MARMOR

I Marmor møter vi en familie som ikke er helt som alle andre. Romanen åpner med bisettelsen til Carlas bestemor, Gudny. Mens presten snakker, tenker Carla tilbake på det bestemoren sa til henne da hun var tenåring. "Vi må stoppe den ittaljenske arven!" Løftet hun ga bestemoren den gangen fikk Carla til å fokusere på å bli bibliotekar, på bøker og kunnskap, og hun holdt seg unna kjærligheten. I løpet av romanens fire hundre sider får vi historien om Gudnys oppvekst med en brutal far og om hvordan hun giftet seg med venninnen Barbaras storebror Joakim og flyttet inn i søylehuset. Det er slik de italienske genene kommer inn, for Joakim er nemlig barnebarnet til Foro, en eksentrisk kunstner og gründer som ble igjen i Norge da faren døde og ble gravlagt på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

Marmor er en roman om slektskap og vanskelige familieforhold. Toril Brekke skriver om mennesker som skiller seg ut, som har unike evner og intelligens, men som ikke helt klarer å tilpasse seg samfunnets normer og regler. Hun skriver om familiemedlemmer som gjør hverandre vondt og som helst bare vil slippe unna hverandre. Karakterene er alle unike og godt satt sammen, med egne historier og versjoner av virkeligheten.

Jeg likte denne romanen ganske godt. For meg var det spesielt karakterene som skilte seg ut, jeg likte hvordan de var satt sammen og hvor godt Brekke fikk frem deres ulike måter å tenke på. Det jeg kanskje savnet mest i denne romanen var et høydepunkt. Jeg ventet hele tiden på at det skulle komme en eller annen sjokkerende avsløring eller at det skulle skje noe spesielt, men selv om deler av historien selvfølgelig kan være ganske spesielle, så var det ingenting som egentlig sjokkerte meg. Til tider føltes det som om jeg leste en biografi som ikke inneholdt stort annet enn en stiv oppramsing av hendelser. Likevel var det noe med romanen som grep meg og gjorde at jeg måtte lese den ferdig. Det var noe med de unike menneskene i den, historiene deres, det rare og litt uforståelige. Marmor er absolutt en roman jeg vil anbefale hvis man liker slektshistorier og unike personligheter! Terningkast 4!

(Jeg fikk denne romanen tilsendt av Aschehoug. Hvis du også vil blogge om bøker kan du melde deg på her!) 

Lest og sett i september:

Lest:

Mio, min Mio handler om Bo 'Bosse' Vilhelm Olsson som er foreldreløs og bor hos fosterforeldre. Fosterforeldrene behandler ham dårlig og Bosse er en ensom gutt som finner glede i vennskapet med Benka og i bøker. En dag oppdager han en ånd i en ølflaske og blir ført til Landet i det fjerne. Der møter han faren sin som er konge i landet og Bosse blir prins Mio. I Landet i det fjerne går alle Mios drømmer i oppfyllelse og han lever godt helt til den dagen han får vite at det bare er han som kan bekjempe den onde ridder Kato. Mio, min Mio er nok ikke min favoritthistorie av Astrid Lindgren, men det er absolutt en bok det er verdt å lese. Historien har mange trekk som man kjenner igjen i fantasylitteraturen og den har et viktig budskap om ensomhet og å stå opp for det som er rett. Det beste med den synes jeg er den åpne slutten, at man ikke helt vet om historien er virkelig eller ikke. 4/5!


Året er 1994 og det er året da alt går galt. Sarajevo går inn i sitt tredje år av beleiring og i Rwanda starter hutuene det største folkemordet siden holocaust. Kurt Cobain skyter seg selv i garasjen. Innbyggerne i Groznyj venter på at russerne skal angripe dem en gang for alle. Og Tonya Harding får problemer med skøytene sine. Amerikanske Joseph flytter hjemmefra og ut på en benk i en park i Washington D.C. samtidig som datteren overlever et angrep på undergrunnen i London og sønnen Alan arbeider som krigsfotograf i krigsområdene i Europa og Afrika. Josephs kone Kay forsøker å holde familien sammen, men hvordan skal hun kunne gjøre det når ingenting er som det skal være? Osv. er en av de sterkeste tekstene jeg har lest noen gang. Jeg er veldig glad i Johan Harstad som forfatter og jeg har hatt lyst til å lese denne boka lenge. Den er skrevet som et skuespill og jeg føler at det er noe som gjør at den føles ekstra nær. Det er stort sett dialogene og tankene vi får innblikk i og Harstad får godt frem det menneskelige i historiene han forteller. Dette er en sånn bok jeg vil at alle skal lese, helst med en gang! 5/5!



Tori Spring liker å blogge og sove. Hun er i ferd med å fullføre videregående, men til tross for at hun har litteratur som hovedfag, hater hun bøker. Vennene hun har hatt de siste årene er i ferd med å skli bort fra henne, spesielt etter at noe skjedde med broren hennes året før. Nå er det to ting som opptar henne; Solitaire som utfører aksjoner mot skolen og gutten Michael Holden som hun ikke helt forstår hvorfor er så interessert i henne. Solitaire er en intens ungdomsroman som tar opp temaer som depresjon, seksualitet, vennskap og kjærlighet. Jeg ble veldig positivt overrasket av denne boka og jeg tror det har noe med at jeg syntes fortellerstemmen var veldig troverdig. Alice Oseman skrev det meste av denne boka da hun selv var på samme alder som hovedpersonen og det er kanskje derfor hun har klart å fange tankene til en såkalt ung voksen på en såpass god måte. Det eneste jeg trekker den litt ned for er Solitaire-delen av romanen, som jeg ikke helt klarte å tro på, men karakterene og forståelsen av ungdom er veldig imponerende. Dette er absolutt en bok jeg anbefaler! 4/5!

Elisa er fjorten år og har akkurat mistet bestemoren sin. Bestemoren etterlater seg et brev hvor hun forteller om et sted som heter Bjerkebakk som Elisa flyttet fra da hun var liten. Elisa husker ingenting fra barndommen sin på Bjerkebakk. Det eneste hun husker er den dagen hun tog toget sammen med moren og flyttet inn hos bestemoren. For å finne ut av hvem hun er og hvor hun kommer fra, rømmer Elisa hjemmefra og drar alene til Bjerkebakk. Der finner hun endelig sannheten om seg selv. Høyest elsket er en velskrevet og gripende roman om hemmeligheter og identitet. Det er andre gangen jeg leser denne romanen og jeg liker den veldig godt. Karakterene er troverdige og historien er utrolig spennende. Det beste med Høyest elsket er nok det fine språket til Hilde Hagerup, formuleringene og det mystiske. Selv om jeg liker romanen veldig godt så føler jeg at det er noe som mangler eller at det kanskje ble for mye av noe, jeg vet ikke helt, men det er i hvert fall noe som gjør at den ikke når helt opp før meg. 4/5!



Ildprøven er den første boka i en serie om Clara som oppdager at hun er en villheks. I den første boka blir vi kjent med Clara som ser på seg selv som en helt vanlig jente som ikke skiller seg ut på noen spesiell måte. En dag blir hun angrepet av en enorm svart katt og plutselig forandrer alt seg. Clara flytter til en tante hun aldri har møtt for å lære å bruke magi, men opplæring avbrytes av Kimæra som forsøker å kidnappe henne. Dette fører til at Clara settes på en prøve som avgjør hele fremtiden hennes. Jeg synes at denne boka er litt for enkel og forutsigbar. Jeg liker ideen om naturkrefter og nærheten til natur og dyr, men selve historien gir meg ingenting. Karakterene er dessuten flate og lite troverdige. Det er mulig at historien tar seg opp i de neste bøkene i serien, men jeg kommer nok neppe til å lese flere. Kanskje jeg rett og slett er for gammel for denne serien? 2/5!



Ari kan ikke svømme, men det kan Dante og det er slik de blir venner, Dante lærer Ari å svømme. De to guttene er motsetninger på mange måter. Dante er lys mens Ari er mørk. Dante er selvsikker og god til å formulere seg mens Ari er usikker og sliter med å uttrykke seg. Dante er opptatt av kunst og poesi mens Ari stort sett tenker på én ting, nemlig broren som sitter i fengsel. De to guttene finner noe de trenger i hverandre og sammen lærer de om de viktigste sannhetene i livet. Aristotle and Dante Discover the Secrets of the Universe er en utrolig fin bok. Benjamin Alire Sáenz skriver på en utrolig fin måte og karakterene har en dybde som virker ekte. Jeg likte spesielt tankene om at mennesker alltid er i forandring, at man hele tiden vokser og utvikler seg til noe annet både på godt og ondt. Dette er en sånn bok som sitter igjen lenge etter at du har lagt den fra deg. Det eneste som trekker litt ned er at jeg syntes historien var altfor forutsigbar. 4/5!



Etter at bestefaren dør får Rune et malespann med brun maling av tanten sin. Om natten blir Rune superhelten Brune som sniker seg rundt med malingsspannet i hånden og hevner seg på de store guttene som plager ham på dagtid. Sammen med vennene Atle og Åse som også blir superhelter om natten tar de igjen mot de som plager dem. Brune er en barnebok om savn, vennskap og om å ha mot til å ta igjen. Boka er skrevet med et morsomt og oppfinnsomt språk og tar opp temaer det er lett å kjenne seg igjen i. Det er på mange måter en god barnebok, men for meg når den ikke helt opp, jeg føler at det er noe som mangler, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er. 3/5!






Sett:

• Pretty Little Liars, sesong 2-5
• Her
• The Maze Runner (kino!)
• Angus, Thongs and Perfect Snogging

I september så jeg nesten utelukkende på Pretty Little Liars og jeg kom meg gjennom alle sesongene, så nå må jeg vente like lenge som alle andre på fortsettelsen. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så hekta på denne serien, men når jeg hadde sett én sesong så klarte jeg ikke å la være å se resten. Det ble bare én kinotur denne måneden, men det var en veldig bra opplevelse. Personlig syntes jeg The Maze Runner-boka var ganske dårlig, men filmen likte jeg veldig godt! 

Hva leste og så du på i september?

Hvor jeg er nå

Dagen min starter som regel rundt halv ni selv om jeg er altfor trøtt og ikke har sovet nok, selv om jeg  som regel legger meg før midnatt, sovner jeg sjelden før klokka er to-tre. Etter en dusj spiser jeg frokost, rundstykker og nutella og juice, og jeg ser på nye episoder av serier jeg følger med på, for jeg klarer aldri å vente, gikk det en ny episode av criminal minds kvelden før så må jeg se den med en gang, med unntak av de dagene jeg må tidlig på universitetet. I mitt fjerde år som student har jeg enda ikke funnet ut av hvordan man blir kjent med andre studenter, så dagene blir ofte lange, ofte ensomme, og ofte vanskelige å forholde seg til.

Fra omtrent klokka elleve gjør jeg et forsøk på å studere, jeg leser om retorikk eller grammatikk og skjønner halvparten, noen ganger litt mer, jeg forsøker å pugge, men ender som regel bare opp med å skrive halvhjertede notater. Så langt i semesteret har jeg klart å henge med og har stort sett lest alt jeg skal, men har jeg lært noe? Jeg vet ikke, noe har nok gått inn, men det meste må jeg repetere med en gang jeg får tid, men når blir det, uka før eksamen? I helga da jeg er for lei og sliten? Motivasjonen er ikke helt på topp nå som høsten har kommet for fullt, alt er et ork, og frustrasjonen øker. Hvorfor studerer jeg dette igjen? Hva skal jeg med dette? Kaster jeg bort enda et år? Hvordan skal jeg klare dette? Har jeg valgt feil? Hva er det egentlig jeg vil?

Jeg går turer, som regel litt for langt, som regel når jeg er litt for sulten eller litt for frustrert, jeg går litt for fort eller litt for sakte, avhengig av humøret, må av og til stoppe opp for å se meg rundt, ikke fordi jeg egentlig har gått meg bort, men fordi jeg trenger å minne meg selv på at ingenting er så ille som jeg tror det er. Denne høsten har så langt vært sol sol sol og det hjelper, sola får meg til å smile selv når jeg ikke har noe spesielt å smile av. Det hjelper også at alle andre virker glade og fornøyde, selv om det noen dager får meg til å føle meg ekstra ensom, på slike dager holder jeg meg som regel uansett hjemme. Jeg er kanskje hjemme litt for mye, men det føles trygt, og hvis jeg ikke har noe annet, så har jeg i alle fall tryggheten.

Bøker har vært viktig for meg så lenge jeg kan huske, men de siste par årene har de begynt å bety alt. Jeg tenker på bøker hele tiden og jeg leser hele tiden, kjenner hvordan frustrasjonen øker i meg hvis jeg bruker mer enn et par dager på en bok, vil lese alt med en gang og suser gjennom dem. Av og til er jeg redd for at jeg ikke nyter dem nok, at jeg bare buser gjennom uten å få med meg noe, men jeg vet at det ikke stemmer. Hver eneste bok gir meg noe, en flukt, og hver bok gir meg nye tanker, nye inspirasjoner, en ny vilje. Boksamlingen min vokser i størrelse hele tiden, jeg kjøper nytt og jeg kjøper brukt, jeg kjøper alle mulige slags bøker, jeg får til og med noen bøker sendt til meg gratis, og snart knekker nok bokhylla mi sammen, selv om jeg nå har begynt å stable dem andre steder, på nattbordet og på gulvet, kanskje i vinduskarmen etter hvert. Det er noe trygt ved å ha så mange historier og verdener jeg når som helst kan rømme inn i.

Når noen spør meg om hvordan jeg har det vet jeg aldri hva jeg skal svare, for jeg har det jo ikke så ille? Jeg har det jo greit? Jeg vet bare ikke om greit er bra nok og om bra nok er bra nok, eller om jeg på et eller annet tidspunkt må bryte ut av alt dette og finne noe annet, en annen vei kanskje. Jeg vet ikke, jeg har ikke tid til å tenke så mye på det heller, for nå må jeg lese om substantivfraser og subjektsledd.

Jeg skriver ikke.
Og det er ingenting som skremmer meg mer enn å ikke skrive.

On feminism

Problemet med å være ærlig er at det alltid har så mange ettervirkninger.

“i am mine.

before i am ever anyone else’s.”

(Nayyirah Waheed)

Jeg skrev en tekst om å sitte fast, drømte at jeg møtte en jeg absolutt ikke ville snakke med, skrev fire sider i dagboka, drakk pærejuice, tok bilder av meg selv i speilet, lagde enda en spilleliste på spotify, glemte å gå av bussen når jeg skulle, klarte ikke å følge med på forelesning, tenkte på morfemer, lyttet til en samtale mellom to jeg ikke kjenner, kjøpte to nye bukser, leste ut en bok, sa hei til han på rema 1000 som alltid smiler til meg, satte meg på en benk og lukket øynene, kjøpte altfor mange nye bøker, spiste toros kyllingsuppe, tømte skapet for mat som har gått ut på dato, leste om kontekst, glemte/utsatte å svare på en melding, spiste sjokolade selv om det bare er tirsdag, sa ja og nei og vet ikke, klikket meg gjennom sikkert femten forskjellige blogger og det eneste jeg egentlig klarer å tenke på er at jeg ikke har gjort nok, at jeg aldri gjør nok, at det er så mye jeg burde ha gjort, skulle ha gjort, må få gjort. Hei, unnskyld, jeg tror jeg sitter fast i meg selv.

Lest og sett i august:

Lest:

The Selection er en fremtidsroman om sytten år gamle America Singer som blir én av trettifem jenter som velges ut til å kjempe om å gifte seg med prins Maxon. Hun forlater hjem, familie og den hemmelige kjæresten og får bo på palasset med all maten, kjolene, glamoren og luksusen som følger med. Hennes nye tilværelse blir vanskelig av to grunner; hun har egentlig ikke lyst til å være der og palasset er i konstant fare for å bli angrepet av rebeller. Dette er helt ærlig en av de dårligste bøkene jeg noensinne har lest. Ikke bare var historien ganske meningsløs, men karakterene har absolutt ingen dybde, beskrivelsene er flate og det finnes uendelig mange små detaljer som gjorde at jeg slet med å lese den ferdig. Skrivestilen var ikke spesielt bra og jeg klarte aldri å få noen medfølelse for noen av karakterene og det de gikk igjennom. Hele boka ga meg et inntrykk av å være falsk og klønete satt sammen. Jeg klarer virkelig ikke å forstå hvordan så mange kan elske denne boka, for selv sliter med å finne en eneste positiv ting å si om den. 1/5!

Lincoln O'Neill har som jobb å lese andres mailer og det er sånn han får innblikk i livene til Beth og Jennifer. Deres åpenhjertige mailer er akkurat den typen mailer han egentlig skal rapportere, men han klarer ikke å la være å fortsette å lese dem i hemmelighet. Etter en stund begynner han å falle for en av kvinnene, men innser at det er for sent å introdusere seg for henne, han kjenner henne allerede bedre enn mange av hennes nærmeste. Jeg likte Attachments veldig godt. Den er enkel, men velskrevet. Handlingen er annerledes og morsom. Det mest negative med denne boka ble for meg at deler av handlingen ble litt for urealistisk, noen av tingene som skjedde var rett og slett litt for belelige. 4/5!

The Song of Achilles handler om prins Patroclus som blir sendt i eksil til Phthia. Der blir han en av mange uønskete gutter som lever i skyggen av kong Peleus og hans sønn Achilles. Achilles er alt Patroclus ikke er; sterk, vakker og sønnen til en gudinne. Selv om det aldri egentlig var meningen at deres liv skulle ha noe med hverandre å gjøre, blir Patroclus oppdaget av Achilles og de utvikler etter hvert et nært vennskap. De vokser fra gutter til menn sammen og da Helen av Sparta blir kidnappet drar de sammen i krig mot Troja. Jeg har ikke lest så mange historiske romaner tidligere, men denne falt veldig i smak hos meg. Romanen er nydelig skrevet og historien er gripende og vanskelig å gi slipp på. Jeg visste hele tiden hvordan det kom til å ende, men det var likevel vondt og trist å lese. 4/5!




Annas drømmer og fantasier er så livaktige at hun opplever at de er noe som kommer til henne fra en annen virkelighet eller en annen tid. Hun drømmer at hun er sitt eget oldebarn, Nova, som i år 2082 må leve i en verden der havet har steget, økosystemer har blitt ødelagt og mange tusen plante- og dyrearter har blitt utryddet. Er det noe Anna kan gjøre for at fremtiden skal bli annerledes enn den hun opplever i drømmene sine? Er det mulig at verden kan få en ny sjanse? I romanen Anna stiller Jostein Gaarder mange viktige spørsmål knyttet til miljøet og jordas fremtid. Gjennom den fantasifulle historien til Anna får han frem hvor kritisk og viktig miljøsaken faktisk er og hvilke konsekvenser det kan få om vi ikke gjør noe for å forhindre de krisene som venter i fremtiden. Dette er en god bok med et veldig viktig budskap som jeg anbefaler alle å lese, den gir deg kanskje litt dårlig samvittighet, men den er også fylt med en fin optimisme. 4/5!


David har mistet hukommelsen og i en avisannonse ber han alle venner og bekjente om å skrive brev hvor de forteller ham hvem han er. Ole bor på en gård med kone og barn, men kan når som helst miste alt sammen. Tom Roger kommer fra en familie med et dårlig rykte, men bærer på et ønske om å bli en annen. Paula bor på gamlehjem og det eneste hun ønsker er å bli elsket. De har alle kjent David på en eller annen måte og i Innsirkling 2 er det deres brev og historier som er sentrale. Etter at jeg leste den første boka i serien i fjor, har jeg gledet meg til å lese nummer to og den skuffet absolutt ikke. Carl Frode Tiller har en utrolig fin måte å skrive på og karakterene hans er interessante å lese om. Man fanges av alle historiene som kobles til den mystiske hovedpersonen, som vi enda ikke har møtt på andre måter enn gjennom hans bekjentes historier. Jeg gleder meg veldig til å lese den siste boka i serien! 5/5!



Leo og Mei bor i samme gate og om natta sniker Mei seg ut i mørket for å slippe Leo ut av kjelleren. Leo er mørket og natten og Mei må være lyset og morgenen. Vennskapet deres blir stadig satt på prøve av ting de ikke har kontroll over og Mei tvinges til å forholde seg til kanskje det vanskeligste av alt. Leo og Mei er en bok som sitter igjen lenge etter at du har lest den. Synne Lea har en poetisk skrivemåte som fanger deg helt og det er vanskelig å gi slipp på historien når du først er inne i den. Hun beskriver barndom og vennskap og alt det vanskelige og vonde som ikke alltid er like lett å forstå eller forklare. Noen mener at denne boka har et litt for alvorlig tema til å kunne være en barne- og ungdomsroman, men jeg er uenig, jeg tror at barn og unge kan sette seg inn i og forstå denne romanen uten noen store problemer. Jeg tror det er en viktig historie ikke bare for unge, men for egentlig hvem som helst. 5/5!




Invisible Monsters handler om en modell som havner i en ulykke og går fra å være midtpunktet til å bli et monster folk helst unngår å se på. Hun lærer at å gjenoppfinne seg selv medfører at hun må slette sin egen fortid og skape noe bedre. Dette er en roman jeg mener man bør vite minst mulig om på forhånd nettopp fordi Chuck Palahniuk er ekspert på plot twists. I Invisible Monsters er ingenting som du tror. De første kanskje femti sidene av denne boka var utrolig forvirrende for meg, men når jeg først kom inn i skrivemåten og måten hovedpersonen tenkte på, begynte ting å gi mer mening. Jeg likte denne boka bedre enn jeg trodde jeg kom til å gjøre. Det er en veldig rar historie med merkelige karakterer, men det er gjort på en veldig bra måte. Likevel trekker jeg den litt ned fordi noen av "tilfeldighetene" ble litt for vanskelige å tro på.  4/5!



Sett:

• Very Good Girls
• Suburgatory, sesong 3
• Orphan Black, sesong 1 og 2
• The Spectacular Now
• Natt til 17. mai
• Pretty Little Liars, sesong 1

I august oppdaget jeg to serier; Orphan Black og Pretty Little Liars. Orphan Black er noe av det beste jeg har sett og jeg så begge sesongene på veldig kort tid. Pretty Little Liars er langtifra det beste jeg har sett, men det er deilig å bare slappe av med enkel underholdning, dessuten er det ganske vanskelig å slutte å se på når man først har begynt. Det ble ikke så mange filmer i august og ingen av de tre jeg så var spesielt bra heller. Very Good Girls var vel den beste og det er absolutt en film jeg er glad for å ha sett.

Hva leste og så du på i august?

“Finnick and I sit for a long time in silence, watching the knots bloom and vanish, before I can ask, 'How do you bear it?'

Finnick looks at me in disbelief. 

'I don't, Katniss! Obviously, I don't. I drag myself out of nightmares each morning and find there's no relief in waking.'

Something in my expression stops him.

'Better not give in to it. It takes ten times as long to put yourself together as it does to fall apart.'

Well, he must know. I take a deep breath, forcing myself back into one piece.”

-- Suzanne Collins, Mockingjay

Jeg holder ut, lar meg ikke knekke av motgang, jeg vet jo at det blir bedre snart, om ikke i morgen, så snart, og jeg klarer å holde ut til den dagen kommer, jeg må jo det.