Om å vokse fra hverandre

Det stikker i kroppen når jeg tenker på det, hvordan de siste dagene vi snakket med hverandre bare handlet om hvordan du kunne utnytte meg, og jeg lurer på om du visste at det du gjorde var galt, at du såret meg, at du brukte meg som om årene vi hadde kjent hverandre ikke betydde noe som helst. Hundre spørsmål gikk gjennom hodet mitt. Skulle jeg lyve for deg? Skulle jeg la deg utnytte alle rundt deg? Skulle jeg si noe? Hvorfor fortalte du meg ingenting? Hvordan gikk jeg fra å være en du sa alt til, til en du knapt så på? Hva var det med de andre som var så mye bedre? Hva hadde de sagt om meg som gjorde at du bestemte deg for at jeg ikke lenger var bra nok? Hvorfor forklarte du ikke? Noe hadde forandret seg i blikket ditt, du hadde erfaringer som jeg ikke hadde, du hadde meninger jeg ikke hadde, vi var plutselig så forskjellige at vi ikke hadde noe å snakke om. Hvordan kan to mennesker som var så like plutselig bli forskjellige? Hvordan kan to mennesker som kjenner hverandre ut og inn, bli fremmede helt uten forvarsel? Man vokser fra hverandre, det forstår jeg, og kanskje var det like greit, kanskje var det det beste, men jeg kan ikke la være å tenke på at alt hadde vært annerledes for meg hvis du hadde behandlet meg annerledes, jeg sier ikke at det er din skyld, men hvorfor så du ikke at jeg trengte deg? Hvorfor så du ikke at jeg var helt alene? Jeg så hvordan de så på meg, jeg visste at de forsto meg like lite som jeg forsto dem, jeg hørte ordene de sa og jeg visste at de var ment for meg selv om de lot som om de var for noen andre. Jeg kjente hvordan blikkene deres stakk i meg og jeg visste at de ikke ville ha meg der. Hvorfor sa du ingenting? Hvorfor lot du dem le meg rett opp i ansiktet? Forsto du det ikke? Så du ikke det samme som meg? Jeg tenker på hvor annerledes det må ha vært fra ditt perspektiv, og jeg tenker på hva du tenkte om meg, om du tenkte på meg. Jeg kunne ikke være en annen enn meg selv noe mer enn du kunne være en annen enn deg selv, jeg kunne ikke legge til side alt jeg sto for bare for å bli som de andre, hvorfor skjønte du ikke det? Hvorfor sa du ingenting og hvorfor lot du det bare skje? Hvorfor var det greit for deg at du fikk alt og jeg fikk ingenting? Jeg tenker på hva du ville sagt hvis du møtte meg nå, om du i det hele tatt ville sagt hei, om du i det hele tatt ville sett på meg, og jeg forstår det ikke, hvordan man bare kan gi slipp på noe, noen, som man en gang delte alt med, hvordan man kan glemme alt. Og jeg lurer på hvor mange år jeg kan gå med disse tankene i hodet, og hvor lang tid det skal ta før jeg legger det fullstendig bak meg, det handler ikke engang om tilgivelse, det handler om forståelse, det handler om alle disse spørsmålene jeg ikke har svar på, alt jeg ikke forsto den gangen og fortsatt ikke forstår, det handler om hvorfor jeg har blitt som jeg er og hvorfor du har blitt som du er, og jeg lurer på om vi noen gang slutter å vokse

You draw constellations
in my freckles.
I mean you ask me
not to fall in love with you
and then you go write poems
with your tongue
and draw constellations
in my freckles.
(Clementine von Radics)

"In my mind I am eloquent; I can climb intricate scaffolds of words to reach the highest cathedral ceilings and paint my thoughts. But when I open my mouth, everything collapses."

(Isaac Marion, warm bodies)

Dagene svever avgårde igjen, uten at jeg merker det. Jeg vet ikke egentlig hva jeg driver med, men jeg tror det går fremover, eller jeg later som det går fremover, vanskelig å si. Ordene har falt litt ut av meg, så jeg bruker mye tid på å lete, leser gjennom gamle ting, leser ting andre har skrevet, klusser ned noe, visker ut, krøller sammen papir og kaster det. I fare for å gjenta meg, i fare for å skrive det samme som jeg har skrevet hundre ganger før, holder jeg meg unna, skriver bare på papir, lar ingen andre se det jeg skriver. Det føles lettere fordi jeg bare skuffer meg selv når ting ikke blir som jeg vil. Prøver å tenke på dette, men det hjelper ikke alltid. Det er alltid en stemme i bakhodet som sier at det jeg skriver ikke er bra nok, at det er så altfor mange som er bedre, at jeg bare kan gi opp.

"I wanted to tell her everything, maybe if I’d been able to, we could have lived differently, maybe I’d be there with you now instead of here. Maybe… if I’d said, ‘I’m so afraid of losing something I love that I refuse to love anything,’ maybe that would have made the impossible possible. Maybe, but I couldn’t do it, I had buried too much too deeply inside me. And here I am, instead of there." 

(extremely loud and incredibly close)

Jeg sitter ute i vårsola og tenker på alt jeg skulle ha sagt, alt jeg skulle ha gjort, og hvordan ting kunne vært annerledes. Hodet mitt fylles opp av utallige scenarioer, drømmer, der jeg alltid sier de rette tingene, der tilfeldighetene alltid er til min fordel. Og jeg merker at jeg blir redd når jeg tenker på hvor realistisk livet er og jeg blir svimmel av å tenke på at jeg lever akkurat nå og at jeg kaster bort så mye tid. Tid jeg kunne ha brukt på hva som helst, kaster jeg bort på meningsløse ting jeg aldri kommer til å tenke på igjen. Jeg tror jeg blir mest sliten av at jeg ikke helt føler at livet har en mening for meg, at jeg ikke våkner om morgenen og føler at verden trenger meg. Hvorfor skal jeg bryte søvnen når jeg uansett ikke gjør noe som betyr noe for meg når jeg er våken? 

"But even if we don’t have the power to choose where we come from, we can still choose where we go from there." 

(the perks of being a wallflower)

Men likevel våkner jeg av og til med en kampvilje i magen, jeg får gjort det jeg skal og har tid til overs til å skrive noveller som betyr noe for meg, jeg tar igjen alt det tapte, rister av meg rare tanker og dumme følelser. Jeg vet at de dagene kommer, og de kommer som regel etter at jeg har vært nede en stund. Og det er egentlig deilig å kjenne hvordan motgangen forsvinner og hvordan alt plutselig er mulig. For innerst inne vet jeg jo at jeg lever i en ufattelig vakker verden.

          

 Dere kan forresten følge meg på instagram, twitter og ask.fm hvis dere vil :-)

"This life is built almost entirely of love and losing, isn’t it?"

- Andrea Gibson

Jeg liker ikke å snakke om sykdom. Når jeg en sjelden gang blir syk holder jeg det mest mulig for meg selv. Jeg kunne ha skrevet uendelig mange ord om hvordan det føles å ligge i senga og ville løpeskrikehoppedanseleve, men ikke ha energi til det, jeg kunne ha skrevet om å ha en kropp som ikke klarer å holde følge med hodet og om frustrasjonen av å ikke få til det man vil. Men jeg skal ikke det, jeg vil ikke, jeg liker ikke å snakke om sykdom, jeg liker ikke å innrømme at jeg er syk, ikke for meg selv og helst ikke for andre heller. Og nå blir jeg snart frisk, jeg må snart bli frisk, og da skal jeg legge det bak meg og glemme det. 

Etter mange uker med en slapp og ubrukelig kropp tvang jeg meg endelig til legen. Jeg fikk ikke noe hjelp da jeg var der, men en uke senere kom det et brev fra legekontoret i posten. "Blodprøvene viser at du tidligere har gjennomgått kyssesyken og en liknende infeksjon kalt cytomegalovirusinfeksjon." På en måte var det godt å få en bekreftelse på at jeg faktisk var/hadde vært syk, grunnen til at jeg ikke dro til legen før var nettopp at jeg var redd for å ikke bli trodd, for at legen skulle riste på hodet og si at det var ingenting. 

Jeg kunne nesten ikke fått en dårligere start på 2013. Ikke bare fordi jeg ble syk, men fordi det føltes som om ingenting ble som jeg hadde håpet, som om livet bestemte seg for å ikke fungere. Når ting er vanskelige blir jeg negativ til alt, uengasjert, og jeg trekker meg unna, skyver alle bort. Jeg har hatt flere fine opplevelser så langt i dette året, men de forsvinner liksom litt i de uendelig mange dagene jeg har kastet bort på å bare ligge her. Jeg tror man blir sterkere av å ha det vanskelig, sterkere av at ikke alt blir som man vil, men man blir ikke sterkere før etterpå, midt oppi det blir man for svak til å tenke fremover.   Jeg begynner å se et lys i enden av tunnelen nå og det er ubeskrivelig deilig. Formen blir gradvis bedre, jeg blir gradvis mer positiv, vi er inne i årets første vårmåned, snart blir det varmt og tørt og helt av seg selv blir ting lettere. Det gjelder bare å holde ut. 

Lest og sett i februar:

Lest:

• Peer Gynt av Henrik Ibsen
• Et dukkehjem av Henrik Ibsen
• No one belongs here more than you av Miranda July
• Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson
• Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer
• Fröken Julie av August Strindberg

Jeg føler at jeg ikke har fått lest noe denne måneden, men det har ikke vært så dårlig som jeg trodde. Nå er riktignok 4 av 6 bøker på pensum. Den beste boka denne måneden var uten tvil Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer. Det er en av de aller aller beste bøkene jeg har lest.

"She wants to know if I love her, that's all anyone wants from anyone else, not love itself but the knowledge that love is there, like new batteries in the flashlight in the emergency kit in the hall closet." (fra Extremely Loud & Incredibly Close)

Sett:

• On the Road
• My Sister's Keeper
• Fresh Meat, sesong 2
• One Day
• The Hitchhikers' Guide to the Galaxy
• Pitch Perfect
• The Breakfast Club
• Pirates of the Caribbean: At World's End
• The Pillars of the Earth
• Paul
• I love you man
• Arcadia
• Hypnotisøren
• 50/50
• My Mad Fat Diary
• Harry Potter and the Prisoner of Azkaban
• Silver Linings Playbook
• The Princess and the Frog
• Struck by Lightning
• This is 40
• Anna Karenina
• Parental Guidance
• Oslo 31 August
• Submarine
• Skins, sesong 6
• Celeste & Jesse Forever
• Back to the Future
• Like crazy
• Modern Family, sesong 2+4

Når jeg er syk ser jeg veldig mye på serier og filmer og det er derfor jeg har en ganske lang liste denne måneden. Jeg har sett utrolig mange bra filmer, likte spesielt de jeg har uthevet, og noen veldig bra serier, f.eks. The Pillars of the Earth og My Mad Fat Diary.

"We're all pretty bizarre. Some of us are just better at hiding it, that's all." - The Breakfast Club

Vi starter enkelt...

Hvor er du nå?
I hybelen min på St. Hanshaugen, i senga, under dyna.

Hva har du på deg?
T-skjorta med 100 things to be happy about og pysjbukse me blomster.

Hvordan har du det?
Jeg har det bedre enn på lenge. Jeg begynner endelig å føle meg frisk igjen, begynner endelig å se litt mer positivt på tiden som kommer. Føler meg også litt inspirert. Kunne hatt det bedre, men skal ikke klage nå.

Hva gjorde du i dag?
Skulket første forelesning fordi jeg var sliten, kjøpte blåbær og sjokolademelk, satt og skrev litt, var på forelesning om reliabilitet og tolkning i felt, kjøpte =oslo på vei hjem, spiste lunsj, jobbet med litteraturoppgave om Amtmannens Døtre, skrev litt, så den nyeste episoden av The Lizzie Bennet Diaries på youtube, spiste middag og nå ser jeg på tv.

Hva tenker du på nå?
Oppgaven som skal leveres på fredag, morgendagen, noe jeg skriver på, fremtiden.

Hva var det siste du lo av?
Wheezywaiter på youtube.

Hvilken film så du sist?
Like crazy. Den var veldig søt og realistisk. Kjente meg igjen i mye av den.

Hva gleder du deg til aller mest?
Å bli helt frisk! Påske! Vår! Sommer!

En ting du ønsker var annerledes?
Hm, vanskelig spørsmål med vanskelig svar. Det er mye jeg skulle ønske var annerledes, men jeg tror at man lærer mest av å ikke ha det lett hele tiden, så egentlig vil jeg ikke forandre på noe.

En ting du savner?
Savner følelsen av mestring.

En ting du ønsker å bli flinkere til?
Å være positiv. Jeg har det med å være veldig negativ til alt mulig, så jeg prøver å bli flinkere til å gjøre positive ting og tenke at det ordner seg.

Hva gjør du nå?
Ser på tv, skriver litt.

Hvem sendte du melding til sist?
Mamma.

Hva er planene for i morgen?
Jeg skal jobbe med pensum frem til klokka tre og så skal jeg møte lillesøsteren min. Vi skal spise lunsj sammen og være i Oslo til klokka seks. Så skal jeg spise middag ute med familien og klokka halv åtte skal jeg på premieren på Dropout i Operaen! Anbefaler alle andre å se den i løpet av uka (musikal med viktig tema; nemlig ungdom som dropper ut av videregående! Og viktigst av alt: søsteren min er med, da må det jo være bra! ;-))!

Spørsmålene er lånt fra Tine Katrine.

Kroppen har gått i streik.

Jeg har ingen overskuddenergi til meg selv eller til dere, så inntil videre blir det stille fra denne kanten.

Håper dere har det fint :)

Forsøk

Jeg ble bare sittende der og se etter deg, jeg merket ikke at tiden gikk. Hver rygg lignet din og jeg tenkte, kanskje er du der helt til jeg ser bort, men i virkeligheten var du forlengst borte. Jeg begynte å skjelve på hendene, fingrene var iskalde. Det hadde blitt mørkt rundt meg og menneskene var borte, inne, hjemme. Jeg reiste meg og begynte å gå hjemover, men stoppet før jeg var kommet halvveis. Så en som kunne vært deg i et vindu, eldre, men akkurat som deg. Han sto med hendene på kjøkkenbenket og stirret tomt fremfor seg. Jeg så meg selv, komme opp bak han, legge armene mine rundt ham, klemme, klemme lenge, og sånn ble vi stående helt til han slukket lyset, snudde ryggen til vinduet og forsvant. Jeg gikk hjem.

¨

Du sitter rett ovenfor meg, men du har ikke sagt et ord på flere timer og for hvert minutt som går kjenner jeg irritasjonen som vokser i meg. Hvorfor kan du ikke bare si det? Det du tenker på? Det du alltid tenker på? Jeg trommer med fingrene på bordet, du ser opp litt og så ned igjen på boka du holder i, du har lest den samme siden igjen og igjen. Hvorfor kan du ikke bare si det?

¨

Jeg får ikke med meg hva du sier selv om du gjentar det flere ganger, selv om du begynner å skrike. Jeg ser at du forsvinner ut døra og at jeg blir sittende igjen alene. Jeg vet at det skjer, men jeg reagerer ikke. Apatisk. Mellomrommet mellom da og nå. Maten på bordet blir kald, legger alt i en pose, kaster det ut, sovner på sofaen med tv-en på.

¨

Kom og sett deg her hos meg, la meg stryke deg på kinnet, det blir ikke bedre, jeg vet at de sier det, men det blir ikke det, men det gjør ingenting, sitt her hos meg, i natt trenger vi ikke å tenke på noe som helst, la oss bare være sammen.

¨

Han fant henne sittende på en stubbe i skogen bak huset og han ble stående helt stille og se på henne. Den spinkle kroppen som skalv i den kalde vinden, håret som fløt nedover ryggen, beveget seg rytmisk, de nakne armene og bena. Hun satt lent over en stor bok og så ikke ut til å være oppmerksom på noe annet. Han nærmet seg forsiktig, passet på å ikke lage lyd, ikke skremme henne

¨

FRA NÅ AV FINNER DU MEG HER, FARVEL. Post-it-lapp på kjøleskapet med store blå bokstaver. Den rotete håndskriften hans. En fremmed adresse. Ord uten følelser. Hun sank sammen på gulvet, lukket øynene for å holde tårene tilbake.

¨

Kalde tær mot kaldt gulv, trippende, ventende, to raske bank på døren, mamma, jeg er redd, under dyna, ligge inntil, mamma, jeg får ikke sove, stryker gjennom håret, mamma, svakt sukk, rolig, jeg får ikke sove.

¨

Inspirert av noe hun hadde sett på toget satte hun seg ned i godstolen med penn og papir, ordene fløt ned på papiret, men plasserte seg i feil rekkefølge, hun sukket og krøllet arket sammen, så gikk det ikke denne gangen heller.

Bursdager er skuffende like alle andre dager. Man må fortsatt opp når vekkeklokka ringer, bilen er fortsatt dekket av is, håret står til alle kanter. Den største forskjellen er at man får en haug koselige meldinger av folk man både kjenner og ikke kjenner. Og selvfølgelig at jeg kan spise kake til frokost uten å få dårlig samvittighet! Jeg fyller 22 år i dag forresten, skal feire dagen alene på jobb og så hjemme hos familien :-)

Lest og sett i januar:

Lest:

• Norwegian Wood av Haruki Murakami
• Gjennom natten av Stig Sæterbakken
• Forrådt av Amalie Skram
• The Alchemist av Paulo Coelho
• Nokon kjem til å komme av Jon Fosse
• Amtmannens døtre av Camilla Collett

Nå som jeg har begynt å studere nordisk litteratur kommer jeg til å bruke mest tid på å lese bøker som står på pensumlister. Det er forsåvidt helt greit når de bøkene er minst like bra som bøker jeg ville valgt selv. Denne måneden oppdaget jeg for eksempel Camilla Collett, og det er jeg veldig glad for, og neste måned skal jeg oppdage blant annet Henrik Ibsen. I tillegg til pensum har jeg lest Norwegian Wood, Gjennom Natten og The Alchemist. Likte alle tre veldig godt, men Stig Sæterbakken stikker seg ut som den aller beste. Er veldig fornøyd med lesemengden denne måneden og håper jeg kan fortsette på samme måte resten av året!

Sett:

• Norwegian Wood
• Lost, sesong 4
• Flipped
• Wanderlust
• Pride & Prejudice
• Les Misérables
• Happythankyoumoreplease
• What to expect when you're expecting
• Ted
• Candy
• The Hour
• The Hunter
• Dirty Dancing 2
• Taken 2
• Fresh meat

Som vanlig har jeg brukt mye mer tid enn jeg egentlig bør på film og tv-serier. De beste filmene denne måneden var nok Flipped, Les Misérables, Candy og Happythankyoumoreplease. De var alle veldig spesielle og fine. I tillegg så jeg den britiske serien The Hour som jeg anbefaler absolutt alle å se på. Den er veldig veldig bra!

"You’re worth it, and the fact that you don’t believe it, has nothing to do with whether its true or not, it is true for me, and that is all that matters." (fra Happythankyoumoreplease)