Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke bare gjør det.

Jeg vil skrive om dagdrømmer, om musikk som gir meg kriblinger i magen, om lange kyss og lange blikk, om å vente på våren, om å utsette å vaske hybelen en dag til, om drømmer, om frykt, om angst, om dager som er altfor lange og dager som er altfor korte, om venner som alltid får meg til å le, om å aldri føle seg bra nok, om filmene som får meg til å gråte, om frykten for fremtiden, om dumme tanker og fine tanker, om alt på innsiden og alt på utsiden, om kroppspress, om stress, om studier, om feminisme, om å spise sjokolade selv om det er onsdag, om å tenke for mye på de samme tingene, om å være jente, om alt som er urettferdig, om alt som er bra og alt som er rart, om fremmede på trikken, om naboene jeg aldri har sett, om å våkne om morgenen og være mer trøtt enn da jeg la meg, om Oslo, om Blindern, om jenter, om gutter, om forelskelse, om å ikke vite, om fristelser, om selvkontroll, om ting som tar slutt og ting som aldri tar slutt, om å føle seg ung og gammel samtidig, om virkeligheten, om fantasien, om gamle tekster, om rare mailer, om stalking, om å kjenne igjen noen på bussen men ikke huske hvor man har dem fra, om bekjente, om å sitte alene på forelesning, om selvtillit, om depresjon, om reisedrømmer, om penger, om snapchat, om selfies, om twitter, om de kjendisene jeg føler jeg kjenner selv om jeg aldri har møtt dem eller snakket med dem, om meg selv, om alle andre, om å bli sjekket opp når man føler seg stygg, om å våkne av telefonen som ringer, om å ikke få sove, om å si nei til ting man egentlig vil si nei til, om å sette grenser og om å krysse grenser, om tv-serier, om dagboka, om sunnhetsidealet, om å gjøre ting man egentlig ikke tør, om å ikke klare å si nei, om å kysse den man er forelska i, om alt det rare man tenker på i løpet av en dag, om tankene om å gi opp, om ting som ikke betyr noe, om ting som betyr for mye, om å være for mye alene, om å elske alenetid, om skuffelser, om å sørge på forhånd, om frykten for å dø, om å være redd for andre, om ting jeg ikke forstår, om presset presset presset, om facebookmeldinger, om venner man nesten aldri ser, om det som får meg til å le så mye at jeg begynner å gråte, om å gå lange turer selv om det egentlig er litt for kaldt og om alt det jeg tenker på akkurat det øyeblikket før jeg sovner.

"Stop shaming the selfie!! Encourage the selfie!!! You feel cute??? You gosh darn show the cute!! Display the cute!!! Let everyone see the cute!!! You’re the cutest thing anyone’s ever seen!!!"

(1, 2)

Statusupdate:

Jeg har hatt ferie i en måned, men det har gått så fort at det føles som bare et par uker. Feriedagene har jeg brukt på å tenke utrolig mye uten at jeg har skrevet noe ned. Jeg har skrevet dagbok nesten hver dag, men det er alt. Dette er de første ordene jeg skriver på lenge som er ment for mer enn en bok jeg skal gjemme bort når den er full. Hva har jeg tenkt på? Jeg vet ikke helt, det har vært litt kaotisk, litt mye på engang, jeg har tenkt en ting det ene øyeblikket og noe annet det neste, klarer ikke å bestemme meg, klarer ikke å holde meg på et spor, sporer av hele tiden, og mister sammenhengene, klarer ikke å koble ting sammen. Det er kanskje like greit at jeg ikke har skrevet noe ned, det hadde sikkert ikke gitt noe mening uansett. Jeg har fått mas fra flere kanter om at jeg må skrive, men her har dere altså grunnen til at jeg ikke har gjort det. Jeg klarer ikke fordi alt er kaos og ingen hadde skjønt noe av det uansett, ikke engang meg selv. Men jeg prøver nå. Jeg prøver. Og jeg vil. Jeg savner dere og jeg savner ordene, så dette er en liten statusoppdatering på hvordan ting er for meg akkurat nå.

Jeg besto alle eksamenene jeg hadde i høst og er dermed bare tretti studiepoeng unna en bachelorgrad, men jeg har det vanskeligste igjen. Bacheloroppgaven. Jeg gruer meg enormt mye, ikke bare fordi jeg ikke aner hva jeg skal skrive om og er dårlig på å ta intiativ og finne på ting selv, men fordi jeg i løpet av våren både skal presentere og diskutere. Det blir sikkert ikke så skummelt som jeg ser for meg, men jeg sitter likevel med en ekkel følelse i magen. Klarer jeg dette? Hva skjer hvis jeg ikke klarer det? Selv om jeg ikke har den samme interessen i graden min som da jeg startet, så vil jeg gjerne fullføre, jeg vet jo at jeg kan hvis jeg vil, jeg må bare presse meg selv litt ekstra de neste månedene. Etter at jeg er ferdig med graden min skal jeg mest sannsynlig studere mer litteratur, mer nordisk, mer norsk språk. Jeg vet ikke helt hvor mye. Jeg er ikke så glad i å studere, så det blir nok ikke så altfor mye, kanskje bare ett år, men nok til at jeg kan bruke det til noe. Hva jeg skal bruke det til og hva jeg skal bli, det er jeg ikke sikker på, men jeg har jo hatt lyst til å bli lærer så lenge jeg kan huske, så det er nok det jeg jobber mot, jeg liker bare ikke å si så mye om det for jeg vet at jeg har en enorm vei å gå før jeg kan bli lærer, og jeg har ikke helt troa.

Det er noe rart med nyårsskiftet, følelsen av blanke ark, nye begynnelser, nye sjanser, men også en nervøs følelse, tanker om at ingenting skal forandre seg, at alt bare skal fortsette i det samme gamle. 2013 var et ganske dårlig år for min del, selvfølgelig tar jeg med meg mange gode minner, men den generelle følelsen jeg sitter igjen med er at jeg er enormt glad for at det året er over. Ikke bare var jeg syk med kyssesyken og diverse andre virus, men jeg var også altfor mye alene, redd for å ta sjanser, ensom og forvirra, tenkte vonde og dumme tanker. Jeg tok litt tak i det mot slutten av året og var blant annet med på en workshop om ensomhet, men det er likevel et vanskelig år å tenke tilbake på. 2013 var rett og slett et år fylt med motgang, ikke bare for meg selv, men også for mange rundt meg, ingenting gikk som man ønsket og håpet. Det ser ut som at det går mot mer positive tider nå og jeg håper det er sant.

Det jeg savner aller mest for tiden er å kunne skrive fritt, skrive uten å bekymre meg for hvem som leser det eller om noen kommer til å si noe om det jeg har skrevet utenfor internett. Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig for meg. I 2013 skrev jeg så og si ingenting. Det skremmer meg for i så mange år har skrivingen vært det som definerer meg. Hvem er jeg hvis jeg ikke klarer å skrive? Hvem er jeg hvis ordene ikke skaper sammenhengende setninger i hodet mitt? Jeg vet virkelig ikke og derfor er et av målene mine for det nye året å skrive, skrive og skrive uten å tenke så mye på hvem som skal lese det eller om det er bra eller dårlig, bare skrive, jeg vet jo at jeg kan, jeg må bare slutte å være så redd.

Så, hva er egentlig status akkurat nå? Jeg har det bra nå som jeg fortsatt har fri, men jeg gruer meg til studiestart og jeg er redd for enda et år uten å bli kjent med noen. Hovedmålet mitt for 2014 er å utfordre meg selv mer, ta sjanser, prøve. Jeg håper det vil være med på å gjøre året mitt bra og jeg håper dere vil fortsette å følge med på livet mitt fremover. 

Lest og sett i desember:

Lest:

The Corrections handler om ekteparet Enid og Alfred Lambert og deres tre voksne barn; Gary, Chip og Denise. Alfred lider av Parkinsons og Enid ønsker derfor at familien skal samles en siste gang for å feire en skikkelig familiejul i huset i St. Jude. De voksne barna har egne problemer på hver sin kant og de vil ikke hjem til Enids krampekos og Alfreds stadig mer fraværende og forvirrete skikkelse. Ingen av familiemedlemmene lever det livet de en gang drømte om. The Corrections er en bok om en amerikansk familie og deres forventninger til livet, den handler om skuffelser og tapte drømmer, om sykdom og depresjon, om kjærlighet som brister og forholdet mellom det tradisjonelle og det moderne. Personlig elsker jeg måten Jonathan Franzen skriver på og hvordan han skildrer karakterene på en veldig menneskelig og ekte måte. Historien går inn på mange viktige livssituasjoner og skuffelser. Jeg likte Freedom noe bedre enn The Corrections, men begge bøkene er absolutt verdt å lese! 4/5




He's Just Not That Into You er en ikke-fiksjons bok om forelskelse, dating og forhold. Den handler først og fremst om at jenter må slutte å finne på så mange unnskyldninger for hvorfor den man er forelska i ikke er like ivrig som en selv. I det fleste tilfeller handler det nemlig om at han faktisk ikke er interessert. Boka tar opp en haug situasjoner og tanker som det er nesten umulig å ikke kjenne seg igjen i, så jeg tror den er fin å lese hvis man synes det kan være vanskelig å forstå hele den startfasen med dating og usikkerhet. Jeg leser veldig sjelden bøker som dette og det er nok ikke noe jeg kommer til å gjøre så mye mer av, men jeg føler likevel at jeg lærte en del av den. Det største problemet jeg hadde med boka var at det ble oppfordret til at jenter skal være mest mulig passive og at det er guttene som må ta initiativet, at gutter ikke liker det når jenta ringer først eller spør først om de skal møtes igjen. Jeg er ikke akkurat den ivrigste initiativstakeren selv, men hvis en gutt blir mindre interessert av at jeg tar kontakt, da er han uansett ikke verdt det. 3/5



The Great Gatsby er kanskje en av de aller mest kjente klassiske amerikanske romanene. Den handler om Nick Carraway som akkurat har tatt seg jobb som "bond salesman" i New York. Han leier et hus på Long Island og blir nabo til Jay Gatsby; en mann "alle" snakker om, men som ingen egentlig vet noe om. Jay Gatsby holder storslåtte fester som Nick en dag blir invitert til (selv om de fleste gjestene kommer uten noen invitasjon) og her møter han for første gang den store Gatsby. Gatsby ønsker Nicks hjelp til å vinne tilbake sin store kjærlighet, Daisy. For meg var denne romanen en skuffelse; både karakterene og handlingen virket alt for flåsete og overflatisk, jeg klarte aldri helt å komme inn i det som foregikk, jeg følte aldri noen form for sympati. Jeg kan godt forstå at dette er en roman som mange liker, men for meg var det ikke mer enn en helt grei roman. 3/5



Sett:

• Jul i Svingen
• Like Crazy
• Daydream Nation
• What Maisie Knew
• The House Bunny
• The Hobbit: The Desolation of Smaug (kino!)
• The Polar Express
• The Hunger Games: Catching Fire (kino!)
• P. S. I Love You
• Oliver Twist
• He's Just Not That Into You
• Top of the Lake
• The Great Gatsby
• Olsenbanden Jr. og Mestertyven
• Harry Potter and the Philosopher's Stone
• Tre Nøtter til Askepott
• Reisen til Julestjernen
• Anastasia
• Grown Ups 2
• Ryktet går
• Step Up Revolution
• The Legend of Zorro
• Girl Most Likely
• The Chronicles of Narnia: The Voyage of the Dawn Treader 
• Warm Bodies
• Death Comes to Pemberley
• Hours

Jeg fikk sett veldig mye film i desember og jeg så veldig mye bra. De beste seriene jeg så var nok Top of the Lake og Death Comes to Pemberley, mens de beste filmene var Like Crazy, What Maisie Knew, P. S. I Love You og Girl Most Likely.

Hva leste og så dere på i desember?

make 2014 about you, remove toxic relationships from your life! workout if you want to, don’t if you don’t want to! learn new things! make a new friend! buy that cute sweater! find a hobby that makes you happy and frickin rock it! go for long walks outside! do something 2013 you would be proud of!

(skrevet av capalday)

It's beginning to look a lot like christmas!

Hei, det ble jul i år også! Jeg har allerede feiret julaften én gang og skal feire igjen i morgen. Familien har flydd avgårde til syden og nå sitter jeg alene i et stort hus med to hunder, to undulater og blinkende juletre. Kan ikke si at jeg har kommet så veldig i julestemning enda i år, men det gjør ingenting, juletiden er koselig uansett. Det er i hvert fall deilig å bare kunne slappe helt av uten å ha noen form for stresstanker i bakhodet. Håper alle får en super juletid!

 

Desember bare flyr avgårde og jeg har ingenting å si

don't think twice it's alright

Jeg har hatt ferie siden 5. desember, men jeg har ikke hatt tid til å skrive noe her for jeg har vært opptatt med å være med familien og lese ikke-pensum. Det er rart hvordan dagene bare forsvinner, så fort, plutselig, rart at det skal gå så fort nå mot slutten av året. 2013 har føltes evig. Det har ikke vært et spesielt bra år, men man lærer jo av det også. Jeg har tenkt mye, så uendelig mye, mer enn noen gang kanskje, men tankene har vært så kaotiske at jeg ikke har kunnet fortelle om dem, de har bare samlet seg i meg, gjentatt seg selv igjen og igjen, invitert til nye, tenke, tenke, tenke, hele dagen, hele året, det tar aldri slutt, men sånn er det vel for oss alle. Det er så mye jeg vil skrive om, men jeg kan ikke, jeg kan ikke, det ligger en grense der, jeg kan ikke krysse den, jeg begynner å skrive en setning, skriver kanskje fem ord og så holder jeg inne backspace, ordene forsvinner, blir borte og det er som om de aldri har vært der. Jeg vet ikke om dette gir noe mening. Jeg legger meg om kvelden og blir liggende i flere timer med dette surret i hodet. Av og til tenker jeg at alt hadde vært enklere hvis alle tanker ble lagret et sted, skrevet ned, sånn at man kunne gå tilbake og se på dem, huske ordentlig, men det er kanskje like greit at det ikke er sånn, at det meste forsvinner, at vi bare sitter igjen med det aller viktigste, det vi trenger for å komme oss gjennom alt. Jeg vet ikke, jeg bare tenker.

The fall in love

Du hadde akkurat lært meg å flette fransk flette og vi satt i vinduskarmen og lo av alle de rare menneskene som gikk inn i butikken på den andre siden av gata. Du satt i bh og skjørt og vinket til mennene som kikket i vår retning. Jeg satt i svart strikkegenser og håret i ansiktet og tenkte på alt jeg egentlig ville si. For jeg kunne sagt det da. Jeg kunne satt ord på det. Fått deg til å se meg inn i øynene, og så kunne jeg uttrykt alle de følelsene jeg hadde kjempet så hardt og så lenge for å undertrykke. Jeg kunne ha kysset deg, dratt en hånd gjennom håret ditt og sagt at jeg var forbanna, at jeg var så forbanna lei og at hvis det ikke ble annerledes snart så kommer jeg ikke til å åpne døra neste gang du ringer på, jeg kommer til å late som om jeg ikke er hjemme. Jeg både kunne og burde ha sagt det. Men du snudde deg bare mot meg og med latter i stemmen sa du, se på han der, han har sikkert aldri sett en jente i bh før, og i hvert fall ikke en uten, det ser ut som øynene hans skal sprette ut av hodet. Jeg lo jeg også, selvfølgelig lo jeg, stirret ned på den ensomme, litt tjukke mannen tre etasjer under oss, han vinket og du vinket tilbake. Du, sier du, vi skulle ikke noe mer vi nå, sant? Jeg vet at vi skulle være sammen i hele dag, men. Men. Du vinker til mannen som fortsatt står der nede med blikket festet på brystpartiet ditt. Gjør det noe om jeg-? Og så gir jeg etter som så mange ganger før. Sier ja og ha og selvfølgelig er det greit og sitter igjen med hele kroppen full av anger og innestengt aggresjon. Sitter igjen alene, ser ryggene deres, du som fører hånden hans inn under jakka di idet dere forsvinner rundt et hjørne. Jeg tenker faen i helvete og trekker for gardinene.

♡♡♡

Han sa, det kommer aldri til å fungere, vi kommer bare til å ødelegge hverandre, og jeg kjente denne voldsomme trangen til å skrike. At han kunne si det før vi i det hele tatt hadde gjort et forsøk. Det var over før det hadde begynt, men likevel var det noe som hadde begynt, selvmotsigelsen i det hele, hele den, det fungerer ikke, men det fungerer, jeg vil ikke, men jeg vil, det var til å le og gråte av, jeg ville knuse noe og jeg ville holde rundt han og jeg ville løpe, løpe, løpe og aldri komme tilbake.

♡♡♡

Unnskyld, sa han, men jeg tenkte, ikke si unnskyld, det er jo dette jeg vil ha, det er dette jeg har ønsket meg, dette jeg har drømt om, dette jeg har håpet på. Ikke si unnskyld. Unnskyld løser ingenting. Det skaper bare mer drama, mer problemer, mer bekymring. Kan det ikke bare være enkelt? Som på film. Kan vi ikke bare løpe mot hverandre i regnet, kan du ikke bare løfte meg opp og kysse meg, kan vi ikke bare si at vi elsker hverandre før rulleteksten kommer, den lykkelige latteren og så rulleteksten, så tar vi på oss skoene igjen, plukker opp søpla, går ut i mørket, hånd i hånd, hjem, the end.

♡♡♡

Egentlig burde jeg sikkert ha grått, men alt jeg klarte å tenke på var Timian som satt hjemme alene og ventet på meg. Du ble lagt i jorda og alt jeg kunne tenke på var den feite katten som satt hjemme og ventet på mat. Det var som om jeg ble trukket i to retninger samtidig; sorgen og omsorgen. Du som var borte, som ikke trengte meg lenger, og Timian som var avhengig av at jeg kom hjem, avhengig av maten og varmen jeg ga ham. Jeg vet ikke hva det betyr, at jeg ikke gråt, at jeg tenkte på katten og ikke på deg, gjør det meg til et dårlig menneske, kanskje, kanskje ikke, det eneste jeg vet helt sikkert er at du er borte og du blir ikke noe mindre borte av at jeg mater katten.

♡♡♡

THINGS I WILL NEVER TELL YOU: [This file is corrupt and cannot be opened]

♡♡♡

De varme hendene hans var forsiktig plassert på hoftene hennes. Han kjente hvordan hun pustet, ut og inn, litt urolig, det gikk spenninger gjennom kroppen hennes, små, nesten umerkelige, rykk, hun pustet gjennom nesa. Det var like før midnatt og han visste at hun når som helst kom til å si at hun skulle hjem, ville hjem. Blikket hennes var festet bak ham, men det virket ikke som om øynene fokuserte på noe, hun bare stirret ut i lufta slik hun pleide. Han flyttet den ene hånda fra hofta og over på kinnet hennes, strøk, hun smilte litt, men så fortsatt ikke egentlig på ham, pustet fortsatt urolig, leppene hennes vibrerte svakt. Han ville spørre henne om det gikk bra, ville høre stemmen hennes stamme frem et ja og vite at hun løy, men han turte ikke, var redd for at hun skulle vri seg bort, gå. Det var bare tre timer siden han hadde fortalt henne det, fortalt om hun andre, og han visste at han måtte være tålmodig, at hun måtte få tid til å fordøye det, at det eneste han kunne gjøre nå var å vente på at hun skulle bestemme seg. Han flyttet hånda tilbake på hofta hennes, strøk forsiktig langs hoftebeinet, tenkte at det kanskje ville roe ned den anspente kroppen hennes, eller kanskje han bare forsøkte å få en slags reaksjon, et tegn på at hun visste at han ventet, at han var der. Hun sukket svakt og han kjente blikket hennes på seg før han så det, blikkene deres møttes, noe manglet, noe hadde forandret seg, han så det nå, hun var tyngre, tom, det lå noe sårt i øynene hennes, noe han aldri hadde sett der før. Unnskyld, sa han endelig, unnskyld, unnskyld, unnskyld. Hun slapp blikket hans og rygget bakover, hendene hans mistet taket på hoftene, hun forsvant baklengs bort fra han med blikket festet på bakken. Idet hun snudde ryggen til han, hvisket hun noe, men han hørte ikke og han visste at han ikke kunne følge etter henne, han visste at nå var det var over og det var ingenting han kunne gjøre med det.

♡♡♡

Jeg har så vondt i magen, jeg vet at jeg er fortapt. Jeg ligger bare her og stirrer på skyene og vet at det er ingenting jeg kan gjøre fra eller til. Det ble annonsert for bare noen timer siden, på facebook, svart på hvitt på en skjerm. Du skal gifte deg, du skal tilhøre en annen, det er deg og hun for alltid. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, en forvarsel kanskje, en rød varsel, pass på, nå kommer det snart en forlovelse du ikke kommer til å like, straks vil det være offisielt at du aldri får den du vil ha. Jeg ligger her på ryggen midt på en gressplen som skulle vært klipt for lenge siden og det eneste jeg klarer å tenke på er om du tenkte på meg da du gikk ned på et kne eller om du har glemt meg for lenge siden.

♡♡♡

Du kysset meg og blikket ditt var fylt av skyldfølelse. Som om det å kysse meg var en forbrytelse. Som om du hadde gjort noe forbudt, noe du aldri skulle ha gjort, noe du kommer til å angre på resten av livet.

Lest og sett i november:

Lest:

Liknelseboken er den nyeste boken til Per Olov Enquist, en av Sveriges mest kjente forfattere. Hovedpersonen tenker på minnestalen han holdt i morens begravelse og han tenker at den kanskje bør revideres. Dette fører til at han tenker tilbake på kvinnen på Larssonsgården og på farens notatbok. Skal han endelig skrive sannheten? Skal han endelig skrive den kjærlighetsromanen han aldri klarte å skrive? For meg var denne romanen veldig vanskelig å sette seg inn i og det har nok mye med at jeg ikke har lest noe særlig av Enquist før og denne romanen inneholder utallige referanser til tidligere romaner. Enquist har en helt unik måte å skrive på og han fanger små hendelser og tanker på en utrolig bra måte. For meg trekker det litt ned at den var såpass vanskelig å forstå, jeg tror nok jeg ville likt den bedre hvis jeg hadde lest den et par ganger til, så det kommer jeg nok kanskje til å gjøre en dag. 3/5

Karl Ove Knausgård skriver like ærlig og utleverende i roman nummer to i serien Min Kamp. Min Kamp 2 er en roman om familieliv og vennskap, om hvordan det var å flytte til Stockholm etter at han hadde forlatt sin første kone, om hvordan han ble sammen med Linda og hvordan de ble en familie på fem, om livet som forfatter og far. I romanen blir man kjent med mange av Knausgårds venner, bekjente og hans nye svigerfamilien. For meg er denne romanen like god som den første på mange måter. Jeg elsker måten den er skrevet på, hvordan den skifter fra en hendelse til et minne til en tankerekke og tilbake til hendelsen, hvordan man hele tiden er på vandring sammen med Knausgård, at man får se alle nyanser, alle små tanker, små detaljer, ingenting blir oversett, alt er viktig og alt er uviktig, man ler og man gråter sammen med Karl Ove, eller i hvert fall gjør jeg det. Jeg tror kanskje disse bøkene treffer meg så mye fordi jeg kjenner meg så godt igjen i tankene til hovedpersonen/forfatteren. Denne romanen får en stjerne mindre enn den første fordi jeg følte at noen deler var litt for mye dratt ut, men den er absolutt ikke langt fra å få full pott! 4/5

1984 er en av de mange klassikerne jeg aldri har funnet tid til å lese, men denne måneden plukket jeg den endelig opp, heldigvis! Handlingen foregår i det som i 1949 var fremtiden, året 1984, og romanen beskriver en totalitær stat praktisk talt uten noen individuelle rettigheter. Winston Smith er hovedpersonen og vi følger hans daglige liv og gryende opprørstanker. Alt han gjør, sier og til og med tenker blir holdt øye med av partiet og "Storebror" og når han forelsker seg i Julia og oppsøker motstandskampen forandrer alt seg. 1984 er en utrolig velskrevet og skremmende dystopisk roman. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan denne romanen har blitt så stor og kjent som den er i dag. Bildet Orwell skaper av fremtiden fremstår skremmende virkelig og jeg satt igjen med en litt ekkel følelse i magen. Det at (spoiler!) slutten ikke er lykkelig på noen som helst måte, er for meg noe av det beste med hele romanen. 5/5



Sett:

• Masterchef Junior
• Bachelorette
• A Doll's House
• Submarine
• Fresh Meat, sesong 3
• Sleepy Hollow, sesong 1
• Ginger & Rosa
• Misfits, sesong 5
• World Without End
• Lille Frøken Norge
• Call the Midwife, sesong 1 og 2

På grunn av eksamen har jeg ikke hatt like mye lese- og tv-tid som jeg pleier, men likevel har jeg både fått lest og sett en hel del. Fresh Meat er kanskje den morsomste serien jeg vet om, og World Without End og Call the Midwife er utrolig koselige, akkurat den type serier jeg kan se uendelig lenge på uten å bli lei. De beste filmene denne måneden var Submarine (som jeg har sett uendelig mange ganger) og Ginger & Rosa!

Hva leste og så dere på i november?