House by the sea

Dette er kanskje den fineste sangen og videoen jeg vet om, hvis du ikke har sett den bør du gjøre det nå med en gang.

Hvis dere lurer på hvorfor det er så stille fra denne kanten, så er det rett og slett fordi jeg er i ferd med å drukne i pensum jeg må gjennom før eksamen...

Why I'm not where you are

Alt tar slutt, selv det som virker evig, går sakte i oppløsning. Fjellene slites ned, steiner blir til sand, til støv, til ingenting, små partikler ingen kan se. Isen smelter, havet stiger. En dag kommer sola til å eksplodere. Jeg sitter ute og venter, men jeg vet ikke hva jeg venter på, om det er noe å vente på, kanskje er det over nå, kanskje var det slutten, likevel sitter jeg her med hendene i fanget og stirret i retningen du forsvant, venter på fortsettelsen. Det er ti måneder siden første gang du kysset meg og jeg husker ikke lenger hvordan livet mitt var uten deg, jeg vet ikke lenger hvem jeg er uten deg. En dag kommer alt til å være borte. Ingen kommer til å huske at jeg har vært her, at vi har vært her.

Det er tirsdag og jeg skulle egentlig vært et annet sted, hadde egentlig en annen avtale, en annen plan for dagen. Nå sitter jeg her, alene, på en benk, midt i en by som er i ferd med å våkne. Du sa, jeg kommer snart, vent på meg. Jeg tenkte på skip som forsvinner på havet og aldri blir sett igjen, på alle som ventet på de som aldri kom tilbake, som kanskje fortsatt venter. Den kalde vinden river tak i meg, jeg skjelver nå, men jeg tvinger meg selv til å ikke se klokka, til å ikke regne ut hvor lenge du har vært borte. Jeg har sittet her alene i flere timer, men nå blir jeg plutselig omringet av liv, dører går opp, mennesker kommer ut, henter aviser, slipper ut katten, setter seg inn i bilene sine, kjører avgårde. Ingen av dem er oppmerksomme på meg, fordypet i sine egne liv ser de ikke at jeg sitter her og de vet ikke at jeg venter, de bare fortsetter. Jeg lukker øynene og ser for meg ansiktet ditt og jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på ting som tar slutt, men jeg vet at noe er galt.

Hvorfor sa du at jeg skulle vente? Ville du at det skulle være jeg som fant deg?

<><><><><>

Våren nærmer seg og snøen i gatene er i ferd med å forsvinne. Jeg sitter alene på en benk og skjelver i den kjølige vinden. Det er rundt middagstid og gatene er tomme. Det ligger en uvant ro over byen, som om alle menneskene i den har bestemt seg for å være inne, borte, samtidig. Jeg vet at de venter på meg der hjemme, at det står mat og venter på meg på bordet, men jeg blir likevel sittende, later som om jeg ikke merker at minuttene tikker avgårde. Alt virker så meningsløst, alle de tingene jeg har lovet å gjøre som jeg ikke har gjort, jeg kan allerede se de skuffede ansiktene deres, men det gjør ingen forskjell, det forandrer ingenting av det som foregår på innsiden av hodet mitt, jeg reiser meg ikke.

En mann med en svart puddel går forbi meg og den svarte pelsen minner meg om de svarte krøllene dine. Jeg drar jakka tettere om meg og forsøker å blunke bort ansiktet ditt fra netthinnen, vil glemme smilet ditt, glemme øynene, rynkene du fikk i pannen hver gang du lo, hånden din som alltid viftet bort håret fra øynene, latteren din. Jeg blunker igjen, kraftigere denne gangen, forsetter til alt jeg ser er lys og mørke, svart og hvitt. Kroppen min er stivfrossen og jeg gnir hendene sammen i et forsøk på å varme dem. Husker plutselig hendene dine og ser dem tydelig for meg, kan nesten kjenne varmen fra dem, og jeg tenker på siste gang jeg holdt i dem og hvor kalde de hadde vært, hvordan jeg hadde tenkt at det var dine hender, men likevel ikke dine. Det var deg, men det var ikke deg.

De hadde rettet ut håret ditt, ikke en eneste krøll hadde sluppet unna og de hadde flettet det i to stramme fletter som om du var et barn på første skoledag. Du hadde på deg en av de kjolene du hadde gjemt innerst i skapet og sagt at du aldri ville bruke. Det var deg, men det var ikke deg. Jeg gråt ikke, jeg ville le, eller skrike. De så på meg og jeg visste at de tenkte at det hadde vært bedre hvis det var meg, hvis det var mine hender som var kalde, håret mitt som var flettet og jeg som hadde på meg en kjole jeg hatet. Det var deg, men det var ikke deg, det burde vært meg. Blikkene deres boret seg inn i meg og jeg kunne nesten høre dem tenke at alt dette var min skyld.

Jeg reiser meg og begynner å gå, fort, forbi mannen med puddelen, går ned en gate jeg aldri har gått i før, kjenner hvordan kroppen blir varmere for hvert skritt. Alt virker kjent og ukjent samtidig. Jeg har blikket rettet mot bakken, passer på å gå utenom is og vann, passer på å ikke miste kontrollen på beina, vil ikke falle, vil ikke stoppe.

"Mille?"

En stemme ut fra ingenting, jeg fortsetter å gå som om jeg ikke har hørt den, begynner å bevege meg raskere, men så hører jeg stemmen igjen og plutselig er det en hånd på skulderen min. Jeg stopper, men blir stående helt stille med ryggen til, blikket fortsatt på bakken.

"Emilie?"

Jeg er andpusten, lukker øynene og forsøker å få kontroll, kjenner hvordan panikken sprer seg gjennom kroppen, hvordan alle instinkter i kroppen skriker at jeg må løpe og aldri stoppe igjen. Jeg blir stående.

"Går det bra med deg?"

Hånden flytter seg fra skulderen min og nedover armen, jeg kjenner varmen fra den gjennom jakka. Jeg snur meg og møter motvillig blikket hans. To blå, bekymrede øyne. Han gjentar spørsmålet og jeg nikker til svar før jeg ser bort fra han. Vi står midt i en folketom gate, ved en gatelykt, jeg stirrer på skyggene vi kaster på veggen ved siden av.

"Hvor skal du?"

Jeg trekker på skuldrene, teller sekunder, ingen av oss sier noe på over et minutt.

"Hvordan går det med deg?" spør han.

Jeg stirrer på skyggene våre, ser hvordan han flytter urolig på hendene sine, opp og ned av lommene.

"Bra," hører jeg meg selv si.

"Ja, jeg har jo ikke sett deg siden..."

"Begravelsen."

"Ja, jeg..."

Jeg ser på han igjen, men denne gangen møter han ikke blikket mitt, jeg ser ubehaget i hele kroppen hans, at han angrer på at han stoppet meg, angrer på alt han har sagt.

"Jeg har tenkt mye på deg," sier han, "på det som skjedde."

Jeg føler en trang til å le og jeg ser bort igjen, på skyggene, ser hvordan han flytter seg nærmere meg.

"Jeg må gå," sier jeg og rygger bakover, snur meg, begynner å gå.

Han følger etter og blir gående like bak meg til vi kommer til et lyskryss. Jeg kjenner blikket hans på meg og kjenner igjen trangen til å løpe, tenker et øyeblikk på å løpe ut i trafikken, ser for meg hvordan jeg ville fly gjennom luften idet den første bilen treffer meg, lurer på om jeg ville mistet bevisstheten med det samme eller om jeg ville vært våken til ambulansen kom, om jeg hadde rukket å tenke noe. Er det sant at tiden stopper opp rett før du dør? At alt plutselig er som i sakte film?

"Du er ikke den eneste som savner henne, vet du," sier han plutselig.

Det er som et kraftig spark i magen, jeg stirrer på han i noen sekunder og så begynner jeg å løpe, lyset har blitt grønt, men jeg tenker ikke på det, jeg bare løper, hører at han roper navnet mitt igjen og igjen, Emilie, Emilie, Emilie, men jeg stopper ikke, jeg løper til jeg ikke klarer å puste lenger, kjenner hvordan jeg mister fotfestet, faller, og så blir det svart.

<><><><><>

De sier at man ikke vet hva man har før man har mistet det. Jeg visste hva jeg hadde, men ikke at jeg kunne miste det. Hvorfor tror man at noe skal vare evig når man gang på gang ser bevis på at ingenting gjør det? Daniel sitter i den andre enden av rommet og leser i en av bøkene dine, en av de jeg stjal den ene gangen moren din lot meg gå inn på rommet ditt, jeg tok syv bøker og la dem i sekken, jeg tror hun visste at jeg hadde tatt noe, men hun sa ingenting om det, sa bare at jeg måtte gå og at hun ikke ville se meg igjen. Jeg vil aldri se deg igjen, sa hun og jeg tenkte at jeg kom til å huske ansiktet hennes lengre enn jeg ville huske ditt.

"Emilie?"

Daniel har sluttet å lese og han ser på meg med smil i øynene. Jeg møter blikket hans .

"Har du lest denne?" spør han og holder opp boka.

Jeg rister på hodet og jeg vet ikke hvordan han gjør det, men han ser at noe er galt og han kommer bort til meg, setter seg ved siden av meg, legger en arm rundt skuldrene mine. Vi blir sittende sammen på den måten lenge uten at noen sier noe, jeg lytter til pusten hans. Det er så mye jeg vil si, men jeg vet at han ikke vil forstå, at han aldri helt kan forstå.

"Hva tenker du på?" spør han.

Ordene sitter fast i halsen, så jeg trekker på skuldrene.

"Er det henne?"

Jeg vrir meg løs fra armene hans og setter meg med ryggen til. Jeg vet at han venter på at jeg skal si noe, forklare, men jeg sitter bare der, lukker øynene og ønsker meg bort.

"Emilie?"

"Hvorfor sier du ikke navnet hennes?" sier jeg plutselig og overrasker meg selv.

Nå er det Daniel som ikke sier noe, jeg hører at han puster tungt bak meg, men jeg snur meg ikke, vil ikke se øynene hans. I bakhodet surrer ordene han en gang sa, du er ikke den eneste som savner henne, jeg ser ansiktet ditt, du er ikke den eneste som savner henne, jeg husker hendene dine, du er ikke den eneste som savner henne, jeg tenker at jeg er den eneste som egentlig kjente deg, men jeg er ikke den eneste som savner deg.

"Jeg vet ikke," sier han til slutt.

Jeg er ikke sint fordi du er død, jeg er sint fordi du er borte. Jeg er sint fordi jeg er den eneste som husker, den eneste som vet, og jeg lurer på hvor mange av oss som tenker det samme. Når Daniel stenger seg inne på badet og står i dusjen i flere timer, er det deg han tenker på da? Av og til er det som om det er deg han ser når det er meg han ser på. Det var deg han ville ha, men meg han fikk. Jeg har en million spørsmål og ingen svar, men kanskje hadde jeg svaret allerede den morgenen jeg satt og ventet, satt og tenkte på alt som tar slutt, kanskje det er svaret på alt. Ingenting betyr noe fordi en dag kommer det uansett til å forsvinne, men det betyr også alt fordi det en gang kommer til å forsvinne. Jeg tenker det nå, at selv om fjellet en dag bare vil være støvpartikler, så er det av betydning at det har vært der og ingenting hadde vært det samme hvis det aldri hadde eksistert. 

"So, where it says describe your ideal career, you've just drawn a picture of a snail."

"Yeah..."

(skriver kryptiske setninger og tenker at alt var bedre da jeg ikke visste noen ting om noe som helst. jeg vet ikke hva som foregår i hodet mitt annet enn at det er så kaotisk at ingenting jeg gjør kan kontrollere det. hei, du, det går verken fremover eller bakover, stillestående. alt er her og nå, men ingenting er. hvis man mister håpet, hva har man da. jeg har begynt å ta vitaminer, skal snart lage leseplan for å overleve eksamen, snart, drikker mindre pepsi max enn jeg pleier, spiser når jeg er sulten, skulle ønske det føltes bedre å være flink. jeg vet ikke, jeg sitter bare her og tenker på alle de tingene jeg ikke gjør fordi jeg ikke tør, fordi jeg er så feig og redd for alt, fordi alle utfordringer er for store og jeg klarer ikke å presse meg selv. tenker på forskjellen mellom å overleve og å leve. jeg vet ikke hva jeg holder på med, men jeg orker ikke å tenke på det akkurat nå)

Lest og sett i mars:

Lest:

• Sult av Knut Hamsun
• A Game of Thrones av George R. R. Martin
• Kongens Fald av Johannes V. Jensen
• The Statistical Probability of Love at First Sight av Jennifer E. Smith
• Drømmerne av Karen Blixen

Det beste jeg leste denne måneden var uten tvil A Game of Thrones og jeg gleder meg veldig til å lese resten av bøkene! Ellers har jeg for det meste lest bøker som er på pensum, jeg elsket Sult, men verken Kongens Fald eller Drømmerne falt spesielt i smak og jeg brukte lang tid på å lese dem ferdig. The Statistical Probability of Love at First Sight var veldig søt og det var deilig å lese en enkel bok som det mellom de tunge, gamle. Alt i alt en grei lesemåned altså!

Sett:

• Marie Antoinette
• Victoria (kino!)
• Extremely Loud & Incredibly Close
• House at the End of the Street
• Beasts of the Southern Wild
• Boy A
• The Amazing Spider-Man
• Pirates of the Caribbean: Dead Man's Chest
• Broadchurch
• Mansfield Park
• Wuthering Heights
• A Very Potter Senior Year
• The Perks of Being a Wallflower
• Pitch Perfect
• Dorian Gray
• Biefilmen
• The Town
• This is England
• The Sisterhood of the Traveling Pants
• Croods (kino!)

Jeg har sett en del film denne måneden, likte spesielt Extremely Loud & Incredibly Close, Beasts of the Southern Wild og This is England. Den beste serien denne måneden var Broadchurch og den anbefaler jeg alle å se. Jeg liker vanligvis ikke krim, men Broadchurch er utrolig spennende!

Hva leste og så du i mars?

Oslo-København 26-28. mars 2013

Påskeferie, København, havet, sjokolade, pepsi max, familie. Alt som er bra. God påske!
Hva gjør dere i påsken?

Ikke tro på alt du tenker på

Jeg vil så gjerne snakke med deg, skrev hun, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Det tok noen minutter før han svarte, hun stirret på klokka, kjente hvordan hun begynte å svette, ble tørr i munnen, stirret på skjermen, stirret på de små prikkene som beveget seg mens han skrev svaret sitt. Jeg vil snakke med deg også, skrev han, det er litt rart, jeg tenkte nettopp på deg. Hun rødmet selv om hun visste at han ikke kunne se henne, at ingen kunne se henne, sendte en smiley, ventet. De snakket i flere timer, om alt bortsett fra det de egentlig ville snakke om, og ved midnatt logget han av. Hun leste gjennom samtalen på nytt og sank litt sammen da ordene hans plutselig fikk en helt annen betydning enn tidligere. Ordene hans var negative, var de ikke? Manglet det ikke noen smilefjes? Hadde han egentlig svart på spørsmålene hennes? Hva hadde han egentlig ment? Hun stirret på skjermen, kjente at hun skalv på hendene idet hun trykket på "blokker bruker" og lukket datamaskinen.

@

Han hadde kysset henne, helt uten videre, han hadde bare grepet tak i henne og kysset leppene hennes. Etterpå hadde de bare stått og stirret på hverandre og han kjente angsten i hele kroppen da hun ikke smilte, ikke sa noe, ikke gjorde noe. Skulle han si noe? Han hadde fortsatt hendene rundt midjen hennes, ansiktene deres var så nære at han kunne kjenne pusten hennes, ånden som luktet alkohol og tyggegummi. Minuttene gikk, hun blunket knapt, bare stirret rett inn i øynene hans, og så, helt plutselig, rygget hun bakover, ut av armene hans, snudde seg og forsvant ut av rommet.

@

Hun hørte latteren deres gjennom veggen og hun tenkte på hvor mye lettere den var når hun var ute av rommet, som om noe hadde lettet fra skuldrene deres, som om de endelig kunne le fritt. Hun hørte stemmen hans, men ikke hva han sa. Var det ikke noe annerledes ved den nå som hun ikke var der sammen med han? Var ikke tonefallet lettere? Kom ikke ordene raskere? Hun gjorde en grimase i speilet, strøk en hånd gjennom håret og lyttet, syntes hun hørte navnet sitt bli nevnt etterfulgt av mer latter. Hun vasket hendene, lot vannet renne for å overdøve de som lo der ute. I speilet så hun hvordan tårene samlet seg i øyekroken, truet med å falle. Hun blunket, holdt øynene lukket, stengte av vannet, hørte latteren igjen, tørket av hendene. Latteren stanset idet hun vred om låsen og åpnet døra. De så ikke opp da hun kom inn, men han smilte da hun satte seg ned ved siden av ham.

@ 

De mørke gatene, jeg burde ikke være her, det er ikke trygt, jeg går alene, han sa, ikke gå alene, ikke gå, det er ingen andre ute, bena sukker under meg, stønner, de vil ikke mer, stopp, sier de, holder han rundt henne nå, ta bussen, sa han, ikke gå alene hjem, ikke gå, kan fortsatt høre latteren hennes, den eneste lyden jeg hører, sko mot asfalt, ikke gå, latter, holder han hendene hennes, jeg går feil vei, hundre omveier, bena fortsetter å syte, gråter, ikke gå, det er iskaldt, mørkt, midt i desember, han sa, du må ikke gå alene, det er ikke trygt, jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg vet at jeg må gå.

@ 

Hva tenker du på når du er alene? hvisket han, hva tenker du på når jeg ikke er her? Jeg tenker på det alle andre tenker på, sa hun og smilte, ingenting, alt. Han så litt oppgitt på henne, men sa ingenting. De satt og ventet på bussen, og det var så mye de begge ville si, så mye de enda ikke hadde fått sagt, men ingen av dem ville si noe først. De stirret mot gatehjørnet der bussen når som helst kunne komme mot dem og han tok hånden hennes. Jeg vil at du skal tenke på meg når jeg ikke er her, sa han. Hun tenkte, hva annet er det å tenke på?

@ 

"Du vet når du våkner midt i en fin drøm og så lukker du øynene igjen, prøver å finne tilbake til den, det eneste du vil er å sovne og falle tilbake i drømmen, men det går ikke, for du er våken. Det føles litt sånn," sa hun, "som om jeg hadde den beste drømmen jeg noen gang har hatt, men så våknet jeg, og nå begynner jeg å glemme, detaljene forsvinner for meg, jeg prøver å holde fast, men det går ikke, det forsvinner, og i morgen har jeg kanskje glemt alt sammen. Skjønner du hva jeg mener?"

@ 

Jeg sier ingenting og de smiler til meg som om jeg var et barn, nikker og sier, det er ingenting å være redd for, vi skal hjelpe deg nå. Det prikker i fingrene mine og jeg klemmer hendene sammen, klemmer hardt nok til at blodet forsvinner fra fingrene, det føles alltid bedre når jeg gjør det, lettere. Blikkene deres er festet på meg, men ikke på hendene mine, bare ansiktet, jeg vet at de vil at jeg skal si noe, men jeg har ingenting å si og ser ingen grunn til at de skal få det som de vil. Det dunker i etasjen over, noen roper og de ser bort fra meg, på hverandre, mumler noe før to av dem forsvinner ut av rommet. Så er det plutselig bare meg og han igjen, jeg vet ikke hva han heter, han sitter med hendene foldet på skrivebordet foran seg, stirrer ut i lufta, jeg sitter rett ovenfor han, klemmer hender, tenker at det er han som bestemmer, at alt som skjer med meg fra nå av er hans avgjørelse. Vi sitter sånn en stund, han puster rolig, jeg puster uhørlig, lytter til dunkingen ovenfor og sekundviseren på klokka på veggen. Jaja, mumler han, jaja.

@ 

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle si det. At jeg var sliten, at jeg hadde fått nok, at nå hadde jeg gitt opp, jeg klarte ikke mer. Jeg tenkte at du ville forstå det av deg selv, at før eller senere ville du forstå det og da ville jeg slippe å si det. Men du forsto ikke. Du smilte like bredt, viste ingen tegn på at noe var annerledes. Var det ikke annerledes? Var det bare jeg som, igjen, hadde lagt for mye i ingenting? Hadde tankene, tiden, ensomheten gjort meg blind? Så du noe jeg ikke så? Eller var det du som var den blinde?

@ 

Jeg tenker så mye, dagene forsvinner i evige tankespill, ofte vet jeg ikke hva som er opp eller ned, virkelighet eller fantasi, av og til vet jeg ikke hva jeg har sagt, hva jeg ikke har sagt, hva jeg burde ha sagt, jeg tror at det er umulig å komme ut av labyrinten i hodet, alltid fortapt, leter alltid etter veien ut, men det finnes ingen vei ut, bare evige ganger, nye korridorer, ukjente dører, og jeg må gå til bena ikke orker mer, gå til jeg bryter sammen.

“Everyone who terrifies you is sixty-five percent water.
And everyone you love is made of stardust, and I know sometimes
you cannot even breathe deeply, and the night sky is no home,
and you have cried yourself to sleep enough times that you are down to your last two percent, but
nothing is infinite,
not even loss.
You are made of the sea and the stars, and one day
you are going to find yourself again.”
(Finn Butler)