre og beskriver de varierte og motstridende tankene ett og samme menneske kan ha. Martin vil ikke gjøre noen noe vondt, men han gjør det likevel. Personlig synes jeg Breiteig treffer veldig med sin roman, han klarer å fortelle en vond og vanskelig historie på en god og troverdig måte. Selv om jeg til tider følte at det var direkte ubehagelig å lese, så klarte jeg ikke å legge fra meg boka. Breiteig skriver rett og slett så godt at man rives med og dras videre. Det ligger så utrolig mye i romanens tre hundre sider at jeg er ganske sikker på at man kan lese den mange mange ganger og få noe nytt ut av den hver gang.

"Og jeg tenker at hvis noen har tatt denne guttens smil, så er det ikke meg, for jeg har gjort ham så mye mer godt enn vondt; og det han er blitt fratatt, er noe langt viktigere enn smilet, for det er nettopp det han aldri i verden skulle ha blitt fratatt: sin egen far - en far som bare ville ham godt og fortsatt vil det." 

(Jeg har fått boka tilsendt fra Aschehoug, alle sitater er hentet fra romanen.)

// The gloves are off, the wisdom teeth are out //

Jeg har lest 65 bøker hittil i år og nå det er bare to uker igjen av året. Jeg skriver ikke dette for å skryte (eller jo kanskje litt), men for å minne meg selv på at det er lov å roe ned, det er lov å slappe av litt, jeg må ikke stresse meg selv mer nå. Jeg har allerede lest femten bøker mer enn jeg trodde jeg kom til i år, nå kan jeg roe ned tempoet litt. Dette året har faktisk vært fylt av så mye lesing at jeg nesten er redd for at jeg skal bli lei, men foreløpig går det greit. Lesingen har blitt satt foran alt annet, både skriving og det sosiale. Jeg har sittet og lest i uendelig mange timer, jeg har kjøpt altfor mange bøker, tenkt på bøker, skrevet om bøker, snakket om bøker. Bokhylla mi er nå så full at jeg ikke får plass til de nye pensumbøkene jeg må kjøpe i januar. Det er mulig jeg er på vei til å bli en ekstrem samler.

Jeg kom meg gjennom enda et semester på universitetet. Jeg leverte alt til riktig tid og leste alt av pensum, jeg skrev notater og møtte opp på både forelesninger, seminarer og eksamen. Snart tikker karakterene inn og selv om jeg neppe får toppkarakterer, kan jeg i hvert fall fornøyd klappe meg selv på skulderen fordi jeg faktisk har jobbet og fordi jeg klarte det. Jeg fullførte. Jeg fortjener den måneden med juleferie som jeg nå er midt inne i. Jeg fortjener å ta det litt med ro og fokusere på det som er viktig, eller kanskje jeg fortjener å ikke fokusere i det hele tatt, å bare la alt gå som det går og ikke tenke så mye.

I begynnelsen av høstsemesteret var jeg helt sikker på at jeg hadde valgt det riktige studiet, at det holdt med dette ene året før jeg gikk videre til noe praktisk og fullførte utdanningen min. Nå er jeg ikke lenger så skråsikker. Jeg vet ikke lenger hva jeg vil, hvor jeg vil. Jeg vet at jeg vil skrive. Og lese. Hva dette betyr og hva jeg skal gjøre videre, vet jeg ikke, men jeg føler at jeg nærmer meg meg selv, sakte, men ganske helt sikkert.

Lest og sett i november:

Lest:



Jim har en hemmelig bunkers hvor han kan komme litt unna moren som har angst og hvor han kan leke med playmo uten å bli oppdaget av de to kule kompisene sine. En dag begynner en ny gutt i klassen, Terje, eller Pitbull-Terje som han vil bli kalt. Pitbull-Terje bestemmer at han og Jim er bestevenner og plutselig er Jims hverdag snudd på hode. Historien om Jim og Terje har vært en av mine store favoritter helt siden jeg leste boka for første gang da jeg var kanskje 12 år gammel. Det er en av de første bøkene jeg virkelig husker at jeg leste og likte så godt at jeg kunne lese den mange ganger. Det er noe med humoren til Endre Lund Eriksen som fanget meg og det er noe med historien, temaene som tas opp og vanskene Jim møter. Pitbull-Terje går amok er absolutt en bok jeg ikke hadde noe imot å lese igjen og analyse som en del av faget mitt om barne- og ungdomslitteratur! 4/5!

I Miss Peregrine's Home for Peculiar Children møter vi seksten år gamle Jacob som reiser til en øy utenfor Wales for å finne ut sannheten om bestefaren sin. På øya finner han ruinene av barnehjemmet der bestefaren bodde under andre verdenskrig og han oppdager raskt at barna som bodde der ikke var helt som vanlige barn. På tross av at barnehjemmet ble knust av en bombe under krigen, viser det seg at barna likevel fortsatt kan være i live. For Jacob blir reisen mer enn en oppdagelse av bestefarens fortid, det blir en kamp for livet. Jeg hadde gledet meg veldig til å lese denne boka, men jeg må innrømme at jeg ble ganske skuffet da jeg leste den. Jeg likte ikke plotet noe særlig og hovedpersonen Jacob ga meg absolutt ingenting. Ideen bak denne boka er god og jeg liker veldig godt at boka er illustrert med ekte bilder, men for meg ble ikke gjennomførelsen god nok. Ransom Riggs får pluss for en ganske original idé, men minus for måten han valgte å utvikle den på. For meg ble det ikke så mye mer enn litt lett underholdning. 3/5!


Mockingjay er den tredje boka i trilogien om Katniss Everdeen og hennes liv i det dystopiske samfunnet Panem. I begynnelsen av denne boka har Katniss akkurat blitt reddet ut av sitt andre Hunger Games og våkner opp i Distrikt 13. Der blir hun introdusert for et rebelsk samfunn som vil ha henne som symbolet på revolusjonen i kampen mot the Capitol. Revolusjonen avhenger av Katniss' samarbeid, men det kan virke som om dødslekene har knekt henne fullstendig. For meg er Mockingjay den dårligste boka i serien, første gangen jeg leste den satt jeg igjen med ikke stort annet en skuffelse. Jeg likte den litt bedre andre gangen jeg leste den, men når jeg nå leste den for tredje gang før premieren på den nye filmen, satt jeg igjen med noe av den samme følelsen som første gang. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er noe med avslutningen på serien som skurrer for meg. Det er som om noe mangler, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva. Selv om jeg kunne ønske boka var annerledes, er serien absolutt viktig. Det jeg likte best med boka er at den ikke hadde en helt lykkelig slutt. 3/5!

Christmas with Billy and Me er en novelle hvor vi får et nytt møte karakterene fra romanen Billy and Me. Julen har kommet til Rosefont Hill og Sophie er i full gang med juleforberedelsene. Etter en vellykket julegrantenning etterfulgt av julekaffe i kafeen, får Sophie en mail fra en person som ber om hjelp til å fri til kvinnen han elsker. Sophie går selvfølgelig med på å gjøre frieriet så eventyrlig og romantisk som mulig. Giovanna Fletcher skriver enkle, men fine romantiske bøker. Det som ofte trekker litt ned for meg er det forutsigbare, at jeg som regel skjønner hva som kommer til å skje lenge før det skjer. Denne novellen var ikke noe unntak, jeg skjønte hvem frieren var før jeg i det hele tatt begynte å lese. Likevel er det en veldig fin novelle som oppnår det den kanskje først og fremst er skrevet for, å skape julestemning. Jeg må også innrømme at jeg flere ganger satt med tårer i øynene, så noe gjør Giovanna riktig, det er det ikke tvil om. Anbefaler å lese denne hvis man vil lese noe enkelt og fint med juletema! 4/5!


Sett:

• Divergent
• Love Rosie (kino!)
• Our Girl
• Kong Curling
• The Parent Trap
• Belle
• Mockingjay, Part I (kino!)
• The Book Thief
• McBusted: Tourplay
• 10 things I hate about you
• Begin Again

I november var jeg på kino to ganger. Først så jeg filmen Love Rosie, som jeg likte overraskende godt. Det er en film med en fin historie og gode skuespillere som absolutt får deg i godt humør. Den andre filmen jeg så på kino var Mockingjay, Part I og den sto til forventningene. Jeg likte faktisk filmen bedre enn boka og det er det ikke ofte jeg kan si! Skuespillerprestasjonene imponerte og fordi filmen ikke bare følger Katniss hele tiden, følte jeg at de fikk frem en ny dimensjon og ga historien mer dybde. Andre høydepunkter for meg i november var filmene Belle, McBusted: Tourplay og Begin Again.

Hva leste og så du på i november?

GUDS BARN

"Vond, god, seier han, det kjem an på kven lyset fell på. Heile verda der oppe, den du så vidt kan høyre, lever på historier."

Guds barn er Lars Petter Sveens tredje roman og ble utgitt i 2014. I romanen forteller Sveen historien om Jesus og menneskene rundt ham, men fra en annen vinkel enn det vi er vant til. Vi møter mennesker med historier vi aldri har hørt eller hørt lite om tidligere. Offiseren Cato er på jakt etter en liten jødekonge på ordre fra kong Herodes. Jakobs far frykter at sønnen er merket av det onde fordi han stammer. Anna leter etter den eneste mannen som har vært god mot henne. Nadab er røver, men han har også noe lyst i seg. Marta lærer seg morens historier utenat. De lever alle i en tid preget av uro og brutalitet, og i skyggene venter mørket.

"Eg er i fleire delar. Ruth samlar meg i hop. Ho har nål, ho har tråd, ho gjer meg saman.

Hysj, seier ho, eg skal gjere oss fri."

Til tider føltes det som om jeg leste en bok på mange hundre sider. Det kan komme av at det av og til gikk for sakte, at det ikke skjedde nok, men jeg tror også at det har noe med at romanen rommer så utrolig mye, så mange historier og karakterer. Det er så mye man må holde styr på at man nesten blir litt overveldet. Likevel opplevde jeg å få mer og mer oversikt etter hvert og da var det også lettere å forstå sammenhengene. For det er kanskje det som er noe av det mest imponerende med denne romanen, måten Sveen får alt til å henge sammen på. Karakterer som har hovedrollen i et kapittel kommer tilbake som en bikarakter i neste kapittel og på den måten bygger kapitlene på hverandre.

"Du ber om det gode, men det gode eller det vonde er ikkje noko å be om. Du må be om ei historie å høyre heime i. Ei du kan tru på, ei du kan tvile i."

Det som likevel imponerte meg aller mest i denne romanen, er språket. Det var språket som hele tiden fikk meg til å lese videre, språket som fanget meg. Lars Petter Sveen skriver poetisk uten at det blir for mye, han får selv det vanskelige til å virke enkelt. Flere ganger måtte jeg legge fra meg boka og tenke over måten ting var skrevet på, hvor godt han klarte å beskrive en tanke, en følelse eller en hendelse, hvordan han fanget et bilde med ordene sine.

"Hugsar du kva eg sa den kvelden, sa eg, det eg sa om regnet.

Du skulle vere regnet, sa ho.

Eg vil vere regnet, sa eg, som ingen er redd for å gå ut i."

Guds barn er en roman som bygger på en historie som de fleste kjenner til og som mange kjenner godt. Lars Petter Sveen gir oss en ny side av noe som allerede er kjent. Alle karakterene i romanen lengter eller leter etter noe, noe annerledes, kanskje noe bedre. De tviler og de frykter mørket. Hverdagen deres er preget av brutalitet, av død, av det vonde. Sveen beskriver godt hvordan alle mennesker bærer både godt og vondt i seg, hvordan alle mennesker kan gjøre både gode og onde handlinger. Det gode og det onde bindes sammen fordi det hører sammen, de er to sider av det samme, og hvordan man velger å handle avgjør hvem man er.

"Alle forteljingane, det ville kravd fleire liv å romme det som blir fortalt. Det vil ikkje ta lang tid før vi begynner å krangle om kva som var rett. Det vil ikkje ta lang tid før lagar nye lover, nye reglar, for å gjerde inne det som er den rette vegen, den rette trua."

Alt i alt er Guds barn er god roman, men det er på mange måter en vanskelig roman å lese. Jeg brukte mye lenger tid på å lese den enn jeg vanligvis pleier å bruke på en bok på knappe 250 sider, så jeg vil absolutt si at den er tung, men om det er noe negativt er jeg ikke helt sikker på. Jeg er ikke kristen selv, men fant likevel mye i historiene som engasjerte og rørte meg, så selv om dette er en roman hvor kristendom og kristen tro står sentralt, føler jeg absolutt ikke at man må være personlig kristen for å få noe ut av den. Sveen forsøker på ingen måte å overbevise om at kristendommen er den eneste rette veien, men han forteller historier, og hva slags betydning disse historiene har, er opp til den som leser. Jeg vil anbefale denne romanen hvis man har lyst til å lese noe som er litt annerledes enn det man vanligvis leser.

"Vi blir endra av kva vi gjer. Ikkje av kva vi tenkjer på, ikkje av kva andre fortel oss."

(Jeg har fått boka tilsendt fra Aschehoug, sitatene i innlegget er hentet fra romanen)

Jeg har 210 innlegg lagret som utkast og sannsynligvis kommer jeg aldri til å publisere noen av dem. De siste månedene har jeg lært så mye grammatikk og tekstanalyse at jeg ikke lenger klarer å skrive noe som helst uten å bryte det opp i fraser eller uten å lete etter setningskoblinger. Om én uke er jeg i ferd med å legge meg for å prøve å sove litt før første eksamen. Akkurat nå sitter det som en uro i hele kroppen fordi jeg ikke vet helt sikkert om jeg i det hele tatt klarer det. Jeg vet at jeg alltid sier det samme, jeg kan ingenting, jeg kommer til å stryke, men denne gangen vet jeg virkelig ikke hvordan det kommer til å gå. Jeg trenger en god dose flaks og jeg trenger å roe meg selv ned cirka tjue hakk sånn at jeg ikke bryter sammen i panikk. Eksamen betyr plutselig så mye mer når det handler om noe man gjerne vil gjøre det så bra som mulig i. Jeg er bare redd for at jeg ikke klarer å knekke den der eksamenskoden i tide.

Musikkliste for eksamensro. 

Lest og sett i oktober:

Lest:


Marmor har jeg allerede skrevet et innlegg om, men den handler altså om Carla som nettopp har mistet bestemoren sin og som nøster sammen familiehistorien sin. Carlas familie er ikke helt som alle andre familier og i løpet av romanen forteller Toril Brekke om de originale menneskene og rare historiene. Det er en roman om slektskap og de vanskelige familieforholdene. Jeg synes alltid det er spennende å lese om mennesker og forhold mellom mennesker og det er absolutt noe Brekke har fått til i denne romanen. Jeg synes likevel at det var noe som manglet og at historien ble litt for tynn, det gikk rett og slett litt for sakte, kanskje hadde jeg likt den bedre hvis den var litt kortere. 3/5!





Når modellen Lula Landry faller til døden fra ballkongen i leiligheten sin, antas det at hun har begått selvmord. Broren hennes mistenker imidlertid at det ligger noe mer bak og han ber privatetterforskeren Cormoran Strike om å se nærmere på saken. Det fører til en masse avsløringen om den unge modellens liv. Jeg leser veldig lite krim og har generelt ganske lite interesse for det, men når J. K. Rowling har skrevet en bok må jeg liksom prøve. Jeg likte The Cuckoo's Calling ganske godt, skrivemåten er kjent, men samtidig annerledes fra Harry Potter og jeg liker karakterene. Det eneste som trakk litt ned for meg var at jeg skjønte veldig fort hvordan romanen kom til å ende, så jeg ble ikke noe overrasket da det ble avslørt hvem som sto bak det hele. Likevel er det absolutt en roman jeg er glad for å ha lest og jeg gleder meg til å lese neste bok om Cormoran Strike! 4/5!




En bombe går av i en t-banetunnel i Oslo og fem ungdommer sitter innesperret i en T-banevogn. I løpet av romanen følger vi dem før og etter eksplosjonen. Hva er det egentlig som har skjedd? Hvem står bak? Hvorfor havnet akkurat disse fem ungdommene akkurat der, akkurat da? Gyldig Fravær er en spenningsroman for ungdom som tar opp mange viktige problemstillinger. De fem ungdommene er fem veldig forskjellige karakterer med ulike ting de er redd for og ulike måter å reagere på. Personlig synes jeg boka er helt grei, men ikke stort mer enn det. Noen elementer i romanen er rett og slett for rare og reaksjonene til noen av karakterene virket litt for urealistiske. Jeg satt igjen med følelsen av at jeg skulle ønske boka var skrevet annerledes, at historien hadde tatt en litt annen retning. 3/5!




Angrep fra alle kanter er Tore Renbergs andre roman om Hillevågsgjengen: Jan Inge, Rudi og Cecilie. De lever utenfor loven, stemmer krf, elsker heavy metal og venter på at alt skal forandre seg når det nå skal komme barn i huset. I denne romanen møter vi også brødrene Ben og Rikki som rømmer hjemmefra etter at de har fått nok av den gjerrige faren og psykotiske moren. De ender opp hos onkel Rudi i Stavanger. Jeg er veldig fan av Tore Renberg og hans bøker, og selv om Teksas-serien ikke når like høyt opp for meg som bøkene om Jarle Klepp, så liker jeg dem veldig godt. Karakterene er uvanlige og spennende å følge med på, handlingen er spennende og alt bindes sammen av fantastiske dialoger og masse humor. Det er en god kollektivroman litt utenom det vanlige og jeg gleder meg veldig til neste bok i serien! 5/5!

Nora hører skritt utenfor soveromsdøra si, mystiske telefonsamtaler forhindrer at hun havner i ulykker og hunden Ludde fører henne til et forlatt hus. En dag får hun en merkelig livaktig dukke som har en tilknytning til huset hun bor i. Noe utenfor tid og rom prøver å få kontakt med Nora. Agnes Cecilia er en ungdomsroman som veldig mange kjenner og har et forhold til. Jeg leste aldri noe særlig Maria Gripe da jeg var yngre, selv om jeg har minst tre av bøkene hennes liggende et eller annet sted, så jeg følte ingen nær tilknytning da jeg måtte lese denne boka som en del av studiet. Jeg tror nok at jeg ville likt boka en del bedre hvis jeg var en del yngre, kanskje på samme alder som Nora, for nå klarte den ikke helt å fange meg. Historien er spennende og litt ekkel og tar opp mange viktige temaer, men likevel føltes det som om noe manglet. Det var rett og slett tungt for meg å komme meg gjennom fordi jeg følte at alt gikk så altfor sakte. 3/5!



Så vakker du er handler om den sommeren da onkel Simon flytter inn hos Henrik og moren. Simon og Henrik har alltid hatt et nært forhold, men nå er Simon alvorlig syk og alt er annerledes. Henrik forteller Simon at han har kysset Kjersti i klassen, men det er løgn, for han turte ikke. Kjersti er på ferie i Italia og Henrik lurer på om hun savner ham. Dette er en sånn bok det gjør vondt å lese. Brynjulf Jung Tjønn skriver på nydelig nynorsk og beskriver personer, følelser og handlinger med få, enkle ord. Dette er en kort bok som inneholder uendelig mye, den handler om sorg og om savn og om den første kjærligheten, om familie og om vennskap og om å leve og dø. Det kommer sikkert ikke som noen overraskelse at jeg rett og slett elsket denne romanen og synes at alle bør lese den! 5/5!

Sett:

• How to get away with murder, sesong 1
• Glue, sesong 1
• How I live now
• Glassdukkene
• Save the Last Dance
• The Black Heart
• The Secret Life of Bees

Jeg har ikke så mye tid til å se på film for tiden fordi jeg prioriterer lesing og studier, men likevel fikk jeg sett fem filmer i løpet av måneden. Den beste filmen var nok How I live now fordi den var så utrolig vakker samtidig som den fortalte en historie som både skremmer og engasjerer. De andre fire filmene jeg så engaserte derimot lite, jeg liker The Secret Life of Bees ganske godt, men de andre var enten midt-på-treet eller dårligere. Det jeg setter av mest tid til i tillegg til lesingen, er å se på serier og akkurat nå følger jeg med på veldig mange serier samtidig. Høydepunktene denne måneden var nok How to get away with murder og Glue. Begge seriene forteller gode historier samtidig som de har med varierte og gode karakterer. Begge anbefales veldig!

Hva leste og så du på i oktober?

Du

Det var en dag uten begynnelse, uten fortsettelse, uten avslutning. Jeg kan ikke huske om jeg våknet, jeg husker bare at jeg satt på trikken, at jeg tok det siste setet selv om det var minst tre damer over seksti som så på meg med de stikkende blikkene sine, og jeg husker at jeg glemte å gå av på riktig stopp, innså hvor jeg var to stopp for sent og kastet meg mot knappen som fikk den røde lampen til å blinke. Hva var det egentlig som skjedde etter det? Jeg må ha gått av trikken, presset meg ut blant alle de morgentrøtte passasjerene, og jeg visste ikke hvor jeg var. Jeg husker ganske bestemt at jeg bannet, ikke høyt, men høyt nok til han som gikk litt foran meg snudde seg mot meg i et par sekunder, som om han undret seg over hva det var jeg gikk der og bannet for. Og så kom jeg meg fram på en eller annen måte, jeg husker ikke, jeg må ha gått, fulgt trikkeskinnene og den kjente stien mellom parkeringsplassen og den litt for høye bygningen, jeg må ha ringt på, men jeg husker bare stemmen din gjennom høytaleren på veggen og summelyden idet du låste opp døra med en knapp på veggen.

Du møtte meg i døra og jeg var andpusten etter å ha klatret opp trappene til fjerde etasje. Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke tok heisen, kanskje den sto eller kanskje jeg bare trengte å klatre litt. Du lo av meg og ristet på hodet, når skal du egentlig begynne å trene, sa du og prikket meg i skulderen før du slapp meg over dørstokken. Latteren din, den sitter igjen, ikke bare i meg, men i veggene når vi går gjennom gangen og inn på stua som også var soverommet ditt. Gardinene var trukket for og det var mørkt, men jeg visste hvor alt var, så det spilte ingen rolle. Du snakket, jeg husker ikke hva du sa, men det kan ha vært hva som helst, du kunne ha fortalt meg om regnskogen i Amazonas eller hva du hadde spist til frokost, jeg husker uansett like lite. Men så sa du, jeg har noe jeg må fortelle deg, og det husker jeg mer tydelig enn noe annet fra den dagen. Jeg har noe jeg må fortelle deg.

Det var noe med blikket ditt, det var avvikende selv når du så rett på meg, som om du ikke kunne møte meg eller blikket mitt, ikke på ordentlig, du bare latet som, møtte meg bare halvveis. Jeg må ha skjønt at noe var galt allerede da du prikken meg i skulderen for jeg sank sammen på sengekanten din og jeg bare så på deg, hadde ikke et eneste ord å gi deg, bare blikket mitt som du ikke egentlig møtte. I det ene øyeblikket sto du i den andre enden av rommet og i det neste satt du ved siden av meg og holdt meg i hånden, det var som om jeg hadde blunket og så hadde du flyttet deg to meter før jeg åpnet øynene igjen.

Jeg blunket igjen og du holdt ikke lenger hånda mi for begge hendene dine var opptatt med noe annet, de holdt rundt en hvit konvolutt, en hvit konvolutt med en logo jeg ikke klarte å se på. Du er den første jeg sier dette til, sa du forsiktig og snudde konvolutten opp ned, i går tente jeg nesten et bål i bakgården og brente det opp, du hadde latter i stemmen, men den satte seg ikke lenge igjen i verken meg eller veggen. Men så tenkte jeg at så dramatisk kan jeg ikke være, sa du, herregud, det er jo noe du ville gjort, ikke jeg, og nå var det ikke bare latter i stemmen din, det var ren latter, latter som fylte rommet, men som likevel gjorde meg så kald at jeg fikk gåsehud på ryggen. Jeg sa ingenting, jeg tror ikke jeg engang tenkte, jeg bare satt der og lyttet til latteren din mens jeg skalv på hendene.

Jeg trenger at du ikke friker ut, sa du, vær så snill å ikke begynn å grine.

Jeg trengte bare å blunke og så satt du med brevet i en hånd og konvolutten i den andre. Kanskje du bare skal lese det, sa du, kanskje det er bedre enn at jeg sier det. Jeg tok brevet, jeg så på det, men jeg registrerte ikke ordene, jeg kan ikke huske en eneste bokstav som sto på det hvite arket, det kunne stått hva som helst, hvis du hadde holdt en pistol mot tinningen min og bedt meg om å gjenta brevet måtte du ha skutt meg, for jeg husker ikke noe annet enn at jeg holdt i et hvitt ark med svarte tegn og en logo øverst i hjørnet. Da jeg verken hadde friket ut eller begynt å gråte, men løftet blikket fra arket, tok du det raskt ut av hendene mine og brettet det sammen. Ja, sa du, det er jo ikke sånn at noe er helt sikkert, du vet, de kan jo ikke vite noe helt sikkert, det er jo bare noe de tror de vet, ikke sant, sånne prøver og sånt, de tar jo feil også, sant. Jeg tror du glemte å puste. Jeg skal tilbake på onsdag da, ja, det står jo der, så det vet du.

Du reiste deg og forsvant inn i rommet ved siden av, fortsatt med brevet i hånden, og jeg hørte lyden av kjøkkenet, lyset som blinket, kaffetrakteren du klikket på, vannet du helte i, pulveret, kjøleskapet du åpnet. Jeg husker ikke hvor lenge jeg satt der, men da jeg til slutt reiste meg, da jeg til slutt fulgte etter og fant deg sittende på gulvet med ansiktet i hendene, var kaffen ferdig traktet. Du hadde ikke tatt frem kaffekopper, du satt bare der som en haug på gulvet uten å reagere på at jeg kom inn mot deg.

Jeg må ha sagt noe, jeg husker ikke hva, men noe var det for du beveget litt på hodet, men reagerte ikke noe mer enn det og det var da jeg så brevet, det lå ved siden av deg i små hvite flak, hvorfor hadde jeg hørt lyden av lyset som slo seg på, men ikke arket du rev i stykker? Jeg bøyde meg ned og plukket opp flakene, gikk på tvers av rommet og åpnet vinduet, jeg husker ikke at jeg tenkte noe, jeg husker bare at det opprevne hvite brevet forsvant fire etasjer ned mens jeg fulgte hver lille bit med blikket. Og så begynte du å le.

Fy faen, sa du bare og lo enda høyere.

Jeg vet ikke hvor lenge du lo, men da du sluttet hadde jeg helt opp i to kopper med kaffe og litt melk. Du tok imot koppen uten å si noe, uten å se på meg og du drakk halvparten uten stans selv om den egentlig var for varm.

Vi satt ved siden av hverandre på gulvet med hver vår kaffekopp. Du hadde sluttet å le og kaffen du hadde igjen i koppen hadde blitt kald. Jeg sa, jeg skjønner ikke. Jeg skal dø, sa du bare, det er ikke noe å skjønne eller ikke skjønne, det bare er sånn. Så enkelt sa du det, så enkelt forsto jeg brevet og logoen, så enkelt forsto jeg hvorfor du ikke ville at jeg skulle frike ut eller grine. Men. Men, sa jeg, og du satte fra deg kaffekoppen, tok tak i den ledige hånda mi. Du skal også dø, sa du alvorlig, det er bare det at du ikke har så dårlig tid med å få gjort det som meg.

Kjøkkenbenken var dekket av møkkete tallerkener, glass og kjeler. Det så ut som om du ikke hadde vasket opp på flere uker. Jeg husker ikke hvordan det skjedde, men på et eller annet tidspunkt reiste jeg meg og begynte å vaske og mens jeg holdt på forsvant du ut av rommet. Da jeg endelig skrudde av kranen og tørket den siste kjelen hørte jeg lyden av den tunge pusten din fra rommet ved siden av. Jeg fant deg liggende i senga, du var naken og du sov dypt, og jeg ble bare stående og stirre på deg i mørket, fulgte pusten din med blikket, bevegelsene, du så ut som om du ikke hadde en eneste bekymring i verden.

Du våknet av blikket mitt og så av stemmen min. Du er nødt til å forklare, sa jeg, for jeg forstår ikke hvordan du kan, men du avbrøt meg, ikke med ord, men ved å dra en dyne over hodet. Jeg satte meg ned på sengekanten. Ikke frik ut, hvisket du under dyna, vær så snill å ikke. Hva vil du at jeg skal gjøre? Kom, hvisket du og løftet opp dyna, lot meg krype inn ved siden av deg og vi lå helt inntil hverandre i mørket, i varmen, i tung luft og lyden av oss begge som pustet. De sa at det bare var snakk om måneder, hvisket du, kanskje uker, du klemte hånda mi i din, kanskje for å minne meg på at jeg ikke måtte frike. Det høres helt patetisk dumt og usannsynlig ut, ikke sant, fortsatte du, jeg mener, hallo, jeg har det helt fint, hvordan i helvete kan de si at de vet noe bedre enn meg, bare fordi jeg har litt vondt sånn av og til, herregud, folk sulter i verden, sant, og her kommer de bedrevitende jævlene og sier at løpet er kjørt, det er ingenting å gjøre, du har kanskje mat og tak over hodet, men sorry, det er game over for deg, hva faen, hvem faen tror de egentlig at de er? Jeg lot deg snakke, jeg lot deg sukke og banne og puste og stønne, jeg lot deg klemme hånda mi så hardt at det gjorde vondt. Det er jo ikke sånn at jeg er så jævla glad i livet, det vet du, men faen, hvis det skal være over så skal det vel være jeg som velger at det skal være over, jeg gidder faen ikke å høre på det de tror at de vet om meg, de vet ikke en jævla dritt om meg eller hva jeg kan gjøre.

Du ble stille og jeg kjente på kroppen din at du begynte å gråte. Jeg pustet tungt for å ikke gjøre det samme. Det gikk lang tid før du sa noe igjen, eller kanskje det bare gikk noen sekunder, jeg husker ikke. Du må hjelpe meg, sa du, det er derfor jeg forteller deg og ingen andre om dette, du må hjelpe meg, skjønner du det? Jeg svarte ikke, jeg husker ikke hva jeg tenkte, men jeg må ha forstått selv om jeg ikke forsto, jeg må ha visste hva du spurte meg om, hva du ville at jeg skulle hjelpe deg med. Jeg må faen få bestemme selv, sa du.

Jeg hadde en liste i hånden og sedler i lomma, jeg husker ikke hvordan jeg hadde kommet meg dit, når jeg gikk ut av leiligheten din eller hvordan jeg kom meg derfra til dit, plutselig bare var jeg der, plutselig bare sto jeg der og stirret på etiketter og visste ikke hva jeg skulle si da en dame spurte om jeg trengte hjelp. Jeg stirret på henne og så at hun hadde blikket festet på lista jeg hadde i hånden. Skal jeg hjelpe deg med å finne det du trenger? Sa hun og smilte og nikket og forsøkte å nappe det lille arket ut av hånda mi. Nei, sa jeg fort og krøllet den sammen, jeg klarer å finne det jeg trenger selv, jeg, ellers takk. Hun ble stående og se på meg i noen sekunder før hun nikket og forsvant ut av syne. Jeg krøllet opp lappen igjen og stirret på ordene du hadde skrevet med skjelvende hender. Bare kjøp dette, sa du, resten ordner jeg selv, ok? Jeg hadde hatt lyst til å spørre hvorfor du ikke bare kjøpte det selv, det var jo ikke sånn at du ikke klarte å gå på butikken, jeg hadde sett det fulle kjøleskapet ditt da jeg satte inn melken. Jeg husker at jeg tenkte, hvorfor trenger du min hjelp og hvorfor akkurat meg?

Da jeg kom tilbake tok jeg heisen opp. Døra var ulåst, du møtte meg verken med latter eller ord, du lå på senga, fortsatt naken, med blikket i taket. Jeg la posen ved siden av deg og du satte deg opp, stirret ned i den og nikket. Takk, sa du, og jeg tror jeg husker at du smilte før du sa, sett deg, og jeg satte meg selv om jeg hadde mest lyst til å løpe. Du er den beste jeg vet om, sa du og strøk meg over håret, jeg skjønner faen ikke hvorfor jeg ikke har skjønt det før. Jeg møtte blikket ditt og i det sekundet blikkene våres møttes må omtrent tusen tanker ha gått gjennom hodet mitt samtidig. Jeg tenkte på dagen vi møttes og dagene som fulgte, på det du hadde sagt og alt det du ikke hadde trengt å si, jeg tenkte på hun andre og på han jeg møtte på Skagen i fjor, på de sinte ordene og de sinte meldingene, på sjalusien og på at du hadde ligget med hvert fall fire av venninnene mine, jeg tenkte på leiligheten jeg hadde mistet og den gangen jeg satt i dusjen og gråt i to timer, jeg tenkte på mamma og advarselen hennes, jeg tenkte på Sika og mailen hun hadde skrevet men aldri sendt. Alt slo ned i meg samtidig og jeg kjente en voldsom trang til å rive meg løs fra deg, for hvordan våget du, hvordan våget du å nærme deg nå, nå som det uansett var for sent? Hvordan kunne du legge alt til side og bare si, jeg skjønner faen ikke hvorfor jeg ikke har skjønt det før?

Du kysset meg og jeg kjente blodet bruse gjennom hele kroppen, jeg kjente sinnet og jeg kjente den forbanna kjærligheten som jeg mer enn alt annet ville undertrykke. Du begynte å kle av meg, plagg for plagg, og jeg lot deg gjøre det, jeg bare satt der, jeg bare reiste meg da du kneppet opp buksa mi, jeg bare lot det skje. De neste minuttene forsvant jeg inn i meg selv og så var det plutselig over. Du lå ved siden av meg som en svett klump av fett og hud som forsøkte å få igjen pusten og jeg er ganske sikker på at du smilte fornøyd.

Og så blunket jeg og plutselig hadde jeg alle klærne mine på igjen og jeg sto utenfor døra di. Du sto foran meg og smilte. Jeg sender deg en melding, sa du, jeg sender deg en melding og så venter du et par timer før du ringer ambulansen, ok, du skjønner det, du må vente med å ringe, men jeg gidder faen ikke ligge her å råtne, så du må ringe, ok, du må fortelle dem at du tror noe er galt og så fikser de resten. Jeg stirret på deg og jeg visste hva du bad meg om og likevel bare nikket jeg. Ikke frik ut, sa du, og ikke grin, jeg hater det når du griner, du vet det, du må bare hjelpe meg og så trenger du ikke å tenke på det noe mer, ok? Jeg husker bare at jeg nikket og så lukket du døra, så enkelt som det, døra smalt igjen og det var det.