There's something about December

Kalde desemberdager tilbringes for det meste under et varmt teppe med en hund og en bok i fanget. Alt er hvitt og kaldt og rolig og det er bare å nyte, for hverdagen kommer snikende rett rundt hjørnet.

Nå er jula mer eller mindre overstått. Det ble en finere jul enn på mange år, med ordentlig julestemning, god mat og et bedre humør enn jeg kan huske å ha hatt i jula på minst seks år. Jeg fikk akkurat det jeg ønsket meg, nemlig bøker, bokvennen og sokker, og litt penger som kommer godt med når studentlivet begynner igjen. Jeg har allerede begynt å samle pensumbøker, men de får vente en liten stund til. Nå er det sofakroken og nyttårsforberedelser som gjelder, og noen timer på jobb da, litt ansvarlig får man vel være...

Hvordan var din jul?

MINE FEM ÅR SOM FAR

"Jeg la begge armene rundt henne og avbrøt ikke kysset, men var i dette kysset med hele meg, og hun var i det med hele seg, og alt vi kom til å lengte etter var i det kysset."

Mine fem år som far er Bjarte Breiteigs første roman, men han har tidligere gitt ut de tre novellesamlingene Fantomsmerter (1998), Surrogater (2000) og Folk har begynt å banke på (2006). For den første novellesamlingen ble han tildelt Aschehougs debutantpris og han har senere fått flere andre nominasjoner og priser for tekstene sine.

I romanen Mine fem år som far møter vi Martin som er gift, har to barn i barnehagealder og bor sammen med dem i barndomshjemmet som han har arvet og pusset opp. Han er deltagende, følsom og tenksom, og tar på seg mer enn sine påkrevde plikter hjemme. Hverdagen er preget av bleieskift, arbeid og Martins hemmelige møter med ekskjæresten Lillian og datteren hennes Selma. En ettermiddag ringer politiet på døra. De vil snakke med Martin fordi fire år gamle Selma kan ha blitt utsatt for et overgrep. Martin er mistenkt. Gjennom romanen får vi innblikk i Martins indre og ytre liv og etter hvert får vi svar på om det virkelig bor en overgriper i den tilsynelatende vanlige tobarnsfaren. Romanen tar tak i en overgripers logikk og rettferdiggjøring av egne handlinger.

"Jeg går videre inn i den mørke stua og setter meg i sofaen, uten å ta av meg verken jakke eller sko, og jeg tenker: Jeg er førtifem år. Og jeg tenker: Er jeg over halvveis? Og jeg prøver å la tida gå. Jeg prøver å la tida gå."

Historien i romanen kan ikke beskrives som stort annet enn ubehagelig, det er noe hverdagslig over det, men man merker hele tiden at det er noe mørkt som foregår i bakgrunnen, det er noe som truer. Breiteig skriver troverdig, han ser og forstår historien fra mer enn én side og det kommer tydelig frem selv om romanen fortelles fra Martins synsvinkel. Det er det alminnelige, det vanlige liv som står i fokus, Martin er bare en helt vanlig mann, men det ligger noe i han som han ikke helt vet hvordan han skal kontrollere. Breiteig går dessuten inn på flere politisk ukorrekte temaer, som for eksempel når Martin påstår at det ikke er selve overgrepet som skader barnet mest, men prosessen etterpå. Det er først når de voksne forteller barnet at det som har skjedd er galt, at barnet føler frykt og skam, sier Martin. Barnet ser ikke det gale før den voksne peker på det. Hvis det ikke hadde blitt tatt opp senere, hvis barnet ikke måtte gjenta det som hadde skjedd igjen og igjen foran fremmede, så ville ikke barnet tatt noe skade av det som skjedde, det ville bare ha blitt et fjernt minne, og kanskje ikke engang et vondt minne. På denne måten går Breiteig inn i den mulige overgriperens tankegang.

"Jeg hadde visst at jeg skulle straffes - bare ikke når, eller hvordan. Jeg ville straffes. Jeg hadde mange netter ligget søvnløs og syk og bare lengtet etter at det hele skulle komme opp, bli avslørt. Jeg hadde lenge tenkt at det skulle bli en lettelse. Så hvorfor var jeg så redd nå? Hvorfor sto jeg her som en feiging, på mitt eget nye kjøkken, og klamret meg til en kaffekopp, som om det skulle være redning i den?"

Romanen er mer enn noe annet et personportrett. Karakteren Martin utforskes og tolkes. Martin fremstår først og fremst som en god far, han tar seg tid til barna sine og er opptatt av at de skal ha det og gjøre det bra. Sammenlignet med kona, Gina, som tar mer avstand fra barna, har Martin en sentral rolle i barnas liv. Ved siden av denne sympatiske siden preges han av mange vonde og motstridende tanker, det er noe i han som han kanskje ikke helt forstår selv. Lengselen etter å være en som kan skrive og drømmen om å bli forfatter gjør at han søker mørket. Han anser nemlig mørket som en nødvendighet i det kreative arbeidet. Han har dessuten svært høye tanker om seg selv og setter det han selv skriver så høyt at det rører han til tårer. Likevel preges han hele tiden av usikkerhet og frustrasjon over at han ikke får det helt til. Det er kanskje derfor det mørket i han vokser, han søker etter noe mer, han ønsker å være noe mer, han ønsker at virkeligheten skal stemme med det bilde han har av seg selv.

"Jeg kjente, mens jeg gikk, et dragsug mot noe mørkt i meg selv. I denne timen kan jeg gjøre hva som helst. Tanken fylte meg med en rasende lykke, og jeg satte opp farten og så den mørkhårede stavre seg ned trappene mot en fotgjengertunnel, klønete med krykkene. Jeg visste med det samme at det var her jeg skulle ta ham."

Mine fem år som far er en roman om en overgripers virkelighet og logikk. Det er et forsøk på en forklaring på hvordan noe sånt kan skje, men det er langtifra et forsvar. Breiteig viser hvor lett det hverdagslige og gode kan slå sprekker og hvordan alt ikke alltid er som det virker. Han går inn i en persons indre og beskriver de varierte og motstridende tankene ett og samme menneske kan ha. Martin vil ikke gjøre noen noe vondt, men han gjør det likevel. Personlig synes jeg Breiteig treffer veldig med sin roman, han klarer å fortelle en vond og vanskelig historie på en god og troverdig måte. Selv om jeg til tider følte at det var direkte ubehagelig å lese, så klarte jeg ikke å legge fra meg boka. Breiteig skriver rett og slett så godt at man rives med og dras videre. Det ligger så utrolig mye i romanens tre hundre sider at jeg er ganske sikker på at man kan lese den mange mange ganger og få noe nytt ut av den hver gang.

"Og jeg tenker at hvis noen har tatt denne guttens smil, så er det ikke meg, for jeg har gjort ham så mye mer godt enn vondt; og det han er blitt fratatt, er noe langt viktigere enn smilet, for det er nettopp det han aldri i verden skulle ha blitt fratatt: sin egen far - en far som bare ville ham godt og fortsatt vil det." 

(Jeg har fått boka tilsendt fra Aschehoug, alle sitater er hentet fra romanen.)

// The gloves are off, the wisdom teeth are out //

Jeg har lest 65 bøker hittil i år og nå det er bare to uker igjen av året. Jeg skriver ikke dette for å skryte (eller jo kanskje litt), men for å minne meg selv på at det er lov å roe ned, det er lov å slappe av litt, jeg må ikke stresse meg selv mer nå. Jeg har allerede lest femten bøker mer enn jeg trodde jeg kom til i år, nå kan jeg roe ned tempoet litt. Dette året har faktisk vært fylt av så mye lesing at jeg nesten er redd for at jeg skal bli lei, men foreløpig går det greit. Lesingen har blitt satt foran alt annet, både skriving og det sosiale. Jeg har sittet og lest i uendelig mange timer, jeg har kjøpt altfor mange bøker, tenkt på bøker, skrevet om bøker, snakket om bøker. Bokhylla mi er nå så full at jeg ikke får plass til de nye pensumbøkene jeg må kjøpe i januar. Det er mulig jeg er på vei til å bli en ekstrem samler.

Jeg kom meg gjennom enda et semester på universitetet. Jeg leverte alt til riktig tid og leste alt av pensum, jeg skrev notater og møtte opp på både forelesninger, seminarer og eksamen. Snart tikker karakterene inn og selv om jeg neppe får toppkarakterer, kan jeg i hvert fall fornøyd klappe meg selv på skulderen fordi jeg faktisk har jobbet og fordi jeg klarte det. Jeg fullførte. Jeg fortjener den måneden med juleferie som jeg nå er midt inne i. Jeg fortjener å ta det litt med ro og fokusere på det som er viktig, eller kanskje jeg fortjener å ikke fokusere i det hele tatt, å bare la alt gå som det går og ikke tenke så mye.

I begynnelsen av høstsemesteret var jeg helt sikker på at jeg hadde valgt det riktige studiet, at det holdt med dette ene året før jeg gikk videre til noe praktisk og fullførte utdanningen min. Nå er jeg ikke lenger så skråsikker. Jeg vet ikke lenger hva jeg vil, hvor jeg vil. Jeg vet at jeg vil skrive. Og lese. Hva dette betyr og hva jeg skal gjøre videre, vet jeg ikke, men jeg føler at jeg nærmer meg meg selv, sakte, men ganske helt sikkert.

Lest og sett i november:

Lest:



Jim har en hemmelig bunkers hvor han kan komme litt unna moren som har angst og hvor han kan leke med playmo uten å bli oppdaget av de to kule kompisene sine. En dag begynner en ny gutt i klassen, Terje, eller Pitbull-Terje som han vil bli kalt. Pitbull-Terje bestemmer at han og Jim er bestevenner og plutselig er Jims hverdag snudd på hode. Historien om Jim og Terje har vært en av mine store favoritter helt siden jeg leste boka for første gang da jeg var kanskje 12 år gammel. Det er en av de første bøkene jeg virkelig husker at jeg leste og likte så godt at jeg kunne lese den mange ganger. Det er noe med humoren til Endre Lund Eriksen som fanget meg og det er noe med historien, temaene som tas opp og vanskene Jim møter. Pitbull-Terje går amok er absolutt en bok jeg ikke hadde noe imot å lese igjen og analyse som en del av faget mitt om barne- og ungdomslitteratur! 4/5!

I Miss Peregrine's Home for Peculiar Children møter vi seksten år gamle Jacob som reiser til en øy utenfor Wales for å finne ut sannheten om bestefaren sin. På øya finner han ruinene av barnehjemmet der bestefaren bodde under andre verdenskrig og han oppdager raskt at barna som bodde der ikke var helt som vanlige barn. På tross av at barnehjemmet ble knust av en bombe under krigen, viser det seg at barna likevel fortsatt kan være i live. For Jacob blir reisen mer enn en oppdagelse av bestefarens fortid, det blir en kamp for livet. Jeg hadde gledet meg veldig til å lese denne boka, men jeg må innrømme at jeg ble ganske skuffet da jeg leste den. Jeg likte ikke plotet noe særlig og hovedpersonen Jacob ga meg absolutt ingenting. Ideen bak denne boka er god og jeg liker veldig godt at boka er illustrert med ekte bilder, men for meg ble ikke gjennomførelsen god nok. Ransom Riggs får pluss for en ganske original idé, men minus for måten han valgte å utvikle den på. For meg ble det ikke så mye mer enn litt lett underholdning. 3/5!


Mockingjay er den tredje boka i trilogien om Katniss Everdeen og hennes liv i det dystopiske samfunnet Panem. I begynnelsen av denne boka har Katniss akkurat blitt reddet ut av sitt andre Hunger Games og våkner opp i Distrikt 13. Der blir hun introdusert for et rebelsk samfunn som vil ha henne som symbolet på revolusjonen i kampen mot the Capitol. Revolusjonen avhenger av Katniss' samarbeid, men det kan virke som om dødslekene har knekt henne fullstendig. For meg er Mockingjay den dårligste boka i serien, første gangen jeg leste den satt jeg igjen med ikke stort annet en skuffelse. Jeg likte den litt bedre andre gangen jeg leste den, men når jeg nå leste den for tredje gang før premieren på den nye filmen, satt jeg igjen med noe av den samme følelsen som første gang. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er noe med avslutningen på serien som skurrer for meg. Det er som om noe mangler, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva. Selv om jeg kunne ønske boka var annerledes, er serien absolutt viktig. Det jeg likte best med boka er at den ikke hadde en helt lykkelig slutt. 3/5!

Christmas with Billy and Me er en novelle hvor vi får et nytt møte karakterene fra romanen Billy and Me. Julen har kommet til Rosefont Hill og Sophie er i full gang med juleforberedelsene. Etter en vellykket julegrantenning etterfulgt av julekaffe i kafeen, får Sophie en mail fra en person som ber om hjelp til å fri til kvinnen han elsker. Sophie går selvfølgelig med på å gjøre frieriet så eventyrlig og romantisk som mulig. Giovanna Fletcher skriver enkle, men fine romantiske bøker. Det som ofte trekker litt ned for meg er det forutsigbare, at jeg som regel skjønner hva som kommer til å skje lenge før det skjer. Denne novellen var ikke noe unntak, jeg skjønte hvem frieren var før jeg i det hele tatt begynte å lese. Likevel er det en veldig fin novelle som oppnår det den kanskje først og fremst er skrevet for, å skape julestemning. Jeg må også innrømme at jeg flere ganger satt med tårer i øynene, så noe gjør Giovanna riktig, det er det ikke tvil om. Anbefaler å lese denne hvis man vil lese noe enkelt og fint med juletema! 4/5!


Sett:

• Divergent
• Love Rosie (kino!)
• Our Girl
• Kong Curling
• The Parent Trap
• Belle
• Mockingjay, Part I (kino!)
• The Book Thief
• McBusted: Tourplay
• 10 things I hate about you
• Begin Again

I november var jeg på kino to ganger. Først så jeg filmen Love Rosie, som jeg likte overraskende godt. Det er en film med en fin historie og gode skuespillere som absolutt får deg i godt humør. Den andre filmen jeg så på kino var Mockingjay, Part I og den sto til forventningene. Jeg likte faktisk filmen bedre enn boka og det er det ikke ofte jeg kan si! Skuespillerprestasjonene imponerte og fordi filmen ikke bare følger Katniss hele tiden, følte jeg at de fikk frem en ny dimensjon og ga historien mer dybde. Andre høydepunkter for meg i november var filmene Belle, McBusted: Tourplay og Begin Again.

Hva leste og så du på i november?

GUDS BARN

"Vond, god, seier han, det kjem an på kven lyset fell på. Heile verda der oppe, den du så vidt kan høyre, lever på historier."

Guds barn er Lars Petter Sveens tredje roman og ble utgitt i 2014. I romanen forteller Sveen historien om Jesus og menneskene rundt ham, men fra en annen vinkel enn det vi er vant til. Vi møter mennesker med historier vi aldri har hørt eller hørt lite om tidligere. Offiseren Cato er på jakt etter en liten jødekonge på ordre fra kong Herodes. Jakobs far frykter at sønnen er merket av det onde fordi han stammer. Anna leter etter den eneste mannen som har vært god mot henne. Nadab er røver, men han har også noe lyst i seg. Marta lærer seg morens historier utenat. De lever alle i en tid preget av uro og brutalitet, og i skyggene venter mørket.

"Eg er i fleire delar. Ruth samlar meg i hop. Ho har nål, ho har tråd, ho gjer meg saman.

Hysj, seier ho, eg skal gjere oss fri."

Til tider føltes det som om jeg leste en bok på mange hundre sider. Det kan komme av at det av og til gikk for sakte, at det ikke skjedde nok, men jeg tror også at det har noe med at romanen rommer så utrolig mye, så mange historier og karakterer. Det er så mye man må holde styr på at man nesten blir litt overveldet. Likevel opplevde jeg å få mer og mer oversikt etter hvert og da var det også lettere å forstå sammenhengene. For det er kanskje det som er noe av det mest imponerende med denne romanen, måten Sveen får alt til å henge sammen på. Karakterer som har hovedrollen i et kapittel kommer tilbake som en bikarakter i neste kapittel og på den måten bygger kapitlene på hverandre.

"Du ber om det gode, men det gode eller det vonde er ikkje noko å be om. Du må be om ei historie å høyre heime i. Ei du kan tru på, ei du kan tvile i."

Det som likevel imponerte meg aller mest i denne romanen, er språket. Det var språket som hele tiden fikk meg til å lese videre, språket som fanget meg. Lars Petter Sveen skriver poetisk uten at det blir for mye, han får selv det vanskelige til å virke enkelt. Flere ganger måtte jeg legge fra meg boka og tenke over måten ting var skrevet på, hvor godt han klarte å beskrive en tanke, en følelse eller en hendelse, hvordan han fanget et bilde med ordene sine.

"Hugsar du kva eg sa den kvelden, sa eg, det eg sa om regnet.

Du skulle vere regnet, sa ho.

Eg vil vere regnet, sa eg, som ingen er redd for å gå ut i."

Guds barn er en roman som bygger på en historie som de fleste kjenner til og som mange kjenner godt. Lars Petter Sveen gir oss en ny side av noe som allerede er kjent. Alle karakterene i romanen lengter eller leter etter noe, noe annerledes, kanskje noe bedre. De tviler og de frykter mørket. Hverdagen deres er preget av brutalitet, av død, av det vonde. Sveen beskriver godt hvordan alle mennesker bærer både godt og vondt i seg, hvordan alle mennesker kan gjøre både gode og onde handlinger. Det gode og det onde bindes sammen fordi det hører sammen, de er to sider av det samme, og hvordan man velger å handle avgjør hvem man er.

"Alle forteljingane, det ville kravd fleire liv å romme det som blir fortalt. Det vil ikkje ta lang tid før vi begynner å krangle om kva som var rett. Det vil ikkje ta lang tid før lagar nye lover, nye reglar, for å gjerde inne det som er den rette vegen, den rette trua."

Alt i alt er Guds barn er god roman, men det er på mange måter en vanskelig roman å lese. Jeg brukte mye lenger tid på å lese den enn jeg vanligvis pleier å bruke på en bok på knappe 250 sider, så jeg vil absolutt si at den er tung, men om det er noe negativt er jeg ikke helt sikker på. Jeg er ikke kristen selv, men fant likevel mye i historiene som engasjerte og rørte meg, så selv om dette er en roman hvor kristendom og kristen tro står sentralt, føler jeg absolutt ikke at man må være personlig kristen for å få noe ut av den. Sveen forsøker på ingen måte å overbevise om at kristendommen er den eneste rette veien, men han forteller historier, og hva slags betydning disse historiene har, er opp til den som leser. Jeg vil anbefale denne romanen hvis man har lyst til å lese noe som er litt annerledes enn det man vanligvis leser.

"Vi blir endra av kva vi gjer. Ikkje av kva vi tenkjer på, ikkje av kva andre fortel oss."

(Jeg har fått boka tilsendt fra Aschehoug, sitatene i innlegget er hentet fra romanen)