“Adopt the pace of nature: her secret is patience.”

- Ralph Waldo Emerson

Savner vår, sommer, høst, natur med farger og liv, er så lei av det hvite, det grå, alt som er dødt og tomt, og kaldt og trist. Trenger det levende, det vakre, det lysende, det flytende. Livet. Kanskje.

Jeg tenker mye, men samtidig ikke i det hele tatt. Alt er stillhet og selv om jeg alltid har hatt en glede av stillheten, så ligger det noe tomt i den, en tomhet jeg ikke trives med, som gjør alt vanskeligere, vondere. 

Det er vanskelig å snakke om hvordan jeg har det, for jeg vet ikke. Noen dager kjenner jeg depresjonen i hele kroppen, skal ikke legge skjul på det, det er ingen hemmelighet selv om jeg ikke liker å snakke om det, mens andre dager kjenner jeg på glede og kanskje til og med lykke, jeg vet ikke, det er liksom alltid denne evige balansegangen mellom gode og dårlige dager, og når jeg våkner om morgenen vet jeg aldri hvordan dagen skal bli, vet aldri om det blir en god eller dårlig dag. Jeg er sliten, men samtidig så full av energi at det føles som om jeg er i ferd med å sprenge. 

Alle helst vil jeg si, ikke vær redd for meg, ikke vær bekymret, jeg klarer meg alltid, selv når jeg ikke har det bra, det er noe spesielt i det å ikke ha det bra også, det ligger noe fint i det, jeg tenker ofte at jeg skriver bedre, leser bedre, gjør alt bedre når ikke alt er bra, når jeg har det bra er jeg jo bare ute og har det bra, jeg sitter ikke her og balanserer med ordene, så jeg trenger de tunge dagene også, skjønner du? I psykologien snakker foreleserne om alle de som var med på å skape psykologien som fag og de sier at de alle sammen hadde hver sine plager, de skapte et fag for å finne ut av seg selv, og det er vel derfor jeg skriver, jeg skriver for å finne meg selv, eller finne andre i meg selv, finne meg selv i andre kanskje, jeg vet ikke, jeg bare tenker på det, at man må alltid oppleve noe for å virkelig forstå det, man må kjenne ting på kroppen, føle, kjenne, sanse, leve. Og en dag forstår jeg det kanskje, hva dette livet egentlig handler om. 

Theodore: I feel really close to her. Like, when I talk to her, I feel like she's with me.
Amy: Are you falling in love with her?
Theodore: Does that make me a freak?
Amy: I think anybody who falls in love is a freak. It's a crazy thing to do. It's kind of like a form of socially acceptable insanity.

(Fra Her (2013))

Lest og sett i januar:

Lest:



Maya handler om den engelske journalisten og forfatteren John Spooke, den norske evolusjonsbiologen Frank og det spanske ekteparet José og Ana som alle møtes på Fijiøya Taveuni. Gjennom Franks brev til sin tidligere kone Vera, får vi historien om hvordan disse menneskene møtes og hvilke tanker møtene inspirerer til. Gaarder skriver om kjærlighet, om hemmeligheter, om opprinnelser, om tragedier og om evigheten i en roman som sitter godt igjen i deg etter at du er ferdig med den. Det jeg kanskje liker best med Gaarder er at bøkene hans er mer enn bare historier, det ligger så mye mer bak, han inspirerer til å tenke mer over både de små og de store tingene. Jeg likte Maya godt, det er ikke den beste romanen jeg noen gang har lest, men jeg anbefaler likevel alle å lese den, eller i hvert fall å lese noe av Gaarder. 4/5!



Pål Fagerland har ikke lenger penger til å skaffe mat til seg selv og døtrene Malene og Tiril. Han har nemlig spilt på seg en enorm gjeld og han trenger penger. Fort. Dermed roter han seg bort i den småkriminelle Hillevågsgjengen som lover å hjelpe ham. Vi ses i morgen handler om å være så desperat at man er villig til å gjøre hva som helst for å få tak i det man trenger mest av alt, om det så er den store kjærligheten eller en stor sum penger. Jeg er Tore Renberg-fan til tusen og hver gang han skriver noe nytt havner det med en gang øverst på leselista. Vi ses i morgen er en roman som det er vanskelig å legge fra seg, historien er spennende, karakterene har dybde og skrivestilen er unik og levende. Den eneste grunnen til at jeg ikke gir denne romanen toppscore, er at på tross av at jeg likte det meste med den, så følte jeg at noe manglet. Kanskje er det Jarle Klepp jeg savner, kanskje er det noe annet, jeg vet ikke, men Vi ses i morgen er uansett absolutt verdt å lese. 4/5!



Det er sommer og det er festival i Danmark. Det er Roskilde. Romanen handler om konsertene, om festene, om reisen til og fra, om turer, om forelskelse, om vennskap, om savn og om han som ikke er her i år. Jeg har aldri vært på festival og jeg har heller ikke et sterkt ønske om å dra på det, men likevel elsket jeg denne boka og etter at jeg hadde lest den følte jeg nesten at jeg hadde vært på festival selv. Linn Strømsborg skriver på en veldig fin og levende måte. Det er lett å kjenne seg igjen i tankene, følelsene og stemningene hun beskriver. Roskilde er den typen bok som jeg liker aller best å lese. Enkel, men samtidig ubeskrivelig vanskelig. Det ligger så mye i hvert ord, hver hendelse og det føles så virkelig. Jeg anbefaler alle å lese denne og jeg gleder meg veldig til å lese Furuset! 5/5



Outer Dark er, som McCarthy's fleste romaner, en mørk og uhyggelig historie. Romanen åpner med at et barn blir født, resultatet av et incestforhold mellom en bror og en søster, og at barnets far tar barnet med ut i skogen mens søsteren sover. Når han kommer tilbake forteller han søsteren at barnet døde og at han har begravd det, men søsteren tror ikke på han og åpner den tomme graven. Romanen følger søsterens reise når hun leter etter barnet sitt og brorens reise for å finne søsteren som har stukket av. Jakten er mørk og lang og historien bærer preg av tragedie, sorg, skyld og smerte. Dette er ikke den beste romanen jeg har lest av McCarthy, men den har likevel noe spesielt ved seg. Språket er noe vanskelig å forstå, så jeg tror nok at jeg må lese den en gang til for å forstå alt. 3/5!





A Million Little Pieces er en selvbiografisk roman om James Frey og hans kamp mot avhengigheten. I romanen er Frey 23 år gammel og har vært alkoholiker i ti år og i tillegg avhengig av narkotika i tre av dem. Hvis han fortsetter på samme måte kommer han ikke til å overleve og oppholdet på rehabiliteringssenteret er dermed hans siste sjanse hvis han ønsker å leve. I romanen får vi innsyn i hans opplevelse av dette og hvordan han sakte men sikkert får kontroll på sin egen avhengighet. Han skriver om smerte og om vennskap, om kjærlighet og familieforhold. Det største problemet jeg har med denne romanen er at jeg ikke helt klarte å vende meg til skrivestilen. For meg er grammatikk litt for viktig til at jeg helt klarer å nyte en bok som fullstendig overser alle grammatikkregler og som altfor ofte gjentar de samme setningene igjen og igjen og igjen. Likevel er det en såpass godt skrevet historie/virkelighet at den er verdt å lese. 3/5!




Hovedpersonen i Fakta om Finland bor alene i Oslo og jobben hans er å lage brosjyrer. En dag får han i oppdrag å lage en brosjyre om Finland for den finske ambassaden. Han har riktignok aldri vært i Finland og vet ganske lite om landet, men han finner raskt opp en finsk farmor og så er det plutselig ingen vei tilbake. Erlend Loe skriver humoristisk og levende, han er godt kjent for sine naive skrivemåte og det kommer tydelig frem i denne romanen. Dette er nok ikke Loes beste, men den er absolutt ikke dårlig av den grunn. Jeg koste meg veldig når jeg leste den, kjente meg igjen i noe, lo av noe, noe fikk meg til å tenke, også videre. Det er rett og slett en sånn bok jeg hadde store problemer med å legge fra meg og som jeg tenkte på lenge etter at jeg hadde lest den ferdig. 4/5!




Sett:

• One Direction: This is Us
• The Way Way Back
• The Conjuring
• Bluestone 42, sesong 1
• Harry Potter and the Deathly Hallows: part I
• The Dark Knight Rises
• Short Term 12
• The To Do List
• Revolution, sesong 1
• Reign, sesong 1
• Labyrinth
• Her
• The IT Crowd, sesong 1-3
• American Hustle
• We're the Millers

De to beste filmene jeg så i januar var uten tvil Short Term 12 og Her. De kommer jeg nok til å se mange ganger og anbefaler alle å se dem. Jeg så for det meste på britiske komiserier i januar og jeg likte veldig godt både The IT Crowd og Bluestone 42!

Hva var det beste du leste og så på i januar? 

23

I dag er jeg 23 år, litt rart, men sikkert mest bra. 

“I wish I wrote the way I thought
Obsessively
Incessantly
With maddening hunger
I’d write to the point of suffocation
I’d write myself into nervous breakdowns
Manuscripts spiralling out like tentacles into abysmal nothing
And I’d write about you
a lot more
than I should.”

— Benedict Smith / “I Wish I Wrote The Way I Thought”

Det jeg er aller mest redd for er at jeg aldri skal klare å forandre meg. Forandring er bra og forandring er viktig. Man kan alltid bli en bedre versjon av seg selv. Jeg vil ikke være den jeg er nå resten av livet. Jeg vil bli bedre. Jeg vil kunne bli kjent med nye mennesker uten at de skal måtte ta initiativet. Jeg vil lære meg å sette ord på tankene mine akkurat når jeg tenker dem. Jeg vil gi slipp på angsten og klare å gjøre nye eller ukomfortable ting uten å ha vondt i magen både lenge i forveien og etterpå. Jeg vil kunne ha en samtale som går begge veier, jeg vil kunne holde en samtale gående i mer enn et par minutter, jeg vil kunne snakke med andre uten å hele tiden være redd for å ikke være bra nok. Jeg vil lære meg å akseptere meg selv, godta den jeg er, se de positive sidene fremfor de negative. Jeg håper at jeg en dag klarer å være den beste jeg kan være.

Det kunne vært deg // det er deg

Det er vel et slags liv dette også.

Det ble for mye, det var bare det, det ble for mye for meg.

Forskjellen mellom liv og død er så liten, men likevel den største forskjellen som finnes.

Jeg vet ikke, av og til våkner jeg midt på natta og tenker på hun som lo av meg i sjetteklasse.

Jeg er ikke forelska, sier jeg, men jeg juger, satan som jeg juger.

Alt hadde vært så mye enklere hvis du aldri reiste fra meg.

Det var noe jeg ville fortelle deg om, men jeg husker ikke lenger hva det var og det var sikkert ikke så viktig.

Ikke glem hvem jeg er, hvem jeg var, jeg var her, jeg pustet, jeg lo, jeg levde, ikke glem det, vær så snill, la meg være en av de som huskes.

Gutter gråter de også, skrevet i blå sprittusj på veggen på jentedoen på den kinoen vi kysset for første gang.

Jeg er så redd for alt det som kommer etter at ting tar slutt.



Men jeg husker at jeg satt igjen med følelsen av at nå blir alt bedre.
SERENDIPITY: (substantiv) å finne noe bra uten å lete etter det, lykketreff

"Girls are trained to say, 'I wrote this, but it's probably really stupid.' Well, no, you wouldn't write a novel if you thought it was really stupid. Men are much more comfortable going, 'I wrote this book because I have a unique perspective that the world needs to hear.' Girls are taught from the age of seven that if you get a compliment, you don't go, 'Thank you', you go, 'No, you're insane.'"

- Lena Dunham, i The Guardian

I might be okay, but I’m not fine at all.

Maybe we got lost in translation, maybe I asked for too much,

And maybe this thing was a masterpiece 'til you tore it all up.

Running scared, I was there, I remember it all too well.

So, you call me up again just to break me like a promise.

So casually cruel in the name of being honest.

I'm a crumpled up piece of paper lying here

'Cause I remember it all, all, all... too well.

Time won't fly, it's like I'm paralyzed by it

I'd like to be my old self again, but I'm still trying to find it.

Foto: privat, tekst: Taylor Swift // All Too Well

Folk rundt meg forlover seg eller får barn eller flytter til andre land eller har skrevet en bok eller jobber med noe de elsker, og her sitter jeg med et stadig økende studielån og er like usikker på hva jeg vil gjøre med livet mitt som jeg var for fire år siden. Jeg blir tjuetre om én uke. Det plager meg ikke så veldig, å bli eldre altså, ikke egentlig, det er tross alt ikke mer enn en uke siden jeg fikk spørsmål om jeg er russ i år og jeg får ikke engang kjøpt paracet uten å måtte vise legitimasjon. Jeg ligger altså fortsatt og hviler litt i den det-er-greit-at-du-ikke-helt-vet-hva-du-vil-du-er-bare-alderen, for jeg ser fortsatt ut som om jeg er seksten, kanskje atten, i hvert fall ikke over tjue. Likevel så kjenner jeg på det ustoppelige presset. Det er først og fremst et press jeg legger på meg selv, og det eneste det fører med seg er handlingslammelse. Jeg tenker at, dette semesteret må jeg jobbe jobbe jobbe, skrive skrive skrive, og jeg må gjøre det bra, bedre, og så sitter jeg her da, med en murstein av en pensumbok og jeg ser på ordene, og de gir ikke mening, jeg klarer ikke å sette noen ting sammen, alt går inn i hverandre og det tar aldri slutt, kommer meg kanskje gjennom åtte sider på én dag og det går jo ikke, eksamen kommer før jeg aner det og hvis jeg ikke leser mer hver dag er jeg ikke engang halvveis gjennom pensum når jeg sitter i eksamenslokalet og svetter. Jeg vet ikke om jeg må skjerpe meg, ta meg sammen, eller om jeg rett og slett må slutte å legge dette altfor tunge presset på meg selv. Jeg sier hele tiden at det ikke gjør noe om jeg ikke er best, stryker jeg så kan jeg jo bare gjøre det på nytt, men inni meg sitter en del av meg og skriker av smerte hver gang jeg feiler, hver gang jeg ikke får gjort de tingene jeg vil gjøre, hver gang jeg kaster bort altfor mange timer på tumblr eller med en bok som ikke står på noen pensumliste. Jeg vil være vellykket, jeg vil lykkes. Alle vil vel det, kanskje, innerst inne. Om vi ikke vil være best, så vil vi i hvert fall ikke være dårligst. Vi vil være noe, bli noe, og vi jobber mot det hele tiden, ubevisst eller ikke, alt vi gjør, sier, tenker, det er for å komme fremover, fra a til b, vi beveger oss fremover for at vi ikke skal sette oss fast, vi må jo det. Jeg vet kanskje ikke hva jeg skal gjøre med resten av livet mitt, men jeg vet at jeg vil noe og jeg vet at dette noe ligger fremover. Jeg vet at den eneste måten å komme dit er å fortsette å bevege meg mot det, hva enn det måtte være. Så det er bare det jeg skal gjøre. Fortsette.