“I feel strong. Not strong enough to face myself, but strong enough to keep going.” ― James Frey
Jeg vet liksom ikke hva jeg kan si eller skrive uten at noen skal tenke at jeg er deprimert eller at de må hjelpe meg eller snakke med meg. Jeg sier ikke at jeg ikke er deprimert eller at jeg ikke trenger hjelp eller at jeg ikke vil snakke. Eller jo, det er kanskje akkurat det jeg sier. ?????
Jeg leste i en dagbok jeg skrev for omtrent fem år siden og selv om jeg husket alt som sto i den, så kjente jeg ikke igjen meg selv. Jeg vet ikke hva det betyr, men det var en rar følelse, det var som å lese en bok, bare med mindre innhold, flere skrivefeil og mer kluss, aller mest satt jeg igjen med følelsen av at jeg ville gi meg selv en klem, for selv om jeg ikke kjenner meg helt igjen i det jeg-et som skrev de ordene, så kjenner jeg meg igjen i alle de følelsene og alle de tankene og jeg vet jo at det var meg og jeg vet at det ble bedre, men jeg vet også at jeg om fem år kommer til å ville gi den jeg er nå en klem og si til den jeg er nå at alt kommer til å ordne seg. For det er det jeg tror innerst inne og det er det som alltid holder meg gående: jeg tror virkelig at alt kommer til å ordne seg.
“Sometimes you climb out of bed in the morning and you think, I'm not going to make it, but you laugh inside — remembering all the times you've felt that way.” ― Charles Bukowski
Det er mye jeg vil skrive eller snakke om som jeg aldri skriver eller snakker om fordi jeg er så redd for det som kommer etter at jeg har skrevet eller sagt det. Jeg er redd for konsekvenser kanskje, redd for å måtte snakke ut, redd for alvoret, redd for å ikke kunne le det bort, si at det er ikke så farlig, det var ikke så viktig, vi tar det en annen gang. Jeg har en evig motsetning i magen og i hjertet, en del av meg vil dele mens en annen del vil holde alt for meg selv. Og en annen del tenker at jeg uansett ikke har noe interessant å si. Det som betyr uendelig mye for meg er ofte helt ubetydelig for alle andre. Det skremmer meg det også, det at alle andre ser verden på en helt annen måte enn meg selv. Hvordan kan vi egentlig forstå hverandre når vi ikke ser noe på samme måte? Hvordan kan vi bli enige eller forstå når vi er så forskjellige? Kan noen egentlig forstå hva det er jeg prøver å si? Er det noen som forstår meg?
Jeg tror at det generelt er vanskelig å være menneske. Selv om jeg har tak over hodet, mer mat enn jeg trenger og folk som bryr seg, så har jeg dager der jeg helst bare vil bli liggende under dyna, egentlig har jeg mange sånne dager. Det er rart hvordan man kan ha det bra, men også ikke bra, samtidig, og det er rart hvor opp og ned det kan gå, hvor stor forskjell det kan være fra en dag til en annen. En dag føler man seg som verdens lykkeligste og den neste har man mistet all vilje til å leve. Jeg har skrevet om dette tusen ganger før, men jeg tror livet hadde vært verre uten de dårlige dagene. Jeg har lest den setningen sikkert hundre ganger og jeg vet fortsatt ikke om den gir mening. Jeg tror livet hadde vært verre uten de dårlige dagene. Det høres helt rart ut, men det er sånn det er, og sånn det må være. Vi må gråte og vi må ha det vondt og vi må miste og vi må lengte og vi må såre og bli såret og vi må gi opp, for det er bare når vi har det vondt at vi virkelig klarer å drømme om å ha det bedre, det er da vi virkelig klarer å tenke på alt det som kunne gjort alt bedre, og hvis man bare gir seg selv nok tid, så finner man frem til det gode, til de dagene som er fylt med så mye bra at man glemmer å skrive dagbok eller rister på hodet over hvor teit det var å tenke så mye på alt det som ikke egentlig betyr noe. De gode dagene kommer, man må bare være tålmodig, man må bare bite i det sure eplet, som man sier, for en dag så er det eplet du biter i det søteste og beste eplet du noen gang har smakt (hvis du da ikke er allergisk mot epler sånn som meg, da kan man jo like gjerne gi opp først som sist).
“Vi bærer drømmene i os lige under huden. Og usynligt summende imellem os. Smukke mønstre trækkes op imellem dem. Livet er kalejdoskopisk, vi drejer det til en drøm.” ― Michael Strunge
